Bare et menneske

Da hun holdt på å dø på Utøya tenkte AUF-leder Ina Rangønes Libak: Er det noe jeg bør tenke på nå?

Reportasje

«Hva er et menneske, mamma?»

Hun kan ikke ha vært mer enn seks år. Ina Rangønes Libak spør moren sin, naboen som er prest, bestemor, vaktmesteren og naturfagslæreren på Løten. Alle gir ulike svar.

Hun blir ikke særlig klokere, og bestemmer seg for å finne ut av det selv. Tar med seg en notatblokk og blyant, og begynner å observere menneskene rundt seg. På bussen. I parken. I barnehagen. På sykehjemmet. Hun ville fange hva ulike mennesker var i stand til. Hva som skilte dem, hva de hadde til felles. Hva de var.

– Jeg var enebarn veldig lenge, og da jeg var åtte år flyttet vi til en øy langt ut i havgapet på Nordmøre. Det var mye tid til å tenke og bare 30 mennesker som bodde der. Så god plass og god tid for et grublende barn som meg, for å si det sånn, forteller Libak.

Overraskende tro

Forrige helg ble 28-åringen leder for Norges største politiske ungdomsorganisasjon, Arbeidernes ungdomsfylking (AUF). Et par dager i forveien av utpekingen fikk hun aldri så lite panikk.

– Plutselig tenkte jeg: Hvorfor skal jeg gjøre dette egentlig? Klarer jeg dette? Hva er det egentlig som skjer nå? Så da gikk jeg ned hit til Akerselva og satt meg ved det treet der, forteller Libak og peker.

Det ligger en sliten sjel og sover ved piletreet denne formiddagen. Det var flere av dem der da Libak satt seg ned sist også. De menneskene ga henne roen hun trengte.

– Det fikk meg til å tenke at livet er så mye mer enn politikk. Det skjer viktigere ting i verden enn at jeg blir AUF-leder. Det er rett og slett ikke så farlig.

Vi spaserer videre langs elva. Tidligere i dag har Libak vært på Politisk kvarter og diskutert abortgrensen. Som AUF-leder har Libak gjort det klart at hun ønsker fri abort til uke 18 og at hun er imot religiøse privatskoler.

Kanskje var det derfor så mange partikolleger ble overrasket da Libak, på VG-journalist Hanne Skartveit sin podkast, fortalte at hun tror på Gud.

– Jeg har vært troende så lenge jeg kan huske. Naboen vår på Løten var prest, og de tok meg med på søndagsskolen. Vi snakket ikke så mye om tro hjemme, men det var ingen som syntes det var rart at jeg gikk i kirken heller.

– Hva husker du best fra søndagsskolen?

– Nå skulle jeg ønske jeg hadde et sånn gjennomtenkt, dypt svar. Men det er gullfiskene i boka altså, innrømmer Libak og ler.

---

Ina Alvilde Rangønes Libak

  • 28 år.
  • Vokst opp på Løten og på Averøy.
  • Bosatt på Ås i Akershus.
  • Utdannet sosionom og har arbeidserfaring fra Akershus universitetssykehus, på avdeling for psykosepasienter.
  • Nestleder i AUF siden 2016.
  • Ble valgt til AUF-leder under landsmøtet 18.-21. oktober.

---

Det ondes problem

At partikollegene ble overrasket over gudstroa hennes er ikke så rart, ifølge henne selv. I og med at hun ikke snakker om den. Ikke fordi hun er flau eller noe, det har bare aldri falt seg naturlig.

– Troa mi har ikke vært noe rett linje. Jeg er ingen mester på metaforer, men den har heller vært som en skogsti enn en motorvei. Noen ganger litt utflytende, andre ganger litt rettere.

Det er annerledes å snakke med Ina Libak om tro. Hun er nysgjerrig og stiller flere spørsmål. Dette er kjent, men uvant å snakke om.

– Da jeg var liten tenkte jeg mye på hvordan verden kunne være så ulik for menneskene. Hvorfor noen ble født med helt andre muligheter enn andre.

– Nettopp. Jeg hadde tenkt til å spørre deg om det. Om det ondes problem.

– Det ondes problem? Hva er det?

Paradokset forklares.

– Det er kanskje litt sånn kristent internt språk.

– Kristent, internt språk? Ha ha. Det er det morsomste jeg har hørt!

– Nei, men det er noe som ofte diskuteres. Altså, tror du at Gud er god?

– Ja.

– Kan du da svare på hvorfor det er så mye ondskap i verden?

– Hvis kristne har lurt på det i 2000 år, så tror jeg ikke at jeg klarer å svare på det nå. Men jeg tenker at vi mennesker har fått muligheten til å forandre - ikke bare ta imot forandringer. Det er derfor jeg har engasjert meg politisk også. Vi har den tiden vi har her, og den kan vi bruke på å gjøre verden mer rettferdig. I det små og det store. Det ondes problem, ja. Hm.

Tilgivende kjærlighet

For Libak er ikke Gud noe fysisk, og hun sier hun tror mer på «en sånn gud som Bjørn Eidsvåg tror på» enn en «streng, rettferdig dommer».

– Jeg kan ikke se for meg at Gud skulle slått ned på noen former for kjærlighet, for eksempel. Jo mer kjærlighet, jo bedre. Tilgivende kjærlighet, for eksempel. Det er en hovedessens. Og nåden. Den tror jeg mer på enn strenghet. Det går også rett inn i den sosialdemokratiske tanken. Du kan drite deg ut – men likevel få en ny sjanse. Du må ikke være din egen lykkesmed.

– Hvorfor velger du å tro på tilgivelse?

– Jeg velger det fordi det er så essensielt å kunne tilgi andre og gi dem en ny sjanse. Og for å ha raushet overfor seg selv. Kan man tilgi seg selv kan man også tilgi andre. Da vil det bli gode gjerninger på sikt.

– Klarer du å tenke at alt kan tilgis?

– Jeg tror jeg skjønner hvor dette bærer. Og nei, jeg tror ikke alt kan tilgis for alle.

Ingen monstre

21. juli 2011 var Libak på sommerleir på Utøya i strålende solskinn. Hun badet hele dagen, og la seg aldri. Det var en sånn dag og natt man ikke visste om man ville få igjen og derfor ikke ville sove bort.

Dagen etter høljregnet det. Libak stod på kjøkkenet og lagde mat da hun hørte de første skuddene. Da lyden av skuddene kom stadig nærmere, gjemte hun seg bak et piano.

Resten av historien har hun fortalt mange ganger. Ikke minst i rettssal 250 der vitneutsagnet hennes fikk folk til både å le og gråte. Libak ble skutt minst fire ganger av Anders Behring Breivik. Ett skudd i kjeven, ett streifskudd på kinnet, ett skudd i brystet og muligens to i høyre og ett i venstre arm.

Takket være venner som plukket henne opp, tok henne med ned i skogen, og brukte kroppene sine og steiner til å legge press på sårene, sitter den nyutvalgte AUF-lederen her i dag. De ble hos henne, selv da hun ba dem om å redde seg selv.

– Jeg kommer til kort når jeg skal prøve å forklare hvordan det føltes. Når folk sier at de ikke kan forestille seg hvordan det var, opplever jeg det som noe av det fineste noen kan si. Det er det jeg har trengt å høre mest.

– Før 22. juli 2011 skrev du på bloggen din at ingen mennesker kun er monstre. Tenker du fortsatt slik?

– Ja, absolutt. Mennesker er utrolig komplekse og med en gang man begynner å tenke på noen som monstre, så gjør vi noe feil. Da vil man ikke klare å fange opp de ekstreme tingene. Det er så viktig å holde på tanken om at mennesker er komplekse, avhengige av hverandre og fellesskap.

Det lille livet

Det dukker opp en veps. Libak er ikke redd, men synes den lille skapningen beveger seg faretruende nærme ansiktet. Tidligere har hun fortalt at det var miljøverneren Steinar Lems bok Det lille livet som fikk henne til å interessere seg for politikken.

Da hun lå i skogen på Utøya og var sikker på at hun skulle dø, ble hun liggende å se på et blad og en vanndråpe som falt av det. Hun tenkte: Er det mulig at noe kan være så vakkert?

– Jeg føler på mange måter at grunnen til at jeg tror er fordi jeg synes livet i seg selv er så magisk at det ikke kan være en tilfeldighet. Det er kanskje der jeg tenker at troa er mest tilstede - i det som er rundt oss hele tiden, sier Libak.

Opptil flere ganger kommenterer Libak at hun høres ut som Per Fugelli. Hun snakker mye om den uberørte naturen og savner å se «havet som aldri slutter». Samtidig virker det som hun trenger å ha nok mennesker rundt seg. Hun sluttet aldri å tro på menneskeheten etter 22. juli.

– Jeg fikk en veldig sterk tro på det gode i mennesket. Da jeg så rosetogene og alle som stod sammen og tok vare på hverandre. Jeg føler fortsatt på den samme tilliten til mennesker. Når jeg ser folk på gata så tenker jeg at den personen vil meg vel - ikke det motsatte.

– Hva med Gud? Forandret troa seg?

– Jeg følte ikke at troa ble svakere. Men jeg brukte mye, og bruker fortsatt mye tid på å tenke på dem vi mistet, og hvordan det kunne skje.

---

4 raske

  • Gud er: Ubegripelig.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Mennesker.
  • På min gravstein skal det stå: Takk for eventyret.
  • Boka alle må lese: Ingen vet hvem jeg er av Margret Olin.

---

Tilfeldigheter

Ikke én gang mens hun lå der og trodde at hun skulle dø, tenkte Libak på Gud. Hun har reflektert over det mange ganger siden, og synes det er litt rart. Først i den første begravelsen over en uke senere dukket Gud opp igjen.

– Jeg tenkte mest på naturen, men jeg kan jo egentlig ikke si at det ikke har med tro å gjøre. Jeg tenkte at jeg måtte tenke at det ikke er farlig å dø, men trygt. Men det var ikke sånn at jeg ba Gud om å få overleve. Ikke i det hele tatt.

Hun tror folk har veldig klare forestillinger om hva man tenker når man holder på å dø.

– Jeg tror til og med jeg tenkte det da jeg lå der: Er det noe jeg bør tenke på nå? Men det er ikke sånn at noe skjer og noe ikke skjer. Du er jo bare et menneske gjennom hele livet – uansett om du dør eller holder på å dø.

At hun likevel ikke døde den dagen, mener hun var helt tilfeldig.

– Dette høres veldig rart ut, men etter 22. juli følte jeg meg veldig heldig for at jeg ble skutt så tidlig. Jeg rakk ikke å ta noen valg som jeg måtte leve med på en måte. På samme måte tenker jeg at det var tilfeldig at jeg ble truffet, og tilfeldig at jeg overlevde. Det var ingen mening med det.

Jeg sluttet på en måte fred med at jeg skulle dø den dagen

—   Ina Rangønes Libak

Evig tvil

Når sorgen tar overhånd, velger Ina Libak å kjenne på den. Så enkelt, og så vanskelig.

– Jeg tror livet fremstår litt glanset noen ganger. Så når jeg føler meg lei meg ber jeg meg selv om å kjenne på det. Det er ikke bare godt å være menneske, det er vondt også. Og så øver jeg meg på meg å snakke med andre om det.

Hun er ikke vant til å tenke at hun fant trøst i troa, men forteller at det har vært viktig for henne å gå i kirken i ettertid.

– Det beste med å tro er å ha noe å lene seg på når ting blir vanskelige. Det verste er kanskje at det også er en evig tvil i det.

Arrene i ansiktet hennes synes nesten ikke, om man ikke vet at de er der. Arrene aller lengst inni henne holder hun for seg selv.

Hun sier hun på mange måter ble voksen etter 22. juli. Det viktigste ble å finne tilbake til tryggheten og fremtidstroen. Hun vil ikke rushe gjennom livet for å oppleve mest mulig. Hun vil bare oppleve livet som bra. Og troa, den henger med.

– Jeg føler alltid at troa er sårbar, men jeg klarer ikke være redd for å miste den. Det å finne ut av sin egen tro er ikke noe farlig. Tviler jeg noen år, eller mister troa, da gjør jeg det. Begynner jeg å tenke på den som noe jeg er redd for å miste, blir det litt klamt. For meg er tro en trygghet, ikke en klam omfavnelse.

– Har du noen gang tenkt på hvor Gud var 22. juli?

– Har jeg tenkt på det? Jeg tenkte ikke på det under selve angrepet i alle fall. Det eneste jeg har tenkt er: Hvordan kunne det skje? Men når en først tror på at det finnes noe mer, så er jo Gud alltid der. Selv om jeg ikke tror Gud griper inn overalt. Det er mer som en ramme for livet.

Døden

Enten Gud var der eller ikke, skjedde det i alle fall noe med Libaks forhold til døden den dagen.

– Jeg sluttet på en måte fred med at jeg skulle dø. At jeg har vært i en opplevelse der jeg var sikker på at jeg skulle dø, gjør døden mer virkelig for meg. Men det ga også en sånn ... Hva skal jeg si? Kanskje at det føles tettere på mitt liv enn på mange andres liv, men ikke på en sånn skummel måte. Mer som at livet er det fineste jeg har og det vil jeg nyte.

Hun stopper opp litt. I bakgrunnen høres lyden av en bil som suser forbi.

– Man tenker gjerne at det er lettere å tenke på døden jo lenger unna den er. Men jeg tror ofte det blir lettere jo nærmere den er, fordi døden er en så naturlig del av å leve. I alle fall ble det sånn for meg.

– Hva med menneskene – er du klokere på dem nå, enn da du var seks?

– Nei, og jeg tenker at den dagen jeg slutter å undre meg over menneskene, vil det være veldig trist. Hva skal jeg bryne hjernen min på da?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje