Midt i et smeltende alterteppe

Livets Gud, vi ber for vår sårbare jord, for livet som trues av isen som smelter, for havet som stiger, og for været som blir mer og mer ekstremt. Lær oss å ta vare på naturen i Arktis.

Slik lyder en av de mest brukte kirkebønnene på Svalbard. Den forteller om en kirke i en helt spesiell, sårbar situasjon, plassert lengst nord i Norskehavet blant is, snø og vind. I år er det 60 år siden verdens nordligste kirke ble vigslet på nytt etter at det forrige kirkebygget brant ned etter de tyske bombingene under 2. verdenskrig. Dagens langkirke ligger på Skjæringa, og har en av de fineste utsiktene over Longyearbyen med sine om lag 2000 innbyggere.

– Kirka flytta jeg inn i da jeg flytta opp hit. Siden har verken jeg vært ute av kirka, eller kirka vært ute av meg, sier Anne Lise Klungseth Sandvik.

Hun er leder av Svalbard Kirkeråd og har bodd i Longyearbyen siden 1973. Som så mange andre lover, gjelder heller ikke kirkeloven her på Svalbard. Her finnes ikke noe menighetsråd slik som i kirker på fastlandet. I stedet har de eget kirkeråd som velges på samme måte og har mange av de samme funksjonene. Av den grunn er det heller ingen som snakker om noe menighet – det er kirka.

– Jeg har en sterk tilhørighetsfølelse når jeg går inn i kirka – enten det er i sorg eller i glede. Den har vært der i mine lykkelige og mine tunge stunder. Dette er et sted jeg føler meg hjemme og trygg, forteller Sandvik.

Smeltedigel

Kanskje er det fordi man tar av seg sko og yttertøy i kjelleren og tusler inn på sokkelesten, at hjemmefølelsen er så umiddelbar. Her er ingen harde kirkebenker, alterring eller prekestol. Det største rommet i kirkebygget er en peisestue med sofagrupper som henger sammen med det lille, beskjedne kirkerommet.

Eller kanskje er det følelsen av å være inne i et trygt og varmt rom, mens det sludder sidelengs og vinden river i juletreet utenfor, laget av jern for å tåle all slags uvær. Når det er mørketid slik det er nå, er det svart som natta 24 timer i døgnet, fire måneder i strekk. Da gjør det noe med en å komme inn til tente stearinlys og fyr i peisen.

I dag er peisestua pynta til fest – eller rettere sagt: internasjonalt gjestebud. En søt lukt av varm melk og sukker siver ut fra kjøkkenet. Julegrøt og julekaker står på menyen, og alle Longyearbyens innbyggere og besøkende er invitert til å synge, spille og dele juletradisjoner.

Diakon Torunn Sørensen ønsker velkommen på både norsk og engelsk. Gjestebudet har lang tradisjon på stedet – for på Svalbard bor det nærmere seksti nasjonaliteter, og det setter sitt preg også på kirka. Denne desemberkvelden er minst elleve av nasjonalitetene representert.

– Da er peisestua som en smeltedigel. Det handler om å ta vare på det internasjonale lokalsamfunnet, forklarer Sandvik.

Mens antallet nordmenn går ned, øker antallet utlendinger her oppe, viser tall fra 2017. Det har sammenheng med at utlendinger ikke trenger visum eller arbeids- og oppholdstillatelse fra norske myndigheter for å være på Svalbard. Sånn sett, kan alle i utgangspunktet komme hit.

---

Svalbard kirke

• Verdens nordligste kirke.
  Dekker hele Svalbard og har som oppgave å betjene alle som oppholder seg på øygruppen.
  Den første kirka ble vigslet i 1921 og var i sin helhet sponset av Store Norske Spitsbergen Kullkompani.
  I 1943 kom krigen til Svalbard og kirka brant ned etter de tyske bombingene.
  Den nye kirka ble vigslet først i 1958 og er 60 år i år.
  Kirka er en del av Tromsø domprosti og Nord-Hålogaland bispedømme, men kirkeloven gjelder ikke på Svalbard og på den måten er den ikke offisielt en del av Den norske kirke.
  Kirka er alltid åpen.

---

Spagetti og helgris

– Kan alle fra Filippinene reise seg? spør diakon Torunn Sørensen.

Nærmere en fjerdedel av de oppmøtte reiser seg.

– Jul, ja. Christmas. Ja, vi spiser spagetti, brød, cola og helgris, forteller hun som får æren av å snakke på vegne av alle filippinerne. Svaret møter rungende latter fra de oppmøtte.

