Et tegn å leve på

Legene trodde ikke Anna-Maja Andersen ville leve lenge med diagnosen vannhode. Sju måneder gammel ble hun nød-døpt. Da skjedde noe. Noe som har gitt henne trass og vilje til å leve.

Min tro

Joralf Gjerstad sukker mens han flytter ­hendene rundt på hodet til kvinnen som har søkt hjelp hos ham.

– Tusen takk, sier hun til slutt og ­begynner å gråte.

– Men sykdommen… Jeg prøvde alt jeg kunne, sier Gjerstad.

Anna-Maja Helgesdotter Andersen er den eneste i dokumentaren Mannen fra Snåsa som ikke blir bedre etter at den gamle mannen har lagt hendene på henne. Gjerstads uvanlige evner klarer ikke å lindre ­eller helbrede henne for plager og smerter som har fulgt henne siden fødselen.

I stedet synger hun for ham, uten å vite at ­sangen «Ein fin liten blome» er en av hans yndlings­sanger. Hun gjør noe for ham som ikke klarte å gjøre noe for henne.

Vannhode

Anna-Maja Helgesdotter Andersen heiser seg enkelt over fra rullestolen til lenestolen som står i gangen utenfor heisen på Ullevål sykehus. Det er her Vårt Land møter henne.

Hele livet har hun vært inn og ut av sykehus. Hun er født med hydrocephalus, også kalt vannhode. Diagnosen hennes er alvorlig. Når det blir for mye væske i hjernen, oppstår et smertefullt trykk, og hodet kan utvide seg. I Andersens hode er det ­operert inn en shunt. Fra den går det tynne plastrør som drenerer overflødig hjernevæske til bukhulen.

Det er plagsomt og smertefullt. På toppen ­kommer en migrene.

De siste ti årene har hun blitt operert flere ­ganger. Svikter shunten i hodet, er hun i livs­fare. Det ­skjedde da hun besøkte faren som bor på Sørlandet. Sykehuset i Kristiansand hadde ikke spesialister, så ambulansen svinkjørte henne fra Kristiansand til Rikshospitalet i Oslo.

Hun rakk livet denne gangen også.

Når vi treffer henne, har hun vært på sykehuset i flere uker. Det tar lang tid å bli frisk nok til å klare seg alene. På toppen har en bakterie angrepet den ene leggen hennes. Flere ganger har legene måttet transplantere hud dit.

– Jeg kunne godt klart meg uten denne kroppen her.

Snåsamannen
– Ble du skuffet hos Snåsamannen?

– Nei. Jeg hadde ikke forventet noen quick fix. Jeg tror ikke at jeg kan bli helbredet sånn helt uten videre. Men jeg fikk kjenne på de varme hendene hans, jeg fikk snakke med ham, fikk lov til å gi ham en sang.

– Hvorfor ville du oppsøke ham?

– Flere ganger gjennom livet har jeg reflektert over at jeg har så mange plager og så mye vondt... Kanskje han kan hjelpe, tenkte jeg.

Da regissør Margret Olin søkte etter ­personer som ville være med i filmen, var Anna-Maja ­Andersen en av de første som svarte. En av ­grunnene var at hun ville stille opp for Joralf Gjerstad.

– Han har fått mye tyn i livet sitt og blitt sett ned på av vitenskapsfolk og besserwissere som skal mene noe om andres tro og gjerning. Han gjør ikke dette for å tjene ­penger ­eller fordi han er bedre enn alle andre. Han har gjort det fordi det er hans kall. Jeg ville bidra til at hans navn og rykte ble litt… renvasket.

---

Anna-Maja ­Helgesdotter ­Andersen


  • 35 år
    Fra Askøy utenfor Bergen, bor nå i Oslo.
    Var med i dokumentaren Mannen fra Snåsa.
    For tiden uføretrygdet.­ ­Arbeidssøkende.

---

Nøddåp

Anna-Maja ­Andersen har overlevd i 35 år. Èn ­hendelse spiller en større rolle enn ­andre. Dette er historien slik den ­fortelles av hennes far, Helge Andersen:

Noen uker etter fødselen fikk hun den alvorlige diagnosen. ­Etter flere inngrep sa legene at jenta hadde store skader. De ­anbefalte foreldrene å la barnet bli pleid på Hokksund barne­sykehus, et tidligere spesial­sykehus for barn med alvorlige funksjonshemninger.

Der regnet de med at hun ­ville dø. Foreldrene kontaktet derfor sykehuspresten for å døpe ­datteren.

Datoen var 22. november 1983. Før nød-dåpen ble hjernen til den skinnmagre jenta s­kyllet med steril væske. Fargen på den overflødige væsken som ble tappet synlig i en glasskolbe, var grumsete av bakterier og blod. Sykepleiere skiftet kolben, og jenta ble døpt.

Etter dåpen var væsken som kom ut glassklar. Noe hadde skjedd.

Legene kunne ikke forklare forandringen, men var villige til å operere henne én gang til for å se om «det holdt». Og det holdt. Jenta som av en lege ble omtalt som «en grønnsak» fikk et liv.

