Les alt for bare 10 kr!

Bønn og arbeid

Daglig forsøker Denis Mukwege å minimere skadene etter brutale gjengvoldtekter. Men viktigst for ham er det å formidle at Guds nåde ikke tar slutt selv om kroppen er ødelagt.

Publisert 05. oktober 2018

Dette intervjuet sto på trykk i Vårt Land 13. desember 2008. Denis Mukwege ble tildelt Nobels fredspris 5. oktober 2018, og i den anledning har vi hentet det fram fra arkivet.


Budskapet kommer midt på natten. Om ikke pastoren kan komme og be for et barn som har feber og kramper? Pinsepastoren står opp, tar med seg en av guttene sine og reiser til huset der barnet er. Han legger hendene sine på barnet og ber.

På vei tilbake spør gutten:

«Hvorfor ga du ikke barnet en tablett slik du gjør når jeg er syk?»

«Jeg gir det jeg har, Denis», sier faren.

Gutten tenker seg om. Ser i sitt indre at noen biter faller på plass. Så ser han på faren og sier:

«Da skal jeg utdanne meg til å bli lege. Så kan du be, og jeg kan gi medisiner.»

Morgenmøte

Denis Mukwege legger frakken på en stol i kapellet til Kirkens Nødhjelp i Oslo. Gutten, som en gang ga sin far et løfte, har blitt mann og holdt sitt ord og vel så det.

Denne uken mottok han FNs menneskerettighetspris for sitt frontarbeid med de verste voldtektstilfellene i Kongo gjennom ti år. Prisen deles kun ut hvert femte år, og har tidligere gått til blant annet Martin Luther King Jr., Nelson Mandela og Jimmy Carter.

For mange kvinner er Mukweges operasjonssal på Panzi-sykehuset i byen Bukavu, helt øst i Kongo ved grensen til Rwanda, det eneste håpet om et verdig liv.

– Det er umulig å holde ut så mange skadede mennesker hver eneste dag hvis man ikke har en tro. Vi har ikke terapeuter eller psykologer. Hadde vi ikke hadde bønnemøter om morgenen og troen på Gud, hadde vi ikke orket å høre alle disse grusomme historiene, sier han.

Gynekologen er en kraftig mann. Gråfargen har slått rot opptil flere steder på hodet, og begynt det møysommelige arbeidet med å ta over hele terrenget. Kanskje fordi de kullsvarte øynene har sett mer død og nød enn de fleste i en konflikt som Jan Egeland karakteriserer som «den verste i vår tid». 5,4 millioner mennesker har mistet livet de siste ti årene, ifølge den amerikanske nødhjelpsorganisasjonen International Rescue Committee.

LES OGSÅ: Gynekologen Denis Mukwege ofrer egen sikkerhet for å operere voldtatte kvinner i Kongo.

ANNONSE

Hadde vi ikke hatt troen på Gud, hadde vi ikke orket å høre alle disse grusomme historiene

ANNONSE

Grusomt syn

Det kommer minst ti ofre for «seksuell terrorisme», som Mukwege kaller det, til klinikken hans hver eneste dag. Og synet er like grusomt hver gang. Kvinnene blør, er ofte nakne. Urin og ekskrementer renner ut av ødelagte vaginaer. Lidelsen heter «vaginal fistel» og er en unormal åpning mellom vagina og urinveier eller endetarmen ofte forårsaket av brutale gjengvoldtekter.

Mitt arbeid er å lappe sammen og rekonstruere. Det er et ganske annet arbeid enn gynekologer flest utfører. Dagen begynner klokken syv om morgenen, og operasjonene varer til langt utover kvelden.

I løpet av de siste tolv årene har han behandlet 21.000 kvinner som har blitt voldtatt i krig.

– Jeg har lært opp flere unge leger til å hjelpe meg. Men jeg er den eneste gynekologen med spesialistkompetanse i området, sier Mukwege.

Med «området» mener Mukwege provinsen Sør-Kivu der det bor 2,8 millioner mennesker. Antakelig er han en av verdens mest erfarne doktorer når det gjelder skader etter krigsvoldtekter.

– Det er som om vi hver dag vandrer ved siden av døden. Vi har den på alle kanter, men det er vår oppgave å vandre på denne veien.

LES OGSÅ: Den kongolesiske legen Denis Mukwege spør hvorfor protestene ikke runger høyere mot overgrep mot kvinner.

Denis Mukwege

Lege fra Den demokratiske republikken Kongo som har spesialisert seg i å behandle voldtatte kvinner. 

Han har blitt en av verdens ledende eksperter på hvordan man skal forhindre indre fysisk skade fra gruppevoldtekt.

I 2008 mottok han FNs menneskerettighetspris.

Nestekjærlighet

Mukwege er svært opptatt av å finne sin plass, og være en del av Guds plan.

– Hvis jeg hadde gått bort fra min plass, hadde jeg ikke kunnet leve med det, sier han.

Dette er lærdom han har fått med seg hjemmefra. Hele sitt liv har han vært engasjert i kirken, og det er der han føler seg hjemme. Så hjemme at han i tillegg til å operere mer enn tolv timer om dagen også har blitt pastor for den lokale pinsemenigheten i Bukavu.

– Vi er et sykehus som ikke bare tar imot folk som er psykisk eller fysisk skadet, men også mennesker som er skadet i sjelen. De er mer enn medisinske tilfeller, og ved hjelp av nestekjærlighet og broderlig behandling prøver vi å vise dem at Guds nåde ikke tar slutt selv om kroppen er ødelagt. Det er kanskje den største drivkraften i arbeidet vårt, sier Mukwege.

– Har du alltid fulgt planen du tror Gud har for deg?

– Jeg er et menneske med mine svakheter og feil, men jeg har aldri blitt værende i grøfta, sier han.

LES OGSÅ: De kalte seg Jesus-hæren og voldtok unge jenter og babyer i DR Kongo. De trodde voldtektene gjorde dem usårbare fra å bli truffet av kuler.

Jeg forteller denne historien for å si at selv om noen ødelegger kroppene våre, kan de ikke ødelegge guds­relasjonen.

ANNONSE

Guds plan

Mukwege ber om å fortelle «et vitnesbyrd».

– I 1996 brøt den første borgerkrigen i Kongo ut. Den gang jobbet jeg på sykehuset i Lemera, noen timer sør for Bukavu. Det ble bestemt at alle ansatte skulle bli ved sykehuset og ta seg av pasientene. Men en svensk misjonær måtte evakueres fra sykehuset etter å ha fått blodpropp i beinet. Jeg måtte kjøre ham. Rett etter vi hadde dratt, ble veien stengt, og det var umulig å komme seg tilbake på grunn av all uroen. Tre dager senere ble sykehuset angrepet, og alle som ikke hadde reist derfra ble drept. 32 mennesker totalt. Var det jeg som gjorde noe? Nei, det var Gud som evakuerte meg. Det betyr at han har en plan med meg.

– Men 32 mennesker ble drept i det angrepet. Betyr det at Gud ikke har en plan med dem?

– Man kan ikke si at bare fordi døden finnes, så finnes ikke Gud. Gud har en plan for hver og en. Jeg gjorde ingenting for å bli evakuert, det bare skjedde. Det sier meg at Gud har en plan og tanke om hvor jeg skal være.

– Hva med alle kvinnene som blir voldtatt mens ektemennene blir tvunget til å se på? Også en del av Guds plan?

– Dette er satans verk, og mot slike grusomme handlinger må vi som kirke reise oss. Bibelen sier at vi ikke har en kamp mot kjøtt eller blod, men en kamp i ånden, sier Mukwege og forteller en historie om ei jente som kom til sykehuset.

Hun hadde blitt voldtatt, og etterpå hadde overgriperne skutt mot kjønnsorganet hennes. Alt var ødelagt. Denne jentas største ønske var at Gud skulle tilgi overgriperne og at de skulle møte ham.

– For at hun skulle gå videre, måtte hun slippe og tilgi. Det svaret gjorde meg svært rørt. Jeg forteller denne historien for å si at selv om noen ødelegger kroppene våre, kan de ikke ødelegge guds­relasjonen. Den er intakt hos mange av pasientene på sykehuset vårt. Det hjelper og bærer meg i hverdagen, sier han.

LES OGSÅ: Tenåringsjenter møter enda større problemer i kriser enn andre grupper.

Mot slike grusomme handlinger må vi som kirke reise oss.

Rart spørsmål

Du snakker mye om Gud. Hva med Jesus? Er han viktig for deg?

Mukwege smiler usikkert. Ser på tolken og ber om å få oversatt spørsmålet til fransk så han kan forsikre seg om at han har hørt rett. Ler når han hører hva han blir spurt om.

– Jeg må si jeg undrer meg over spørsmålet – at du som kommer fra en kristen avis kan spørre om dette. Dette handler om treenigheten. Når jeg snakker om Gud, så mener jeg naturligvis Jesus også, og er ikke i tvil om at frelsen går gjennom ham og bare ham. Jeg er veien, sannheten og livet, sa Jesus. Det tror jeg på.

– Tviler du noen gang?

– Når jeg ser disse kvinnene som kommer til sykehuset, tenker jeg: Gud, hvorfor lar du dette skje? Dette spørsmålet er jo en slags tvil. Men jeg kan ikke dvele i denne tvilen. Gud er allmektig, han er glad i både overgriperne og dem som følger ham. Han lar solen skinne på både gode og onde.

LES OGSÅ: DR Kongo: Flyktningkrisen som går under radaren

Apropos solskinn

I et intervju med CNN uttalte Mukwege føl­gende: «Gud har kanskje lukket en dør for kvinnene i Kongo. Men han har åpnet et vindu og solen skinner inn gjennom det.»

– Hva mener du med det?

– Når jeg snakker om den lukkede porten, så er det fordi jeg ikke forstår noe når jeg får inn en uskyldig treåring med kjønns­organene helt ødelagt eller en 80 år gamle dame med enorme skader i underlivet. Jeg spør meg selv hvorfor Gud ikke lar sin nåde skinne på disse.

Mukwege folder hendene og ser alvorlig på meg mens tolken oversetter.

– Men så skjer det en endring med disse kvinnene. Et­ter operasjonen får de tilbake noe av sin verdighet. Disse kvinnene kan synge og vitne om Gud på en slik måte at jeg blir rørt til tårer. Midt i elendigheten ser de lyset gjennom vinduet, sier Mukwege.

Les også