Dahls ­hemmelige kilde

‘Det synes som du alltid ber til den opphøyde Kristus, den allmektige Gud».

Kommentaren fra veilederen traff Per Arne Dahl som et slag i magen.

Han måtte bare bekrefte at hun hadde helt rett. Norges kanskje mest profilerte forkynner og kristne skribent startet alltid bønnene sine med «Herre Jesus Kristus», eller «Hellige Gud».

– Det handlet om at jeg hadde vokst opp med en far som ble veldig sentimental da han ba. Og det likte jeg ikke. Jeg synes det ble kleint og litt søtladent. Jeg ville derfor ha en real Kristus – en allmektig Gud – å be til.

Treningsprogram

Den nå avgåtte Tunsberg-biskopen er en mange lytter til. Det få vet, er at samtaler som den du nettopp leste om, i en årrekke har vært en avgjørende, hemmelig kilde i Dahls eget trosliv – helt siden tidlig på 1990-tallet.

Og han er alt annet enn alene. Det er som det har skjedd en stille revolusjon, drevet frem av ­enkeltpersoner, tilgang til ny litteratur, og ikke minst gjennom retreatbevegelsen: For i dag griper stadig flere kristne til det som kalles åndelig veiledning etter ignatiansk mønster.

Navnet viser til Ignatius av Loyola, grunnleggeren­ av jesuittordenen. Han skapte for 500 år siden et åndelig treningsprogram, en form for tros- og livshjelp som de siste tiårene har fått betydelig nedslag i det protestantiske Skandinavia.

Skjønt, det er langt fra ukontroversielt: Kritikerne ser det som en kristnet del av selvutviklings- og coachingkulturen– ­eller rett og slett som egoistisk bruk av tid, der det viktigste blir å «søke innover».

I bokhandelen

Dahl husker godt hvordan det begynte for egen del. Han jobbet med sjelesorg på Modum Bad. Dagene var ekstremt travle med fem småbarn. En dag var han innom Oslo, i en pause gikk han inn i den katolske bokhandelen St. Olav. Der ble han stående lenge å bla. Og mens han tittet­ på en bok om åndelig veiledning kom en nonne brått bort til ham. Hun presenterte seg som en St. Joseph-søster, og spurte «Er det noe jeg kan hjelpe deg med?».

«Jeg må ha hjelp i mitt forhold til Gud», utbrøt Dahl.

Møtet ble første steg i en lang prosess – som fikk følger for både hverdagsrytmen og gudsbildet hans. Nonnen ble Dahls åndelige veileder, og hun viste ham vei inn i det ignatianske.

Dahl ser tilbake på de første veiledningstimene. Spørsmålene boret dypt. «Hva er ditt dypeste behov?» kunne veilederen spørre. Før hun snudde på det: «Hva tror du er Guds dypeste lengsel for deg?». Og så var det bønnen: «Hva er bønn for deg?». Da Dahl svarte, var returen fra søsteren: «Det synes som bønn for deg er forbønn – og kun forbønn?».

– Ble du overrasket?

– Ja, jeg ble vel det. Men det stemte jo. Jeg hadde bønnelister for halve Sør-Norge. Jeg var vokst opp i en tradisjon der det å be for andre var viktig, og. Men bønn som væren, eller som ditt åndedrett, slik Wilfried Stinissen sier, det hadde trange kår i min aktivistiske kristendom, sier Dahl, og beskriver starten av veiledningen som en ryddeprosess.

Han måtte «rydde vei for herren med stor og liten H», som han sier. For Gud og seg selv. Han forteller om indre barrierer.

Psykoterapi

– Det er som i psykoterapi: Du kommer til et punkt der du ikke har så lyst til å dele. Hos meg var det ting som gikk på rastløshet, behovet for å lykkes, gjøre meg bemerket. Ja, alt dette som er med på å produsere mer aktivisme enn væren og hvile. Og da kommer også spørsmålet: «Hvem er det jeg ber til?», sier Dahl.

Søsteren utfordret ham samtidig til å snu blikket. Hvis han prøvde å se ting fra Guds hold: Hvordan så hverdagens vanskeligheter ut da?

– Vi blir jo stort sett advart mot å kikke Gud i kortene. Men det å forsøke å se en situasjon med Guds blikk… Da blir veien kort til Jesus Kristus selv. Bare gå til evangeliene. Se hvordan han møter mennesker i alle slags situasjoner.

– Hva skjedde med gudsbildet ditt?

– Jeg fikk nok på en måte begravet fatter’n, og dermed gitt Jesus en sjanse. Men ikke fattern’s Jesus – min Jesus.

Vakuum for hengivne

Hvorfor har dette slått rot i Norge? En nøkkelfigur er Edin Løvås (1920-2014). Han var omreisende predikant i Misjonsforbundet, og regnes som grunnlegger av den kristne retreatbevegelsen i Norge.

Her brukes en meditasjonsform som Løvås har utviklet, Jesusmeditasjonen. Hva ikke mange vet, er at dette er sterkt inspirert av en bok som betydde enormt mye for Løvås personlig: Åndelige øvelser, skrevet av Ignatius av Loyola på 1500-tallet. Som i Jesusmeditasjonen, vil Ignatius ha mennesket til å bruke alle sanser for å leve seg inn i de bibelske fortellingene.

Da Løvås grunnla Sandom retreat­senter i 1955 hadde Norge fortsatt en lovparagraf som bannlyste jesuitter fra riket. Selv møtte­ han skepsis blant kristne som fryktet­ alt katolsk, og ble nærmest drevet i eksil til Sverige. Det fremholder Per Åkerlund, teolog og forlegger i Artos, Sveriges største utgiver av teologisk litteratur. I et bidrag i Doften av rykande vekar (Artos, 2016) skriver Åkerlund om hvordan det ­ignatianske har blitt omfavnet i Skandinavia. Han kaller det en dyd av nødvendighet:

– Den lutherske teologien i sin moderne innpakning er døende, og sekulariseringen­ er kommet langt. Å ta til seg spiritualitet fra andre tradisjoner er et spørsmål om overlevelse for kirken, sier han, og hevder det har oppstått et vakuum i den protestantiske kirken for mennesker som ønsker å være hengivne. Det er dette behovet som i dag fylles av retreatbevegelsen og pastoral­teologisk litteratur:

– Ingen starter nye menigheter av den grunn, men for enkeltmennesker har dette fått kjempestor betydning, sier Åkerlund.

---

Ignatius av Loyola

• Ignatius av Loyola var en baskisk ridder, som levde på 1500-tallet. Han ble stygt skadet under krigen mellom Frankrike og Spania, og under sykeleiet ble han sterkt grepet av å lese en samling helgenvitaer og skildring av Jesu liv. Ignatius bestemte seg for å forsøke å følge samme vei som helgenene, og besluttet å ­reise til Det hellige land. En Maria-åpen­baring ble en bekreftelse for ham på dette, og i klosterkirken i Montserrat skriftet han alle sine synder, og holdt en «åndelig riddervake» som tegn på at han hadde startet et nytt liv.
• Etter reisen forsøkte han å hjelpe andre mennesker i deres religiøse liv. Det skapte mistanke hos inkvisisjonen, og Ignatius dro nå til universitetet i Paris, der han fortsatte studiene.­ Sammen med venner, blant andre­ Francis­ Xavier, Pierre Faber og Diego Laynez,­ avla han i 1534 løfte om å leve i fattigdom og å foreta en pilegrimsreise til Det hellige land for å drive sjelesorg der. Gruppen ble starten på en ny orden, Societas Jesu (Jesu selskap), som ble godkjent av pave Paul III i 1540, og i dag har en verdensvid utbredelse.
• Ignatius' hovedverk er Exercitia spiritualia (Åndelige øvelser), som er en av de mest innflytelsesrike bøkene i den romersk-katolske kirke. Den sammenfatter Ignatius erfaringer fra eget liv og mennesker som sto ham nær. Det sentrale i boken er å øve seg i å bedømme hvilke indre impulser som stammer fra Gud, og hvilke som kommer fra en ond ånd. Ignatius selv hadde flere mystiske opplevelser som medførte en gjennomgripende endring av hans religiøse liv.
• Kilde: Snl.no og James Martin SJ

---

Vakuum for hengivne

Hvorfor har dette slått rot i Norge? En nøkkelfigur er Edin Løvås (1920-2014). Han var omreisende predikant i Misjonsforbundet, og regnes som grunnlegger av den kristne retreatbevegelsen i Norge.

Her brukes en meditasjonsform som Løvås har utviklet, Jesusmeditasjonen. Hva ikke mange vet, er at dette er sterkt inspirert av en bok som betydde enormt mye for Løvås personlig: Åndelige øvelser, skrevet av Ignatius av Loyola på 1500-tallet. Som i Jesusmeditasjonen, vil Ignatius ha mennesket til å bruke alle sanser for å leve seg inn i de bibelske fortellingene.

Da Løvås grunnla Sandom retreat­senter i 1955 hadde Norge fortsatt en lovparagraf som bannlyste jesuitter fra riket. Selv møtte­ han skepsis blant kristne som fryktet­ alt katolsk, og ble nærmest drevet i eksil til Sverige. Det fremholder Per Åkerlund, teolog og forlegger i Artos, Sveriges største utgiver av teologisk litteratur. I et bidrag i Doften av rykande vekar (Artos, 2016) skriver Åkerlund om hvordan det ­ignatianske har blitt omfavnet i Skandinavia. Han kaller det en dyd av nødvendighet:

– Den lutherske teologien i sin moderne innpakning er døende, og sekulariseringen­ er kommet langt. Å ta til seg spiritualitet fra andre tradisjoner er et spørsmål om overlevelse for kirken, sier han, og hevder det har oppstått et vakuum i den protestantiske kirken for mennesker som ønsker å være hengivne. Det er dette behovet som i dag fylles av retreatbevegelsen og pastoral­teologisk litteratur:

– Ingen starter nye menigheter av den grunn, men for enkeltmennesker har dette fått kjempestor betydning, sier Åkerlund.

Kildene

Løvås var en slags patriark. I dag har den svenske teologen Magnus Malm tatt litt av samme­ rolle, mener forleggeren. Også for Malm har det ignatianske vært avgjørende. I 1984 besøkte Malm St. Davidsgården for første gang. Retreat­stedet var grunnlagt av Per ­Mases, en mystisk orientert prest i Svenska kyrkan, som i mange år hadde stått i nær kontakt med jesuitter. Malms besøk ble det første av mange. Han leste nå Ignatius, Laura Petris biografi om Ignatius, og knyttet kontakter til skotske og irske jesuitter.

Likevel var han ikke alene. To katolske miljø spilte en sentral rolle: Jesuittene i Uppsala begynte på 1980-tallet å gi ut ignatiansk litteratur, og Sacre Cæur-søstrene utenfor Göteborg startet det første tilbudet om utdanning i åndelig veiledning. I Norge­ gjorde St. Joseph-søstrene det samme. Det var en av nonnene herfra, søster Marit, som Per Arne Dahl kom i kontakt med for snart 30 år siden. Under søstrenes paraply, ble det i 2010 grunnlagt et økumenisk senter for åndelig veiledning på Grefsen i Oslo: Loyola Senter.

I sex og sport

– Dette er en åpen spiritualitet, som handler om å hjelpe mennesker å se Gud i hverdagen sin. Den byr også på praksiser som kan hjelpe ikke-kristne, agnostikere og ateister, sier ­James Martin SJ.

Han er amerikansk jesuittprest, og en av de fremste formidlerne av ignatiansk ­spiritualitet. I 2016 kom Martins bok Å finne Gud i alle ting ut i norsk oversettelse.

– Hva betyr det – å finne Gud i alle ting?

– At åndelige erfaringer ikke er begrenset til innenfor kirkeveggene. Kirken,­ ­Bibelen og bønnen­ er selvsagt viktig, men du kan møte Gud i alle ­erfaringer du gjør i livet: i nære relasjoner, ­arbeid, ­familie, sex, natur, sport, musikk og så videre.­ ­Ethvert øyeblikk er en invitasjon til å møte Gud, uansett hvor lite eller uviktig det kan virke.

Martin mener det er noen bestemte sider ved denne formen for åndelighet som treffer godt i vår tid. Han nevner spesielt det jesuittene kaller «examen», en bønn som bes på slutten av dagen:

– Den tar bare et kvarter, men hjelper deg til å se tilbake på dagen som ligger bak deg – hvor er det Gud har vært aktiv i livet ditt? Det viktige er takknemlighet. Du bruker tid på å tenke etter hva du er takknemlig for, og å takke Gud for dette. I vår tid har mange en tendens til å se på dagen som en lang rekke problemer som må løses, eller oppgaver som skal gjennomføres. Naturlig vil vi bevege oss videre til det neste veldig kjapt. Men ignatiansk spiritualitet inviterer oss til å senke tempoet, å ta inn, si takk.

Det har oppstått et vakuum i den protestantiske kirken for mennesker som ønsker å være hengivne.

—   Per Åkerlund, forlegger

Ikke traumer

Hvordan leve nær Gud? Hvordan la tro bli mer enn teori? Lise Tørnby stilte seg spørsmålene. Den norske kvinnen jobbet for Det norske misjonsselskap (NMS) og hadde et aktivt familieliv, men da hun opplevde at en venn ble syk og holdt på å dø, begynte hun å tenke gjennom ting på nytt. Hun fikk høre om åndelig veiledning, ble nysgjerrig, og tok kontakt med Geir Gundersen, som jobber som åndelig veileder ved Loyola Senter.

Gundersen er en profilert teolog, tidligere ­generalsekretær i Blå Kors og andaktsholder i NRK. I likhet med Dahl begynte han også å gå til åndelig veiledning tidlig på 1990-tallet. Nå inviterte han Tørnby til en prat, en såkalt kartleggingssamtale:

– Geir var opptatt av at åndelig veiledning kun handlet om relasjonen mellom meg og Gud. Det synes jeg var betryggende. Dette handler ikke om å behandle traumer i barndommen eller noe annet – du kan ikke være i psykiatrien samtidig, forklarer­ Tørnby, som fikk vite at betingelsen for å gå i åndelig veiledning, var at hun satte av en tid hver dag til stillhet og bønn – og deretter noen ­minutter til refleksjon. Det som falt henne inn, skulle hun så skrive ned. Med utgangspunkt i «bønneboken», som hun kaller den, begynte hun i jevnlige samtaler med Gundersen.

Veiledningen har hjulpet henne til å finne ro:

– Jeg gjør mitt beste, og Gud er med, men det er Gud som får ta ansvaret. For uansett hva som skjer i livet, så forblir dette det viktigste: «Jeg legger mitt liv i dine hender, Gud. Gjør med meg som du vil».

Hun nøler litt når hun sier det.

– Da jeg sa det til en kollega, svarte kollegaen min at det er altfor radikalt. Alt for drøyt, sier hun, og opplever at det «er en blygsel for å snakke konkret om hvordan Gud er tilstede i livet». Derfor synes hun også at det kan være vanskelig å snakke om at hun går til åndelig veiledning.

– Når man viser frem noe som er så viktig for seg selv, risikerer man også at noen river det ned. Jeg har vært varsom med å dele for mye. I møte med ikke-kristne har jeg brukt Jon Fosse som en lånt autoritet: Søker du innover vil du til slutt møte Gud, sier Fosse. Og søker du Gud, vil du også måtte komme dypere i deg selv.

Mystisk erfaring

På Grefsen, en trikketur unna Oslo sentrum, ligger en gammel bondegård som er blitt til kloster. Den tidligere låven huser Loyola­ Senter. Her møter vi Geir Gundersen. Bønn og ­refleksjon, det er den ignatianske hovedrytmen, sier veilederen. Han gjentar det som et mantra: Å be, og så å dvele ved det som skjedde.

– Refleksjonen er alltid nødvendig for å utvinne gullet fra bønneerfaringene. Det er også derfor dette er en handlingsorientert spiritualitet. Det er ikke den mystiske erfaringen som er målet, men livet som mystisk erfaring. Og en ignatiansk ­retreat er ingen god retreat hvis den ikke munner ut i ­beslutninger for den hverdagen som du skal gå tilbake til. Store eller små, sier Gundersen.

Å begynne i veiledning betød å endre rutinene i hverdagen, forteller Gundersen. I tillegg deltok han på retreater. Først de korte. Til slutt ildprøven: 30 dager i strekk. I komplett taushet – kun avbrutt av en daglig samtale med veileder.

– Hvorfor må man være taus?

– Det er grunnet på en forståelse av at Gud i stillheten kommuniserer med det enkelte ­mennesket på en særlig levende og direkte måte. Han kommuniserer ellers også, men i stillheten blir det på et dypere plan. Det betyr at jo lenger stillheten varer, jo dypere kan kontakten bli.

Å skjelne

– Hvordan vet du hva som er dine egne tanker og hva som er fra Gud?

– Det er grunnspørsmålet: Hvordan skjelne mellom åndene? Det var det Ignatius selv oppdaget at han trengte å øve seg i. Alle mennesker går sin vei gjennom livet ut fra noen tilbøyeligheter, og Ignatius var en fyr som duret i vei, i den tro at nå var han blitt Guds mann. Men så erfarte han hele tiden at Gud stanset ham, eller at han opplevde virkningen av å handle feil. Og han skjønte at han måtte begynne å lytte til Gud på en annen måte. Han måtte øve seg i å skjelne mellom det som kom fra Gud, og det som kom fra en «dårlig ånd».

– Det kan bli veldig dualistisk?

– Ignatius tar på alvor at det pågår en kamp om oss – og i oss. Derfor blir det så viktig å øve seg i denne evnen til å skjelne. Ideen er at det er ­mulig, og at veiledningen skal hjelpe folk til dette. Og det er interessant hvis vi sammenligner med en luthersk tankegang. Ignatius stoler på at Gud kommuniserer med mennesket gjennom erfaring. Og for egen del må jeg si at det har vært utrolig forfriskende å komme ut av et luthersk tankeskjema. Jeg er glad i Luther, altså, men samtidig tenker jeg at det er mye i den lutherske dialektikken som åpner for en tankelidelse, en tilstand som hindrer utvikling, sier Gundersen.

Han mener samtidig at det ligger en fristelse: Nemlig å tro at man kan få «taket på» Gud:

– Hvis Gud er Gud på en slik måte at han verner om sitt mysterium, sin hinsidighet, så er det bare på én måte at vi kan få kontakt med ham: Nemlig inkarnasjonen, at Gud selv ble menneske, og at han beveger seg i oss. Du må derfor både motstå impulsen til å tingliggjøre Gud, og til å skyve ham ut. Du må vende deg mot ditt indre med en nysgjerrighet på at han beveger seg i oss, og at vi kan øve opp evnen til å fornemme ham.

Da jeg sa det til en kollega, svarte kollegaen min at det er altfor radikalt

—   Lise Tørnby

Selvrealisering

«Kirkens svar på selvutviklingsbølgen». Slik ble den gryende interessen for åndelig veiledning oppsummert i et dokument som ble behandlet på Den norske kirkes Kirkemøte i 1999. Dokumentet solgte i 8.000 eksemplarer.

– Det er sjelden noe kirkemøtedokument har fått en så populær interesse, sier teologen Halvard Johannessen som har tatt doktorgrad på ­dokumentet. Det ble skrevet med sikte på å utmeisle en kristen spiritualitet for samtiden, og berører en rekke ulike praksiser som har slått rot i Den norske kirke, herunder åndelig veiledning.

– Det er noe sant i det at åndelig veiledning blir et svar på selvrealiseringen, sier Johannessen.

– Det man oppnår ved åndelig veiledning er at fokuset i det religiøse livet rettes mot livet her og nå, og ikke mot en frelse et eller annet sted i det hinsidige, og et liv etter døden. Det har en form og et innhold som er tilpasset vår tids idealer. Og på sett og vis skiller det seg fra en tidligere mer disiplinerende og autoritær form for kristendom, som var opptatt av mennesket som syndig, at det var nødvendig å vende om og legge sitt gamle jeg fra seg, sier Johannesen.

Katolsk kritikk

At mange lutheranere er blitt begeistret for det ignatianske synes ikke Johannessen er rart. Han peker på at en økumenisk vind har feid over landet, at mye av from­heten passer godt med elementer i den pietistiske bedehusbevegelsen samt en luthersk parole: «skriften alene». Bibeltekstene står helt sentralt – de er gjenstand for meditasjonene.

– Man kan også se det som svar på sekulariseringen. Åndelig veiledning er en måte å skape sammenheng i det religiøse livet sitt på i en verden som på sett og vis har glemt Gud. Før var religion mer legitimt, kristendommen var en naturlig del av samfunnets strukturer. I dag er den ­under press. Og det å skape seg en kristen­ identitet, kan i dag våre dager være et vanskelig prosjekt. Men samtidig – man kan ikke bare adoptere det, uten å tenke kritisk over hvilken teologi dette hviler på, eller uttrykker, mener Johannessen.

Dette handler også om respekt for de som i utgangspunktet forvalter tradisjonen, mener han.

I Sverige har blant annet ­jesuittpater Fredrik Heiding SJ, en kjent katolsk retreatleder, ­kritisert at ikke-katolske aktører­ snakker vidt og bredt om Loyola og ignatiansk spiritualitet, men, ifølge Heiding, usynliggjør at dette er en katolsk tradisjon.

Syndfri pietisme

– Det er ­naturlig at man ser etter redskaper­ fra andre tradisjoner, men da må man samtidig være vár for at dette kan tråkke noen på tærne.­ Man er også nødt til å refortolke hvordan dette skal henge sammen med egen tradisjon, slik at tro, tanke og spiritualitet er integrert, sier Johannessen, og mener lutherdommens forståelse av rettferdiggjørelse setter noen grenser:

– Kjennetegnet på luthersk spiritualitet er at nåden kommer helt og holdent utenfra, og at mennesket er grunnleggende sett er passivt, forklarer han, men legger til at det finnes en spenning også i luthersk tradisjon, særlig uttrykt i pietismen.

– Den sies ofte å være moralistisk og streng, men den vektla vekst og utvikling, og var erfarings­orientert. Den var veldig moderne på sett og vis, og man kan se den nye bølgen som en forlengelse av dette. Men nå har man langt på vei tatt vekk dette med synden, og står igjen med personlig fromhet som ideal.

Presters begeistring 

Det er vanskelig å anslå hvor mange som har hatt befatning med ignatiansk spiritualitet. Hva sikkert er, er at de fleste retreatstedene markedsfører retreater med slik profil. Det finnes óg en egen forening i Skandi­navia, Kompass, som har som mål å fremme åndelig veiledning etter ignatiansk mønster. Både Presteforeningen og flere norske bispedømmer har holdt kurs om emnet, og oppfordret kirkens ansatte til å hente inspirasjon herfra, og selv gå i veiledning.

Det siste har bekymret noen av de som har ­jobbet med presteutdanning:

– Åndelig veiledning kan ikke være et alternativ­ til veiledning i pedagogisk og faglig betydning. Å sette av tid til egenutvikling og åndelig liv kan selvsagt inngå i dette, men det vil være en svekkelse av fagligheten i presteskapet dersom det å tilby åndelig veiledning går på bekostning av en profesjonell yrkesveiledning, sier Hans Stifoss-Hanssen.

Prester må prioritere sin tid. Han er i dag er forsker ved VID vitenskapelige høgskole, men jobbet tidlig­ere med sjelesorg og veiledningsproblematikk ved Det praktisk-teologiske seminar, Universitetet i Oslo. Stifoss-Hanssen bemerker at arbeidsveiledning er blitt stadig mer vanlig i samfunnet. I kirken er det ikke unaturlig at dette har en åndelig dimensjon, sier han, mener mener det blir absurd «hvis prest­ene skulle begynne å sette av arbeidstid til å drive med dette når de har kriget som bare ­rakkern for å komme ned i 37,5 timer arbeidsuke.»

– Også privat er det åpenbart at prester som alle andre må velge hva de bruker tiden sin på. Og da kommer et annet perspektiv inn i bildet: Er det en god ide å prioritere spiritualitet og sitt indre liv fremfor handling?

– Er ikke poenget at dette henger sammen?

– Jo. Men la oss si at du er på retreat, og du er der fordi tanken er at det er det åndelige som er på minussiden. Du må derfor fylle på med åndelighet. Teoretisk sett vil man da kunne si at det har mer handling som effekt. For oss forskere innen religion og helse ville det vært meget interessant å undersøke om mennesker som praktiserer ­ignatiansk veiledning faktisk er mer sosialt aktive og altruistiske, bedre kolleger og bedre ektefeller enn andre. Hvis det derimot skulle vise seg ikke å ha noen ­effekt, eller du bare blir opptatt av å pleie ditt indre liv, da blir det hele en selvmotsigelse.

Per Fuggeli

Forskeren testet selv ignatianske øvelser i en periode. Han ble ikke overbevist.

– Det er sikkert fint for mange, men for egen del fant jeg ut at jeg ville fremstå rimelig sær hvis jeg midt i en hektisk hverdag skulle erklære «nå er det min halvtime».

Stifoss-Hanssen mener åndelig veiledning – ­ignatiansk eller ei – kan forstås som en kristnet del av nyåndeligheten. Og han er kritisk. Han ­mener mennesker «som har et konkret liv, som skal være deltakere og til stede i livet, i øyenhøyde med medmenneskene sine» antakelig ikke trenger mer ­åndelig fordypning:

– Det kan være at man snarere trenger å innse at det er her og nå at livet er, og at det er de mennesk­ene du har rundt deg som er dine mennesker, og som du må ta vare på. Jeg tror at mange mennesker, hvis de fikk spørsmål om når man har sine aller dypeste opplevelser, og kontakt med det som jeg vil kalle Gud – fordi jeg tror på Gud – så vil dette i liten grad være knyttet til praksiser som har til hensikt å skape den nærheten. Men det vil heller være indirekte effekter av ekstremt meningsfulle erfaringer gjort i et fellesskap. Det handler om det Per Fuggeli sa: Man må «ta vare på flokken sin».

Smutthull

Per Arne Dahl synes ikke kritikken treffer. Han mener det ikke er noen motsetning mellom stillhet og aktivitet, mellom hvile og det å ta ansvar.

– Jeg finner meg smutthull i hverdagen som ikke folk merker, hvor jeg er i bønn, i erkjennelse, i hellig lesning. Det kan jeg gjøre med åtte barnebarn i samme rom, sier han, og legger til:

– Gjør du en delsannhet til en helsannhet, blir det en usannhet. Sannheten er som regel å finne i det to sannheter settes i spill. Hvis du tenker at de to sannhetene er hvile og aktivitet, så oppdaget jeg for min del at aktivitetsdelen var blitt altfor stor. Den trumfet hvilen. Den viktigste effekten av dette, er at jeg er blitt oppmerksom på et ord som fylde, at stillheten er fylde, og at aktiviteten er fylde. Uten fylden, er begge deler bare overflatisk juggel.

«Mind the Grace»

Dahl trekker frem et ord fra T-banen i London: «Mind the Gap». Gjennom årene er han blitt oppmerksom på livets «Gaps»: Mellom tro og erfaring, mellom Gud og menneske, mellom lengsler, ønsker, det han får til og det han ikke får til.

– Men etter reformasjonsjubileet er jeg egentlig blitt mer opptatt av «Mind the Grace». Nåden har en sammenbindende funksjon. Den setter oss i en rett posisjon i forholdet til Gud – som mottakere og ikke som aktivister.

– Du trengte Ignatius til å oppdage Luther?

– De levde samtidig, og det hadde vært morsomt å få til en samtale mellom dem. Det er ikke så langt mellom dem. De ble merket av veldig tøffe ting begge to. Og de kjempet. Det var i sin kamp at Luther fant hvilen i nåden, og det var i sin kamp at Ignatius fikk øye på Kristus, og ble opptatt av at det å følge ham, var en eksistensiell bevegelse. Det er som om begge møtes i et ord av Paulus «Men nå, i Kristus Jesus, er dere som er langt borte kommet nær på grunn av Kristi blod». Du kan si at det oppsummerer også det jeg har fått oppleve: Gjennom Kristus er vi kommet nær det hellige, nær livet, nær andre mennesker, nær oss selv... Kommet nær. Der har du det.

Denne saken stod først på trykk i magasinet 
Streks tredje utgave i 2018.