Mannsevangeliet

I høstmørket gikk 700 mannfolk over en parkeringsplass på Flekkerøy og fikk rom i en flerbrukshall.

Reportasje

Det hendte i de dager at Kristelig Folkeparti skulle velge side i norsk politikk. Vårt Land oppsøkte KrF-bastionen Flekkerøy utenfor Kristiansand i Vest-Agder for å lodde stemningen og oppdaget at en stor begivenhet var ved å finne sted: Mannsmøtet på Flekkerøy.

I høstmørket gikk en strøm av mannfolk over parkeringsplassen og inn i Flekkerøyhallen der arrangør Ole Tørressen skrev dem inn i manntall. Over 700 var kommet for å høre det glade budskap: Underholdning, fiskesuppe og forkynnelse.

Tørresen så at det var godt.

Mannen fra Rælingen

«Hvis det brenner, må alle som er rede bare sitte. Dere som ikke er rede, får lov å gå ut først.»

Slik lød branninstruksen i de tidlige årene da Mannsmøtet fant sted på det lokale Notbøteriet – et sånt sted der fiskere får reparert nøter – og møtedeltakerne gikk hjem dunstende av fisk.

Det er i det hele tatt to ting de liker spesielt godt å snakke om på Mannsmøtet på Flekkerøy. De første årene på Notbøteriet – og at en mann har tatt turen helt fra Rælingen i Akershus. Han heter forøvrig Arnstein Lund og varsler sin gjenkomst allerede på neste møte i mars.

Senere på kvelden skal pinsepastor Egil Svartdahl erklære fra scenen at han synes det er «nåde over nåde over nåde over nåde» å være hovedtaler for fjerde gang, før han minnes året da 500 mann måtte dele ett gjenfrosset toalett i Notbøteriet:

– Møtelederen står fram og sier: I kveld dropper vi håndhilsinga. Vi pisser på brygga og tørker i håret. Det er første gang jeg har vært på et møte der møtelederen sier akkurat det, sier Svartdahl til latter, og følger opp med en grovis om et ektepar som ser på en helbredelsespredikant på den kristelige TV-kanalen Visjon Norge.

Mysteriet

Hva trekker 700 mann til et kristelig mannsmøte? Og hvorfor ha et eget mannsmøte? Betimelige spørsmål, som nok også Jan Erik «Autofil» Larsen grunnet på da han underholdt der i fjor. Etter sigende sto han bare og lo i samfulle ti minutter.

Det er unektelig noe eget ved en flerbrukshall fylt med voksne mannfolk. Men de er der av en grunn. Ja, det kommer en sporadisk røff spøk, men humoren spinner oftest rundt kristelige tema, og Mannsmøtet er først og fremst fryktelig trivelig.

Åpningslinjen i «Mannsmøtesangen», som ljomer i veggene tidlig på kvelden, slår an tonen:

«Hallen i Lindebø-skauen, et trivelig, koselig sted.»

– Her treffer man mange kjente og terskelen er lav. Folk ber gjerne med seg litt perifere bekjente også, for her er det lett å gjemme seg litt bort. Samtidig tror jeg veldig få her ikke har gått på søndagsskolen, sier Ole Tørressen.

Lederen for arrangørkomiteen tror folk liker at møtet er forbeholdt menn. Og ingrediensene: mat, sosialt samvær, underholdning – og forkynnelse.

– Konseptet er likt fra gang til gang. Folk vet hva de får. Vi annonserer ikke, men legger en lapp i postkassene til folk på øya og har en Facebook-side. Men folk finner jo ut av det, sier han.

---

Flekkerøy mannsmøte

  • Halvårig møte der «menn og gutter samles til god forkynnelse, latter, allsang og ikke minst Reinhartsens Fiskesuppe».
  • Startet opp i 2005 på Skagerak Trål og Notbøteri. Etter hvert ble besøkstallet så stort at møtet måtte flyttes til Flekkerøyhallen.
  • Kjente kristenskikkelser har gjestet Mannsmøtet: Karsten Isachsen, Rune Edvardsen og biskopene Per Arne Dahl og Stein Reinertsen.
  • Det er tradisjon for å samle inn penger til kristelige formål på slutten av møtet. I år gikk 25.000  til oppstart av en kirke i Colombia i regi av Misjonskirken. 30.000 gikk til å utvide en kirke på Madagaskar i regi av Det Norske Misjonsselskap.

---

Møtelederen står fram og sier: I kveld dropper vi håndhilsinga. Vi pisser på brygga og tørker i håret.

—   Pinsepastor Egil Svartdahl mimrer om et av de tidligere mannsmøtene.

Mannsarbeid

En gang i tiden fantes grupperingen Kirkens Mannsarbeid. I dag heter den Kristent Mannsarbeid og synes å være lite aktiv. Verken Den norske kirke, Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) eller pinsebevegelsen har et eget arbeid rettet mot menn – sistnevnte av teologisk-organisatoriske årsaker.

I kirken og NLM er initiativet overlatt til lokale ildsjeler. De tør ikke anslå hvor utbredt mannssamlinger er. Filadelfiakirken i Oslo, som er del av pinsebevegelsen, har derimot samlingene «Fila mann» og «Fila kvinner».

– Mitt inntrykk er at det er lengre tradisjon for ulike kvinnesamlinger, men de siste årene har dette også blitt etterspurt og startet for menn, sier pastor Andreas Hegertun.

Også enkelte i Den norske kirke mener å se en økende etterspørsel etter egne mannsgrupper. Men ingen er i nærheten av fenomenet på Flekkerøy.
I salen på Mannsmøtet setter folk pris på at det finnes «et åndelig fellesskap med bare menn», som én betror oss.

– Det er veldig oppmuntrende å se at det er så mange menn som tror på det samme, sier han.

Ompa og vals

Trekkspill og basslinjer i valse- og ompatakt akkompagnerer praten rundt bordene i gymsalen. Musikerne på scenen har vært med siden starten.

Det var en kvinne som klekket ut ideen om et mannsmøte. Hun hadde vært på et kvinnemøte, syntes det var stas og utfordret mennene i den lokale misjonsforeningen. De samlet en komité med folk fra menighetene på øya – Misjonskirken, bedehuset og Den norske kirke. Det første Mannsmøtet fant sted i 2005.

Etter velkomstord, en kort bønn og Mannsmøtesangen dukker det opp en vaktmester – til forveksling lik Trond-Viggo Torgersens berømte skikkelse.

– Er dette det kristelige møtet for mannfolk?

– Ja, svarer Tørressen.

– Nei, det er ikke bra. Det handler jo om kjønnsbalansen, sier vaktmesteren.

700 mannfolk humrer.

– Greit nok at det står i Skriften at kvinnen skal tie, men det står da ingen steder at hun skal stenges ute, sier vaktmesteren til latter.

Etter en basar der laks, hummer og alderdommelige tekstiler loddes ut etter fødselsår, elbileierskap og andre underlige metoder, er det tid for fiskesuppe.

Flekkerøy

– Vi er de moderne Flekkerøyguttene, erklærer fire kamerater på bordet nærmest scenen.

De er kveldens forsangere fra mannskoret Frihals, som står i tradisjonen til kristenberømthetene Flekkerøyguttene. De oppsummerer den «flekkerøyske» sangstilen slik:

– Høyt volum!

– Folk er vant til å synge mye på møter og gudstjenester. Og det høres. Det er kraftig allsang, utdyper én.

Det er noe eget med Flekkerøy. Kanskje er det én av forklaringene på hvorfor Mannsmøtet har tatt sånn av på øya og i regionen?

Frihals betyr «frelst» og henspiller på slaven som er satt fri, ble «frihalset» – «frialst» på gammelnorsk. Navnet vitner om de mange vekkelsene som har gått over øya.

Selv om mangfoldet har blitt større etter hvert som innbyggertallet har økt, forblir kristendom innvevd i lokalsamfunnet og kristenlivet levende. Derfor kan så mange gå på et lavterskeltilbud som Mannsmøtet, noe som ikke ville skjedd i Oslo, mener én på møtet.

– Vi har jo kultur for å gå på kristne møter og tradisjon for at også mennene engasjerer seg i misjonsarbeid, sier én av karene ved bordet.

Han forklarer at det er mange håndverkere og fiskere på øya, som gjerne samles til felles lunsj og samlinger. Det er tette bånd, «et samfunn av fire- og femmenninger», spøker en annen. Humoren er rett fram, «sier ting som det er», påpeker en tredje. Øya har bevart egenarten sin og har «plass til originaler», mener en fjerde.

Kristelighet, humor og en ujålete stil er vinneroppskriften til Mannsmøtet, tror de.

– Hvilke andre plasser får du presentert en sånn haug oppå bordet, sier én, og peker på stabelen med engangsbestikk og suppeskåler på bordet.

Det kristelige er innvevd i alt – fra humor til alvor:

– Vi ønsker jo at folk skal bli kjent med Jesus. Det er målet, sier Ole Tørressen.

Folk er vant til å synge mye på møter og gudstjenester. Og det høres. Det er kraftig allsang.

—   Kveldens forsangere fra mannskoret Frihals om den flekkerøyske sangstilen

Spøk til alvor

Mot slutten av kvelden glir Egil Svartdahl gradvis over fra spøk til alvor når han taler om hva det vil si å være modig mann i dag.

– Jeg vet ikke om dere synes Knut Arild er en modig mann, sier Svartdahl.

Noen knegger.

– Her ble det stille gitt, utbryter Svartdahl.

– Jeg synes Hareide er modig. Det vanskeligste valget Knut Arild har tatt er å velge hjertelinja. I 2013 raste det en debatt om hvorvidt kristendom bør være en privatsak. Jeg synes han er tøff når han sier at jeg ikke først og fremst er norsk, men kristen. For hjertelinja er grunnlinja i det kristne livet, sier Svartdahl, før han forteller om hvordan troen kan slukes av hverdagens kjas og mas, i omgivelser der få tror det samme som deg.

Budskapet: Det krever mot å velge hjertelinja. Men du er ikke alene.

Svartdahl runder av. Han ber en bønn, senker toneleiet og spør om det er noen som kanskje strever med troen sin. Flere rekker hendene i været. Han lyser en ekstra velsignelse over dem.

Til sist stemmer musikantene i og folk går syngende ut i høstnatta.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje