Livet på maks

To lærerstudenter har gjort det som kanskje flere hadde trengt: tatt seg en times pause fra ­bacheloroppgaven. De ­virker ikke så stresset der de sitter og småprater innenfor dørene til høgskolen som nå har blitt ­universitet, OsloMet.

– Er man sliten, blir hverdagen litt tung. Men heldigvis er det lenge siden jeg har følt på det selv, egentlig, sier 23-årige Maria Vilde Mo.

Hun sier nei når hun kjenner at det blir mye.

– Dere er ikke redde for at dere da ikke er der det skjer?

– Man blir jo påvirka av hvem man omgir seg med. Nå som jeg har likesinnede venner, er det greit å si nei, og vi tar litt hensyn. Samtidig vet vi at det er avslapning når vi møtes, og at man ikke må være på hele tiden, sier Mo.

Et kulturelt skifte

Vi hører det stadig. Folk er slitne. Det er mye å gjøre. Man føler seg i skvis mellom altfor mange hensyn og krav, enten de er selvpålagte eller kommer fra den situasjonen man står i på jobb eller hjemmebane. For mange går det greit nok, selv om de er slitne. Men det skal heller ikke alltid så mye så mye ekstra til, før den ­finstemte balansen ryker. For andre blir sliten­heten en ond sirkel. De blir bare mer og mer slitne. Det kan gå på helsa løs. Det kan gå på livsmotet løs.

For hva er vitsen hvis alt bare er et slit?

Det mangler ikke på forslag til hva som er problemet. Det kan være tarmen. Søvnen. Sukkeret. For mye eller for lite trening. Det moderne livet med alskens ­skjermer, apper og varslingslyder som aldri gir helt fred. For mye underholdning. For mye mat. Kriser. Konflikter. Bekymringer. For lite mening.

Den britiske historieforskeren Anna Katharina Schaffner skriver i boken ­Exhaustion: A history at folk gjennom alle tider har klaget over at de er utslitte. Så har vi noen grunn til å tro at det er noe verre nå?

Det kan tyde på det, i alle fall i spørreunder­søkelser blant ungdom og unge voksne. Ung­data tar for seg elever i ungdomsskolen og videre­gående skole, og SHot måler studentenes helse og trivsel. Begge viser klare tegn til at mange unge ­mennesker blir mer stresset og slitne år for år. Flere trives dårligere. Problemer med psykisk helse øker i samme takt.

Det Schaffner mener ­preger dagens slitenhet, er at den ­settes i sammenheng med både ­kroppen, sinnet og samfunnet på en måte som løfter den opp til et større spørsmål om viljestyrke og evnen til å mestre tilværelsen.

Det optimale livet

Psykolog og professor Per-Einar Binder mener at slitenheten helt klart handler om langt mer enn unge mennesker. «Livsperfeksjonismen» er et kulturelt skifte, ikke bare noe som rammer én bestemt generasjon, sier han til avisen Dagen.

Binder har skrevet boken Ikke vær så slem mot deg selv. En veiviser i det ufullkomne livet. Han ­mener tiden er preget av «optimalisering på alle områder». Det er kanskje mest synlig hos unge mennesker, men det preger hele samfunnet. ­Kanskje er også de yngste prestasjonsorienterte fordi det er så utrolig viktig for foreldrene at de kan vise til sine perfekte barn?

---

STREK

• Denne teksten er en forkortet versjon av en artikkel som først ble publisert i magasinet Strek 2/2018

---

Menneskelighet

På OsloMet sitter studentprest Halvor Berg Hovind inne på kontoret i det som en gang var direktørfløyen på ­Frydenlund ­bryggeri. Utenfor døren er veggene kledd i ­mahogni. Inne på kontoret henger plansjer av vekster fra floraen på veggene.

Hovind har jobbet med prekenen til en guds­tjeneste han skal ha på Maria budskapsdag, og synes det er skuffende lite slitenhet og ambivalens i fortellingen om den unge Maria som plutselig har fått vite at hun har blitt gravid.

– Det er bare pur glede. Maria er på mange ­måter den som representerer Jesu menneskelighet, og jeg skulle gjerne likt at hun snakket litt om at hun er sliten, sier han.

Studentpresten mener studietiden er en ­overgangsrite der mye skjer. Det kan være ­krevende og sårbart. Så viser også spørreundersøkelser at studenter har dårligere livskvalitetet enn ­befolkningen ellers.

– Drømmer dør og nye oppstår. Studenter bryter opp fra familie og hjembygda, flytter og kommer på avstand fra venner og bytter hovedaktivitet. Det er mange store ting.

Press i vikingtiden

Selv hører han ikke så ofte ordet «sliten» når studenter kommer til ham for en prat, selv om mange antagelig kjenner seg trøtt og utmattet etter å ha levd med høyt press i lang tid, eller med ting som har ligget der og gnagd.

– Men mange uttrykker et behov for å ha følge i livene sine, og at det er slitsomt å være dem. Det er slitsomt i perioder å være menneske. Vi kjenner det jo alle sammen. Det kan være godt å ha et sted hvor jeg kan sette ord på hvordan det er å være akkurat meg. Den ­fortellingen trenger å få plass et sted.

– Vi hører om generasjon ­prestasjon og at dagens unge ­mennesker står overfor et press som er større enn i tidligere generasjoner. Kjenner du det igjen?

– Jeg skal ikke forenkle det, men jeg tror at alle generasjoner har sine utfordringer og at det kanskje er ­riktig å si at den generasjonen som vokser opp nå, har prestasjon som et sånt særlig pressområde.

Men Hovind mener det har vært prestasjonspress før også. Sønnen går i tredjeklasse på ­barneskolen og har hatt en lesebok hjemme om sport i vikingtiden. Der var det et mål at barn og unge skulle bli tøffe og modige. Da ble de utrustet med en sekk, og så skulle de svømme så langt ut i havet som de turte, snu og svømme tilbake. Den som kom lengst ut, vant.

– Jeg tror nok at noen av de barna følte litt på press og forventninger og var ganske slitne også. Så hver tid har sin greie.

Friskprogrammert

Å være sliten handler ikke bare om å ha mye å gjøre. Psykolog John Petter Fagerhaug vil heller si det slik:

– Det er ikke de som har mest å gjøre som er mest slitne. Det er de som slapper av minst.

Han mener at det er en klar tendens at folk er mer mentalt slitne enn før, men ser det klarest hos generasjonene som bruker teknologi mest. Det er også de som sliter mest psykisk.

– Pensjonister reiser verden rundt, mens unge er så slitne at de går på Nav. De kontrastene er ganske tydelige, sier han.

– Hva gjør folk så slitne?

– Man blir sliten fordi man sliter seg ut, sier ­Fagerhaug.

Men teknologien gjør det vanskeligere å skjønne at man er sliten og gjøre noe med det. Han kaller det «skjermdop».

– Skjermdop stimulerer 90 prosent av hjernen. Vi glemmer at resten av kroppen blir oversett. ­Millioner av ganger hver dag sendes det signaler om hvor ting må fikses, men hjernen lytter mer til en mobiltelefon eller skjerm.

Fagerhaug mener det ville være mye bedre å ta seg tid til høre på kroppen, bearbeide det man har inni seg og konfrontere det som skulle vært gjort.

– Teknologidopen blir en flukt for mange, sier han.

Jeg var kanskje enda mer opptatt av å prestere før enn jeg er nå

—   Maria Vilde Mo

Ikke så farlig

Lærerstudent Maria Vilde Mo kjenner at skole tar på, og at det kan hjelpe å få hodet vekk fra den. Men hun vil ikke nødvendigvis fylle hverdagen helt opp heller.

– Mange snakker om «generasjon prestasjon». Kjenner dere på det?

– Ja, vi ønsker å prestere, men da ønsker jeg å prestere det beste jeg kan, og ikke nødvendigvis ut fra hva alle rundt meg klarer og får til, sier Mo.

Ute i praksis har hun sett ungdomsskoleelever som sliter seg ut.

– Jeg ser at jeg har ikke det samme tanke­settet som de står midt oppe i. Det er mer intenst for dem enn hva jeg selv opplevde på ungdoms­skolen, sier hun.

Men venninnen Ingrid Kristine Sanderød kan kjenne igjen det hun ser ungdomsskoleelever gå gjennom.

– Jeg var kanskje enda mer opptatt av å prestere før enn jeg er nå. Jeg må lære meg til at ting ikke er så farlig, og at det finnes ting som er viktigere enn å få gode karakterer og være med på absolutt alt, og at så lenge du har det bra selv, er det det viktigste, sier hun.

– Hva gjør dere hvis dere trenger å slappe av?

– Hvis jeg kjenner at det er litt mye, tar jeg meg heller en dag som er av, og ser hva jeg har lyst til, om det er å lese en bok eller se på en serie, eller stikke over til deg og bare henge, sier Maria Vilde Mo til venninnen.

– Eller stikke hjem til mor og far. Det kan også være avslappende å få middagen servert og ligge på sofaen, sier Ingrid Kristine Sanderød.

Dannende kriser

Studentpresten på OsloMet oppfordrer studentene til å snakke om livet. Han tror det har stor verdi å ha et bevisst forhold til hvor man er i livet, og hva man faktisk står oppe i. Selv mistet han sin mor i studietiden, og kunne ikke fortsette som før. Han kontaktet en psykolog og tok en pause fra studiene før han gikk tilbake og fullførte.

– Når det da kommer kriser i livene våre, som brudd med kjæresten, stryk på eksamen, noen har det tøft med venner eller ikke når sine mål, de opplever dødsfall, skilsmisse mellom foreldrene og alle disse store tingene her hvordan vi mennesker håndterer dette, er dannende for hvordan vi griper an neste utfordring på vår vei, sier Hovind.

Han mener at det da har stor verdi ikke å stå alene med det.

– Jeg tror på å være bevisst hva som skjer i meg. Hva skjer med omgivelsene? Hvordan kan jeg hente det jeg trenger fra omgivelsene? Hvordan kan jeg tørre å ta imot det som andre ønsker å gi meg? Det å tenke alene rundt sitt eget liv blir veldig ensomt. Det blir man sliten av.

Styrket ut

Derfor oppfordrer han til å ha ­kontakt med noen. Det kan være psykolog, lege, prest, veileder, lærer, venner, familie. Det viktigste er at det er noen. Han trekker parallellen til teksten om Maria igjen.

– Maria drar til Elisabet, som også er gravid, og de finner et fellesskap. Det er veldig fint. Kanskje blir hun der i tre måneder til Elisabet skal føde. De gir hverandre mot. Det er en bra ting.

– Men det kan være en bøyg å tørre å åpne opp om sårbare ting?

– Ja, det er det, for dette livet må vi øve på. Hvis jeg våger å prate med noen om det jeg står i, kan jeg oppleve at andre har opplevd noe tilsvarende, og at det går an å komme styrket ut på mange nivåer hvor man kanskje ikke hadde trodd at det gikk an. Hvis du åpner deg og ikke blir tatt imot, så gi ikke opp troen på at du kan bli tatt imot andre steder. For det kan fort bli kostbart å stå alene i ting.

– Hvordan?

– Jeg tror at den som jobber ordentlig med ­krisene som kommer, kan komme styrket ut. Hvis man ikke gjør det, blir det ofte til at ting bare går og slurer. Det er ikke sikkert at jeg er sint fordi det er så mye å være sint for. Det kan være at jeg er lei meg. Eller det kan hende at den tristheten jeg kjenner, handler om at jeg heller skulle være ordentlig sint på denne onkelen, moren, vennen eller kjæresten. Hvorfor tar jeg følelsene inn over meg i stedet for ut? Det å finne fram til de riktige følelsene og de riktige ordene på dem, og deretter snakke om hvordan forholde seg til det hele, det har jeg veldig tro på, sier Hovind.