Mens vi venter på planet B

I Bibelen står det at Gud skal skape en ny himmel og en ny jord. Hva gjør det med kristnes iver etter å ta vare på den gamle?

Reportasje

– Jeg synes det er litt spesielt at teologer og prester og andre kristne ledere har sagt at kirkens aller viktigste oppgave er klimasaken.

Nils Andreas Masvie er rådsmedlem i Messiaskirken i Oslo. Han er skeptisk til kirkens miljøengasjement. Ikke nødvendigvis fordi han ikke bryr seg om miljøet. Masvie sykler til jobben hver dag.

– Jeg trodde kirkens viktigste oppgave var å forkynne at Kristus døde for våre synder. Gud skal skape en ny himmel og en ny jord. Det er gjennomdokumentert i hele Bibelen.

Stridsspørsmål

For halvannen uke siden presenterte FNs klimapanel en rapport som konkluderte med at menneskeheten må gjøre endringer verden ikke har sett maken til innen 2030, hvis vi skal klare å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader.

Men mens paven engasjerer seg for klimasaken, og mens prester og biskoper i Den norske kirke snakker høyt om hvordan de kutter rødt kjøtt og tar toget, fnyser andre kristne av engasjementet og mener det er en avsporing. Som i kommentarfeltet under en artikkel i avisen Dagen i fjor, der biskop Atle Sommerfeldt fortalte om sin kjøttfrie meny:

«Symptomatisk for dagens 'kirke' og dens ledere; Fullt fokus på alt ANNA enn det en KRISTEN kirke skulle fokusere på; Jesu budskap om synd, omvendelse og frelse. 'Den norske kirke' er blitt en patetisk FARSE», stod det i en av de mange reaksjonene på artikkelen.

Nils Andreas Masvie er en av få kristne som tar dette synet ut til offentligheten under fullt navn. For det er ikke lett å være kristen klimaskeptiker når nesten alle andre er enige om at vi står overfor menneskehetens kanskje største utfordring noensinne. Det fikk avdøde trosgeneral i Norsk Luthersk Misjonssamband, Norvald Yri, kjenne da han for tre år siden skrev i Vårt Land at klimaspørsmålet ikke måtte få distrahere kristne bort fra å forkynne det klassiske evangeliet om Jesus Kristus.

Yri ble møtt av en vegg av motstand. Også på lederplass i herværende avis. Reaksjonene ansporet Nils Andreas Masvie til å skrive et leserinnlegg for å markere sin støtte til Yri.

«Å sidestille klimakamp med evangeliet om syndenes forlatelse gjennom Kristi soningsdød, 
er et svik mot dem som ennå ikke har hørt evangeliet», skrev Masvie.

Det står han fast ved, tre år senere. Masvie mener at det fremdeles gjenstår mye forskning på klima. Han mener det ikke er bevist at alle klimaendringene er menneskeskapt. Han er også kritisk til at klimaspørsmålet blir prioritert over andre saker, som abort og å bekjempe malaria. Men det er ikke først og fremst derfor han engasjerer seg i debatten.

– Jeg tenker at klimaspørsmålet, som andre politiske spørsmål, hører til i det verdslige regimentet. Kristne har ikke bedre forutsetninger for å vurdere slike spørsmål enn andre som deltar i den demokratiske prosessen. Kirken skal forkynne evangeliet. Jeg er kritisk til at den kristne kirken holder klimaspørsmålet høyere enn evangeliet.

– Både du og klimaforskere snakker om endetid og dommedag. Er det mulig at dere snakker om det samme?

– Nei, det tror jeg ikke. Det er bare Gud vår Far som vet når dommedag kommer. Det er ikke vi mennesker som definerer dette, uansett hva vi finner på. Jesus sa selv at han ikke visste når den kom.

Kirken skal forkynne evangeliet.

—   Nils Andreas Masvie, Messiaskirken

Kristentrusselen

Hvordan påvirker en religiøs tro engasjementet for klimasaken? Svar: Ganske mye. Da president Donald Trump trakk USA fra den globale klimaavtalen i Paris i fjor, fikk han støtte fra den republikanske senatoren Tim Walberg, som viste til sin kristne tro som begrunnelse for å avvise menneskeskapte klimaendringer:

«Som kristen tror jeg det finnes en skaper som er mye større enn oss. Og jeg er sikker på at dersom det er et virkelig problem, kommer han til å ta seg av det», sa Walberg i en tale til innbyggerne i Coldwater, Michigan.