Familien kaller det et mirakel.

Presten het Ann-Helen Fjeldstad Jusnes. Den gang var hun student og hadde praksis som prest på Rikshospitalet. I dag er hun biskop i Sør-Hålogaland ­bispedømme.

Hadde jeg ikke hatt Gud til å passe på, så hadde jeg ikke blitt gammel.

—   Anna-Maja Helgesdotter Andersen

Et tegn

Hadde ikke hjernevæsken skiftet fra å være uren til ren, tror ikke Anna-Maja ­Andersen at hun hadde overlevd.

– Dette er et så sterkt tegn for meg og en årsak til at jeg har overlevd. Jeg kan ikke si at jeg har et kall, men jeg har en grunn for å leve. Kanskje det er for at jeg som voksen skal hjelpe barn og unge etter en mobbe­historie, være frivillig eller ­arbeide i ­kirken med vanskeligstilte, eller noe annet. Den dåpen har vært noe av ­trassen og viljen jeg har hatt til å leve.

– Har det som skjedde i dåpen skapt forventning om at det skal skje et mirakel senere?

– Jeg håper det hver gang jeg står opp om ­morgenen, at jeg skal hoppe ut på gulvet og være helt frisk. Eller at jeg våkner en dag uten å ha vondt i hodet. Én dag uten hodepine er som et lite ­mirakel. Men ja, jeg har tenkt at det kan skje et mirakel. Men det jeg opplevde som liten var såpass stort at det kanskje ikke er flere mirakler igjen til meg.

– Brukte du opp mirakelkvoten din?

– Jeg vet ikke, sier hun og ler.

– Er det ikke et mirakel at du har levd så lenge?

– Jo, det er et lite mirakel, eller et langt. Fram til nå har jeg ikke mistet annet enn gå-funksjonen. Det er også, om ikke et mirakel, så en heldig situasjon.

---

Hydrocephalus

  • Hydrocephalus
    Hvert år blir det født rund 200 barn med hydrocephalus, også kalt vannhode.
    Enkelte utvikler tilstanden i voksen alder.
    Tilstanden fører til at ­spinalvæske hoper seg opp i hjernens hulrom.
    Behandlingen er å føre overflødig væske fra hjernen til andre deler av kroppen via et rørsystem.
    Før gode behandlingsmetoder ble utviklet på 50-tallet, døde halvparten av barna.
    De som overlevde fikk ­store funksjonshemninger.
    I dag overlever de fleste og skadene har blitt sterkt redusert.
    Kilde: Ryggmarksbrokk og ­hydrocephalusforeningen

---

Ivaretatt

«Hva er vitsen med dette, hvorfor ­steller du i stand alt sammen?» spør hun Gud ­enkelte ganger.

– Men jeg er ganske heldig, jeg bor faktisk i Norge. Jeg er nødt til å tenke på det, ellers graver jeg meg ned i håpløse spørsmål.

Dette tenker hun på: Barn med hydrocephalus utenfor Europa lever ikke lenge. De som lever en stund, er ofte hjerneskadet.

– Svarer Gud?

– Nei. Jeg har ikke hatt samtaler med ham. Jeg har en kraft og en tro som… som holder meg oppe, selv om jeg er langt nede, som ikke slipper meg. Som tar vare på meg, selv om det er kritiske ­operasjoner som blir dobbelt så lange som planlagt. Som gjør at jeg kommer gjennom det med livet og vettet i behold. Det er ikke selvsagt at jeg etter en operasjon skal bli slik jeg pleier å være.

Etter hver operasjon i hjernen har hun vanligvis klart å få tilbake alle funksjoner.
Fram til 2016.

Da ble hun varig lam i beina og avhengig av ­rullestol.

---

---

Stemmen og sangen

Hun kaller likevel ­lammelsen for en bagatell. Den store skrekken er nemlig å miste stemmen.

– Skal jeg gi folk noe, eller takke noen, så er det alltid med en sang. Det er det mest personlige jeg har, og det mest dyrebare. Det vil jeg ikke miste.

Hun har vokst opp med kristne foreldre, og ­gjennom barneårene var hun med i Norges KFUK-KFUM-arbeid, blant annet i barnegospelkoret ­Lysglimt. Der ble hun etter hvert dirigent. Det var ­kanskje en mening i akkurat det, funderer hun, siden sangen hjalp henne gjennom vonde år.

Når hun har for høyt trykk i hodet, kan hun ikke synge. Gjør hun det, kjennes det ut som om trykket øker. Flere ganger hun likevel har trosset smertene for å synge, har hun nesten svimt av.

– Men jeg har gjort det på trass: «Hvis dette er siste gang jeg synger, er det verdt det».

– Er du en trassig person?

– Jeg har vært nødt til å være trassig hele livet. Jeg er født på trass og har overlevd på trass. Jeg har gått gjennom et helvete av en barneskole på trass.

Mobbet

Hun skilte seg ut. Derfor ble hun grovt mobbet, både verbalt og fysisk på skolen fra tredje klasse. Håret var enkelte ganger vått av spyttklyser når hun kom hjem. Hun ble sparket og slått. Flere gutter forgrep seg på henne, forteller hun.

– I de første årene tenkte jeg at det var meg det var noe feil med, at det var en grunn til at de ­mobbet meg.

Lærerne som ellers var greie, ville ikke tro på henne, sier hun.

Hun har ikke klart å glemme.

– Kan du tilgi?

– Tilgi dem som mobbet? Det kan jeg ikke.

Det skorter på krefter, men hun vil stille noen til ansvar for det hun opplevde. Ikke den enkelte ­lærer eller medelever, men kommunen som øverste ­skole­ansvarlig. Erstatning er heller ikke det v­iktigste.

– Jeg vil si fra til skoleverket, til kommunen og fylket: «Dette godtar jeg ikke». Det jeg opplevde er like ekte for meg nå som for 25 år siden. Det er mye jeg kan tilgi, men ikke det.

Omsorgssinne

Hun trekker beina opp under seg i stolen og lar den venstre hånden hvile på nakken som har arr etter alle operasjonene. En hånd­verker spiser nista si i sofaen ved siden av mens han lytter til hennes svar på hvordan livet har formet bildet av Gud.

Anna-Maja Andersen sammenligner Gud med faren Helge.

– Han kan være veldig morsk og sint, men det er bare når han er redd for at jeg skal skade meg. Det er et omsorgssinne. Slik ­tenker jeg også om Gud. Uansett hva som skjer, er jeg omsluttet av en omsorg. Noen ganger er jeg ­døden nær, men så var det ikke meningen at jeg skulle dø den dagen.

– Tenker du det ofte?

– Ikke ofte, men for hver gang jeg blir lagt i ­narkose og operert, tenker jeg at jeg kanskje ikke våkner opp igjen. Både tro og legevitenskap har reddet 
meg.

---

4 raske

  • Gud er: I medmenneskene, i hver­dagen og i sangen.
    Jeg kan ikke klare meg uten: Katten min, fellesskap og kulturelt mangfold.
    På min gravstein skal det stå: Levde på tross, i trass og i troen på ­mennesket.
    Boka alle bør lese: ­Mandelas land av Tomm Kristiansen.

---

Døden

Hun vet godt at hun kan dø om det oppstår komplikasjoner, men hun er ikke redd for døden.

– Døden er ikke slutten. Fram til nå har jeg opplevd det å leve som mye verre.

Bøker i barndommen bidro til å ta bort frykten for døden. Blant andre leste foreldrene ­Eyvind Skeies bok Sommer­landet – En fortelling om håp for henne. I ­boken er Sommerlandet et ­vakkert sted man kommer til når man dør.

Gjennom livet har hun hatt med seg bildene fra boken.

– Beskrivelsen av å dø har gjort at jeg ikke synes døden er skummel. Boken er en av de beste jeg vet om. Ekstra stilig er det at Skeie er fra Askøy, slik som meg, sier hun og smiler.

– Du har vel liten grunn til å tro på en nådig 
Gud?

– Hadde jeg ikke hatt Gud til å passe på, så hadde jeg ikke blitt gammel. Jeg hadde ikke ­orket å henge med gjennom barn­dommen. Jeg gikk på skolen på trass for å være som alle andre. Hadde han ikke vært der hadde jeg blitt plaget verre enn jeg ble.

En sykepleier kommer med en god dose ­medisiner. Det er bare vitaminer og migrene­medisiner, forklarer Anna-Maja Andersen. ­Morgen- og kveldsdosene er større.

Jeg er omsluttet av en omsorg.

—   Anna-Maja Helgesdotter Andersen

Kirke-frivillig

Hun vokste opp på Askøy utenfor Bergen, men bor nå i Oslo der hun er aktiv i to kirker. I Tøyenkirken til Kirkens Bymisjon er hun krovert, og i Oslo domkirke er hun kirkevert.

På onsdager er det hverdagsmesse begge steder. Hun starter klokka tolv og holder på til klokka ni om kvelden. Dagen lyser opp hele uken.

Enkelte dager er hun så dårlig at hun ikke tør å være alene. Da drar hun til Tøyenkirken for å være sammen med andre. Hun kaller frivillige og ansatte der for «mine pårørende». Faren, som står henne nærmest, bor i Arendal.

– Hvorfor er det viktig å være frivillig i flere ­kirker?

– Jeg er uføretrygdet, om enn noe ufrivillig, men jeg trenger å gjøre noe som er viktig både for meg og andre. Bymisjonen tar imot alle – ikke på grunn av, men på tross av. Det er også over­skriften til mitt liv, og jeg ønsker å møte andre med min ­erfaring. Det er noe av det viktigste jeg gjør.

I Domkirken ønsker hun folk velkommen og tilbyr en samtale om de trenger det. Tilbake får hun fine møter med mennesker.

– Det holder det. Det holder å få en velsignelse i en hverdagsmesse. Det holder å få små glimt av himmel innimellom.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Min tro