For Ole Børud var turnélivet en selvfølgelig del av hverdagen da han var liten. Pappa Arnold Børud skrev låter som barna Thomas, Linda og Ole fremførte, og hver helg var hele gjengen på tur rundt omkring på bedehus, kirker og kulturhus over hele Norge.

Børud har brukt tid på å lære å leve med at mange­ mener mye om ham. Slik må det nesten bli når man er født inn som minstemann i Børud-gjengen.

– Jeg har vokst opp i en kristen familie som reiser rundt og synger over hele Norge. Da blir man automatisk klar over at folk bryr seg om hva man gjør. Eller, nå sier jeg man – jeg mener jo jeg. Jeg har vært påpasselig fordi jeg har vokst opp med å være i fokus i en del settinger, sier han.

Lille anarki

Ole Børud sitter på den indiske restauranten­ New Anarkali, eller «lille anarki» som han kaller den, på Grünerløkka i Oslo. Han er nettopp ferdig med coaching i visesang, som er en av sjangrene han skal konkurrere i på NRKs flaggskip Stjernekamp denne uken.

– Det er først og fremst veldig gøy å være med på Stjernekamp. Jeg er så nerdete at jeg digger å dypdykke inn i de forskjellige sjangrene, sier han.

Selvkritikk, perfeksjonisme og frykten for hva andre måtte mene prøver han å la ligge. Det må man når man skal danse Gangnam-style på direktesendt­ TV.

– Min egen dom over meg selv kjenner jeg ganske­ godt til, den er jeg vant til å leve med. Men jo eldre­ jeg blir, jo mindre bryr jeg med om hva folk mener­ om meg.

Noen ting er tommel ned, og vil alltid være det.

—   Ole Børud

Alltid musikk

Børud spiser litt mer butter chicken. Man blir sulten av å synge viser hele dagen. Om litt skal han kjøre tilbake til Stavern, der han bor sammen med kona Hilde og sønnene Anton og Evan på fem og tre år.

Børud har aldri kjent til et liv uten musikk. Noen annen jobb var aldri noe alternativ. Som barn var han fast inventar i Børud-gjengen og senere i Arnold­ B Family. På 90-tallet spilte han i metallbandene Extol og Schaliach, før han på 2000-tallet startet som soul og funk-artist.

– Jeg har vokst opp med begreper som nådegaver, men har aldri tenkt slik om de musikalske gavene jeg har fått. Musikk har vært det naturlige for meg å gjøre, og når Gud har gitt meg den gaven, ville det vært rart om han ikke kunne bruke den på en eller annen måte for å spre kjærlighet.

Gaven

– Hva er musikk?

– Musikk er en gave som alle har fått. Selv om jeg sier jeg har laget en sang, har jeg egentlig satt sammen toner og rytmer, vibrasjoner og frekvenser som alle-
rede er i verden, i s­kaperverket. Vi mennesker setter bare sammen de tonene som har vært der hele tiden.

– Hva er lovsang da?

– Lovsang?

Børud rynker på nesen.

– Jeg mener lovsang i bred forstand, ikke sjangeren lovsang.

– Å, da så. Lovsang handler om et hjerte som er fokusert på Gud og retter sin takk til ham. Ideelt­ sett bør lovsangen resonere i alle aspekter av et liv, ikke bare i musikken. Lovsang er en livsstil, sier Børud.

– Men lovsang har jo blitt en sjanger, og der faller jeg av, for jeg synes musikkstilen som lovsang har endt opp med å være, er ganske kjedelig. Tekstene kommer ikke frem til meg fordi musikken er så intetsigende.

Når han hører på gamle låter­ fra gospellegenden Andrae Crouch i bilen, begynner han derimot å grine.

– Det er hjertespråket, jeg hører­ hjertet hans. Låten «That’s why I needed you», for eksempel, der han synger om hvor fortapt vi er uten Gud. Da sprekker det for meg, hver eneste gang.

---

Ole Børud

• 41 år.
• Gift, to barn.
• Deltar i disse dager på Stjernekamp på NRK.
  Medlem av bandene­ Schaliach­ og Extol på 90-tallet.­
• Som soloartist har han gitt ut albumene Chi-Rho, Shakin­' the Ground, Keep Movin og Stepping Up.
• Sønn av Arnold og Anne Marie Børud. Bror til Thomas og Linda Børud. Onkel til Lisa Børud.
• Var som barn med i Børud-gjengen og Arnold B Family.

---

4 raske

Gud er: 

Kjærlighet.

Jeg klarer meg ikke uten: 


Felleskap.

På min gravstein skal det stå: 


Ole Arnold Børud.

Boka alle må lese:

Drum-serien til Gert Nygårdshaug­. Vet ikke om dette er noe alle må lese, men den ga i hvert fall meg en god lese­opplevelse.

Minstemann

Da låtene «Tøff nok» og «Minstemann» var på høyden, kunne Børud-gjengen bli sittende å skrive autografer i over en time etter at konserten var ferdig.

Og Minstemann, det var Ole.

«Minstemann, minstemann.
I Guds rike er ingen større enn han».

– Teologien i pappas tekstunivers er ganske enkel, den handler om Gud som sier «kom til meg». Jeg kan skjønne at folk synes pappas tekster er litt sånn «tommel opp»-stemning. Pappa har ikke vært opptatt av å fronte alle sine problemer. Han har villet peke på Jesus, og det skal han ha «cred» for. Jeg kommer liksom ikke bort i fra at pappa er en «tommel opp»-type.

Børud blir stille.

– Jeg er sånn følelsesmessig anlagt at jeg tenker og føler på mange ting, og har behov for å fortelle om dem. Nå er jeg 41 år, og har opplevd ting som gjør at jeg vet at livet ikke bare er lett. Noen ting er tommel ned, og vil alltid være det, uten at vi får svar på hvorfor det er sånn.

Han ler.

– Nå kan jeg høre pappa som sier «men Gud er alltid tommel opp likevel, Ole». Men for meg har det vært utfordrende å tro på at begge deler kan være sant samtidig. At Gud kan være god samtidig som vi opplever så mye som virker så urettferdig, så meningsløst.

Metall

På 90-tallet begynte Børud å finne sine egne musikalske veier og forelsket seg i metallmusikk.

– Jeg ble fanget av hele estetikken rundt punk og metall. Det hadde mye med identitet å gjøre, tror jeg. Jeg ønsket å finne min egen greie. Det var lite pietisme i oppveksten min, og mamma og pappa synes det var gøy at jeg utforsket nye sjangre, så lenge jeg ikke gikk med hullete bukser i familie-
selskaper. Så det føltes egentlig aldri som et opprør.

Noen hadde kanskje håpet at barnestjernene til gladkristne Arnold Børud skulle gjøre mer opprør. Slik ble det ikke.

– Jeg hadde en ålreit oppvekst, med en sunn tros-
formidling, sier Ole Børud.

Vise fingeren

Men uproblematisk har det ikke vært.

– Jeg har hatt perioder der jeg har vært skikkelig, skikkelig sinna. Det har vært nummeret før jeg bare droppet hele kristenpakka. Jeg har vært så drit lei. Men så har den følelsen likevel ikke vært nok, for jeg tror jo at det er Gud som står bak alt dette her.

– Hadde det vært enklere å bare droppe hele kristendommen?

– På en måte, ja. Men det ville jo ikke ha gitt meg noen bedre svar likevel.

For slik som Børud tror musikken alltid har eksistert­ i naturen, tror han at mennesket er skapt i et evighetsperspektiv.

– Jeg kommer ikke vekk i fra den åndelige og sjelelige fornemmelsen av at jeg ikke er her av ren tilfeldighet. Det er noe som sier meg at jeg, og alle mennesker, er evighetsindivider.

Jeg har jobbet en del med tanken om at Gud er så glad i meg, fordi jeg av og til har følt at jeg ikke fortjener den kjærligheten.

Fellesskapet

Så da er han kristen, da. Med alt det innebærer. Men hvor begynner den personlige troen og hvor slutter familiens tro når man er født inn i et spindelvev av et kristent miljø, og attpåtil er vokst opp som kristen barnestjerne?

– Det følger en pakke med assosiasjoner og roller­ med kristenstempelet. Og det er noe dritt. Det er kanskje én av årsakene til at jeg har lurt på om jeg har lyst til å forholde meg til kirken i det hele tatt, fordi jeg ikke orker stemplene.

Det er mye man skal stå til ansvar for. Børud ramser opp inkvisisjonen, korstogene og «de kristne­ som bruker så mye tid på å være et petimeter på homofiles rettigheter».

– Jeg blir bare så matt av at de bruker så mye tid på andre ting enn det kristendommen handler om: Jesu kjærlighet. 1968-gjengen sang All you need is love mens de var glade og ruset, men jeg er faktisk enig med dem, jeg. Så enkelt og så vanskelig er det.

Gudshjertet

Det er dette Ole Børud på godt pinsevennsk kaller gudshjertet. Det er det som er grunnplanken i troen hans: At Gud ønsket oss, og at vi er elsket.

– Kan vi ikke bruke mer tid på det? Jeg blir så lei meg når kristne er fariseerske, slik at folk begynner­ å lure på hva vi egentlig står for.

Og når alt annet skrelles bort, er det kjernen – kjærligheten – som står igjen, mener Børud.

Da snakker han ikke om kjærligheten som en rosa sky, men den rå og forvandlende kraften Jesus viste da han vasket disiplenes føtter.

– Jeg blir mer og mer opptatt av den kraften som ligger i den kjærligheten. Av og til, særlig når jeg hører på musikk, får jeg en veldig sterk fornemmelse av å være elsket.

Da begynner jeg å tute. Og når jeg får den fornemmelsen, får jeg lyst til å bli mer lik Jesus.

Så glad i meg

– Da jeg var liten­ pleide min mor å synge en av din fars sanger for meg: «Gud er så glad i meg at han kan ikke holde øynene fra meg». Er det sånn du tenker at Gud ser på deg?

Børud blir stille en stund.

– Jeg har jobbet en del med tanken om at Gud er så glad i meg, fordi jeg av og til har følt at jeg ikke fortjener den kjærligheten. Jeg sitter jo fast i denne naturen jeg er en del av. Det skremmende med at Gud ser alt, er at all den dritten man har gjort blir avslørt når den kommer frem i lyset. Men jeg velger å tro at Gud er en Gud som er mye større og rausere enn det vi forstår.

For feig

Når Ole Børud synger Oscar Danielsons vise «Besvärjelse» på Stjernekamp lørdag kveld, tenker han på sine to sønner. Og på Gud.

«Du kommer resa dig och gå. Du kommer lära dig mitt namn.
Det kommer tidvis att bli svårt. Det blir kallt, och åskan kommer gå», synger Danielson.

Børud mener sangen handler om farskjærlighet, om en far som sier til barnet sitt at «ja, du kommer til å være et menneske, men jeg kan ikke annet enn å elske deg».

– Slik tenker jeg at Gud ser på meg. Han står og venter på meg, slik som faren i lignelsen om den bortkomne sønnen, sier Børud.

– Er du den bortkomne sønnen?

– Nei, det er jeg nok ikke. Jeg er heller han andre, han som blir hjemme. Som mennesketype har jeg vært altfor feig til å stikke fra alt. Jeg håper at det betyr at jeg ikke har hatt lyst til å gjøre det heller.