Overbevisningen om at Gud vil hindre menneskene å ødelegge planeten er en av de største hindringene for å få til en global klimaavtale, hevdet den amerikanske historikeren Lisa Fox i en kronikk i The Washington Post i fjor. Hun viste blant annet til at da de første rapportene om menneskeskapte klimaendringer kom på midten av 1980-tallet, advarte evangelikale kristenledere om at Antikrist ville bruke klimatrusselen til å skape en ny verdensorden der han hadde makten. Den samme argumentasjonen ble forøvrig også brukt under atomtrusselen på 1960- og 70-tallet: Gud vil ikke tillate verdens undergang i form av en atomkrig, i så fall er det han selv som står bak.

Når president Donald Trump avviser menneskeskapte klimaendringer, finner han støtte i den evangelikale kristenleiren. Ikke fordi de ikke bryr seg om naturen, men fordi de tenker at Gud har kontrollen. Og at den største trusselen mot Gud ikke er klimaet, men Antikrist, i form av en global verdensorden.

De evangelikale kristne i USA utgjør en tredel av befolkningen. En undersøkelse fra 2015 fant at bare 28 prosent av dem tror på menneskeskapte klimaendringer.

Verden uten oss

Hvordan skal man forstå en klimaskepsis som tar utgangspunkt i kristen tro? Kanskje ved å kikke framover i tid. Se for deg planeten jorden, i år 2250. Etter atomkrigen som utslettet menneskeheten for snart hundre år siden, er naturen sakte men sikkert i ferd med å gjenreises.

Trær og planter vokser frodig på landjorda, fisk og sjødyr er i ferd med å finne sin plass i økosystemet under vann. Arter som har funnet en måte å takle plastopphopningen i havet trives som aldri før. På landjorda er ville dyr i ferd med å ta over de gamle beitemarkene og den dyrkede marken der menneskene så lenge dominerte. Planeten har trukket et lettelsens sukk, over at den mest destruktive arten i jordens historie er borte. Et slikt scenario er utenkelig for de fleste kristne mennesker. For mange er det rett og slett ikke mulig å se for seg at jordas historie kan gå videre uten menneskeheten.

– Det tror jeg ikke kommer til å skje, nei. Det kan jeg argumentere teologisk for, sier Andreas Nordli. Lederen av misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrag er opptatt av det kristne forvalteransvaret. Han mener det er gode grunner til å tenke at Jesus ikke skal skape en helt ny jord, men at han skal ta utgangspunkt i den vi allerede har, og at den skal bli fornyet. Nordli henstiller kristne som venter på Jesu gjenkomst til å ha to tanker i hodet samtidig.

– Mange kristne tenker at klimatrusselen er et endetidstegn. Men jeg tror at Jesus skal frelse hele skaperverket, ikke bare menneskene. Dermed blir det like dumt å si at «jorda skal forgå, derfor kan vi bare forurense», som å si at «vi blir jo frelst en dag, derfor kan jeg synde så mye jeg vil i mellomtiden».

– Er det de kristne som skal være med på å skape en ny jord, ved å føre jorda tilbake til opprinnelsen gjennom å kjempe for klimaet?

– Nei, jeg tror det er Jesus som skal gjøre dette, når han kommer tilbake. Akkurat hvordan det vil se ut eller hvordan det skal skje, vet jeg ikke.

Nordli er ganske rolig når han tenker på klimatrusselen og de ulike framtidsscenariene, selv om han er bekymret for artsmangfoldet og for forurensning som kan prege menneskers situasjon, særlig i fattigere deler av verden. Han tror likevel at Gud har kontrollen.

– Det er teologien som bestemmer hva jeg tenker om dette. Det står i Bibelen at folk fra alle nasjoner og tungemål skal tilbe Jesus. Dermed kan ikke hele menneskeheten bli utslettet, sier han.

– Men det at du har en så tydelig tanke om at Jesus kommer igjen for å redde verden, kan det gjøre at du blir mer tilbakelent i klimaspørsmålet enn ikke-kristne?

– Klart det. Det kan være et resultat, men jeg håper ikke det er slik.

---

Religiøse tilnærminger til klimaspørsmålet

  • I en artikkel i tidsskriftet Miljø og Klima i 2015 argumenterte religionsviter Hans Geir Asmundsen for at religiøse mennesker har fire ulike holdninger til klimaspørsmålet:
  • 1. De likegyldige,­ særlig blant kristen­konservative, og blant religiøse ­minoriteter som ikke anser seg selv som medskyldige i klimakrisen.
  • 2. De apologetiske,­ som innser at ­religion har bidratt til en bestemt etikk og moral (eksemplifisert­ ved Pave Frans' ­encyklica Laudato Si).
  • 3. De praktiske, som tilpasser sin religiøse praksis til klimaendringene, eller lar religionen stå i veien for dette (særlig blant minoriteter i områder­ som er spesielt utsatt for klima­endringer).
  • 4. De handlings­rettede, eksemplifisert ved verdens største evangelisk-pentekostale nettverk, Lausanne-­bevegelsen, og begrepet «holistisk misjon».

---

Fare for apati

I 2013 gjennomførte professor Hans Morten Haugen ved VID vitenskapelige høgskole en undersøkelse blant lederne for ti norske misjonsorganisasjoner, for å kartlegge deres holdning til klimaspørsmålet. Haugen fant at misjonslederne var gjennomgående opptatt av miljø og klima, men engasjementet knyttet seg ikke til en tanke om menneskehetens mulige undergang. De ubehagelige konsekvensene for menneskene i møte med klimaendringene, i form av fattigdom og sult, var det helt sentrale i arbeidet med miljøspørsmål. Haugen mente også at det var vanskelig å finne samme grad av miljøengasjement på grasrotnivå i misjonsorganisasjonene.

– Etikken i Bibelen er ikke styrt av hvilke konsekvenser som kommer etterpå, sier Lars Monsen, styreleder i Christian Surfers Norway.

Han flyttet fra Larvik til Leikanger på Stadlandet for noen år siden, på jakt etter gode surfebølger og et liv nær naturen. Surferne på Stadt er kjent for å være miljøbevisste, den frivillige miljøorganisasjonen Nordic Ocean Watch springer ut fra surfemiljøet her. Også de kristne surferne engasjerer seg i strandrydding og andre miljøtiltak. Men det er en forskjell. Monsen tilhører den lokale pinsemenigheten i Leikanger. Pinsebevegelsen har tradisjonelt forfektet en teologi som innbefatter endetid, dommedag og at Gud skal skape en ny himmel og ny jord.

– Det kan jo være at den bibelske tanken om at Jesus kommer tilbake og skaper en ny jord, stopper oss litt fra å bry oss for mye om miljøet. Men Gud har sagt at vi skal være gode forvaltere, enten det kommer en ny jord eller om vi skal være på den gamle. Det er mye belegg i Bibelen for både å være vegetarianer og å være veldig opptatt av å ta vare på naturen.

– Sover du likevel bedre om natta enn de ikke-kristne klimaforkjemperne?

– Det kan godt hende. Jeg kan sove godt og vite at vi har noe annet i vente enn det som er forgjengelig og forsvinner. Det finnes noe som er viktigere enn det som er rundt oss, noe som varer lenger og er bedre. Det er kanskje en grunnleggende ro som troen kan bringe.

Jeg kan sove godt og vite at vi har noe annet i vente enn det som er forgjengelig og forsvinner.

—   Lars Monsen, Christian Surfers Norway

Passiviserende skyldfølelse

I 1967 skrev den amerikanske historikeren Lynn White Jr. en artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Science, der han hevdet at kristen teologi var opphavet til den mest antroposentriske religionen i verden. White mente at kristendommens fokus på livet etter døden og menneskets herredømme over naturen hadde bidratt til den vestlige verdens rovdrift på naturressursene.

– Noen kristne tenker at det spiller ingen rolle hva vi gjør med kloden, for Jesus kommer igjen snart uansett. Kanskje er det til og med bra dersom alt går til helvete, for når endetiden kommer, er det en fin ting. Det finnes en del slike måter å lese de kristne fortellingene på.

Klimapsykolog og stortingsrepresentant for Miljøpartiet de Grønne, Per Espen Stoknes, skrev i 2015 boken Hva vi tenker på når vi tenker på global oppvarming.

– Jeg tror ikke det er mange kristne som tenker sånn i Norge, og jeg tror ikke de har hatt en stor betydning. Det tenker jeg er en slags flukt inn i religiøse forestillinger for å unngå å måtte engasjere seg i det samfunnet man er satt inn i. Den flukten mener jeg er selvdestruktiv, både teologisk og psykologisk. Jesus engasjerte seg i samfunnet han levde i, han flyktet ikke bort fra det, sier Stoknes.

Han mener at de kristne forestillingene om fortapelse og dommedag fortsatt ligger latent i den europeiske befolkningen, noe som gjør at klimaforskere bør være forsiktige med slike begreper. Årsaken er at man vekker til live skyld og frykt, som virker passiviserende på de fleste mennesker.

– Vi må heller styrke fortellingen om at vi har et forvalteransvar fra Gud. En levende, livsbejaende teologi, som vi nå ser framveksten av, vil vektlegge hvordan verden er Guds skaperverk, og at vi i vår relasjon til skaperverket kan møte Gud i naturen. Det er en overgang fra en dominanstolkning av naturen, til en forvaltertolkning av naturen.

– Så den kristne kulturarven har vært med på å skape en forestilling om at mennesket skal dominere naturen?

– Ja, det mener jeg. I skapelsesberetningen i Det gamle testamentet sier Gud at menneskene skal legge jorden under seg. Og det har vi gjort, sier Stoknes.

Kolossale ting på spill

Det finnes andre måter å tenke om dette, også fra et kristent perspektiv. Ole Jacob Løland, som er prest i Den norske kirke, mener det er fare for at menneskeheten går fortapt, om vi ikke tar klimatrusselen på alvor. Selv avviser han et verdensbilde der Gud skal gripe inn og redde planeten, eller skape en ny himmel og ny jord, helt uavhengig av mennesker.

– Det står kolossale ting på spill. Frelse er ikke noe man bare kan sitte passivt og vente på. Frelsen begynner i de menneskelige relasjonene og til naturen allerede her og nå. I det øyeblikket hvor den teologiske forkynnelsen fritar mennesket fra en flik av det grenseløse ansvaret vi står overfor, så begrenser man og øver vold på det guddommelige kallet som åpenbares i menneskene og i skaperverket. Og da går det på autentisiteten i talen om det kristne håpet.

Løland understreker at den kristne nåden ikke er det samme som fritakelse fra ansvar.

– Vi lever i en tidsalder preget av et naturvitenskapelig verdensbilde, hvor vi har innsikt i både menneskets evne til ødeleggelse, og til forbedring og bedre forvaltning av det skapte. Det er en situasjon som utfordrer en del av den historiske determinismen som vi møter i en del av de nytestamentlige skriftene.

– Altså at historien må ta slutt, at jorda vil gå under?

– Ja, hvor Gud gjøres til en årsaksforklaring. Skal man ta kristentroen på alvor i en moderne verden, må troen konfronteres med den kunnskapen vi har i dag. Det er noe av dette som gjør det så krevende å tolke de nytestamentlige skriftene, som er skrevet i en så annen tid, og som samtidig i kirken vi kjenner, er åpenbaringsskrifter med en hellig status.

Løland mener at kristenheten rommer kolossale spenninger, der folk har radikalt forskjellige oppfatninger om grunnleggende ting som skapelse, åpenbaring og frelse. Frelsen ligger for Løland i at menneskene ved Guds hjelp får en ny visjon av den jorda vi faktisk lever på.

Menneskene er en uunnværlig del av måten det skal skje på. Gud har utvalgt alle mennesker til å omvende seg og se dette med et nytt blikk, mener Løland.

– Kan dette mislykkes?

– Ja, det kan vi mislykkes i. Og jeg tenker at hvis vi ikke erkjenner at vi kan mislykkes, har vi heller ikke tatt innover oss dybden i det kristne håpet, som er et håp mot alle odds.

Det står kolossale ting på spill. Frelse er ikke noe man bare kan sitte passivt og vente på.

—   Ole Jacob Løland, prest i Den norske kirke

Politisk ukorrekt

Så, hvordan påvirker egentlig forestillingen om endetiden kristnes holdning til klimaspørsmålet? Ganske mye. Og selv når forestillingen forlengst er forlatt, kan holdningen til klimaet sitte i, som en refleks. Vårt Land møter familiefaren i førtiårene på fest, han er avhopper fra en menighet innen trosbevegelsen. Han har drukket et par øl når innrømmelsen kommer.

– Jeg vet at jeg burde bry meg mer om miljøet, men jeg er så lei av at folk skal fortelle meg hvordan jeg skal leve.

Han snakker lavt, vel vitende om at det er politisk ukorrekt å si det.

– Kanskje det sitter litt igjen, den troen på at det jo egentlig ikke er noen vits, sier han.

– Jesus kommer jo snart tilbake.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje