Forført av Jesus

Andrea Bræin Hovig foldet hendene og ba i smug da hun var barn.

Min tro

Andrea Bræin Hovig ble døpt da hun var 24 år, i en tom Markus-kirke på Sankthanshaugen i Oslo. Til stede var ­kjæresten, Andreas, og bonuspappaen, som ikke var kristen, men som ble med fordi hun trengte to dåpsvitner.
Ikledd skjørt og med en hvit lilje i hånden sto hun ved døpefonten og fikk vann over hodet. ­Etterpå var hun veldig glad – dette hadde hun lengtet ­etter i mange år.
– Jeg ville være en del av det kristne felles­skapet formelt sett.
Etter dåpen skrev Bræin Hovig en salme om å ha blitt sett av Gud før man har sett Gud selv.
– Men den er nok totalt utdatert i dag, siden jeg bruker ordet «Herre». Man skal jo ikke bruke dame- eller mannenavn om Gud, sier Bræin Hovig, og ler.

På scenen

Vi møter skuespilleren Andrea Bræin Hovig på Hotell Continental en tidlig formiddag. Vis-à-vis oss ligger Nationaltheatret, der ­prøvene er i full gang til komedien Cyrano, som har ­premiere 24. november. Stykket handler om Cyrano de ­Bergerac som har altfor stor nese og derfor ikke klarer å tiltrekke seg sin store kjærlighet, Roxane, som bare ser fløtefjeset Christian.

Bræin Hovig spiller Roxane, jenta som ikke forelsker seg i Cyrano fordi han er for stygg.
– Stykkets moral peker på den rene kjærligheten, om at det er det indre som teller og ikke det ytre. Men jeg tror ikke det er så enkelt. Når Roxane til sist sier til Cyrano at hun elsker ham i det han er i ferd med å dø, tror jeg ikke det er udelt. Jeg tror ikke vi mennesker kan elske hverandre så rent som man gjør det i noen av disse klassiske skuespillene.

Da har Bræin Hovig mer sans for «grums», som hun kaller alt det som ikke er opplest og vedtatt i dette ubestemmelige menneskelivet.

Helt kørka

Hun vet ikke hvorfor det ble slik, men troen har vært der så lenge hun kan huske.
– Jeg husker at jeg foldet hendene og ba i smug som barn. Jeg trengte å tro.
Bræin Hovig vokste opp uten troende rundt seg.
– Pappa mente at kristne var laverestående ­vesener. Helt kørka, liksom.

Burde være en festdag

Bræin Hovig forteller om da hun for en tid siden dro tilbake til Markus kirke, som i dag leies ut til Jesus Church, for å se hva som foregikk i dåpskirken hennes.
– Det var ikke noe for meg. Men folk kjedet seg i alle fall ikke der. Det er rart, for det virker som om veldig mange jeg kjenner går i kirken av plikt, uten egentlig å synes det er spennende.
Egentlig burde det være sånn at kristne gleder seg til søndagen, til festdagen, synes Bræin Hovig.
– Det gjør i alle fall de i Jesus Church!

Hun og familien går i Tøyenkirken, som drives av Kirkens Bymisjon.
– Det er så fint i Bymisjonen, altså! Men når jeg går til «vanlige» søndagsmesser hender det jeg synes det er kjedelig. Jeg kan ikke for det.
Bræin Hovig har hørt til i Tøyenkirken siden ­ektemannen, jazzmusiker Andreas Utnem, ­begynte å vikariere som organist der for 25 år siden.
– Jeg blir litt rørt når jeg ­tenker på hvor mye Andreas bryr seg om musikken i kirkerommet. Han jobber beinhardt med musikken til messene hver eneste onsdag, uansett størrelsen på menigheten.

Falt pladask

Bræin Hovig og Utnem møttes da de gikk i 2. klasse på Hartvig Nissen ­videregående, på musikklinjen selvsagt.
– Jeg falt pladask. Det var ham det skulle være, og etter en stund ble det oss.
29 år senere er det fremdeles de to. Pluss tre barn.
Det er ikke helt A4 å være gift på tjuende året i skuespiller­miljøet i Norge.
– Av og til får jeg lyst til å skrive en bok der det er en irriterende biperson som heter Andrea og får alt til. Jeg er fremdeles gift og har tre barn. Bor i en enebolig i Oslo sentrum. Er kristen. Fikk et ­kompostsorteringssystem til bursdagen min. Jeg er moralist, rett og slett. Det må være ­ganske irriterende. Men at det virker perfekt på overflaten, betyr jo ikke at det er slik livet egentlig er.
– Får du av og til lyst til å vise at du ikke er sånn?
– Jeg er jo sånn! Det er ingen måte å komme vekk fra det på.

Åpne dører

Da Bræin Hovig og Utnem ble kjærester, ble hun introdusert for en annen måte å forholde seg til tro. Flæten-­Utnem-familien har mange ­prester, og tro, teologi og musikk ble en naturlig del av livet, også for Bræin Hovig.
– Jeg vokste jo egentlig delvis opp i den familien. De er så kjærlige mennesker. Og gjennom dem ble jeg glad i kirken, og begynte å gå der.
– Hva mener du kirken burde være?
– Å, nå må du gjøre deg klar for en monolog, for dette mener jeg mye om!
Bræin Hovig sklir fremover på stolsetet.
– Altså. Jeg mener dørene til kirken skal være helt åpne, ja, at dørene skal være lette å åpne. Man skal kunne komme akkurat som man er, med ett eller to ben, for å danse, ligge, stå, eller gråte.

---

Andrea Bræing Hovig

  • Skuespiller, sanger og ­barnebokforfatter.
  • Født i 1973.
  • Studerte ved Statens ­teaterhøgskole fra 1995 til 1998.
  • Ansatt ved Det norske ­teatret fra 1998 til 2002 og ved Nationaltheatret fra 2002.
  • Har blant annet spilt ­Hedda Gabler i Hedda ­Gabler, Hilde i Fruen fra ­havet, Regine Engstrand i Gjengangere, flere roller i Peer Gynt og Vilanden, Julie i Romeo og Julie og Roxie i Chicago.
  • Har gitt ut tre barnebøker om Ville Wilma.
  • Gift, tre barn.

---

Vil inspireres

Men kirken skal ikke være for snill heller.
– Mannen min sier at jeg ­liker refsende prekener fordi jeg vokste opp uten ­moralisme og grenser. Jeg liker egentlig når folk er tydelige.
Prekener som setter henne litt på plass, er helt topp, særlig når det er snakk om miljø eller ­fattigdom. Og en prest skal ikke bare drive hverdagsfilosoferinger uten Gud: Hun eller han skal peke på Jesus.
– Jeg er veldig opptatt av at man skal bruke ­evangelietekstene, sier Bræin Hovig.
Hun er ivrig nå. Men også opptatt av å ta noen forbehold.
– Jeg er veldig klar over at andre har et annerledes forhold til den refsende stilen fordi de har opplevd å bli refset av kirken tidligere. Og jeg blir rasende når folk snakker nedsettende om homofile eller kvinnelige prester, jeg synes det er vanskelig å elske folk som snakker slik. De få gangene det har skjedd, har jeg bare måttet gå inn i et annet rom, sier hun.

Nysgjerrig

Samtidig er konservative syns­punkter så fremmed for henne at de nesten blir litt eksotiske, forteller hun.
Da Andreas Utnem og Andrea Bræin Hovig ble samboere en gang på 90-tallet, kom det et brev i posten.
– En skjønn eldre herre i min manns familie sto som avsender. Han skrev at han synes det var problematisk at vi hadde flyttet sammen uten å være gift.

Bræin Hovig fikk sjokk, men ble ikke lei seg.
– For meg var det litt morsomt og merkelig – ja nesten litt søtt – at folk fremdeles synes sånne ting er problematiske, at man kan ha så gammeldagse ideer. Så det var ikke vanskelig, egentlig, jeg ble heller litt nysgjerrig.

Bymisjon

Når hun snakker om tro, knytter hun det gjerne til Kirkens Bymisjon. Å tro, det er å være nær de som lider.
Hun liker ikke Det gamle testamentet så godt som det nye. Vakre metaforer kan du få så mange andre steder, mener hun. Da velger hun mye heller en Jesus-lignelse med et tydelig budskap.
– Jeg er veldig glad i teksten om arbeiderne i vingården, de som får samme betaling alle sammen. Det der med lønn og rettferdighet er spennende, synes jeg. Vi hadde en diskusjon her om dagen om hashtaggen #lønnsomfortjent. Hva betyr det å få som fortjent? Fortjent handler så mye om hvilket utgangspunkt man har. Noen begynner langt bak startstreken, sier Bræin Hovig.

Hun forteller om en preken over vingårds­arbeiderne som hun nylig hørte. Presten sa hun synes det var så urettferdig at noen bare kunne seile inn på slutten av arbeidsdagen, uten at det hadde noe å si for belønningen.

Jeg er veldig opptatt av at man skal bruke evangelietekstene

—   Andrea Bræin Hovig

---

4 raske

  • Gud er: Overalt.
  • Jeg kan ikke klare meg uten: Mann og barn. Jeg er alltid redd for at noe skal ramme dem. Jeg elsker dem så høyt, og med dette medfølger frykt. Dessverre.
  • På min gravstein skal det stå: Takk!
  • Boka alle bør lese: Kan jeg si to? Tung tids tale av Olaug Nilssen. Stor ­litteratur med en voldsom kraft. Meg eier ingen av Åsa Lindeborg. Denne boka har hjulpet meg å tilgi. Tilgivelse er i ­utgangspunktet ikke noe som kommer lett til meg.

---

Forført

Skuespilleren sier hun er «forført av Jesus».
– Jeg forføres av det mennesket som er så nede på bakken med de som har det vondt. Han bøyer seg ned og ser folk i øynene, til og med barna. Han er på bakkenivå, sier hun.
Bræin Hovig skulle ønske hun også kunne være der: på bakkenivå, med dem som lider.
– Det er teit å si det, for jeg gjør jo ingenting. Men jeg har lyst til å jobbe med voldsutsatte kvinner, egentlig. Kanskje når barna flytter hjemmefra.
Hun sukker.
– Av og til tenker jeg på skuespilleryrket som et kall, for ikke å miste selvrespekten helt. Men det er dyrt å komme inn på Nationaltheatret, så jeg ­driver ikke med kunstformidling til fattige, akkurat.

Tidligere, da hun var yngre, var Bræin Hovig opptatt av at stykkene hun spilte i skulle være viktige, oppbyggelige. Selv om hun har lagt den ambisjonen på hyllen, sier hun målet fremdeles er å få folk til å leve sant og våkent. Og til å elske mer.

Men man skal ikke kimse av komedier og ­musikaler heller.
– Tenk hvor viktig det er at folk bare kan ha det litt bra og le litt i to timer!

Det grumsete

Den siste rollen produksjonen hun var med i, før Cyrano, var filmen En affære. Der spilte Bræin Hovig gymlæreren Anita, som blir forført av sin 16-årige elev, Markus.
– Anita gjør noe galt, rett og slett. Hun er et ­ensomt menneske som trenger nærhet. Men det hun gjør er likevel galt. Vi kunstnere er nødt til å ta det på alvor, at menn og kvinner gjør gale og umoralske ting.

Umoral, fordervethet, ondskap. Som skuespiller forholder Andrea Bræin Hovig seg til døds­syndenes irrganger på daglig basis. Jobben hennes er å kjenne på grumset – på det uutsigelige – i mennesket. Men hvor kommer denne ondskapen fra?

Det spørsmålet irriterer Andrea Bræin Hovig.
– Folk spør meg alltid om det, om det ondes ­problem. Hvordan kan du tro på Gud når hunden min døde da jeg var åtte år, og så videre, og så ­videre. Jeg vet aldri hva jeg skal svare da. Alle kulturer – uansett religion – snakker jo om dette onde som står i motsetning til det gode. Yin og Yang, kaller ­kineserne det.

Godt og ondt

Bræin Hovig ­forteller om en shaman i Peru som lærte bort at mennesket hadde en sort ulv og en hvit ulv i seg.
– Jeg har begge deler i meg, godt og ondt. Og så kommer det an på hvilke av de to ulvene jeg mater.
– Hvordan mater du den ene eller den andre ulven?
– Jeg er ikke så bevisst på at den sorte ulven er ondskapen i meg. For meg er den sorte ulven heller det vonde i meg, angsten og uroen.
Igjen blir Bræin Hovig selv­bevisst. Hun nøler litt.
– Det er litt vanskelig å ­snakke om angst, for jeg er så heldig som har en jobb og klarer å komme meg ut av døren om ­morgenen. Man burde heller intervjue noen som faktisk ikke klarer å være i jobb, ikke meg som er aktuell med nok en ­forestilling.

Selv om angsten har vært der, har den ikke ­hindret Bræin Hovig i å arbeide, forteller hun. For på scenen kan hun være en annen. Når hun leser et dikt som seg selv, derimot, blir hun veldig nervøs.
– Er et menneske med angst også et troende menneske? Henger det sammen på noen måte? En slags søkende og åpen holdning til verden?
– Det har jeg aldri tenkt på. For meg er det to veldig forskjellige ting. Angsten min har ingenting med troen å gjøre, og troen har aldri hjulpet meg i angsten. Den har aldri gitt meg sikkerhet. Det finnes både angstfulle og angstfrie ateister, både engstelige og skråsikre kristne.

Takknemlig

– Er det viktig for deg at barna skal være kristne?
– Nei, burde det være det?
Bræin Hovig ler.
– Det er viktig at de har det bra og blir OK ­mennesker som er gode mot seg selv, andre og jorda vi lever på. Men tro er ikke så viktig. Jeg er mer opptatt at de skal være våkne og oppmerksomme og se verden rundt seg.

Hjemme hos familien Bræin-Hovig-Utnem ­synges det bordbønn og bes aftenbønn. Å lære barna å være takknemlige er særlig viktig for Bræin Hovig.
– Jeg kan begynne å gråte av takknemlighet over et kjøkkenbord, jeg. Det er viktig for meg å takke. Her om dagen fortalte søsteren min at hun hadde overhørt de to yngste barna våre på seks og syv år snakke om at de var så rike fordi de hadde hverandre og fordi de hadde kjærlighet. Jeg blir veldig glad hvis de lærer å kjenne på takknemlighet i blant.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare når folk spør meg om det ondes problem

—   Andrea Bræin Hovig

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro