Et katolsk uvær

Stille, klar høstluft og solskinn innhyller den fredelige pletten Katarinahjemmet. Inne i et byrom mellom Majorstuen og Slottsparken i Oslo ligger et lite trehus som stod der den gangen dominikanske­ nonner begynte å leve og virke her fra 1920-tallet. Denne dagen er det lite som bærer bud om at Den katolske kirke står i det mange mener er den verste krisen i nyere tid.

Priorinnen, Anne Bente Hadland, har tidligere jobbet for informasjonstjenesten til Oslo katolske bispedømme. I ryggmargen ligger fortsatt interessen for kirkenyheter. Nå for tiden er det mye å ta av. På sin blogg Ave Crux Spes Unica referer hun en amerikansk biskop, Robert Morlino, som i lys av krisen skriver: «Vi er en kirke av syndere, men vi er syndere kalt til hellighet». Morlino sier at det nye er at noen tilsynelatende har akseptert synden, og andre dekker over den.

Priorinnen er alvorlig bekymret. Hun tror det blir mer smertefullt før det blir bedre.

– Man har ikke villet skape skandale, så man har tiet, bare for at skandalen da blir gigantisk når ting kommer for en dag. Skandalen er ikke at tingene kommer fram. Skandalen er at disse tingene faktisk har foregått, sier hun.

En manual

Seksuelle overgrep har vært et tema i Den katolske kirke i flere tiår. For to år siden fikk filmen Spotlight Oscar for beste film. Den fortalte historien om da journalister i avisen Boston Globe i USA i 2002 rullet opp så mange overgrep begått av katolske prester, at det gikk langt utenpå det de noen gang hadde kunnet forestille seg. Det journalistene også avdekket, var at i saker der prester hadde innrømmet overgrep, hadde ofrene i mange tilfeller fått et internt økonomisk oppgjør mot at ­saken ikke ble tatt videre. Presten ble flyttet til et nytt sted, der det i mange tilfeller skjedde nye overgrep.

I år har overgrepsproblematikken kommet i søke­lyset flere steder i verden, og det hele toppet seg i august. Først kom en rapport 14. august fra en offentlig storjury i delstaten Pennsylvania i USA. Rapporten regnes som den mest omfattende granskingen til nå i USA. Juryen identifiserte mer enn 1.000 mindreårige ofre for seksuelle overgrep begått av over 300 prester i Den katolske kirke i delstaten over en periode på 70 år. Flest av ofrene var gutter, men det var også jenter. Noen var tenåringer, mange var ikke kommet i puberteten.

Juryen regner med at de virkelige tallene er langt høyere.

Juryen var rystet over systematikken i hvordan kirken hadde lagt lokk på hendelsene.

«Hovedsaken var ikke å hjelpe barn, men å unngå ‘skandale’», heter det i rapporten. Da juryen gikk gjennom kirkens dokumenter,­ så de et mønster, «en manual for å holde sannheten skjult», og unngå at kirkens ­ledere offentlig ble stilt til ansvar.

«Prester voldtok små gutter og jenter, og de av Guds menn som var ansvarlige for dem, ikke bare gjorde ingenting. De skjulte det. I tiår».

Et heftig brev

Kort tid etter, 26. august, ­offentliggjorde Carlo Maria Viganò, kirkens tidligere ­ambassadør til USA, et brev på elleve sider, som har vakt sterke reaksjoner. I brevet omtaler Viganò­ en krets av homoseksuelle i pavens sentral­administrasjon i Roma, kurien, som ønsker å få endret kirkens lære om homoseksualitet. Viganò mener dette nettverket er en del av bakgrunnen for at det ikke blir tatt affære når det kommer informasjon til kurien om overgrep. Viganò skriver at flere personer i denne kretsen står nær pave Frans.

Viganò legger fram argumenter for at pave Frans må ha kjent til kardinal Theodore McCarricks overgrepshistorikk. Han skriver at den forrige paven, Benedikt, påla McCarrick restriksjoner, som han mener pave Frans har opphevet. Viganò skriver også at hans forgjengere som USA-ambassadører­ rapporterte til Vatikanet i 2000 at McCarrick hadde en grovt umoralsk oppførsel sammen med seminarister og prester. Året etter ble McCarrick utnevnt til kardinal.

I juli i år måtte McCarrick si fra seg kardinal­tittelen og ble henvist til et liv i bønn og bot. Vatikanet­ opplyste at grunnen var anklager om seksuelle overgrep mot mindreårige og prestestudenter over flere tiår. McCarrick har erklært seg ikke skyldig, og saken skal avgjøres av en kirke­rettslig domstol. Selv om McCarrick nå er 88 år, har han siden han gikk av som erkebiskop i Washington i 2006, fortsatt hatt viktige oppgaver i Den katolske kirke. Viganò mener at McCarrick også var pådriver for at pave Frans ble valgt i 2013.

En drøy uke etter Viganòs brev skrev professor­ og katolikk Janne Haaland Matlary kronikken ­«Ledelse når det virkelig gjelder» i Dagens ­Næringsliv. Hun sier det krever en respons når Viganò anklager paven for å beskytte kardinal McCarrick og uvilje mot å rydde opp i overgrepssakene og en påstått homoseksuell livsstil i kurien. Paven hadde til da svart med taushet.

Matlary understreker at Viganò har «risikert alt for å få sagt dette på tross av at Vatikan­diplomater er verdens mest diskré og vet hvordan ting ikke skal sies». Hun mener at en leder som blir gjort kjent med alvorlige ­anklager, skal undersøke sannhetsgehalten straks, og agere ut fra fakta.

«Det er mye viktigere at sannheten avdekkes enn at X forblir pave eller Y forblir kardinal. ­Katolikker over hele kloden venter nå på en klargjøring om fakta i denne saken fra en pave som fremhever sin åpenhet og vilje til reform», skriver hun. Matlary skriver at en pave i en slik storm ikke bør gå av, men bli på sin post og «ha mot til å ta tyren ved ­hornene», og legger til:

«Paven kan ikke tvinges av noen til å forklare seg; men hans autoritet fordunster dersom ikke disse spørsmålene besvares».

---

Den katolske kirke

• Den katolske kirke, også omtalt som Den romersk-katolske kirke, er største kristne kirkesamfunn med rundt 1,3 milliarder medlemmer.
• Kirkens øverste leder er Romas biskop, paven. Sentraladministrasjonen, Den hellige stol, holder til i Vatikanet, en enklave i Roma i Italia. Dagens pave ble valgt i 2013, Jorge Mario Bergoglio, som tok navnet pave Frans.
• Den sentrale ledelsen av kirken, paven og de sentrale kirkelige myndighetene kalles «den romerske kurie». En del av kurien er statssekretariatet, som er pavens kanselli og er kuriens kjerne «regjering».

---

Det vi trenger, er troverdighet

—   Anne Bente Hadland

Sprengkraft

Veggene er gule og gardinene lange og røde inne på samtalerommet på Katarinahjemmet. Priorinnen, Anne Bente Hadland, sier at det er liten tvil om at kirken befinner seg i en krise, som i tillegg til overgrepssakene også reiser spørsmål om korrupsjon og uheldige kulturer i kirken. Noen katolikker har anklaget Viganò for å være ute etter å felle pave Frans, fordi han selv er mer konservativ og ikke liker pavens kurs. Samtidig er det katolikker som har heiet på pave Frans som nå stiller seg mange spørsmål.

– Det er skillelinjer i kirken. Mange vil vektlegge det ideologiske aspektet, at det her er noen som er reformvennlige og andre som ikke er det. Men det mener jeg er en avsporing, for da får du bare oppmerksomheten bort fra de sakene som må ryddes opp i.

Hadland mener at McCarrick-saken har sprengkraft av flere grunner.

– Her er det en veldig aktet biskop og kardinal som har vært inne med alle de riktige ­personene i USA og hatt stor innflytelse i Roma. Han har også vært en fundraiser av de store og skaffet til veie masse penger.

Priorinnen ser det slik at saken også har stor symbolverdi, fordi den går til topps i kirken. Imens har katolikker hatt forventninger om at det nå skulle komme andre tider.

– Så kommer dette, og avdekkinger i land etter land: Chile, Honduras, Nederland, Tyskland, og nå begynner det å komme frem historier under Bergoglios lederskap som erkebiskop, sier Hadland.

Hun viser til Der Spiegel som nylig omtalte ­pavens tid som erkebiskop i Buenos Aires i hjemlandet Argentina. Journalister i Der Spiegel dro til Argentina og kom hjem med mange ofres fortellinger om hvor lite den nåværende paven har brydd seg om å høre på deres historier.

Pave Frans har også fått kritikk for hvordan han har forholdt seg til overgrep i Chile. I 2015 innsatte paven Juan Barros som biskop. Barros var anklaget for å motarbeide at det ble gjort undersøkelser av overgrepsanklager mot hans mentor Fernando ­Karadima, som i 2011 ble dømt i en kirkelig domstol. Da paven besøkte Chile i januar, kalte han anklag­ene mot Barros for «bakvaskelser», og hevdet at han ikke visste om kritikken mot Barros i 2015. Det vakte sterke reaksjoner. Senere ba paven granskning, erkjente at han hadde gjort «grove feil» ved ikke å høre på anklager fra overgrepsutsatte personer i Chile. I mai stilte Chiles 34 biskoper stillingene sine til disposisjon. Barros og flere av dem har mistet sin bispetittel.

– Jeg tror det vil komme mer. Det er ikke gjort med dette. Det er uhyre smertefullt, men det er veldig nødvendig. Jeg tror jo at det etter hvert vil bli bedre. Men det må en renselse til og en omvendelse, sier Anne Bente Hadland.

Hun mener at et konkret tiltak kan være å gjøre kjent hvorfor en biskop går av, når grunnen ikke er høy alder, men samlekategorien «andre grunner». Om det da er sykdom, underslag, seksuelt misbruk, rusproblemer eller dårlig ledelse, blir ikke opplyst.

– Jeg mener at det må presiseres. Det kan være veldig pinlig og kjedelig, men det må sies, for å hindre spekulasjon og for å gi et ris bak speilet.

Et annet tiltak er å gi større innsyn i behandlingen av anklager om overgrep. Hadland mener at slike saker ikke skal håndteres bare av prester og biskoper, men at også kvalifiserte lekfolk må ha en plass.

Det betyr at rundt 30 prosent av presteskapet, uavhengig av legning, ifølge Sipes anslag, var seksuelt aktive og dermed levde i strid med løftet om sølibat.

Samfunnets holdninger

Selv har priorinnen begynt å lese en bok fra det katolske instituttet Linacre fra 2006: After Ascetism: Sex, Prayer and Deviant Priests. Den tar utgangspunkt i funnene fra forskning om presters seksuelle overgrep, der det har kommet fram at omfanget økte fra 1950. The Linacre Institute tar for seg hvordan holdninger til seksualitet i samfunnet kan ha påvirket prester. Hadland synes The Linacre Institute reiser interessante spørsmål om det er slik at selvdisiplin, askese og det å gi avkall på seg selv, har fått mindre betydning i prester og ordensfolks åndelige liv.

– At man da har mindre å stå imot med den dagen fristelsene banker på døren eller misnøyen bygger seg opp, det tror jeg er riktig. Om det er roten til dette problemet, vet jeg ikke.

Etter Spotlight-avsløringene i 2002 ba den ­amerikanske bispekonferansen colleget John Jay Institute of Criminal Justice lage en rapport om overgrep i kirken perioden 1950 til 2002. Ifølge John Jay-rapporten fra 2004 var 80 prosent av ofrene for seksuelle overgrep gutter. 22 prosent var yngre enn 10 år, 78 prosent var mellom 11 og 17.

Sølibat i praksis

Kan overgrepskrisen ha noe å gjøre med at flere prester, og kanskje særlig prester med homoseksuell legning, har sett løsere på sølibatet? Forskeren Richard Sipe anslo i boken Sex, Priests and Power i 1995 at rundt 30 prosent av presteskapet hadde en homoseksuell legning og at halvparten av disse var seksuelt aktive. ­Videre anslo han at 20 prosent av hetero­seksuelle prester var ­seksuelt aktive.

Det betyr at rundt 30 prosent av presteskapet, uavhengig av legning, ifølge Sipes anslag, var seksuelt aktive og dermed ­levde i strid med løftet om sølibat. ­Senere har Sipe skrevet at ingen forskere har funnet at noe mer enn 50 prosent av den katolske prestestanden til enhver tid, faktisk praktiserer sølibat. Sipe anslo også at gruppen prester som stod for seksuelle overgrep, utgjorde 6 prosent av presteskapet. Dette bygget han på studier over 25 år, fra 1960 til 1984.

Richard Sipe var selv i 18 år ­benediktinermunk og hadde som sin oppgave å jobbe med presters mentale helse. Etter hvert forsket han fulltid på sølibatær og seksuell­ praksis blant prester og biskoper i Den katolske kirke. Sipe giftet seg i 1970 og har en sønn. Sipe døde i august i år, 86 år gammel.

I 2010 skrev han artikkelen «Skjult sex i sølibatsystemet» i avisen National Catholic Reporter.­ Sipe understreker at seksuelt misbruk av mindreårige bare er én type geistlig seksuell aktivitet, men at den uansett er et vesentlig symptom på noe sykelig i prestestandens kultur. Sipe skriver­ at sølibat ikke er det eneste svaret på hvorfor mindreårige er blitt seksuelt misbrukt av prester, men at det har en plass i svaret.

«Pålagt sølibat kombinert med prestestandens homo-sosiale kultur med hemmelighold og en følelse av berettigelse, er et framtredende element når ­enkelte prester eller biskoper ser seg ut mindreårige som ­seksuelle partnere. Mange prester som misbruker mindreårige, ble selv misbrukt som spesielle venner av eldre prester eller andre. Denne typen ordninger er vanlig i seminarer der enkeltvis eller gjensidig masturbering blir sett på som et ‘uskyldig’ feiltrinn», skriver han.

---

Overgrepskrise

• I en spørreundersøkelse i USA som forskningssenteret Pew offentliggjorde 3. oktober, faller pave Frans i popularitet blant amerikanske katolikker. Undersøkelsen ble gjennomført i midten av september. Pavens popularitet har særlig falt blant dem som var svært positive til ham. I februar 2015 var 90 prosent av amerikanske katolikker positive til paven, mens andelen i september var på sitt laveste til nå, 72 prosent.
• Forskningssenteret mener fallet henger sammen med hvordan amerikanske katolikker opplever at paven håndterer overgrepssakene.

---

Dyster værmelding

Sipe hevder også at en del av kulturen i Den katolske kirke bygger på at det er lettere å kontrollere enslige menn hvis seksualiteten deres er en hemmelighet. «Dobbeltmoral på alle nivåer i prestestandens liv tolereres så lenge det ikke forårsaker skandale eller rettslige problemer. Seksuell aktivitet­ mellom biskoper og prester og voksne partnere, er velkjent i geistlige sirkler. Det hemmelige systemet former en komfortabel havn for uløste homofile spenninger. Det vokser fram en ny ­bevissthet om den systemiske naturen i ­seksuell/sølibatær framferd innen Den katolske kirkes­ ledelse som i økende grad destabiliserer kirken», skrev Sipe.

Han antydet at den dagen det seksuelle systemet­ i en slik hemmelig sølibatskultur blir avslørt, blir følgene alvorlige. «For autoriteter som er eller har vært seksuelt aktive (men ikke med mindre­årige), er det vanskelig på en korrekt måte å gjøre kjent tilfeller der prester eller biskoper misbruker mindreårige. Behovet for hemmelighold og for å dekke over, har en mening som går ut over det å forsvare en overgripers kriminelle aktivitet. Makten og kontrollen som holder Den katolske kirke sammen, bygger på at man bevarer sølibats­myten», skriver han.

Til slutt spør Sipe om kirken vil falle helt sammen den dagen brudd på sølibatet ut over misbruk av mindreårige kommer for dagen. «Eller vil sannheten om prestelig sølibat og dets systemiske korrupsjon lede til en nødvendig reformasjon?»

Tid for bot

Bernt Eidsvig er biskop i Oslo katolske­ bispedømme og har tatt seg tid til et intervju midt i en uke med prestesamlinger. Klokka er 14 og det er lettere ettermiddagsmørkt inne på rommet med flere salonger der biskopen tar plass i en sofa, med kommunikasjonssjef Hans Rossiné på plass i en lenestol ved bordenden. Biskopen mener kirken er i en dyp, alvorlig krise.

– Vi kan ikke kalle det noe annet, og krisen treffer jo enhver prest helt direkte. Det er ingen avstand mellom det å være prest og skulle leve ut fra løftene om seksuell avholdenhet. Dette viser at mange har gitt etter for ganske forferdelige impulser. Det er noe vi må ta innover oss alle sammen, og dette er en fase hvor vi går i en slags stedfortredende bot, sier biskopen.

Han viser til undersøkelser som tyder på at andelen prester som har begått seksuelle overgrep mot mindreårige, tross alt er under 6 prosent. Den tyske professoren og overgrepsforskeren Hans Zollner har uttalt at det finnes få pålitelige statistikker. Omfanget kan være høyere i et land og lavere i et annet, men at andelen er rundt 3 til 5-6 prosent i perioden 1950 til 2010.

– Det er sjokkerende nok, og viser at utvelgelsen av prestene og deres utdannelse kanskje har vært utilstrekkelig, og at bedømmelsen av dem og deres egnethet for gjerningen har vært for overflatisk mange steder, sier Eidsvig.

Han understreker at prestekandidatene nå siles på en helt annen måte. Det stilles nærgående spørsmål om seksualitet, livsførsel og psykisk helse.

– Vil det komme en ny diskusjon om sølibatet?

– Den diskusjonen ble vel aldri avsluttet. Sølibatet ble bare gjennomført i den latinske del av kirken, den aller største. De orientalske, katolske kirkene har i regelen gift geistlighet. Ordensfolk har alltid hatt sølibat. Vi har noen gifte prester i vårt bispedømme, men de har vært lutherske prester før. Jeg vil også si at prestenøden i Europa burde få oss til i hvert fall å vurdere sølibatet. Jeg skal ikke si hva slags svar man kommer frem til, men jeg tror ikke vi kan se lekfolk i øynene og si at dere får ingen prest, fordi vi ikke kan ha gifte prester.

Mange spørsmål

Eidsvig er kritisk til måten kirkens tidligere USA-ambassadør, Carlo Maria Viganò har gått ut på, og synes det ser ut som et personlig oppgjør.

– Men diskusjonen rundt Viganós brev må ikke overskygge det dype alvoret i, og hvordan Kirken nå følger opp de sjokkerende overgrepsrapportene, sier han.

– Viganò skriver i brevet om hvordan han har forsøkt å formidle opplysninger som burde ført til reaksjoner, men der han opplever at ingenting har skjedd?

– Det har han opplagt rett i, men hvor tydelig han har vært selv, er ikke helt klart for meg. Men jeg tror at å plassere dette på nåværende pave, er urettferdig.

Biskopen understreker at det er tydelig at McCarrick-saken ikke er behandlet som den skulle.

– Kan det tenkes at det har vært en slags misforståelse at det ikke er så ille hvis det er snakk om seksuelle relasjoner med seminarister som er voksne mennesker?

– Fokuset har vært på mindreårige, og tanke­gangen kan ha vært at det ikke er så farlig, hvis det ikke er mindreårige. Men det er likevel helt uakseptabelt og et brudd på Kirkens moral.

– Hva vil du si hvis det har vært et forhold mellom en overordnet og en student over seksuell lavalder?

– Det er misbruk av stilling i prinsippet. Om det er kriminelt, vil avhenge av saksforhold og straffelovgivningen.

– Hva vil være budskapet ditt om sølibat og avholdenhet?

– Jeg vil si at hvis man ikke er beredt til å leve sølibatet ut som det er ment å leves ut, så ikke avlegg løfte om det, ikke bli prest. For det blir et ulykkelig liv, og det blir også et liv hvor presten kan gjøre mer skade enn gagn, eller sannsynligvis kommer til å gjøre det.

En tung byrde

Eidsvig synes ikke det er en god idé å offentliggjøre grunnen til at en biskop går av før tiden.

– Jeg tror ikke man skal ha noen annen lovgivning for biskoper enn for sokneprester ­eller ledere i Vårt Land, for den saks skyld. Jeg ville synes det var urimelig.

Selv har Eidsvig tillit til at pave Frans og ansvarlige kirkeledere rydder opp.

– Om paven svarer personlig eller om fakta presenteres av andre, får være det samme. Man setter jo ikke kongen eller et annet statsoverhode under krysseksaminasjon. Det har litt med embetets verdighet å gjøre. Hovedsaken er at kjensgjerningene blir tydelige, og hvem som har hatt ansvaret. Jeg tror det er forutsigbart at det ansvaret ikke ligger hos nåværende pave. Dette sier jeg i tillit til ham.

– Hvordan er det for deg å fortsette hverdagen i kirken med dette som en del av ­virkeligheten?

– Vi er jo nødt til å bære det, sammen med prestene og vårt lekfolk. Det er tungt, for å si det forsiktig. Jeg tror kirken har i seg en kraft til fornyelse. Det har den vist gang på gang. Den katolske kirkes undergang har vært spådd fra apostlenes tid og inntil Viganò. Men kirken går videre, og det har ikke noe med biskopene å gjøre først og fremst. Jeg tror det er Den hellige ånd, som gir kirken kraft og liv.

Det er sjelden religiøse miljøer tar inn over seg at dette er en ukultur.

—   Petter Gottschalk, BI-professor

Råtne epler

Petter Gottschalk er professor ved BIs institutt for ledelse og organisasjon. Han har forsket på økonomisk kriminalitet i religiøse organisasjoner, og understreker at i en organisasjon som Den katolske kirke får lederen en dobbeltrolle.

– Som biskop er man ikke bare sjefen, men også åndelig veileder. Det er en unik leder­posisjon som er vanskelig å utfordre på grunn av den dobbeltrollen, sier han.

Gottschalk mener at Viganò kan ses på som en varsler. Kriteriene er at han eller hun har lagt merke til noe kritikkverdig, sier fra på en forsvarlig måte, til noen som kan gjøre noe med det, og at han eller hun selv ikke har vært rammet. Gottschalk mener det er typisk for varslere at de tar vel hardt i.

– Det er fordi de jo selv er usikre. Er det jeg har sett greit eller ikke greit, eller har jeg misforstått? De fleste lar være å si noe. Men de fleste som først tar skrittet og varsler, vil typisk overdrive, ikke bare for å bli hørt, men for å overbevise seg selv om at jeg har en god sak.

– Varslere blir tidvis beskrevet som konspiratoriske og trøbbelmakere. Er de det?

– Du er i utgangspunktet ikke det. Men når du møter reaksjonen, som i første fase kan være øredøvende taushet, blir du konspiratorisk.

– Kunne en varsler som Viganò nådd lenger hvis han hadde tatt mindre hardt i?

– Hos varslerne jeg har hatt kontakt med, er det tydelig at de ønsker å bli tatt på alvor og se konsekvenser. Du klarer jo ikke å være så strategisk, så jeg synes det er urimelig å stille et sånt krav.

Gottschalk mener at den som skjønner alvoret, ser på innholdet.

– Det er helt sikkert at man kan ha meninger om formen på beskyldninger, og styrke og kanal. Men som en profesjonell mottaker, skal man forholde seg til innholdet. De som er opptatt av formen, vil finne ut om Viganò har laget trøbbel før. Å prøve å sverte kilden er vanlig når man misliker budskapet.

Gottschalk ser for seg at Vatikanet i likhet med mange store organisasjoner som får et varsel, vil ha en «markedsvurdering» av hvordan medlemsmassen ­reagerer.

– Om reaksjonene går over, vil man alltid si at man har innført nye retningslinjer og rutiner. Ofte blir de lagt i skuffen.

BI-professoren trekker også fram en kjent taktikk fra kriminologifaget. Der blir det skilt mellom råtne epler og råtne epletønner eller eplehager.

– Ofte liker organisasjonen å si at det var et råttent eple. Da kan man si i denne saken at det er kardinalen som var et råttent eple. Men hvis du sier at det handler om en råtten epletønne, eller en råtten eplehage, betyr det at det er en systemsvikt, og da er det noen som må endre noe her. Mitt inntrykk er at det er sjelden religiøse miljøer tar inn over seg at dette er en ukultur. Noen får merkelappen som syndebukk, mens det er opplagt for utenforstående at det handler om en råtten eplehage.

Gransker McCarrick

Forrige helg gikk Vatikanet ut med en pressemelding om at den vil ­offentliggjøre konklusjonene­ i McCarrick-saken, men at det først skal gjøres en grundig gransking. Viganòs brev blir ikke nevnt.

«Den hellige stol er klar over at ut fra denne granskningen av fakta og omstendigheter kan det komme fram at det ble gjort valg som ikke vil være i samsvar med hvordan man nå forholder seg til slike saker», heter det i meldingen.

Det blir også sagt: «Både overgrep og forsøk på å holde dem skjult vil ikke lenger bli tolerert, og en annen behandling av biskoper som har begått eller skjult overgrep, representerer faktisk en form for geistlighet som ikke lenger er akseptabel».

Å plassere dette på nåværende pave, er urettferdig.

—   Biskop Bernt Eidsvig

Skritt i riktig retning

Anne Bente Hadland har fortsatt mange spørsmål, men synes meldingen er et skritt i riktig retning.

– Er du redd for at granskningen ikke går langt nok, og at oppgjøret vil bli isolert til å handle om McCarrick-saken?

– Det er selvfølgelig en risiko. Men jeg tror oppmerksomheten om disse sakene er stor i opinionen, både hos lekfolk og andre i kirken, og at kravene om at man må rydde opp ordentlig er sterke. Det er også på sett og vis en god ting at dette rammer kirken i USA, fordi der er det et apparat og instanser også utenfor kirken, sammen med media som følger saken, som tilsier at man rydder opp.

Et sint svar

Forrige søndag helg kom den kanadiske kardinalen Marc Ouellet med et åpent svarbrev, etter at Viganò 27. september gikk ut med et nytt brev, der han etterlyste svar særlig fra Ouellet. Ifølge Viganò hadde ­Ouellet fortalt at McCarrick ble ilagt restriksjoner under den forrige paven.

I sitt svar bekreftet Ouellet at McCarrick fikk pålegg i 2006 da han ble pensjonist, om at han ikke skulle reise eller opptre ­offentlig for å unngå at det oppstod nye rykter. Ouellet mener det er feil når Viganò gir inntrykk av at dette var formelle sanksjoner pave Benedikt påla og pave Frans senere opphevet. Ouellet skriver at han har gått gjennom arkivene og ikke funnet dokumenter signert av noen pave om slike sanksjoner. «Grunnen er at det den gangen, i motsetning til i dag, ikke fantes nok beviser på hans påståtte straffskyld», skriver Ouellet.

Den kanadiske kardinalen understreker at han skriver «med pavelig tillatelse», og forteller ­Viganò at han «i all ærlighet finner din nåværende holdning ubegripelig og ekstremt problematisk, ikke bare på grunn av forvirringen den sår blant Guds folk, men fordi dine offentlige anklager alvorlig skader ryktet til biskopene, apostlenes etterfølgere».

Nådetid

For priorinnen ved Katarinahjemmet er krisen noe som går inn på henne, men hun kan ikke si at den rokker ved troen.

– Det gjør meg på én måte bare enda mer fokusert på det vesentlige. Men det opptar meg. Jeg synes det er forferdelig trist med alle de menneskene som vender kirken ryggen og gir opp.

– En det en del som gjør det nå?

– Det er jo det. Det vi trenger, er troverdighet. Det gjelder jo ikke bare lederne, men oss alle. Å gjenoppbygge troverdigheten er en møysommelig prosess. Den begynner med hver enkelt.

Hun viser til Paulus som snakker om at kirken er ett legeme med mange lemmer.

– Vi er en del av hverandres liv, og det den ene gjør, har konsekvenser for resten. Når en av oss faller, vil det ha konsekvenser for inntrykket av kirken. Når én omvender og renser seg, har det også positive konsekvenser for helheten.

At saken nå går helt til topps i kirken, tror priorinne Hadland også har sine positive sider.

– Det gjør at det ikke er mulig å lukke øynene.

Samtidig vil hun understreke at det har vært gjort mye i årenes løp for å hindre seksuelle overgrep, ikke minst fra midt på 1990-tallet og utover.

Til syvende og sist ser priorinnen større grunn til håp enn resignasjon. På bloggen skriver hun:

«Kanskje vil denne tiden nettopp vise seg å være en nådetid for kirken, fordi det som setter oss fri, er sannheten – som Herren selv har lovet».