– Jeg vet at jeg er et produkt av denne byen, sier Peter Rollins.
– Hvis du er lege og vil lære studentene dine om kreft, viser du dem de mest ekstreme tilfellene. Jeg vokste opp i et samfunn med ekstrem vold og konflikt. Arbeidet mitt handler om å løse opp i disse konfliktene.
Det er en regntung onsdag ettermiddag i Belfast. Vi har vasset i veggmalerier og piggtråd på begge sider av murene som demmer opp for den ulmende konflikten på EUs yttergrense. Belfast er full av såkalte murals, malt propaganda på husvegger over hele byen, som forteller historier om vold og undertrykking i den potente konflikten mellom katolikker og protestanter i Nord-Irland. Neste år blir Brexit en realitet, men allerede nå rives byen fra hverandre i spørsmålet om hva som skjer når Theresa May trekker Storbritannia ut av EU. Parlamentet i Nord-Irland har ikke møtt på jobb på halvannet år. Denne uka trakk Nord-Irlands minister Shailesh Vara seg fra regjeringen. Imens, på begge sider av de opprinnelige irske og britiske bosetningene, rustes det til nye gateslag. Det er steinkasting, ildpåsettinger, tagging og trusler om vold.
Midt oppi dette landet filosofen Peter Rollins i går kveld, han fløy inn fra Los Angeles hvor han har bodd de siste ti årene. Rollins er for tiden på turné med Rob Bell, som er frontfigur for en internasjonal bevegelse kalt The Emerging Church Movement. Bell avviser troen på helvete, noe som har fått den konservative delen av kristenheten til å advare mot hans forkynnelse. Men Peter Rollins er enda drøyere. Gjennom kunstnerkollektivet Ikon, som han startet i år 2000, utviklet Rollins en egen metode kalt pyroteologi. Metoden går ut på å bruke kunst, poesi og musikk til å avkle folk troen på en allmektig, allvitende og aktivt inngripende Gud. På den måten vil Rollins bygge ned skillelinjene mellom ulike trossamfunn, og mellom ulike samfunnsgrupper.
«Selv om den er mest fremtredende i Nord-Amerika, særlig i USA, har noen av de mest signifikante bidragsyterne til ECM-bevegelsen vært Belfast-baserte Ikon og en av dets grunnleggere, Peter Rollins», skrev religionsprofessor Gladys Daniel ved Trinity College i Dublin om bevegelsen i 2014. Det internasjonale tidsskriftet Publisher's Weekly mener Rollins kan bli en av det 21. århundres viktigste tenkere og teologer. Andre mener han er selveste Antikrist.
– Vi trenger nye veggmalerier i Belfast, sier Peter Rollins nå, etter to timers intens samtale om alt dette.
Han tar oss med rundt et gatehjørne, til en parkeringsplass tvers overfor den store katedralen St. Anne's, kjent som møtestedet for økumenisk arbeid blant de kristne i byen.
Malt over hele den store murveggen er et bilde av Protagoras, en av antikkens filosofer og opphavsmann til utsagnet «Mennesket er målestokken for alle ting». I hendene holder Protagoras en død due, gjennomboret av to piler. Den ene pilen bærer symbolet av en av antikkens filosofer og opphavsmann til utsagnet «Mennesket er målestokken for alle ting». I hendene holder Protagoras en død due, gjennomboret av to piler. Den ene pilen bærer symbolet av et kors, den andre bærer symbolet av et flagg. Protagoras ser opp på St. Anne's Cathedral med sorgfulle øyne. Peter Rollins ser opp på Protagoras, han har de samme øynene.
– Dette summerer det opp ganske bra.
Han blir stående der en stund, uten å si noe.
---
The Emerging Church-bevegelsen
- ECM-bevegelsen kan beskrives som en reaksjon mot vestlig, evangelikal kristendom, med klare postmoderne trekk.
Trosspørsmål er for ECM-bevegelsen mer en pågående samtale enn et endemål i seg selv. ECM-bevegelsens løse fellesskap skjer via Facebook-grupper, pubsamtaler, husgrupper, kunstfestivaler og eventer.
ECM-bevegelsen er vanskelig å kartlegge, da den i sin natur er anti-hierarkisk, motsetter seg klare definisjoner, og derfor rommer et stort spekter av tradisjoner.
En retning innen ECM-bevegelsen kalles revisjonister. Disse tar avstand fra selve ideen om å omvende mennesker til den kristne tro. Sentrale tenkere her er Rob Bell, Peter Rollins og Brian McLaren.
---
Vi trenger nye veggmalerier i Belfast.
— Peter Rollins
Høye gjerder
To dager tidligere ligger regnet tungt over byen. Taxisjåføren Emily Doherty plukker oss opp. Vi er på jakt etter tidligere medlemmer av det gamle Ikon-kollektivet. For i takt med Peter Rollins' økende popularitet i USA, øker også interessen for Ikon. Men kollektivet hadde sin siste samling i 2013, nettsiden er inaktiv, og Facebooksiden kan ikke hjelpe nye medlemmer på jakt etter et sted å dele sin dekonstruerte tro. Som vi skal finne ut i løpet av de neste dagene, preger Ikon-kollektivet likevel både Belfast og de tidligere medlemmene.
Jonny McEwen, kunstneren som var den kreative spydspissen i Ikon-kollektivet mellom 2000 og 2013, holder til i et område som er kontrollert av protestantiske paramilitære. På denne siden av byen har taxisjåføren vår aldri vært før. Så er det heller ikke mer enn tyve år siden en katolsk taxisjåfør risikerte livet ved å bevege seg her. Emily Doherty vokste opp i den katolske gaten Falls Road, midt i frontlinjen av den blodige konflikten. Over 3600 mennesker mistet livet før fredsavtalen ble signert i 1998. Nå, som følge av Brexit, ulmer konflikten igjen, og Doherty er bekymret.
– Mange av barna her vokser opp fullstendig adskilt fra barn på andre side av konflikten. De møter ikke noen med en annen religiøs tilhørighet før de eventuelt begynner på college.
Hun slipper oss av i regnet, bilen forsvinner raskt ned gaten. McEwen møter oss ved inngangen til den nedlagte videregående skolen der han har atelier.
– Velkommen, sier han og hilser med fast hånd.
Fra femte etasje har kunstneren perfekt utsikt til piggtrådgjerdet som også her skiller bosetningene.
– Gjerdet bygges høyere og høyere, sier han.
– Ser dere den graffitien der nede?
Han peker ut vinduet og ned på gaten, en murvegg er dekket av svarte, hurtige spraystreker.
– Det er en beskjed fra de paramilitære i området. De rekrutterer nye medlemmer.
Jonny McEwen er kunstner, men han er også aktiv i fredsskapende arbeid mellom katolikker og protestanter i Belfast. Kunsten er et viktig verktøy.
– Noe av det viktigste er å få folk ut av den binære tenkningen. At ting må være enten- eller. Når jeg møter folk jeg er uenig med, har jeg som utgangspunkt at jeg mest sannsynlig tar feil. Sånn er det å vokse opp i Belfast. Man blir trent i å forholde seg flytende til egen identitet. Og religionens betydning for identitet er enormt sterk i denne byen.
Han forteller at nyankomne innvandrere blir konfrontert med et uventet problem. Det å ikke velge side i konflikten blir ansett som en trussel.
– Hinduer som kommer hit, blir spurt om de tilhører protestantisk eller katolsk hinduisme!
Selv vokste Jonny McEwen opp på protestantisk side av byen, i en familie som tilhørte en avart av den presbyterianske kirken. Han var en aktiv kristen i ungdomsårene, men fant seg ikke til rette i det han opplevde som en smal, fastlåst forsamling. Han ble tipset om en viss Peter Rollins, som hadde begynt med noen samlinger på en pub i tilknytning til universitetet. Det klaffet fra dag én.
Men Rollins flyttet fra Belfast i 2009. Ikon-kollektivet ble aldri det samme. Etterhvert innhentet voksenlivet, jobb og forpliktelser også de resterende medlemmene. Den aller siste Ikon-samlingen gikk av stabelen i 2013. Tilhørerne fikk utdelt hver sin ballong og en snor, med følgende instruks: «Dette er ditt liv. Knytt det fast til deg og sprekk deg selv.» Etter å ha sprukket ballongen, fikk deltakerne bind for øynene og beskjed om å geleide hverandre ut av lokalet.
– Hvordan gikk det med dere etterpå?
– Folk som ble tiltrukket av Ikon var i stor grad folk som var blitt skadet av kirken. Mange av dem er blitt ateister. En konverterte til katolisismen. Andre har engasjert seg sterkt i sosialt arbeid. For meg ville det være veldig vanskelig å gå tilbake til en kirke. Pete og jeg spiller poker sammen på internett. Det er vel det nærmeste jeg kommer en kirke idag, sier han og humrer.
– Savner du kirken?
– Nei, jeg gjør ikke det. Jeg er ikke lenger en evangelikal kristen, men jeg tror fortsatt. Jeg sluttet på et tidspunkt å snakke om Jesus, men jeg snakker mye om Gud.
Tok oppgjør
Tirsdag morgen møter vi det tidligere Ikon-medlemmet Kellie Turtle, som i 2010 var med på å starte Belfasts første feministiske nettverk på en hektisk kafé sør i byen. I forrige måned fortalte Turtle i Huffington Post om aborten hun måtte til Liverpool for å gjennomføre i 2016. Det er mange meninger og år siden Turtle trålte gatene for å fortelle folk om Jesus.
– Jeg var 25 år da jeg ble involvert i Ikon. Da var jeg på et sted der jeg trengte å ta et oppgjør med mye av det jeg hadde lært i oppveksten.
Fra Turtle var 18 til hun var 25 år dro hun hver sommer på evangeliseringskampanjer i regi av en misjonsorganisasjon. Hun tilbrakte et år i USA som misjonær, og levde blant mennesker i tøffe kår. Tilbake til Belfast var hun desillusjonert etter å ha opplevd at teamet ikke var særlig opptatt av å møte folks nød, kun å få dem omvendt til Jesus. Men så møtte hun Peter Rollins og resten av Ikon-kollektivet.
– Da jeg kom til Ikon hadde jeg fortsatt en sterk tro på Gud. Etterhvert la jeg kirken fullstendig bak meg, og engasjerte meg i feministbevegelsen. Jeg hadde aldri tidligere hatt venner utenfor den kristne sfæren. Det å bygge et feministisk fellesskap føltes som å være en del av en kirke.
Men aller mest forsvant troen da Turtle fikk barn.
– Det er et sånt vanvittig ansvar å ta vare på barn. Jeg skjønte at jeg ikke kunne legge det ansvaret over på en overnaturlig skikkelse. Det var på tide å bli voksen.
Kellie Turtle henvender seg ikke lenger oppover. Hun har ikke lenger en annen person inni hjernen sin, som hun sier.
– Jeg kan fortsatt savne det noen ganger. Mest om kvelden, når jeg har lagt meg i sengen og skal sove. Da kjenner jeg på fraværet.
Avvist av kirken
Like oppi gaten holder Pádraig Ó Tuama til, poeten og lederen for Corrymeela, Nord-Irlands eldste senter for freds- og forsoningsarbeid. Det lille kontoret der han arbeider stående for å bøte på en vond rygg, er vakkert dekorert med ikoner og tegninger og fylt av bøker fra gulv til tak. Neste år går han av som leder.
– Mitt kall er å skrive. Og for å klare det, må jeg ha tid, sier han.
Ó Tuama ble født i Cork i Irland. Familien tilhørte en gruppe av karismatiske katolikker, det var et tett, kjærlig og intenst miljø. Men den unge Pádraigskjønte raskt at det var noe med ham som ikke passet inn i forventningene om hva han skulle være. Som syttenåring ble han tre ganger forsøkt helbredet for sin homofile legning, av misjonsorganisasjonen der han var ansatt. Likevel ble Ó Tuama værende i organisasjonen, hele fem år etter at han kom til Belfast i 2003 og møtte Peter Rollins og resten av Ikon-kollektivet.
– Hvorfor ble du værende så lenge?
Han slår ut med armene, smiler avvæpnende.
– Jeg vet ikke. Jeg har vel bare et veldig sterkt ønske om å høre til.
Da han først kom til Belfast i 2003 hadde Ó Tuama planer om å dra til Italia og bli munk. Men med innsettelsen av pave Benedikt XVI like etter ble tonen mot homofile hardere.
– Jeg skjønte at jeg ikke kom til å klare å dytte meg selv inn i skapet igjen.
Ó Tuama var rådvill, men fant et fellesskap i Ikon, blant mennesker som også strevde med tilhørighet og tro. For Ó Tuama har det vært viktig å bli værende i den etablerte kirken, for å kunne påvirke den innenfra.
– Det er ikke jeg som har avvist kirken. Det er den som har avvist meg, sier Ó Tuama.
Han bruker poesi og fortelling for å få mennesker på hver side av konflikten til å møtes, også utenfor Corrymeela. Sammen med kjæresten Paul har Pádraig Ó Tuama startet månedlige fortellerkvelder på en av byens lokale puber. Ni personer får ti minutter hver til å fortelle en sann historie fra eget liv.
– Vi har aldri hatt fortellerkvelder spesielt rettet mot konflikten mellom katolikker og protestanter. Men temaet dukker likevel opp, hele tiden. Det gjør noe med folk å få fortelle historien sin.
---
The Troubles
- Nord-Irland oppsto i 1921 som en provins innenfor Storbritannia. Helt siden starten har det vært uenighet mellom unionistene (protestanter), som ønsker å ligge under Storbritannia, og nasjonalistene (katolikker), som ønsker tilslutning til Irland. Protestantene er i hovedsak etterkommere etter britiske og skotske innvandrere, og de har vært en økonomisk overklasse i regionen helt siden 1600-tallet. De utgjør rundt 60 prosent av befolkningen.
På 1950-tallet begynte katolikker å protestere på det de opplevde som politisk og sosial undertrykking. De katolske nasjonalistene hadde ikke ordinær stemmerett og ingen representasjon i provinsregjeringen.
I 1968 brøt det ut opptøyer som ble starten på en 30 år lang periode med konflikt, kjent som "The Troubles". En fredsavtale ble signert i 1998. Flere byer i Nord-Irland er den dag i dag delt av murer som skal dempe konfliktnivået mellom partene.
---
De gode nyhetene
Onsdag morgen møter vi ham endelig, på det femstjerners luksushotellet The Merchant. Den kommende filmen som Peter Rollins og kona har regissert og produsert ble spilt inn her, en bearbeiding av psykoanalytikeren Jacques Lacans begrep om begjær og mangel. Det er mangelen på tilgang til et objekt som gjør at det skapes begjær etter å få det, mente Lacan. Men oppfyllelsen av begjæret kan aldri svare til forventningene, og dermed er vi alle dømt til å pendle mellom melankoli; lengselen etter det vi ikke kan få, og depresjon; når vi oppnår det vi ønsker oss. Det finnes nemlig ingenting som kan gjøre oss fullkomment lykkelige, mente Lacan, og dét er også hovedbudskapet til Peter Rollins. Gud kan ikke gjøre oss fullkomment lykkelige. Peter Rollins' 25.000 følgere på Twitter kan heller ikke gjøre ham fullkomment lykkelig.
– Jeg tror at det som skjer i psykoanalyse er det jeg prøver å få til gjennom pyroteologien. Det man i psykoanalysen kaller for kur, kaller jeg for frelse, sier Peter Rollins.
Han er en overraskende lav mann, men kompenserer med en maskulin selvsikkerhet som bare kan komme av en slags indre ro. Eller av å være en av frontfigurene i den mest kontroversielle delen av kristenheten akkurat nå. Det er vanskelig å vite, men Peter Rollins slår seg ned i baren, bestiller en cappuccino og ser ikke ut til å lide det spor av jetlag.
– De gode nyhetene kirken formidler om at du kan bli hel og komplett, er ikke gode nyheter. For jo mer du gir deg selv til det, jo mer angst får du idet du opplever at de gode nyhetene ikke stemmer, sier han.
– Hva er de gode nyhetene da?
– De gode nyhetene er disse: Livet er dritt, og du har ikke svarene. Det er evangeliet. For når du kan omfavne det budskapet, begynner du å sette pris på livet, sammen med andre. Du er fri.
Livet er dritt, og du har ikke svarene. Det er evangeliet.
