Ikke bare flyktig julesødme

Elvira Nikolaisen hadde mange gode grunner til aldri å dra på juleturné.

I mange år har november og desember kommet og gått, uten at hun har vært å se på julelyskledde scener i kirker og kulturhus.

- Det er helt greit å gjøre julekonserter fordi de drar store publikum, og det er helt fint å bli motivert av penger. Men julen er ladet med forventning og tradisjon, med urgammel estetikk og nostalgi, og man vil samtidig være original og troverdig som artist. Det er en heftig nøtt å knekke, sier Nikolaisen.

Vi sitter i en iskald Furuset kirke, i Groruddalen i Oslo. Rundt oss tasler Knut Anders Sørum og Lewi Bergrud rundt og ruller sammen ledninger. De er nettopp ferdige med sin første julekonsert for året.

Vanskelig

Hvert år samler norske artister hundretusener av nordmenn til julekonserter i førjulstiden. Undersøkelsen Norsk juleindeks fra 2016 viser at så mye som 1 av 3 nordmenn planlegger å dra på minst én julekonsert i desember. Til sammenligning gikk 11 prosent av den norske befolkning på gudstjeneste på julaften i 2014.

Dermed er det nok julekonsertene som trekker flest folk til kirkene i løpet av året.

Men så var det dette med pengene, da. Juleturneene er en viktig inntektskilde for en rekke norske artister. Ofte må publikum ut med nesten 500 kroner for én og en halv time med julesang. Og klagene kommer, hvert år – om kommersiell utnyttelse og musikkutstyr som dekker for altertavle og sakral utsmykking. «Har man ikke ydmykhet overfor kirkerommet, bør man ha konsert andre steder», skrev organist Helge Landmark i 2016.

Kritikere mener artistene utnytter at kirkene er billigere å leie enn konserthus. Men det er en myte, forteller produsent og artist Christian Ingebrigtsen.

– Det er faktisk ofte dyrere å leie en kirke enn å leie et kulturhus. Og det er mye mer styr med å ha konsert i en kirke. Der må vi ha med alt av utstyr og belysning selv, mens alt dette er på plass i kulturhus. Men vi velger å synge i kirkene likevel, fordi vi ønsker å være der, sier Ingebrigtsen.

Til alle dem som frykter at folkekirkeligheten er døende, kan det kanskje være en trøst: Folk strømmer tross alt til kirkene i julen, for å høre julesangene. Da kommer man seg ikke unna julebudskapet, uansett hvor høy billettprisene måtte være.

Hvorfor vil stadig mer sekulære nordmenn høre om Et lite barn så lystelig? Og hva tenker artistene selv om julens budskap?

Kraftfullt

Det er fjerde gang Knut Anders Sørum og Lewi Bergrud er på juleturné sammen. Men for Nikolaisen er det første gang.

– Dette er egentlig ganske vanskelig for meg, for det handler om Jesus. Jesus er jo jul. Og julen har vært så totalt farget av min tolkning av kristendommen, av den Jesus jeg lærte om i barndommen og av den dype kjærlighetssorgen jeg opplevde da Jesus forsvant fra livet mitt da jeg var atten år gammel, sier hun.

Nikolaisen blir stille. Hun begynner å nynne «Navnet Jesus».

– Det er en grunn til at den sangen er en hit fremdeles altså! Navnet Jesus, må jeg elske. Jesu navn er så uendelig kraftfullt i vår kultur. Muligens i overkant kraftfullt.

Pie Jesu

En halvtime tidligere: Furuset kirke er dekket av et blått skumringslys som ligger som en dis over hele kirkerommet. På scenen: Knut Anders Sørum og Lewi Bergrud ved hvert sitt el-piano. I midten: Elvira Nikolaisen, ikledd en fotsid, hvit kjole. I håret har hun festet små englevinger.

De har nettopp sunget Pie Jesu. Og nå skal de snakke om Jesus.

– Jeg vokste opp med Jesus. Han er i livet mitt. Jesus dømmer ikke andre mennesker, og det setter jeg veldig høyt, sier Knut Anders Sørum.

– Jeg er vokst opp i en Pinsemenighet. Er det noen som har hørt om det? spør Lewi Bergrud.

Et par publikummere rekker opp hånden.

– Å, amen til det, folkens! sier Bergrud.

Han forteller om første gang han ba høyt i Pinsemenigheten på Toten, der han vokste opp.

– Fra jeg var bitte liten hadde jeg sett folk lukke øynene, smatte litt med tungen, og så si «ssss». Så da jeg liksom skulle forme min egen bønn, lukket jeg øynene, smattet og sa «ssssss». Jeg var kanskje fire år, tror jeg. Det tok flere år før jeg skjønte at «sssss» egentlig betydde «Jesus».

Nikolaisen tar frem salmeboken, og leser.

Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom. Der samles mine tanker som i sin hovedsum. Der er min lengsel hjemme, der har min tro sin skatt. Jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt.

Lengsel

– Julekonsertene er en av de få gangene i året der nordmenn er i kirken, en av de få gangene der de er i kontakt med åndelighet, sier artisten Helene Bøksle.

Vi sitter i våpenhuset i en iskald Ris kirke i Oslo og venter på at en barnehagegudstjeneste skal bli ferdig, slik at Bøksle kan begynne prøvene før kveldens konsert.

– Jeg tror mange lengter etter slektskap, etter ritualer og tradisjoner, og ikke minst etter sang. Bortsett fra Ja, vi elsker er vel Deilig er jorden en av de få sangene vi fremdeles kan utenat, sier hun.

Fra kirkerommet hører vi barna som synger Tenn lys.

– Jeg er så glad i den sangen! Julen kan oppsummeres i den siste strofen: «Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå», sier Bøksle.

Hun har på seg en gigantisk boblejakke over konsertkjolen, og har ikke rukket å sminke seg ennå. Slik blir det når man har med seg et fire måneder gammelt spedbarn på juleturné over hele landet.

– Jeg har fokusert mer på Maria dette året, fordi jeg nettopp har blitt mor selv, sier hun.

– Jeg tror folk lengter etter barnetroen. Og i én og en halv gyllen time kan de få oppleve den.

—   Helene Bøksle

20.000 på konsert

Bøksle er på juleturné for femtende år på rad. Hennes julekonserter er blant landets best besøkte, med omtrent 20.000 publikummere i år.

– Jeg tror folk lengter etter barnetroen. Og i én og en halv gyllen time kan de få oppleve den. De kan sitte i en kirkebenk og kjenne på nærværet og slektskapet med generasjon etter generasjon, i et rom som gang på gang har vært fylt til randen av sorg og glede, og ikke minst av sang, sier Bøksle.

Da hun begynte å holde julekonserter, var hun mest opptatt av å synge de vakre sangene. Men så ble hun nysgjerrig. På budskapet, historiene, nærværet. Som 30-åring døpte hun seg.

– Jeg hadde behov for å vise at jeg trodde på det jeg sang om, sier hun.

Med årene har det blitt færre og færre effekter, og enklere og enklere besetning. Så lite stæsj som mulig.

– I en tid der alt har filter, synes jeg det er viktig å være en motreaksjon. Én stemme og et uttalt budskap, uten så mye som forstyrrer. Kirken er vel ett av de få stedene der folk faktisk skrur av mobilen, sier hun.

Eksperiment

Da Elvira Nikolaisen sa ja til å bli med på juleturné, bestemte hun seg for å utføre et lite eksperiment. Hun skulle bruke julekonsertene til å forske på Jesus, og på hva han betydde for henne og for de hun skulle synge for.

– Hvem tenker du at Jesus er?

– Det kjennes godt at jeg nå kan ha en samtale om Jesus som ikke er helt farget av fortiden min. Nå ønsker jeg meg til og med en bibel til jul, tenk det!
Nikolaisen ler. Hun har alltid syntes det var vanskelig å tro at Jesus insisterte på at han var Guds eneste sønn, forteller hun.

– Jeg tror ikke han mente han var den eneste veien til frelse. Jeg tror han mente vi burde være frie, at han ville si at vi ikke trenger å være så redde. Det bor så mye frykt i det ikke å tro riktig.

---

Julekonserter

• 34 prosent av alle nordmenn planla å dra på minst én julekonsert i 2016.
• Julekonserter var mest ­populære på Østlandet og Sørlandet.
• Julekonserter var mest populære i aldersgruppen 35-59 år.
• Sommeren og julen er de mest populære konsert­periodene, melder TONO.
• Kilde: Undersøkelsen Norsk Juleindeks av Opinion AS

---

Kjærlighetssorg

Det er mange år siden hun selv kjente på en slik frykt. Men vakuumet og sorgen etter både Jesus og frykten ble borte, har hun kjent på. For etter at Jesus ble borte ble det vanskeligere for Nikolaisen å formulere hva hun egentlig trodde på. Hun trodde på noe - ja - men følte likevel at hun liksom ikke hadde rett til å ta i bruk det religiøse språket.

– Språket står ofte i veien for Gud, tror jeg. Hvis vi hadde kalt Gud altet, hadde det vært lettere å forholde seg til. Spørsmålet er hva vi står igjen med da, om vi kaster babyen ut med badevannet. Men det tror jeg egentlig ikke, sier hun.

Nøye utvalgt

For Nikolaisen er julekonsertene et forsøk på å finne et nytt språk for hvem Jesus er.

– Jeg tror jeg ønsker å prøve å formidle et bilde av hvem Gud er, og hva mennesket er, forteller hun.

Derfor har Blåtoner, som trioen kaller seg, vært nøye i å velge ut hvilke julesanger som skal stå på programmet.

– Julekonserter kan gjerne bli en ren estetisk øvelse: bare kos uten noen som helst refleksjon uten innhold. Det kan på mange måter være fint, for jeg elsker kos. Det er som å trykke på en knapp, og så kommer alle de gamle kristen-følelsene. Men jeg trenger å tro på det jeg synger om, sier Nikolaisen.

Kanskje har behovet for autentisitet noe å gjøre med at hun lenge trodde at det disse tekstene formidler, var helt sant.

– Da blir det plutselig vanskeligere ikke å ta innover seg budskapet på enn eller annen måte, sier hun.

Komplisert

Christian Ingebrigtsen har turnert rundt som juleartist i en årrekke. Det er ingen enkel øvelse, forteller han.

– Det er vanskelig å sette sammen et program som skal passe for alle. Det skal ikke være for religiøst, slik at folk føler at kristendommen blir prakket på dem. Samtidig er det for meg som kristen viktig at vi sier noe om hva julen handler om. I tillegg må vi være klar over at noen av de som kommer på konsertene våre, opplever julen som vanskelig. Det må vi også ta høyde for, sier Ingebrigtsen.

Vårt Land møter ham i studiet hans på Abildsø gård utenfor Oslo. Kalenderen viser 19. desember. Denne kvelden skal Ingebrigtsen ha to julekonserter i Drammen sammen med Gaute Ormåsen og Rita Eriksen. Kvelden etter følger Fagerborg kirke i Oslo.

Hvis det er sant

På julaften skal Ingebrigtsen synge på julegudstjenesten i misjonskirken Betlehem på Abildsø.

– Jeg tror jeg skal synge Kimer, I klokker og Den første julenatt.

Sistnevnte har han skrevet selv, sammen med Gaute Ormåsen.

– Jeg får så ofte spørsmål av folk om muligheten for at alt det jeg tror på er tull. Hva om det ikke er sant? pleier de å spørre meg. Så da bestemte jeg meg for å skrive en sang om det motsatte spørsmålet, sier Ingebrigtsen.

For tenk hvis det er sant?

Når jeg ser utover det stille mørket
Virker alt dette store fjernt
Men når minner vekkes, fra barnetroen
Føles det likevel så nært
Den historien som vi hvert år forteller
for et under hvis den er sann.

Ingebrigtsen tror publikum flokker til julekonsertene for å oppleve en slags fred. En slags trøst, kanskje? I julekonsertenes dempede belyste kirkerom kan man få høre julebudskapet, uten å bli sett, uten krav, uten spørsmål.

– Tror du kirkene kan lære noe av juleartistene, slik at de også kan ha fulle kirker i julen og resten av året?

Ingebrigtsen blir stille, tenker seg litt om.

– Altså, vi har mye å lære av hverandre. Men jeg tror mange opplever kirken som dømmende. Det hender at jeg opplever enkelte i kirken som dømmende ovenfor meg også, sier han.

«Der kommer boyband-Christian for å tjene penger på oss», er en holdning han har møtt til tider.

– Mange kan nok synes at det er lettere med en julekonsert, uten krav, uten terskel. Det tror jeg mange lengter etter, sier han.

Kan aldri vite

Før Blåtoner starter juleturneen sin, pleier de å ha en testkonsert. I år var de på Radiumhospitalet.

– Det er jo spesielt, folk er åpenbart syke, det er derfor de er der. Men jeg pleier ofte å tenke at alle steder jeg opptrer er litt som Radiumhospitalet. Når jeg synger for et menneske kan jeg aldri vite hvordan han eller hun har det, hva det bærer på, sier Nikolaisen.

Knut Anders Sørum og Lewi Bergrud ble overrasket da Elvira Nikolaisen ville bruke julekonsertene til å forske på Jesus.

– Elvira er jo uttalt ateist, i motsetning til oss. Men hun har virkelig brakt det på banen, og det er en gavepakke, egentlig, sier Knut Anders Sørum.

Han har sunget om Jesus hele livet. Men å snakke om Jesus, det er vanskeligere.

– Jeg er veldig troende. Men å snakke fritt om troen uten at teksten er skrevet ned på forhånd, det er nesten litt skummelt, sier han.

Jesus er tabu

Det nærmer seg slutten av desember. Blåtoners julekonsertturné er ved veis ende, og Elvira Nikolaisen har snakket om Jesus i kirkerom over hele landet. Det har vært «en sann glede», forteller hun.

– Kirkerommet er langt mer åpent enn vi tror. Kirken lar seg ikke så lett fornærme. Det er som om respekten for kirkerommet har stoppet oss fra virkelig å ta kirkerommet i bruk. Men det er morsomt at det mest tabu vi kan snakke om på en julekonsert, er Jesus. Publikum ler i gjenkjennelse, når vi snakker om Jesus som et tabu tema.

Nikolaisen tror Jesus har blitt tabu fordi han er blitt gjort til et symbol på det hun kaller «kirkens åndelige forstoppelse».

– En julekonsert kan faktisk brukes som en arena for å ta tilbake åndeligheten! Og det er lov å kose seg med alt det søte i julen samtidig. Alt er lov, sier Nikolaisen.

– Hva tror du folk lengter etter å høre når de kommer på en julekonsert?

– Jeg tror definitivt det er et åndelig vakuum som kan fylles her, og at publikum er mer klar for det enn de kanskje tror. Julen kan fort bli tomme åndelige kalorier. Man tisser i den åndelige buksa for å holde seg varm når det bare blir nostalgi og kos og lykter i snøen, svarer Nikolaisen.

Men så handler jo julen om nostalgi og lykter i snøen også.

– Jeg vil også ha det. Men det beste er jo om folk kan ta med seg noe fra disse konsertene som de kan varme seg på i livet selv, i januar, ikke bare i unntakstilstanden julen. Jesus kan være en frigjører; han kan fri oss fra julens flyktige sødme.

– En julekonsert kan faktisk brukes som en arena for å ta tilbake åndeligheten!

—   Elvira Nikolaisen