Les alt for bare 10 kr!

Sohlberg er min venn

Si Sohlberg høyt, og vips, så kobler kropps­maskineriet seg på – du står ute, en vinternatt i Rondane, hvor kaldt? – du vet ikke. Men det ­biter, og det biter seg fast, én gang sett, aldri glemt. Som i Nasjonalgalleriet nå.

Publisert 16. oktober 2018

Mange kommer til Norge for å se Munch og høre Grieg. I flere deler av verden er Harald Sohlbergs Vinternatt i Rondane like kjent, like tiltrekkende. Det er gjerne det vi viser frem når folk kommer på besøk. 

Så kan vi spørre – er det Norges sjel, som ligger åpnet denne vinternatten? Eller er det Den norske turistforenings sjel? Er det lysets evige sjel selv i natten, grytidlig om morgenen – den som har sett Rondane i slikt vær vet kanskje hva det er snakk om? Eller er det at det står så stille, så hakkende stille at falt det et snøfnugg, kunne vi lese verdens mysterier ut av det? 

Allerede på nyåret i 
1900 begynte Sohlberg å ­arbeide med motivet. I påsken så han Rondane i måneskinn, en opplevelse han senere beskrev som «fremmed, ny og veldig som en åpenbaring, der etterlot et inntrykk i meg som jeg aldri siden kunne glemme».

Ensom svale

Hvordan ble det slik, hvor hadde Sohlberg det fra – studier i Weimar, København og Paris? Kanskje, eller neppe. Han kan ha sett bilder av de ­store, franske symbolistene i Paris eller japanske tresnitt, kanskje Toulouse-Lautrec, Gauguin, det kan være mange. 

Men – for å parafrasere Poul Dissing: Sohlberg fløy ikke i flokk, simpelthen fordi det ikke var mange nok. En ensom svale, sier vi om slike, en svale bærer sine hemmeligheter selv.

ANNONSE

Logg inn for å lese videre

eller

Ikke kunde?

Registrer deg her og les Vårt Land i 10 uker for kr 10*.

10 uker - 10 kroner

*Abonnementet er løpende og kan sies opp når som helst. Etter prøveperioden fornyes det automatisk, til rabattert pris kr 199 per måned.

Les også