— Peter Rollins
Frelst på gata
Peter Rollins vokste opp i et middelklassestrøk i den protestantiske delen av Belfast. Faren var selger, men bedriften gikk konkurs under de tøffe økonomiske tidene under The Troubles. Foreldrene måtte tigge banken om lov til å beholde huset.
– Det var faktisk her, i denne bygningen. Den var bank før den ble gjort om til hotell, sier Rollins.
Foreldrene var ikke særlig involverte i den politiske konflikten. Det var et trygt hjem, men uten den åpenheten og nærheten Rollins kanskje trengte. Han var et sjenert og stille barn, lukket seg inne på rommet og spilte dataspill. Han hoppet av skolen som sekstenåring etter å ha strøket i flere fag. Året etter skjedde det imidlertid noe som skulle forandre Peter Rollins for alltid.
– Jeg hadde vært på kino og sett Gremlins 2. Ute på gata sto det en gruppe kristne ungdommer, de hadde dramastykke og inviterte folk til å høre om Jesus. Og så ble jeg frelst.
– Hva skjedde?
Han smiler.
– Det var ikke noen radikal frelsesopplevelse. Jeg snakket med noen nydelige mennesker som jeg har kontakt med den dag i dag, de fleste av dem har forlatt det kristne miljøet forlengst. Jeg tror at det som skjedde, var dette: jeg følte meg akseptert. Jeg opplevde for første gang i livet at jeg kunne snakke helt åpent om meg selv.
Han snakket med de kristne til klokka tre om natta. Neste helg sto han på rommet og gjorde seg klar til å dra på en fest. Plutselig kom han til å tenke på opplevelsen helgen i forveien. Gråtende stormet Peter Rollins ut av huset og ned til kirken, der ungdommene hadde bønnemøte og akkurat da satt og ba for ham.
– De lyttet til forvirringen min og sendte meg hjem igjen. Senere den kvelden dro jeg på festen, slik jeg hadde tenkt, og der var det to kristne jenter. De andre mobbet jentene for at de var kristne, og jeg vet ikke hvorfor, men da lot jeg som jeg var kristen, jeg også. Neste uke gikk jeg tilbake til kirken, løftet hånden og gikk fram under frelsesinnbydelsen.
Peter Rollins gikk hjem, pakket alt han eide i esker og ga det bort.
– Jeg følte meg totalt fri fra alt jeg hadde vokst opp med. Det var en radikal opplevelse av å være i verden, men ikke av den. Etter det ble jeg en fundamentalistisk kristen for en stund. Men selv senere, etter at jeg forandret synet på kristendommen, ble den opplevelsen værende i meg.
Mistet Gud
Da Peter Rollins var sytten år, ga han opp alt for Gud. Da han var 27 år ga han opp alt, inkludert Gud. Imellom der hadde han rukket å starte et nytt ungdomsarbeid, kalt «Team Project- training, evangelism and ministry». Selgersønnen gjorde suksess på gata som evangelist. Etter hvert begynte han å stille spørsmål ved menighetens lære om frelse og fortapelse, homofili, kreasjonisme og så videre. Han oppdaget mystikerne, begynte å studere kontinental filosofi på universitetet. 22 år gammel startet han Ikon, for å ha et sted å tenke høyt om alt dette.
– Mens du fortsatt var ungdomsleder i menigheten?
– Ja. Det var en intens tid. Pastoren sa til meg: «Pete, jeg skjønner ikke hva du holder på med, og jeg er ikke sikker på om jeg ønsker å skjønne det, for da hadde jeg kanskje ikke kunnet støtte deg.» Han holdt meg flytende økonomisk. Det har jeg aldri glemt, sier Rollins.
Arbeidet med Ikon ledet til opplevelsen av at Gud var død. Det sendte Rollins inn i en depresjon. Han begynte i psykoanalyse. Der fikk han på ny erfare det han gjorde som syttenåring: En frihet fra å jage etter komplett lykke og svar utenfor seg selv.
– Mange tror at opplevelsen av at Gud er død er slutten på troen. Men det er da alt begynner. Mange mennesker tviler på Gud, men ideen om at selv Gud tviler på Gud, er fantastisk. «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?», ropte Jesus da han hang på korset. Når du opplever dette radikale tapet av sikkerhet og mening, er du ikke adskilt fra det absolutte, du står midt i sentrum av det. Du stirrer inn i mørket, du henger på korset. Det var det Ikon handlet om, å hjelpe folk inn i den erfaringen.
– En skremmende erfaring?
– Absolutt. Men også vanvittig berusende. Kristendommens kjerne er at Gud er død. Det forkynnes allerede hver søndag i kirken gjennom nattverden.
– Men hva skjer etterpå?
– Etterpå, når vi mister det hellige som objekt, kan vi oppleve oppstandelsen. Gud er ikke et objekt som du elsker over alt annet. Gud er dimensjonen av dybde som gjenoppdages gjennom kjærlighetshandlingen i seg selv. Det er dette Bibelen kaller Den hellige ånd. Folk kommer til kirken for å få hjelp med smerten sin, på samme måte som man går til en psykolog. «Hjelp meg å glemme denne fyren eller dama, hjelp meg å ikke føle dette vonde», ber folk, og så oppdager de at psykologen ikke kan fjerne smerten. Men psykologen kan hjelpe folk å ta brodden av smerten, ved å akseptere den. Smerten kan bli det som gjør at vi opplever livet sterkere enn før.
– Hvordan kan kirken gjøre dette?
– Den kan etablere en liturgi som hjelper folk å oppleve tapet av Gud. Når vi har mottatt nattverden, vender vi oss til hverandre og spør hvordan den andre har det. På den måten kommer det hellige tilbake til oss. Du kan bare finne livet når du mister det. Du må inn i mørket, skal du finne lyset.
Mange tror at opplevelsen av at Gud er død er slutten på troen. Men det er da alt begynner.
— Peter Rollins
Et fellesskap av mangler
Dette er også relevant for konflikten i Belfast, mener Rollins. Ekte kristendom handler ikke om å ha de rette dogmene, men om å innrømme sårbarhet og gi slipp på behovet for å ha rett. Der ligger også muligheten for fellesskap, på tvers av grupper.
– Måten vi bygger fellesskap i dag handler om å samles rundt det vi er enige om og har til felles. Hvordan kan vi bygge fellesskap rundt opplevelsen av tap og mangler? Anonyme Alkoholikere er et eksempel. Medlemmene der kommer fra alle samfunnslag. I fellesskapet opplever de å bli akseptert, og de lærer seg å akseptere at de er akseptert. Først da kan de begynne å jobbe med seg selv. Det er det samme med kjærlighet, sier han.
– Hvordan?
– I dag går folk på Tinder og presenterer en idé om hvor fantastiske og lykkelige de er. Vi vet alle at det ikke stemmer, for hvorfor skulle de da være på Tinder? Men kjærlighet er ikke å imponere andre til å bli glad i en. Kjærlighet er å kunne gi det jeg ikke har, til noen som ikke vil ha det. Når noen kan akseptere manglene og feilene mine, og jeg igjen kan akseptere den andres mangler og feil, og vi kan være sammen i den opplevelsen, da vet jeg at jeg elsker noen.
Tidlig i 30-årene fikk Peter Rollins et treårig studiestipend og tok med seg familien til Los Angeles. Der er de blitt værende. Nå reiser han rundt og forkynner en radikal kristendom der målet er å drepe Gud. Og ikke bare den kristne guden.
– Jeg elsker USA, men det er et land fullt av guder. Det er derfor jeg ikke har gitt opp kirken. Vi trenger et fellesskap som hver uke engasjerer seg i en aktivitet som vil fri oss fra gudene som får oss til å ofre tid og helse for idiotiske ting, som penger, berømmelse og status.
– Tror du det er mulig å forandre kirken?
Han smiler litt.
– Jeg tror det er mulig, på samme måte som vi sannsynligvis er ute å kjøre når det gjelder klima. Hvis du driver med resirkulering i håp om at det kommer til å redde verden, kommer du til å bli motløs. Men hvis du tenker: Jeg skal resirkulere uansett, for jeg liker følelsen det gir meg, jeg bryr meg ikke om verden går til helvete; ironisk nok er det den innstillingen som kommer til å gjøre en forskjell. Hvis vi kan sette pris på selve arbeidet, uten alltid å tenke på resultatet, er det håp. Kanskje jeg tenker at det er helt håpløst. Men jeg kommer til å leve som om det ikke er det.