Les alt for bare 10 kr!

Årets beste filmer 2018

Vårt Lands anmeldere har plukket ut tre favorittfilmer hver fra året som er gått.

Publisert 12. desember 2018

Kristin Aalens tre beste filmer fra 2018:

Årets beste Utøya-film

I 2018 fikk vi tre filmer om 22. juli-tragedien. For meg er Erik Poppes gjenskaping av 72 terrorfylte minutter den sterkeste. Han minner oss på hvor grusomt ungdommene må ha opplevd ugjerningen.
Manuset, skapt i dialog med Utøya-overlevende, skildrer forvirringen og dødsangsten hos den fiktive personen Kaja, imponerende formidlet av skuespiller Andrea Berntzen.
En drivende motor blir Kajas ansvarsfølelse overfor lillesøsteren. Ubehaget setter klørne i en til nestsiste scene da vi får svar på om begge søstrene unnslipper terroristens kuler.
En av filmens sterkeste scener er da Kaja finner en alvorlig såret jente i skogen. Det er noe av det mest hjerteskjærende jeg har sett. Her forenes angst og samhold, smerte og omsorg mellom to unge som aldri burde opplevd noe så forferdelig.

Les anmeldelsen av Utøya 22. juli her

ANNONSE
Hovedpersonen i Girl spilles av Victor Polster. Foto: Filmweb
ANNONSE

Kampen mot kroppen

Smerten ved å være født i feil kropp gir stoff til sterke fortellinger. I fjor kom den chilenske filmen En fantastisk kvinne. I år seiler Girl, en belgisk regissørdebut, opp blant årets beste.

15 år gamle Lara vil bli ballerina, men er født med guttekropp. Hun tas opp ved en ballettskole som krever hard trening. Parallelt får hun hormoner som skal forberede henne til en kjønnsbekreftende operasjon.

Rundt henne står familie og leger som vil at hun skal få den kroppen hun lengter etter. Men behandlingen kan bare lykkes hvis hun ikke blir stresset. Nettopp stress, usikkerhet og fortvilelse griper tak mens Lara venter på å få et mer ­feminint utseende.

Fortellingen bygger på en sann historie. Regissør Lukas Dhont får meget godt fram hvor vanskelig det er å være ung og utilpass i egen kropp. Hovedpersonen spilles glitrende av Victor Polster som lykkes i å formidle Laras kamp for å bli den hun ønsker å være.

Girl

Belgisk/nederlandsk drama


Regi: Lukas Dhont

Med: Victor Polster

Ayka spilles av Samal Jeslijamova. Foto: Filmweb

Rystende migrantdrama

I rekken av filmer som skildrer migranters kamp for å overleve, havner Ayka øverst.

Kasakhstanske Sergei Dvortsevoy skildrer en ung kvinne fra Kirgisistan som prøver å overleve i Moskva. Så fattig er Ayka at hun stikker av fra hospitalet der hun har født sitt første barn.

Dramaet får på rystende vis fram hvilke kår kirgisere bor og jobber under i metropolen. Skuespiller Samal Jeslijamova har en imponerende tilstedeværelse der hun løper rundt i nedsnødde gater på leting etter å skaffe seg arbeid for å betale tilbake en gjeld. 

Kameraføringen bringer oss svært tett på hovedpersonen.­ Manuset overrasker med uforutsigbare og effektfulle vendinger,­ som da likegyldigheten overfor fattige migranters levekår settes i kontrast til middelklassens omsorg for syke kjæledyr.

Ayka

Kasakhstansk drama


Regi: Sergei Dvortsevoy


Med: Samal Jeslijamova

ANNONSE
Foto: Henrik Petit/Metafilm

Einar Aarvigs tre beste filmer fra 2018:

Trolsk moralfilosofi fra Sverige

Mer ­natur! Gräns, som den heter på original­språket, foregår i et høyst virkelig Sverige, i et særnordisk landskap som rommer skoger, storbyer, fossefall og en fergeterminal. Her jobber Tina som toller. En ekstraordinær luktesans gjør henne suveren i arbeidet, med stor sikkerhet oppfatter hun følelser hos de reisende; skam, skyld, raseri eller redsel. Slik kommer hun på sporet av det som kan være organiserte pedofile, og i noen minutter ser det ut til at filmen skal sorteres under kategorien «skandinavisk krim», med alt det innebærer av korridor-realisme, bleke farger og monoton etterforskning. Men landskapet er like fantastisk som realistisk: Regissør og manusforfatter Ali Abassi har skapt et både mektig og nøysomt verk av John Ajvide Lindquists kortroman.

I det som må være en av filmhistoriens mest originale kjærlighetsdramaer, finner Tina lykken i likesinnede Vore, og en stor og grusom hemmelighet skal snart åpenbare seg.

Det svært risikable og sjangeroverskridende prosjektet er tankevekkende og spennende i sin diskusjon om onde handlinger kan rettferdiggjøres, om gruppetenkning, om hevn og generalisering, om redselen for «de andre», om barns uskyld – alt med ett bein i klassiske eventyr, det andre i postindustriell, nordisk virkelighet.

Les anmeldelsen av Grensen her

Grensen

Svensk drama


Regi: Ali Abbasi


Med: Eva Melander, Eero Milonoff, ­Viktor Åkerblom

Foto: Annapurna Pictures/Arthaus

Satire med vidsyn og lupe

Så til byen, nærmere bestemt et slags alternativt Oakland, i en nær fremtid eller parallell nåtid som reflekterer vår egen. Befolkningen ser på voldelig og ydmykende virkelighetsfjernsyn, de fattigste får tilbud om å bli en del av WorryFree, en ordning som huser og mater dem gratis, mot at de jobber gratis. I kapitalismens ytterste konsekvens har slaveri blitt en naturlig del av bunnlinja. Midt i en mangefasettert og fargesterk historie med et vell av symbolikk, lag og krumspring, står Cassius Green, nylig forfremmet telefonselger som har blitt forhandler av slavearbeid.

De anarkistiske bestanddelene og den kapitalismekritiske problematikken balanseres utmerket med et manus som er – kanskje overraskende – velkomponert og uten tilfeldig­heter. Det er morsomt, menneskelig og selvbevisst, kvaliteter man ikke nødvendigvis forbinder med åndsverk som tar for seg systembetingete konflikter, noe Sorry to Bother You gjør med både vidsyn og lupe. Slik blir den minst lavmælte av årets beste filmer samtidig den som tåler å bli sett flest ganger.

Les anmeldelsen av Sorry to Bother You her

Sorry to Bother You

Amerikansk komedie/Sci-Fi


Regi: Boots Riley


Med: Lakeith Stanfield, Tessa ­Thompson, Jermaine Fowler

Foto: Scott Green/MAB Productions

Dannelsesreise mot sivilisasjonen

I Leave No Trace representer ikke ­naturen – statlige skogområder utenfor Portland, Oregon – et gode i seg selv, den er et tilfluktssted, et herberge der ekssoldaten Will (Ben Foster) finner vern mot alt som trigger traumer fra krig i Irak.

Sammen med filmens hovedperson, den fjortenårige datteren Tom (Thomasine McKenzie) har han forlatt sitt normale liv, og bebor sporadiske leirsteder i kjøliggrønn løvskog. Ikke på grunn av kjærlighet til naturen, ikke av forakt for storsamfunnet, men av det man i gamle dager kalte «nerver». 

For Will er ikke utmarka en drøm, men en eneste utvei. Datteren kjenner ingen annen tilværelse.

I filmen følger vi like bak dem, bevitner deres ordknappe samspill gjennom løvverket, til lyden av duskregn og enorme trær, knakende i vinden. Filmen er en uforutsigbar dannelses­reise; spesifikk og generell, tankevekkende og hjerteskjærende, opphøyd og virkelighetsnær. Den er stor og episk, liten og lavmælt, vakker og alminnelig – utsøkt og nyansert utført av regissør, fotograf og skuespillere.

Les anmeldelsen av Leave no trace her

Leave No Trace

Amerikansk drama

Regi: Debra Granik

Med: Ben Foster og Thomasin ­McKenzie

Les også