Der noen lytter, kan alt skje

Det ser ut som en helt vanlig mandagskveld i København. Syklistene suser i full fart i sine felter, og bilist­ene i enda litt fullere fart. Mørket­ siger på etter hvert som nærmere ti kvinner ­finner veien inn døren og opp en liten trapp til en sal i Betlehemskirken på Nørrebro. Der ­lyser allerede et utropstegn fra skjermen på veggen: «God lytning er helende!»

Bente Lundbak Pihl er på plass og gir et fast håndtrykk. I kveld har hun invitert til oppfriskning­ og trening for personer som har deltatt på kurs i Den Lyttende Kirke, et forum som går på tvers av kirker.

For Pihl har evnen til å lytte avgjørende betydning,­ for forholdet til seg selv, til andre mennesker­ og Gud.

– Det sprer gode ting og kan være helende, sier hun.

Forskjellen

Deltakerne kan komme en time før og spise sammen. En etter en kommer inn døren, sier hei, henger av seg klær og finner en plass ved langbordet.

Pihl forteller at hun i helgen holdt seminar om lytting. Der ba hun deltakerne svare på hvordan de følte seg når de ble lyttet til, og hvordan de følte seg når de ikke ble det. Hun viser fram et bilde på telefonen. Der står svarene listet opp i to kolonner.

På den ene siden står det: Elsket. Respektert. ­Tydelig. Sett. Verdifull. Inkludert. Tatt imot. ­Levende. Fellesskap. Viktig. Glad.

På den andre: Avvist. Trist. Lite verdifull. Såret. Utenfor. Sint og sur. Fraværende uten å ville være det. Ikke møtt. Uviktig.

– Jeg synes disse svarene illustrerer så godt hvorfor det er viktig for et fellesskap å lytte. Jo mer vi gjør det, jo mer blir fellesskapene preget av de tingene her og ikke disse, sier hun og peker på de to kolonnene.

Hun ser på meg.

– Tankevekkende, ikke sant?

Praten går rundt bordet mens det tygges. Det ­knitrer litt i papiret rundt bagelene Pihl har kjøpt inn.

– Dere øver på å lytte. Blir dere da irritert når dere møter mennesker som ikke lytter?

– Ja! Kort og godt ja, sier Birte Christensen.

Hun er en av dem som har vært med lengst. Mette Dalsgaard, en annen deltaker, synes at det i lunsjpausen på jobben er en jevn kakling som ikke ­akkurat er preget av at man lytter til hverandre.

– Kan man gjøre noe, eller bare håpe at de ­andre vil lytte?

– Om man selv lar være å avbryte, kan det bidra. Før lyttekursene hadde jeg en sterk tendens til det, sier Annette Omari.

Flere rundt bordet synes det kan være en lettelse å bare lytte, og ikke skulle gi råd eller prøve å si noe vettugt. For Omari har det vært en aha-opplevelse å erfare at alle mennesker har en kompetanse rett og slett i seg selv.

– Det øyeblikket du lytter til andre, har du gitt mye med din tilstedeværelse, sier hun.

Det øyeblikket du lytter til andre, har du gitt mye med din tilstedeværelse.

—   Anette Omari

Holde igjen

Noen vegrer seg for å ta kontakt hvis noen de kjenner opplever alvorlig sykdom, dødsfall, skilsmisse eller andre kriser i livet, fordi de ikke aner hva de skal si.

– Det kan godt være at situasjonen bare er uløselig og enormt trist. Da er det helt okei å bare være der, sier Omari.

Pihl kommer ofte tilbake til ordet «gjestfrihet», og understreker at å lytte handler om å gi andre plass. På lyttekursene øver deltakerne på å holde­ tilbake sitt eget. Det kan de gjøre ved å legge merke til hva de selv er fylt av, og så prøve å legge det til side. De skal ikke bryte inn og si noe, men følge oppmerksomt med på hva den andre deler. Responsen­ skal begrenses til et anerkjennende «ja» eller «mm», som bekrefter at lytteren er med.

– Den Lyttende Kirke ønsker å trene på refleksiv lytting og speiling på et mer avansert nivå. Når jeg lytter, viser jeg det med mine øyne og min kropp. Jeg nikker, er rolig og avslappet og har en åpen kroppsholdning, sier Pihl.

Lytteren skal la den som snakker styre retningen og komme fram til sitt hovedpoeng.

– Så hvis jeg lytter til deg, stiller jeg ikke spørsmål som leder deg i en retning, men lytter oppmerksomt og aktivt og følger deg. I den grad jeg sier noe, speiler jeg noen av dine ord. Det gjør ofte at folk faktisk lytter til seg selv. Noen ganger blir jeg selv overrasket over hva jeg egentlig hadde på hjertet, sier Pihl.

Sluttet å fortelle

Pihl har erfart i eget liv hvor stor forskjell det kan gjøre om mennesker lytter eller ikke. Som barn opplevde hun en stor sorg. Da hun var tre måneder gammel ble faren utsatt for en ulykke som gjorde ham sterkt hjerneskadet resten av livet.

Da ulykken senere var tema i samtaler, reagerte folk oftest med å si til henne at det måtte ha vært forferdelig for moren hennes og storesøsknene, i stedet for å lytte til det Pihl hadde å si. Derfor sluttet hun å snakke om det, helt til hun en dag som voksen satt overfor en god lytter. Da hun virkelig ble hørt, gjorde det noe med henne. Hun fant nøkler til å åpne opp noe i hennes liv som lenge hadde vært lukket, og hun fikk et mye bedre forhold til sin far de siste fem årene han levde.

Fordi hun underviser i lytting, har Pihl spurt sine døtre om hun kan bruke noen eksempler fra situasjoner hjemme. En gang snakket hun med en av døtrene om to episoder. I den ene hadde Pihl ikke lyttet til datteren. I den andre hadde hun lyttet og hørt hva datteren hadde på hjertet.

Hun kunne se hvor rørt datteren ble da moren viste at hun skjønte hvor viktig det var at hun lyttet til henne.

– Jeg ble overrasket over hvor mye det betød for henne å høre det. Jeg er sikker på at hvordan vi lytter har stor betydning for alle våre relasjoner.

---

Den Lyttende Kirke

• Den danske versjonen av ­Christian Listeners, som er en del av Acorn Christian Healing ­Foundation med base i Hampshire i England.
• Acorn-stiftelsen ble grunnlagt i 1983 med biskop i den engelske kirken Morris Maddocks i spissen.­ Han og kona Anne gjorde det til et sentralt mål med stiftelsen å under­vise og lære opp medarbeid­ere i lytteferdigheter. De utfordret Anne Long til å starte lyttekurs. Long har gitt ut boken Listen.
• Acorn Christian Healing Foundation­ var i 2003 på besøk­ i Danmark for å introdusere sine lytte­kurs der. I 2005 ble det startet et dansk pilotprosjekt. Fra 2006 begynte Christian Listeners i ­Danmark å finne sin form og tok navnet Den Lyttende Kirke.
• Den Lyttende Kirke er tverrkirkelig, men benytter lokaler og samarbeider tett med Betlehems­kirken på Nørrebro, som tilhører Folkekirken. Den Lyttende Kirke har kontorplass hos Areopagos i Danmark.

---

Kirkens ører 

For Pihl startet det hele med en workshop i 2003 med noen fra Acorn Christian Healing Foundation i England som besøkte Danmark for å introdusere sine kurs i lytting og sin visjon om å se mer av Guds legende krefter strømme gjennom kirkene og utover. Et viktig mål er også å bidra til forsoning.

Fra 2015 har Pihl vært ansatt i en treårig prosjektstilling på halv tid som leder for Den Lyttende Kirke i Danmark.

– En stor verdi i det vi driver med, er at det ikke bare handler om å lytte til andre, men å lytte til seg selv. Det gir større selvinnsikt og mulighet til å vokse i modenhet. Det handler også om å lytte til Gud.

For Pihl er det et viktig poeng å koble lytting og kirke.

– Å bli bedre til å lytte til Gud, gjør at vi kan fordype vår spiritualitet slik at vi lukker Gud dypere inn i våre hjerter og liv, sier hun.

Den Lyttende Kirke har som visjon å styrke kirkens ører overalt i landet. Mens mange forbinder kirken med prester som snakker, står det på nettsiden til Den ­Lyttende Kirke:

«Gud ønsker at vi har gode liv, at våre fellesskap er oppbyggelige, varme og ­legende. Vi lærer av Ham at vi må lytte godt. Og Han lytter alltid til oss, fordi han elsker oss».

Tre spørsmål

Pihl har satt av ti minutter på programmet til å friske opp lærdom fra lytte­kursene. Punkt én er å la den som snakker, få komme helt til ­hovedpoenget.

Fristelsene til å bryte inn kan være mange. Noen vil stille spørsmål, andre vil si noe støttende eller trøstende. Noen vil gi råd. Andre vil være kritiske og si at nei, dette kan ikke stemme. Noen får plutselig lyst til å fortelle sin egen historie.

Pihl understreker at den som skal lytte, også har mange filtre som kan sperre for å høre etter. Lytteren har med seg forventninger, antagelser, minner, verdier og følelser. Mye kan sette tankene på helt andre spor.

Man kan få et pling på mobilen og lure på hva det var. Da gjelder det å bare hente seg inn igjen.

Den som lytter, kan merke seg følelser som fortelleren beskriver. Til slutt skal lytteren stille tre spørsmål:

• Av det du nå har sagt, hva synes du var viktigst?

• Er det noe du kunne tenke deg å gjøre med det?

• Nå som vi er ferdige, hvordan føler du deg?

Spørsmålene skal hjelpe den som har snakket, til å avklare hva som var viktigst, kanskje få en tilskyndelse til å gjøre noe med det, og så få hjelp til å avrunde.

– Er det helt forbudt å komme med ­respons?

– Ja, slik er modellen vi bruker når vi øver. Også når vi er ute som lytteteam, gjør vi det helt etter boken. Det gir en trygg ramme både for den som deler og den som lytter.

Hjemme

Pia Vanting Iversen har brukt verktøyene fra lyttekurset hjemme­ sammen med mannen. De har begge deltatt på lyttekurs. Er de som par uenige eller har en stor beslutning som skal tas, kan de si til hverandre: «Nå lytter jeg først til deg. Så lytter du til meg».

Da er det først den enes tur til å snakke mens den andre bare lytter. Så bytter de roller. Deretter er de helt stille en stund, og så tar de en felles diskusjon om saken.

– Det er faktisk noe helt annet når jeg da kan si at nå er jeg blitt hørt, og nå vil jeg faktisk gjerne høre hva du mener. Da lytter man på en annen måte enn når man slåss om å ha ordet.

Da Pihl var på seminar i Kristiansand, gjorde deltakerne lytteøvelser. En mann som gjorde lytte­øvelsen med sin ektefelle, sa etterpå at han tror det aller vanskeligste­ er å lytte til sin egen familie.

– Det er det nok noe med. Vi kjenner hverandre så godt, på godt og vondt. Da tror vi så raskt at vi vet, sier Pihl.

Det handler ikke bare om å lytte til andre, men å lytte til seg selv

—   Bente Lundbak Pihl

To og to

Etter at Pihl har gjenoppfrisket de viktigste delene av metodikken, går deltakerne sammen to og to. Først skal den ene fortelle og den andre lytte. Etter 20 minutter bytter de roller.
Pihl har tilbudt meg å prøve. Mette Dalsgaard finner to stoler på siden av lang­bordet, og vi setter oss vendt mot hverandre. Hun spør først, og ber så en bønn. Deretter er hun klar. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men forteller noe om dagen i dag og sykdom og død i nær familie som har preget den siste tiden og gir mange tanker om livet.

De tjue minuttene går raskt unna.

Jeg har ikke gått på lyttekurs, men Mette­ tar sjansen og lar meg lytte mens hun forteller.

Hun er en vakker, stillfarende kvinne. Håret er langt, velstelt og skinner i grått. Blikket er rolig mens hun forteller at hun er lei av å være enslig. Noe av grunnen til at hun ble med på lyttekurs, er at hun snart blir pensjonist. Det har hun gruet seg til. Hvordan vil det bli, særlig for henne som lever alene? Hun opplever at venner ofte er så travle. Tar hun kontakt, føler hun at de har fullt opp med barn, aktiviteter og forpliktelser.

– Jeg er lei av det, sier hun.

Jeg merker lysten til å kommentere. Til å spørre mer. Men jeg venter. Jeg glemmer å stille de tre faste spørsmålene til slutt, så Mette minner meg på det.

Etterpå samles alle igjen, og vi kan si noe om hvordan det var å bli lyttet til.

Jeg har dette å si: Det kjentes som ­luksus. Det satt et menneske der som ga meg hele sin oppmerksomhet. Da jeg kom inn døren til Betlehemskirken i kveld, visste jeg ikke hvem hun var. Selv om hun var en fremmed, opplevde jeg en nærhet.

Kjærlighet

Å lytte er helt grunn­leggende i et fellesskap, understreker Pihl. Hun siterer den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer:

«Den første tjeneste man skylder andre i et fellesskap, er å lytte til dem. Likesom det å elske Gud begynner med å lytte til Hans ord, slik begynner også kjærligheten til brødrene og søstrene med å lære å lytte til dem.»

– Å lytte er å vise kjærlighet. Jeg tror at vi ofte ikke egentlig møtes, fordi vi ikke riktig lytter til hverandre. Man har så mye på dagsordenen selv, eller så mange ting som skal ut. Hvis vi lyttet til hverandre, ville det oppstå mange flere virkelige ­møter mellom oss.

Siste post på programmet er ti minutter som heter «Lytte til Gud».

– Hvis dere setter dere godt til rette, vil jeg lese dette ordet fra salme 10, sier Pihl.

Hun lar stillheten senke seg. Så leser hun:

– Du har hørt hva de hjelpeløse ønsker, Herre. Du gir dem mot, du lytter til dem.

Nyvinning

Noen uker senere får jeg e-post fra Mette Dalsgaard. Jeg har spurt om jeg kan skrive i denne artikkelen det hun fortalte i lytteøvelsen. Hun skriver:

«Du er velkommen til at dele min lytning, eller rettere din. Det kunne være med til at bryde tabu ned. Det er jo ­taberagtig at være ensom, ligesom at være stille og lytte. Fremfor at gøre og fortælle om vores præstationer».

Og så legger hun til:

«Nu har jeg været på en vidunderlig ­retræte i Skotland og kommet til erkendelse af at ensomhed ikke behøver at fylde det hele når vi erkender at Gud bor i vores hjerte og er med os ALTID».