De kjempende kvinnene

Kari Fure har samlet kvinnehistorier fra Syria og Irak. Kvinnene er svært utsatte i de krigsherjede områdene, men kan samtidig spille en avgjørende rolle i fredsarbeidet, mener Fure.

Reportasje

«Du må skjønne at det er noe ganske annet å være kvinne i krig enn å være mann.» Det var den lille setningen som satte i gang Kari Fures arbeid med boka Krigens døtre. Fure er redaktør i avisen Dagen og har reist mye i Midtøsten. Spesielt interessert har Fure vært i å undersøke hva som skjer med kristne og andre minoriteter som drives ut av historiske områder.
Da hun skrev sin første bok, Flukten fra Syria og Irak (2015), intervjuet hun prester, trosledere, forskere og flyktninger – mange av dem menn. Nå har hun samlet en rekke kvinnehistorier for å komplettere bildet av situasjonen i de krigsherjede landene.

Ofre og fredsskapere

Hvorfor og hvordan er det noe ganske annet å være kvinne enn en mann i krig? På en måte var det noe åpenbart med påstanden Fure fikk fra en anonym kilde hun kaller Lina. Kanskje var det derfor forfatteren nærmest trakk på skuldrene og fortsatte med spørsmålene hun hadde forberedt den dagen i Libanon. Intervjuet skulle handle om det å være mor på flukt. Lina måtte til slutt trekke intervjuet på grunn av sikkerhetsrisiko.
– Men den ene setningen som hun sa, den levde sitt eget liv, sier Fure.
Senere sendte hun kvinnen en e-post og spurte om hun ikke allikevel kunne forklare hva hun hadde ment. Lina svarte: Det er kvinnene som lider mest i krig. Men det er også kvinnene som kan gjøre livet bedre for andre, ved at de bestemmer seg for å holde seg oppe og gå videre.
I boka har Fure jobbet med å få fram kvinnehistorier som viser begge deler. På den ene siden hvor sårbare kvinner er i en krigssituasjon der voldtekt og kidnapping av kvinner brukes som våpen. På den andre siden en kanskje underkommunisert historie om kvinners rolle som fredskapere i krig.

Nonnene blir

Dominikanernonnene er Fures store helter. Disse kvinnene har hatt sete i Irak i 140 år. Fure smiler når hun sier det, og slutter ikke å smile så lenge hun snakker om dem.
– De er kirkens kvinnesaksforkjempere. Deres mål er å gjøre livet bedre for kvinner og barn. Jeg har også snakket med kvinnerettighetsforkjempere i tradisjonell forstand, slik vi tenker på det her i Vesten. Dominikanernonnene oppnår mye av det samme, men under en annen fane, sier Fure.
Den natten alle flyktet var nonnene midt i det, forteller hun. De mistet alt de eide. Men da de var trygt over grensen til Kurdistan, så de ikke på seg selv som flyktninger.
– De brettet opp ermene og begynte å hjelpe. Med én gang!
– Er historier om kvinner som fredsskapere i krig noe vi har blitt snytt for å høre om?
– Det kan godt være noe i det, for de er definitivt fredsskapere. Årets nobelpris har også synliggjort det. Kvinnene tilknyttet kirker i Syria hjelper både kristne og muslimer, og på den måten driver de også forsoningsarbeid, sier Fure.
En del av kvinnehistoriene hun har samlet, handler altså om den synlige kampen kvinner kjemper på samfunnsplan. I tillegg er det fortellingene til enkeltpersoner. En av dem er Amira.
– Det er en historie som knuser hjertet mitt, sier Fure.

Reiste fra barna

Amira levde med ektemannen og to sønner, i et beleiret Aleppo i fire år. Rakettangrepene var nesten daglige. Leiligheten deres var nær fronten, så de ble tvunget til å forlate den og flytte rundt hos folk de kjente. Det var vanskelig med to små gutter. Amira ble etter hvert svært preget av krigen, forteller Fure.
På et tidspunkt fikk de valget: Noen de kjente skulle prøve å flykte til Vesten og hadde mulighet til å ta med seg én til. Skulle Amira eller ektemannen dra? Amira konkluderte med at krigen var for tøff for henne til at hun ville klare å bli igjen alene. Men hun kunne klare å reise. Så hun dro, med det håp å kunne få familiegjenforening, og på den måten berge de to barna sine.
– Å reise fra to små gutter og ikke vite om du vil se dem igjen, og samtidig vite at dette kanskje kan redde dem, det er utrolig sterkt, sier Fure.
Da Amira gikk ombord i den lille båten som skulle ta dem over middelhavet, gjemte hun en plastpose med papirer under bukselinningen. Hun tenkte: «om jeg drukner, skal de i alle fall vite hvem jeg er».
– Jeg har fire gutter selv, og da hun fortalte dette her... Nei, hjelpe meg, sier Fure og ser ut vinduet.

Det tyngste

Det er også historier i Fures bok som viser kvinners sårbarhet i krig.
Hun forteller om en mor som ble fratatt sin 3 år gamle datter. På mirakuløst vis gjenforenes de lang tid etter. Moren beskrev det som den beste og den verste dagen i hennes liv: Hun fikk datteren sin tilbake, men den lille jenta husket ikke lenger moren sin.
– Det tyngste var allikevel å snakke med en jesidimor som hadde blitt kidnappet og deretter løslatt, mens datteren fortsatt var i fangenskap. Moren oppdaget en annonse på internett, der hun så sin egen datter avertert som sexslave. Det er så stygt og bånnløst fortvilende, sier Fure.
Dette er bare en av mange tilsvarende historier.

---

Krigens døtre

  • Bok av Kari Fure, der kvinner fra Syria og Irak forteller om livene sine under krigsårene.
  • Utgitt på Lunde forlag.
  • Fure er redaktør i avisen Dagen og har tidligere gitt ut boka Flukten fra Syria og Irak (2015).

---

Kirken og salongen

– Hvilken rolle spiller tro i disse kvinnenes liv?
– Syria og Irak er jo kristendommens vugge på mange måter. Når de historiske kristne blir drevet vekk, er det også våre røtter som rives opp, sier Fure og legger til:
– Mange av kvinnene jeg har snakket med har korte, men gripende vitnesbyrd om at når alt rakner, så er troen der. Men også at når alt rakner, så er kirkene der. Når staten kollapser, er kirken en av de få strukturene som står igjen. De representerer trygghet og beskyttelse. Mange søker dit når de er på flukt.
– Er ikke kirkene også utpekte angrepsmål?
– Jo, men allikevel. Kirken er der, og den tar imot alle. Troen ligger der som et fundament for veldig mange.
Et annet samlingssted og en frisone for mange av kvinnene, er frisørsalongene, forteller Fure. For en nøktern vestlending var det overraskende å se. Men i salongene samles kvinner på tvers av religioner. De snakker, pynter seg og oppretter en slags normalitet.
Fure har forsøkt å balansere det som tross alt finnes av letthet i det tunge materialet. Balansere den brutale virkeligheten med håpet, som menneskene hun møter på utrolig vis klarer å holde på.

Blikket ut mot verden

Vi spør Fure om hun hadde trodd at hun skulle følge de store linjene til kristendommen ute i krigsherjede land. Er det ikke en lang vei hjemmefra ut dit?
– De store linjene har alltid vært en del av Kristen-Norge. Kristen-Norge har aldri bare vært her, er Fures umiddelbare respons.
Som eksempel forteller Fure om hvordan familien hennes kommer fra en forblåst utstikker på Stadt, Norges vestligste punkt.
– Ytre Fure på Stadt virker som en utrolig avsides plass. Men blikket til slekta mi som levde der ute, var hele tiden rettet ut mot havet, ut av landet. Gjennom fiske, handel og gjennom misjon. Tantene mine på Stadt var sterke kvinnfolk som sto oppreist i storm, kuling og andre uvær. Men de hadde også brennende hjerter for de der ute i verden. Og sånn tenker jeg det alltid har vært. Vi kristne er en del av en stor, verdensvid kirke, sier Fure.

Når staten kollapser, er kirken en av de få strukturene som står igjen

—   Kari Fure

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje