Les alt for bare 10 kr!

La den rette komme inn

Tjue år etter den kristne avholdenhetskampanjen «Verd å vente på» er det på tide å gjøre opp status. Var det verdt det?

Publisert 15. desember 2018

– Kjæresten min og jeg begynte å ligge sammen da vi var sytten og atten år gamle. Hver gang gråt hun etterpå og sa at vi måtte si det til presten.
Begge tilhørte en menighet der sex utenfor ekteskapet var en alvorlig synd som ville få konsekvenser. Han var fritatt fra seksualundervisning på skolen av religiøse årsaker.
– Det var risikabel sex. Vi visste lite om hvordan kroppene våre fungerte. Vi kunne ikke ha kondomer tilgjengelig, det ville være som om vi planla å falle i synd. Så vi holdt oss, en stund, og så ga vi etter, og så ble det mer gråting.
Han forteller at han etter hvert ble så dyktig på å «hoppe av i svingen» at det ble vanskelig å oppnå orgasme. Det er fortsatt et problem i dag, over tjue år senere. Forholdet til ungdomskjæresten er forlengst over. Sex er også forlengst blitt en vanlig ting. Kanskje en for vanlig ting.
– Det tok meg sikkert ti år å komme over all skyldfølelsen jeg fikk for alt det der. Hvis jeg fortsatt egentlig er kommet over den.


Kjærligheten venter

Den amerikanske pastoren Nadia Bolz-Weber fikk stor oppmerksomhet nylig da hun annonserte at hun ville samle inn såkalte «purity rings», og smelte dem om til en gigantisk vaginaskulptur. Stuntet er en del av en kampanje for å lansere hennes nye bok, kalt «Shameless», som tar et oppgjør med det hun mener er en usunn fiksering på sex i kristne miljøer. Bolz-Weber mener at den amerikanske kristenheten særlig på 1990- og 2000-tallet var besatt av en renhetskultur som særlig handlet om å verne unge kvinners seksualitet. Unge jenter deltok på egne renhetsball sammen med fedrene sine, som lovet å ta vare på døtrenes jomfrudom inntil ekteskapet. Som tegn på denne pakten fikk døtrene en egen gullring, som de skulle bruke inntil de var gift. Slagordet «True Love Waits» var utbredt i kristne ungdomsmiljøer også i Norge. Selv om renhetsringer ikke var utbredt i Norge, kom trenden til syne gjennom «Verd å vente på»-kampanjen, som ble initiert av Øivind Benestad og Laget (NKSS) i 1996. Da var undertegnede tolv år. Og her kommer en innrømmelse: Den tolvåringen var en av dem som noen år senere måtte innse at «Verd å vente på»-erklæringen som hang på korktavla på pikerommet var brutt.
Det har vært noen presseoppslag i årene etter «Verd å vente på»-kampanjen. Felles for stemmene som ble løftet fram i debatten, var at de var par som hadde besluttet å vente, som hadde fått det til, og som var fornøyd med valget. Ingen intervjuet sånne som meg, som hadde bestemt seg for å vente, men ikke fikk det til. Ingen spurte sånne som meg om hva kampanjen hadde gjort med oss. Om den hadde vært verdt det.

ANNONSE

Logg inn for å lese videre

eller

Ikke kunde?

Registrer deg her og les Vårt Land i 10 uker for kr 10*.

10 uker - 10 kroner

*Abonnementet er løpende og kan sies opp når som helst. Etter prøveperioden fornyes det automatisk, til rabattert pris kr 199 per måned.

Les også