Anita Provido, Beryl Jean Tubal og Evelyn Hansen er alle fra Filippinene og har flyttet til Svalbard i voksen alder for å jobbe. Filippinene er et fattig land, og ved hver månedslønn sender de store deler av pengene hjem til familien.

– Det var vanskelig å komme hit i starten, men nå som vi begynner å bli litt flere og familien begynner å komme, går det bedre. Vi kjeder oss aldri her oppe når vi har hverandre, forteller Provido.

De fleste av filippinerne er katolske og det er også tatt hensyn til i kirka. Tre ganger i året kommer den katolske presten i Tromsø, Marek Michalski, på besøk og holder messe her. Denne uka er han her også for å bli med ut til den polske forskerstasjonen i Hornsund, på sørvestsiden av Spitsbergen, og holde messe for de katolske polakkene der.

Han har vært der flere ganger før for å besøke de ti klimaforskerne som bor i havgapet opptil 13 måneder av gangen – uten å se andre enn hverandre – og kanskje én og annen isbjørn.

– Første gang rekker man knapt å bli kjent, neste gang er man som venner og tredje gang blir det som å møte familie. De er i en tøff situasjon, sier Michalski.

Ute og inne

Kirkelige handlinger på Svalbard feires nemlig ikke bare i kirka i Longyearbyen, men også på fangststasjoner og ute i den polare naturen. Man har hatt gudstjenester ute i opptil 30 minusgrader. På julaften har kirka direktesending av gudstjenesten til Troll-stasjonen i Antarktis, og da feires det i praksis gudstjeneste fra pol til pol.

Helikopterturen fra Longyearbyen til Hornsund tar litt over en time. Været i Hornsund er surt og vått. Under hele messen pissregner det og hålka ligger hard på bakken.

Michalski er forberedt og har Bibelen godt pakket inn i plastikk. De polske forskerne er takknemlige for å få besøk, og har dekket langbord inne i hovedhuset.

– Det er sjeldent vi har besøk her ute. Sist gang vi så noen utenfra er to måneder siden. Da kom de for å registrere et isbjørnkadaver som hadde skylt i land her. Så vi er utrolig takknemlige for at kirka tar turen ut hit, sier Piotr Zagórski som leder forskernes 41. ekspedisjon til Hornsund.

Det er kirka selv som betaler for helikopterturene ut til forskerstasjonene, som også representanter fra Sysselmannen er med på.

– Kirka skal være der mennesker er. Det handler ikke bare om å besøke de store katedralene, men også som kirke å møte den enkelte ute på det mest sårbare stedet. Noen av de mest utsatte er de på mindre stasjoner på Svalbard, sier tidligere sokneprest på Svalbard, Leif Magne Helgesen.

Han har vært på mange besøk ute på forskerstasjonene.

– Det er en god tradisjon og et tegn på norsk, kirkelig raushet. Dette er økumenikk på det nære, lille nivået – men som også har en større himmel hengende over seg, mener Helgesen.

Kirka skal være der mennesker er.

—   Leif Magne Helgesen

Bønn til besvær

Han er soknepresten som har vært lengst på Svalbard. Da han takket av i oktober hadde han vært her oppe i 12 år. Nå er han ambulerende sjømannsprest i Sør-Asia og Midtøsten.

– I Longyearbyen er det liten avstand mellom folk. Det er få grupper og alle er avhengige av hverandre. Svalbard har flere bein å stå på, men det viktigste er kulturen mellom menneskene. Der har kirka også en viktig plass som kulturbærer.

For Helgesen har bevissthet rundt klimaendringene vært svært viktig i jobben som prest lengst nord. I 2015 var han redaktør for boka «Isen smelter. Etikk i Arktis». Nå kommer snart bok nummer to. For isen fortsetter å smelte. Den tidligere Svalbard-presten mener det er åpenbart at kirkas oppgave er å ta hånd om det sårbare livet.

– Vi har tre store etiske utfordringer i vår tid: fattigdom, konflikt og klima. Det er noe vi som kirke har et ansvar for å snakke om, og være med å påvirke i vår samtid ved å løfte etiske verdier. De tre henger også sammen. Med klimaendringer øker fattigdommen og dermed risikoen for konflikter.

Hele tiden har han vært opptatt av at klimaendringene er et etisk anliggende for kirka lokalt og globalt. Derfor har han også bedt mye for isen.

– Til slutt ba vi så mye for den isen at jeg sa til ham at nå må du slutte å be for den isen, eller så kommer jeg og banker deg! Da var det så glatt over hele byen og jeg klarte nesten ikke komme meg til kirka, minnes Anne Lise Klungseth Sandvik.

I endring

I peisestua har de sunget to filippinske julesanger, én russisk, og alle syv versene – med bevegelser – av «Så går vi rundt om en enebærbusk». Det er på tide å gå hjem og legge seg, selv om det evige mørket der ute ikke forteller noe som helst om hva klokka er.

Sandvik og en av de andre frivillige, Rebekka Nordtømme, setter seg ned i hver sin godstol og puster lettet ut.

Nordtømme går inn i sitt førtiåttende år her oppe, men det er ikke før de tre seneste årene hun har kjent at det er annerledes å bo på Svalbard, og tenkt tanken på å «reise ned» som de sier her oppe – flytte tilbake til fastlandet.

– Jeg har fått spørsmål noen ganger om jeg ikke har følt meg innestengt. Det har jeg faktisk ikke gjort før de seneste årene. Nå er det blitt sånn at jeg skvetter om jeg treffer kjentfolk. Før kjente vi alle og visste hvor de bodde, nå er det atskillig mer gjennomtrekk. Det er bare noen av oss som har kloret oss fast.

Hun forteller om datteren som er født og oppvokst her, men flyttet ned som voksen.

– Da hun kom tilbake etter 12 år ble hun helt forskrekket da hun så hvor forandret det var blitt, og sa «Jeg er glad jeg opplevde det sånn som det var».
Både hun og Sandvik begynner å kjenne på at Svalbard ikke er noe livsløpssamfunn. Her finnes ikke noe gamlehjem eller sykehjem, og du skal i utgangspunktet ikke begraves her.

Problemet er at bakken er så kald at likene ikke brytes ned, og permafrostens bevegelser blottlegger med tiden de begravde likene.

– Men vi har nå gått og vasa der i førti år på gravplassen, og ennå ikke sett noen komme opp igjen, sier Sandvik og humrer.

Sorg og ras

De er likevel klar over at de bor i et helt spesielt samfunn. Mange som har vært her oppe og sett nærmere på Longyearbyen observerer nemlig at man ikke har noe kollektivt minne. Det vil si kunnskap som blir innlært over tid, og som går fra generasjon til generasjon. Stedet ble tross alt ikke offisielt opprettet før i 1906.

– Jeg har venner som absolutt ikke er kirkegjengere på fastlandet, men som nærmest bor i kirka her oppe. Det er ingen som retter pekefingre her. Det er ingen som eier sannheten på samme måte som andre steder. Det er så mange ulike kulturer, språk og måter å tenke på som møtes i denne smeltedigelen. Ingen kan si at «sånn har det vært i hundre år», sier Sandvik.

Begge damene husker godt dødsskredet i 2015 som tok to liv. Nordtømme bor såpass langt unna at de ikke merket noe. Det var datteren som ringte og fortalte at det hadde vært ras.

– Men det er det jo hele tiden, svarte jeg.

– Ikke sånn som dette, mamma, svarte hun.

På sånne tidspunkt er kirka god å ha, mener de to. Her samles ungdommen når de har mistet venner i skuterulykker, og her samles man når de verste rasene rammer. Den er åpen hele døgnet og er kun låst ved rasfare. Ved ulykker fungerer peisestua som pårørendesenter. Når noen dør «nede» blir det gjerne arrangert minnestund her oppe.

– Jeg pleide å si til Leif Magne at han var god å ha i gleden, men ekstra god i sorgen. Det har hendt at det har vært dødsfall, og det ikke har vært noen her i kirka siden det har vært ferie eller lignende. Da føler man seg aldeles hudnaken, sier Sandvik.

Liv og død

Leif Magne Helgesen mener vi bare står på terskelen av hva som vil skje når temperaturen og havet stiger, og på Svalbard skjer alt sammen rett utenfor kirkedøra. Likevel tror han Longyearbyen vil bestå.

– Klimaendringene vil by på økonomiske og menneskelige utfordringer og store endringer. Men at Longyearbyen endres er ikke noe nytt, selv om det er mer prekært å sikre stedet enn før.

Man kan ikke lenger stole på tundraen og permafrosten på Svalbard. Sakte, men sikkert smuldrer den vekk. Derfor skal også kirkebygget fundamenteres på en ny måte – 60 år etter at det ble vigslet. Men ifølge Helgesen er Svalbard kirke mye mer enn bare et bygg.

– Som verdens nordligste kirke er den et symbol på at kirka har nådd like til verdens ende, og at selv i isødet er Gud til stede.