Den fromme geriljaen

For syv år siden holdt professor Oskar Skarsaune (72) sin siste forelesning. Kirkehistorikeren snakket om et fangenskap han mener kirken har befunnet seg i siden 300-tallet. Han har gitt det navn etter keiser Konstantin som gjorde kristendommen til Romerrikets religion. På samme tid forviste kirken Jesu mest radikale forkynnelse til klosterlivet. I Bergprekenens «elsk deres fiender» lå lista for høyt for oss andre.
Skarsaune mener Den norske kirke bør gi fra seg resten av sine statlige privilegier for å komme seg ut av det konstantiske fangenskap og frimodig forkynne Jesu radikale ordre: Gå bort og selg alt du eier og gi det til de fattige!

Det samme året, 2011, oversatte Stian Kilde Aarebrot (42) boka Jesusveien – eksperimenter underveis, skrevet av Mark Scandrette. Noen år tidligere hadde han møtt en kristendom levd nede på bakken i San Francisco. I Sub Church i Oslo ble «jesusdojo» innført som et arbeid der man sammen utvikler et praktisk kristen­liv. Allerede i 1999 skrev medlemmene i Sub Church ned på lapper hvor mye hver enkelt kunne gi i måneden, for å ­vurdere om de hadde råd til å leie egne lokaler. Beløpet samlet var akkurat det de trengte for å leie drømmelokalet i sentrum, som ble til konsertstedet Sub Scene.

Tro og liv

For et år siden la Oskar Skars­aune alt annet forfatterskap til side i villaen hjemme i Rygge for å skrive en bok om frigjøring fra fangenskap. Ikke bare ville han spørre om folkekirkene hadde glemt Bergprekenens Jesus; han visste det ville bli vanskelig å skrive om å gi bort alt du eier. Da måtte han jo være klar til å svare for hva han selv ga bort. I dag forteller han at da de var unge, ville familien gi tiende og klarte det. Så kom barna. Utgiftene eksploderte, og idealismen bleknet.

– Nå har jeg funnet ut at jeg, som pensjonist, uten problemer, har råd til å gi bort atskillig mer enn en tidel av den disponible inntekten. Og motivasjonen henter jeg fra denne enkle tanken: Hva kan være mer meningsfull pengebruk enn å la dem være med på å redde liv?

Aarebrot hadde allerede holdt på i to år med sitt bokprosjekt. De visste ikke om hver­andres tekster. Da Skarsaune var ferdig, ba han Aarebrot lese den og være med i panelet under ­lanseringen.

– Da var jeg frekk nok til å sende ham boka mi i retur, forteller Aarebrot.

Vi møtes på kafé i nærheten av pappa­permiterte Aarebrots hjemadresse i Groruddalen i Oslo. Med to ukers mellomrom presenterer de hver sin bok om radikal omvendelse. Begge er opptatte av det Aarebrot kaller tomrommet i trosbekjennelsen mellom «født av jomfru ­Maria» og «pint under Pontius Pilatus». Begge vil fylle forkynnelsen med mer av Jesu liv og lære. I et sitat heter det at «poenget er ikke å få folk til himmelen, men å få himmelen til folk.» Skars­aune mener lutheranere har vært altfor redd for å formulere seg slik at man kan misforstås i katolsk retning.

– Katolikkene sier også at vi blir rettferdig­gjort ved nåden, men de tenker mye mer på det som en livsvarig prosess og at vi faktisk blir for­andret. Nåden forandrer oss og resulterer i en ny livsførsel. Jeg har begynt å tenke sånn selv, og jeg tror at også Paulus tenkte sånn. Frelsen er noe som begynner nå, sier Skarsaune.

Jesus sier som Elias: Her må dere velge, folkens!

—   Oskar Skarsaune

Lys og ild

Flere ganger refererer han begeistret til «den unge Luther». Blant annet fordi han mente at Bergprekenen ikke var evangeliske råd som bare er myntet på klosterfolk. Skarsaune mener dessuten at lutheranerne har strammet det til slik at det Luther sier i sitt forord til Romerbrevet er kommet i bakgrunnen. Skars­aune siterer etter hukommelsen: «Å, troen er en levende, virkekraftig, mektig ting. Den forandrer oss og gjør oss til nye mennesker. Like lite som varme og lys kan skilles fra ild, like lite kan gode gjerninger skilles fra troen.»

Kirkehistorikeren slår et realt slag for kirke­kaffen i sin bok. Mens nattverden er stilisert helt vekk fra sin opprinnelse som måltid, er kirkekaffen noe kroppslig.

– I kirkekaffen snakker vi sammen. Natt­verden var et virkelig måltid. Mange legger ikke merke til det, men det sies «etter måltidet tok han kalken». Man spiste seg altså mette mellom brødet helt i begynnelsen og vinen helt til slutt. Paulus går i rette med menigheten i Korint og peker på at noen blant dem ikke er mette. De rike delte altså ikke med de fattige. Det er en hån mot alt nattverden står for. Hvorfor ikke tenke om kirkekaffen som måltidet som kommer etterpå?

Han tror kirkekaffen kan bli av stor betyd­ning om småpraten blir til konkrete samtaler om kristen­livet. Siden 300-tallet har Bergprekenen vært forvist til klosterlivet. Konfirmantene får lære om de ti bud, men ikke om Bergpreken-budene som «beskriver det livet som er frelsen; som er et gledesbudskap for fattige, som setter­ fanger og undertrykte fri». Og når prester skal preke over tekster fra Bergprekenen, vet Skars­aune av egen erfaring hvor lett det er å bli forsiktig med tanke på at man skal se folk i øynene etter prekenen.

– Jeg tror vi teologer, ikke minst vi i det rike Norden, har vært altfor flinke altfor lenge til å ta den skarpe brodden vekk fra Jesu budskap, skriver han.

I boka viser han hvordan kirken brøt radikalt med den eldste, kristne praksisen. Disippel­flokken utgjorde ikke lenger «byen på fjellet som ikke kan skjules», fordi «alle» var blitt kristne. Det var ikke lenger noen synlige forskjeller. Da klosterbevegelsen vokste, ble det to utgaver av kristne: De som levde som andre og ikke skilte seg ut på særlig annet enn at de feiret kristne høy­tider, og den andre gruppen av asketiske munker og nonner. Bergpreken-budene ble etter hvert forstått som «evangeliske råd» som ikke var mulige å etterleve for kristne utenfor klostrene.

---

Oskar Skarsaune

• 72 år.
• Forfatter, professor emeritus, dr. theol.
• Aktuell med boka Etterlyst: Bergprekenens Jesus – har folkekirkene glemt ham? (Luther)

---

---

Stian Kilde Aarebrot

• 42 år, forfatter, Areopagosprest og daglig leder i Etter Kristus.
• Aktuell med boka Kunsten å forme et liv – plastisk teologi (Luther).
• Startet det frittstående arbeidet Jesusdojo innenfor Sub Church. Nettverket slo seg siden sammen med misjonsorganisasjonen Areopagos.

---

Alt er nevron

Mens professoren trekker opp kirkehistoriske linjer, henter Aarebrot inn ­nevrologi i lange evolusjonslinjer. Hva er bønn annet enn virksomme nevron, finner han på å si, når jeg spør ham om ikke han til tider er vel reduksjonistisk.

– Når jeg leser boka hans, skjønner jeg hvor dypt i hjernen våre uvaner sitter, sier Skarsaune.

Det er lett å fascineres av framstillingen av vår lagdelte hjerne og dens muligheter til å ta inn impulser fra våre handlinger slik at personlige tilbøyeligheter kan endres.

Forskningen viser at hjernen er plastisk, altså er den formbar. De eldre delene av hjernen hører ikke på sunn fornuft. Men de hører på sunn praksis, skriver Aarebrot. Vi kan ikke blidgjøre Gud ved våre liv. Men for resten av kristenlivet, vil han vise, da har gode vaner alt med saken å gjøre.

– Den mest effektive måten å gjøre motstand på, ja, å drive politikk på, er ved gode vaner og handlinger. Vi former vanene, og så former de oss, og til sist omgivelsene våre. Det er bokens budskap i et nøtteskall, sier Aarebrot.

– Jeg får en viss følelse av å lese om hvordan vi hjernevasker oss selv til disipler?

– Når du tenker at det er reduksjonistisk, så avslører du et dualistisk verdensbilde der kroppen­ og hjernen ikke har samme betydning­ som åndsverk, tenkning og bønn. All smart ­tenkning er nevron i arbeid. Når vi vet hvordan hjernen endrer seg når vi gjør ting, så bør vi ­benytte den kunnskapen til vårt eget beste.

Aarebrot sier at ordet hjernevask er et begrep som knyttes til «veldig sterke ledere i sekteriske sammenhenger som forteller deg nøyaktig hva du skal gjøre».

– Det er noe ganske annet enn det å øve seg på å ta et skritt til.

– I mange kristne sammenhenger har det gått galt. Hvor er det avgjørende skillet mellom hjernevask og disippeltrening?

– Jeg viser noen verktøy som kan brukes. De største forskjellene handler nok om systemer og strukturer i organisasjoner som kan skape den usunne posisjonen for sterke ledere. Særlig dersom det gjelder at du ikke skal stille spørsmål ved det ledere sier. Hopper du bukk over det, er vi på farlige veier. Det er også ekstremt viktig at de tiltakene du kommer opp med, er noe du kommer med selv – ikke at en leder sier at dette er noe du bør gjøre. Du må finne ut hvordan du ville tette ut et gap mellom ideal og hverdag, sier Aarebrot.

Ja, de penga

– Jo mer konkret menigheten blir om hva det vil si å etterfølge Jesus, jo større blir vel faren for at de går seg inn i konflikter. Paulus måtte korrigere menighetene. Hva er sjansen for at vi skal klare det bedre i dag?

– Jeg tror ikke vi klarer det noe bedre i dag. Jeg tror ikke Jesus ønsket at vi skal utarbeide noe manifest som ned i minste detalj sier noe om akkurat hvordan du skal bruke pengene ­eller hvilken jobb du skal ha. Slik har det utviklet seg i sekteriske, kristne miljøer. Da er man på ville veier. Men at det er vanskelig, må ikke bli et ­argument for at man ikke skal prøve. Vi kan ikke hoppe bukk over de rundt hundre bibelversene som omtaler griskhet og gjerrighet. Vi kan ikke la være å stille spørsmål ved måten vi bruker penger på. Mitt poeng er å ta et skritt av gangen. Som oftest starter det ikke med at du selger huset og gir bort pengene. De aller fleste kan ikke gjøre rede for hvor stor andel av økonomien deres som går med til hva. Vi vet ikke, fordi vi ikke har tenkt på det. Vi må begynne å reflektere rundt det. Vi gjør det så konkret at vi i små grupper har tatt ut kontoutskrifter vi går gjennom for å få en slik oversikt. Mange får seg en kraftig overraskelse når en ser hvor mye en bruker på enkelte ting, forteller Aarebrot.

Det begynte å gjøre stadig sterkere inntrykk på Skarsaune hvor mye Jesus snakker om pengenes makt.

– Mammon er avguden i bestemt form, som har overtatt den rollen Baal hadde i gammeltestamentlig tid. Jesus sier som Elias: Her må dere velge, folkens! Her i Norge har vi virkelig råd til å gi av vårt overskudd.

– I boka kritiserer du de som hevder at det er vern om kristne verdier å stenge våre grenser. Hva ser du av tendenser?

– Matteus 25 er et godt uttrykk for kristne ­verdier. Der sier Jesus: «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg». Fremmede er aldeles ingen trussel mot våre kristne verdier, men gir oss snarere en kjempeanledning­ til å praktisere dem. Å elske selv sine fiender er en kristen verdi, så uansett hvordan du ser det, er det en anledning. Å elske betyr ikke å ha følelser, men å gjøre godt mot, sier Skarsaune.

Miljøallianse

Skarsaune har sin plass i Ekholt menighet i Rygge. Der har man regelmessig kirkekaffe etter gudstjenesten, og der finner han og kona sitt kristne disippelfellesskap. Da han bestemte seg for å se om han kunne være til nytte i en språkkafé for nye landsmenn, møtte han flere fra menigheten som hadde vært med der lenge.

– Det er mange i Folkekirkens menigheter som praktiserer Bergprekenen bedre enn meg, sier han.

– Dere henvender dere begge til lesere i ­menighetene. Hvor ser dere allierte i andre deler av samfunnet?

– Deler av miljøbevegelsen kan ligne litt i de motkulturelle idealene når det gjelder pengebruk, sier Aarebrot.

– Hva er realiseringen av gudsriket i neste, eventuelt politiske steg?

– Der er vi fort over i Oskars anliggende med kirkeprivilegier. Det er ikke tilfeldig at når kirka har fått makt, så har den falt for fristelsen til å innføre gudsrikeverdier og tankegang ovenfra. Når jeg snakker om politikk, snakker jeg først og fremst om det som ytringer og enda mer gjennom det jeg gjør og hvordan det kan forandre et samfunn når det begynner å smitte. Jeg skriver mest om det som kalles mikropolitikk, og lite om makro.

Aarebrot har ikke lyst til å si noe om hvilke veier han velger når det nærmer seg politikk.

– Jeg skriver denne boka som prest og som kristen leder. Jeg sier ikke at prester ikke skal uttale seg om politikk, men man skal være klare over når man gjør hva. Å si at det er viktig å leve et enkelt liv, er ikke det samme som å si at vi burde ha høyere skatt og at de pengene kunne gå til fellesskapet eller noe lignende, sier Aarebrot.

Nå har jeg funnet ut at jeg, som pensjonist, uten problemer, har råd til å gi bort atskillig mer enn en tidel av den disponible inntekten.

—   Oskar Skarsaune

– Er det lettere å privatisere Bergprekenen enn å gjøre politikk av den?

Skarsaune minner om Jesu melding om å gi keiseren det keiserens er.

– Det handler om skatt betalt med en mynt med et avgudsbilde på. Keiseren krevde å bli dyrket som gud. Det var derfor ikke uproblematisk rent religiøst. Likevel sier både Jesus og Paulus at vi skal betale skatten vår til dem som innkrever den. De tenker på myndighetene som også har en gudgitt oppgave i å holde orden i samfunnet. Øvrigheten hersker over kroppene, ikke over hjertene og sjelene, sier Luther. De kristne skildres historisk ikke bare som de som overholder lovene, men som de som gjør mer enn noen lov kan forlange. Den gang dissentere var en liten minoritet i Norge rundt 1900, startet de noe som het Dissentertinget. Den første formannen prøvde å si til øvrigheten at dere har ikke bedre borgere enn oss. Bakgrunnen var at myndighetene så på dem med største mistanke. Først i 1956 slapp jesuitter inn i landet. Det sier mye om hvordan vi har tenkt om dette i Norge, sier Skarsaune.

Også han mener det er i miljøbevegelsen han kan finne allierte i idealet om en nøysom leve­måte.

– Jeg reagerte kraftig da jeg leste i avisen at regjeringen Solberg stilte seg kritisk til gjenbruk fordi det satte arbeidsplasser i fare. Tanken var tydelig: Det er bedre for norske arbeidsplasser at vi kjøper nytt enn at vi resirkulerer gammelt. Jeg er forskrekket over i hvilken grad hensynet til norske arbeidsplasser trumfer selv det som truer hele kloden, sier Skarsaune.

I arbeidet med egne kjøpevaner har Aarebrot støtt på utfordringen med moderne slaveri­ slik det kan komme til syne i internasjonal tekstil­industri.

– Når du hører om arbeidskontrakter med 14-15 timer arbeidsdager, så må man bare reagere og ikke toe sine hender. Mitt anliggende handler­ først og fremst om hva man gjør med eget liv og egen livsstil, som når mine handlevaner får konsekvenser for arbeidere på andre sida av jorda, sier han.

Den drømmen

– Hva er drømmen om neste skritt?

– Drømmen er at det skal bli helt naturlig å snakke om hvordan dette ser ut i praksis. I dag blir det ofte en klein stemning om det kommer opp, sier Aarebrot.

Skarsaune advarer mot å tviholde på kirkelige privilegier. Han ser ikke på synkende dåpstall som en ulykke. Tvert om: Det kan gjøre det lettere for kirken å følge opp alle som døpes med den undervisningen som dåpen forutsetter.

– Tviholder vi på de konstantinske privilegiene, så dømmer vi oss selv til å forbli et tapende lag som går fra nederlag til nederlag og ribbes for ting vi ser som verdifulle. Det er en defensiv strategi som tvinger oss til å gå med ryggen til framtida og skue lengselsfullt tilbake på gylne tider. For min generasjon ble etterkrigstiden på mange måter en slik tid. Nå vil jeg nesten garantere at alle tall vil gå nedover for folkekirken. Man kan trøste seg og si at det går i bølger og at ting kan komme tilbake, men jeg tror ikke de gjør det. Jeg tror Den norske kirke blir et kirkesamfunn blant flere og at skillet fra staten vil bli så komplett at den må bli selvfinansierende, som andre kirkesamfunn.

Skarsaune forteller at det på misjonsmarken har vært et prinsipp om at kirkene skal være selvfinansierende, selvutbredende og selvstyrte.

– De skal ikke være avhengige av velvilje fra en stat. Jeg tror Folkekirken også må innstille seg på en slik situasjon. Da er det bare å innstille seg på det så fort som mulig. Da er man forberedt. Så fort man har gjort denne mentale endringen, kan man ta det med sinnsro når de konstantinske privilegiene bygges ned. For da er man offensiv.