Hjemme, her

– Mamma ble så trist da hun fikk vite om mobbingen. Hun var skuffet over at jeg ikke hadde bedt om hjelp, sier Anneli Hong Torjuul.
Anneli sitter rak i ryggen foran oss. Hun har akkurat fortalt om mobbingen som foregikk gjennom hele barneskolen og ungdomsskolen. Barna som dro av henne sekken, vrengte den, tråkket på bøkene hennes. Som ba henne «pelle seg tilbake til kinaland». Som mobbet henne for det sorte håret, de brune øynene, den brune huden. Som spyttet på henne.
– En gang så broren min hva som skjedde. Da sa jeg til ham at dette fikk han ikke si et ord om hjemme. Jeg ville ordne opp selv, sier Anneli.

LES OGSÅ: – Vietnambarna var pionerer som fremmedkulturelle

Et alvorlig barn

Anneli var jenta fra Vietnam som vokste opp i en prestefamilie på Grefsen. I 1968 kom hun til Norge i et fly chartret av den høyrevridde, anti-kommunistiske Komiteen for Sydøst-Asia. Hun var et av de foreldreløse barna på barnehjemmet i Saigon som var blitt valgt ut til å få et nytt liv i Norge. Mange av barna var sterkt underernærte og underutviklet både mentalt og kroppslig. Under reisen ble barna plassert i provisoriske esker og bager på setene, mens komitémedlemmene løp fra barn til barn og byttet bleier, trøstet og matet dem.

I Norge dekket avisene Vietnamkrigen daglig. Herjingene mellom sørvietnamesiske styrker og nordkoreanske kommunistiske grupperinger var blitt en internasjonal borgerkrig. Amerikanerne kjempet mot nordvietnameserne i det som skulle bli en av de mest omstridte krigene USA har involvert seg i – og den første de tapte. I Norge var det politiske engasjementet stort. Da lederne i Komiteen for Sydøst-Asia averterte etter norske familier som ønsket å ta i mot foreldreløse barn fra krigsherjede Saigon, fikk de mange hundre henvendelser. Til sammen hentet foreningen nærmere 80 barn i perioden 1968–1975.

Ekteparet Sunneva og Nils Helgesen på Grefsen var blant dem som fikk ja til å adoptere. 21. oktober 1968 kom endelig barnet de skulle bli foreldre for til Fornebu, og familien møtte mannssterke opp. Men Anneli måtte rett til Ullevål universitetssykehus for å få næring og medisinsk oppfølging.
– Foreldrene mine trodde de skulle få en liten pike. I stedet fikk de en forvokst baby, sier Anneli.
Etter tre uker fikk foreldrene ta henne hjem. Men den lille jenta på nesten tre år kunne verken snakke, sitte, stå eller gå. Hun var kraftig underernært, og hadde sår i hodebunnen. Fortsatt kan hun merke arrene hvis hun kjenner etter.
– Jeg hadde ikke språk i det hele tatt. Jeg gurglet, gråt, skrek eller hylte. Mamma bar meg rundt som en baby, sier Anneli.
Men mamma Sunneva Helgesen hadde god tid. Hun matet henne, for Anneli kunne ikke spise selv, kunne ikke sitte ved et bord, og kunne bare drikke fra tutekopp.
– Jeg hadde ingen trening i å drikke fra et melkeglass, ler Anneli.
Anneli klarte ikke å spise sammen med de andre i familien i starten. Hun ventet til alle var gått fra kjøkkenet – mor, far og tre eldre søsken. Når hun var helt alene spiste hun, mens moren passet på gjennom gluggen i kjøkkendøren.
– Jeg smilte ikke hele det første året. Jeg var nok et alvorlig barn, sier Anneli.

Villet uvitenhet

På barnehjemmet i Saigon lå det ofte flere barn i hver sprinkelseng. Enkelte måtte ligge på gulvet. De fikk verken nok mat, stell eller oppmerksomhet. Utenfor dørene herjet krigen. Barna ble ofte levert på trappen utenfor, uten informasjon om hvem foreldrene var. Men det var kjent at en del av dem var barn av prostituerte vietnamesiske kvinner som hadde blitt gravid med amerikanske soldater. Andre kunne være unnfanget i voldtekter. Noen måtte gis bort på grunn av fattigdom, sykdom og nød. Andre hadde mistet foreldrene i krigen.
– Jeg har aldri kjent noen tilknytning til Vietnam. Kanskje er det fordi foreldrene mine alltid var helt åpne om at jeg var adoptert. Det var jo tydelig at jeg ikke liknet på dem utseendemessig. Så det var aldri noe hysj-hysj, sier Anneli.
Hun har hatt flere muligheter til å reise tilbake. Både til konfirmasjon, 18-årsdag og 20-årsdag fikk hun tilbud om en reise til Vietnam sammen med foreldrene, eller en annen gave. Hun valgte alltid den andre gaven.
– Mange forventer at jeg skal ha en eller annen lengsel mot Vietnam. Og mange av de andre Vietnam-barna har ønsket å reise tilbake, har ønsket å finne foreldrene sine. Men jeg har aldri villet vite. Alle barna som kom med det flyet var krigsbarn. Sjansen for at foreldrene mine lever i dag er minimal, sier Anneli.
I tillegg er det jo en sjanse for å finne noen vonde sannheter.
– Hva hvis jeg fant ut at moren min var prostituert, eller at familien var preget av alkoholisme? Jeg har ikke så lyst å finne ut av det. Jeg har hatt det så bra i familien min her. For meg er det mye viktigere, enn å finne svar på spørsmål jeg kanskje ikke trenger å stille, sier Anneli.

---

Anneli Hong Torjuul (52)

• Var et av de om lag 130 barna som ble adoptert fra Vietnam til Norge under Vietnamkrigen.
• Hun var nesten tre år, men veide bare 4-5 kg da hun kom til Norge. Hun kunne verken snakke, sitte eller gå.
• Gift med Sverre Strøm Torjuul. Sammen har de barna Maja (12), Victor (10) og Julie (9).
• Som sekstenåring kom hun inn på juniorlandslaget i friidrett. I dag er hun aktiv fotballtrener.
• Hun jobber i dag som hjelpepleier på barnekirurgisk sengepost ved Ullevål universitetssykehus.

---

Farmor

Det var nøden i Vietnam som fikk Nils og Sunneva Helgesen til å ønske å ta til seg et barn. De hadde hus med hage på Grefsen, og tre barn fra før. Nils var prest, mens mor Sunneva var utdannet sykepleier.
– De hørte at det var veldig mange foreldreløse barn som trengte foreldre. Man visste ikke hvordan det ville gå med de barna man ikke klarte å hjelpe. Så det var en del av deres livsfilosofi at de ønsket å hjelpe. Men de har aldri vært snakket om at det de gjorde var noe spesielt, de var aldri opptatt av å fremheve seg selv, sier Anneli.
Men foreldreparet møtte ikke bare medgang da de fortalte om beslutningen. På helsestasjonen kunne de ikke forstå hvorfor de ikke kunne ordne et fjerde barn på egen hånd, de som hadde tre fra før. Selv om nesten hele familien var støttende, var det én som ikke syntes noe om adopsjonen. Det var Annelis farmor.
– Da faren min fortalte det til henne, sa hun «Hva i all verden, hvorfor skal dere det? Dere vet jo ikke hva dere får», forteller Anneli.
Farmoren syntes også at foreldrene til Anneli kunne ordne det selv hvis de ønsket seg et barn til. Da familien møtte opp på Fornebu med nystrikkede barneklær for å ta i mot det nye familiemedlemmet, var det én som ikke var der: farmor.
– Hun nektet å komme på besøk etter at jeg kom, og jeg fikk ikke være med hvis søsknene mine skulle dit. Da ble mor hjemme med meg. Det tok lang tid før farmor ville se meg, sier Anneli.
Når julegavene kom fra farmor, var det alltid én som manglet. Den til Anneli.
– Det var alltid de samme gavene. Barna fikk melkesjokolade eller marsipanbrød inni et strikket plagg. Så hver jul strikket mor et ekstra plagg, la sjokolade inni og skrev «fra farmor». Jeg var liten nok til at jeg ikke skjønte at det var forskjell på mammas skrift og farmors skrift, sier Anneli.

Arven

Til slutt tok tantene til Anneli­ opp saken med moren sin, med ­beskjed om at hun måtte endre kurs, hvis ikke ville hun skyve sønnen sin helt vekk fra seg. Forholdet mellom farmoren og Annelis pappa var blitt tynnslitt av den vedvarende­ avvisningen av barnebarnet fra Vietnam. Til slutt ble det bestemt at Anneli­ skulle få være med og møte farmor.
– Jeg husker at jeg måtte pynte meg veldig. Jeg måtte dusje, og ta på kjole, så jeg skjønte at det var noe spesielt som skulle skje. Jeg husker jeg fikk beskjed om å neie og hilse ordentlig, forteller Anneli, som husker at hun tenkte på farmoren som en streng dame som hun måtte oppføre seg pent rundt.
– Hun hadde kanskje noen forvrengte forestillinger om at jeg var et skittent barn, sånn som barna hun hadde sett på TV. Men da hun møtte meg tror jeg hun skjønte at jeg ikke bare var en fremmed unge fra det fæle landet på andre siden av jorden, sier Anneli.
Etter hvert som årene gikk fikk ­Anneli mer kontakt med farmor. Når hun ble større besøkte hun farmor på gamlehjemmet.
– Da lærte hun meg å strikke, og vi så på gamle bilder mens hun fortalte fra «gamledager». Vanlige farmor-ting, sier Anneli og smiler.
Hun tror ikke farmor hadde det helt lett med avvisningen de første årene etter at Anneli kom til Norge. Da farmor døde av kreft i 1978 var Anneli blitt tolv år. Etter at arven var fordelt mellom barna, var det én sum igjen. Den var testamentert til ett av barnebarna. Til Anneli.
– Hun angret nok på det hun hadde frarøvet meg, men også seg selv. Det ble hennes måte å gjøre opp på. Men jeg ville mye heller hatt farmor enn pengene, sier Anneli.
Arven delte Anneli etter hvert med søsknene sine.
– Jeg har vokst opp med at når man får noe stort så skal man dele det. Men far sa at jeg ikke fikk dele på fire. Jeg måtte beholde halvparten, og så delte de andre resten. For meg ble det avgjørende for at jeg kom meg inn på ­boligmarkedet, sier Anneli, og legger til:
– Farmor pleide å si til meg på slutten­ at så lenge man jobber hardt så går det bra til slutt. Det er et livsmotto jeg har tatt med meg videre – at hvis man står på så går det bra, sier Anneli.

Det tok lang tid før farmor ville se meg

—   Anneli Hong Torjuul (52)

Jeg vil at barna mine skal vite litt mer om hvor jeg kommer fra, hva som er min historie

—   Anneli Hong Torjuul (52)

Livet hun fikk

Anneli lærte seg å jobbe hardt, og å slå fra seg mot dem som ikke ville henne vel. En gang hun ble kalt «svartepakkis» i oppveksten sa hun at dersom mobberen­ sa det en gang til ville hun slå til ham. Gutten­ gjentok skjellsordet, og fikk en brukket nese i gjengjeld. Anneli­ havnet på rektors kontor, og fikk ­endelig fortalt om mobbingen. Heldigvis skjønte rektor hvor ille mobbingen var, og tok grep.
– Etter hvert ble jeg god i fri­idrett, og som sekstenåring havnet jeg på junior­landslaget. Da avtok mobbingen.­ Når man er god i noe blir man litt hyllet for det, sier Anneli.
– Hvorfor fortalte du ikke om ­mobbingen hjemme?
– Jeg tror alle barn prøver å beskytte­ foreldrene sine. Når man vokser opp med at alt skal være fint, at ting skal gå bra, og så er det noe som ikke gjør det... Vel, da er ikke det det første man forteller om, sier Anneli.
– Far sa at når jeg ble så flink og klarte meg så bra var det som om jeg skulle ta igjen for at jeg verken kunne gå eller snakke da jeg kom. Han hadde kanskje litt rett i det, legger hun til.

Nå jobber Anneli som hjelpepleier­ ved barnekirurgisk avdeling ved ­Ullevål universitetssykehus. For 16 år siden møtte hun mannen Sverre Strøm Torjuul, som også er prestebarn. Sammen har de barna Maja, Victor og Julie.

---

Aktuell bok

• Flyet fra Saigon. Vietnamkrigens norske barn (1968–1975)
• Frekk Forlag
• Boken handler om Vietnam­barna som kom til Norge gjennom adopsjoner under Vietnamkrigen.
• Det ble satt i gang aksjoner for å redde foreldreløse barn til en rekke land, blant annet USA og flere europeiske land.
• I Norge stod den høyrevridde, antikommunistiske foreningen Komiteen for Sydøst-Asia for adopsjonene.
• 800.000 barn ble foreldreløse under Vietnamkrigen.

---

Å bli mor fikk Anneli til å tenke over røttene sine på en ny måte.
– Da de spurte meg om arvelige sykdommer, kunne jeg ikke gi noe svar. Jeg vet jo at noen arvelige sykdommer kan hoppe over et ledd, og gi sykdommer hos barna mine selv om jeg ikke har de samme sykdommene. Sånne ting er jeg jo bekymret for, sier hun.
Om to år skal familien reise til ­Vietnam for første gang.
– Jeg vil at barna skal vite litt mer om hvor jeg kommer fra, hva som er min historie. Da skal vi besøke­ barne­hjemmet. Men jeg vil ikke prøve­ å finne­ mine biologiske foreldre. Familien min har jeg her.