Sannhetskrisen

Det du mener er sant, bygger ofte på tillit til noen som vet mer. I dag er flere enn før usikre på hvem de skal stole på, mener filosof Lars Fredrik Svendsen.

Reportasje

Da Arne Næss på 1930-tallet spurte husmødre på Vettakollen i Oslo hva sannhet er, var et vanlig svar at «noe er sant hvis det er slik det er».
Filosof Lars Fredrik Svendsen synes svaret er ganske godt. For tiden er det mye snakk om sannhet viker for «postsannhet» eller «alternative fakta».

– Det som kjennetegner postsannhet, er at du ikke går ut i virkeligheten for å finne ut hva fakta er, for å basere oppfatningene dine på dem. Du går ut og ser etter noe som kan begrunne og styrke det du mener å vite, sier Svendsen.

Han tror de fleste fortsatt mener det er noe som er sant, og noe som ikke stemmer med virkeligheten. Men flere enn før er usikre på hvem de skal lytte til.

– Vi ser at mange ikke plasserer tilliten der de har pleid å gjøre det, sier Svendsen.

Sannaktig

Filosofen har nylig gitt ut pamfletten Hva er sannhet? for tankesmien Civita. Han mener at sannhet kan forveksles med sannaktighet, at noe føles sant. Sannaktighet er Svendsens oversettelse av truthiness, som den amerikanske satirikeren Stephen Colbert gjorde et poeng av, først rettet mot daværende president George Bush.

– Sannaktighet kan minne om sannhet, men det er ikke sannhet. Noe behøver ikke være sant bare fordi du føler at det er slik.

Svendsen synes et godt eksempel er da en annen president, Ronald Reagan, i 1987 forklarte seg om Iran-Contras-skandalen, og sa: «For noen måneder siden sa jeg til det amerikanske folk at jeg ikke byttet våpen mot gisler. Mitt hjerte og mine beste hensikter sier meg fortsatt at det er sant, men fakta og bevisene sier at det ikke er det».

– Sånn sett anerkjente Reagan at det er et skille mellom sannhet og sannaktighet. Han bøyde seg for fakta. Med Trump-administrasjonen er den motsetningen helt falt bort.

Troverdighet

Trumps taktikk når noen konfronterer ham med at det han sier ikke stemmer, er ikke å forklare nærmere hva han mener.

– Strategien er gjennomgående å underminere troverdigheten til dem som fremsetter kritikken. Hvis du ender opp i en situasjon hvor ingen er troverdige, kan du like gjerne tro på Trump som på Washington Post.

Svendsen viser til en undersøkelse fra forskningssenteret Pew som viste at 80 prosent av demokratiske velgere ikke tror at de kan bli enige med republikanske velgere om grunnleggende fakta. Tilsvarende tenker 81 prosent av republikanske velgere det samme om demokratiske velgere.

– Én ting er om de ville sagt at de ikke kunne bli enige om grunnleggende verdier. Det kan man skjønne. Men nei, de vil ikke kunne bli enige om grunnleggende fakta. Hvordan kan man da føre en fornuftig diskusjon?

Derfor ønsker Svendsen å forsvare et realistisk virkelighetsbegrep.

– Alt er ikke relativt. Noe er feil. Hvis noen sier at Polen invaderte Tyskland 1. september 1939, er det feil. Men det er mye man kan si om den tyske invasjonen i Polen. Jeg vil gjerne ha mange forklaringer på hvorfor det skjedde.

Alternative fakta er heller ikke mulig, mener Svendsen.

– Det finnes alltid flere fakta og det kan finnes motstridende fakta. Men alternative fakta? Jeg liker definisjonen til den amerikanske science fiction-forfatteren Philip K. Dick, som sa at det som er virkelig, er det som fortsetter å være der selv om du slutter å tro på det. Da blir ikke alt redusert til ren maktutøvelse.

---

Tidens krav

  • I en serie intervjuer vil Vårt Land se på strømninger i tiden som grunnleggende utfordrer mennesket. Vi har fått låne vignettnavnet fra nordmørsavisen Tidens Krav.
  • I dag: Filosof Lars Fredrik Svendsen om sannhet. Han er forfatter, professor ved Universitetet i Bergen og medarbeider i tankesmien Civita.
  • Svendsen har blant annet skrevet bøkene Ondskapens filosofi, Ensomhetens filosofi og Kjedsomhetens filosofi.
  • Har nylig gitt ut pamfletten Hva er sannhet? for tankesmien Civita. Der stiller han spørsmålet om sannheten er så truet som noen hevder, og skriver at dagens sannhetsproblem først og fremst handler om hvilke autoriteter og kilder folk skal tro på.

---

– Du skriver at uten sannhet er det bare den sterkestes rett. Hvordan?

– Sannheten er jo ikke minst de svakestes våpen. Sannheten gir den underlegne part noe å legge på bordet. Det har en slags autoritet som den sterkeste parten bør anerkjenne hvis den skal regnes som noenlunde etterrettelig og ordentlig. Eliminerer vi sannheten, blir det bare spørsmål om hvem som har den største megafonen.

Ideenes markedsplass

Svendsen mener at alle har en moralsk forpliktelse til å undersøke om det du regner som sant, virkelig er det.

– Når noe står på spill, og i hvert fall når det er noe som har konsekvenser for andre, har du en forpliktelse. Sannheten har en etisk dimensjon, det er ikke bare erkjennelsesteori, sier han.

Skal man debattere, gjelder det å få brynt seg i en større offentlighet enn bare et miljø der alle er enige.

– Den aller viktigste spilleregelen er: Du må være sannferdig, sier Svendsen.

Han viser til igjen til en filosof, Bernard Williams, som mener at sannferdigheten har to dyder: Oppriktighet og presisjon.

– Du må si hva du tror er sant. Og du må ha gjort et visst minimum av bestrebelser på å undersøke hvorvidt det du tror er sant, faktisk er sant.

Uansett er det en mulighet for at du kan ta feil, understreker Svendsen.

– Du må alltid ha en åpenhet for at alle oppfatningene dine, selv dem du setter aller høyest, kan være riv, ruskende gale.

En god president

– Kan vi si at det var enklere for enkeltmennesker i tiden som var mer autoritetstro?

– Immanuel Kant beskriver opplysningstanken som en overskridelse av ens selvforskyldte umyndighet, at man ikke tar seg bryet med å etterprøve det man holder for sant, men stoler blindt på autoriteter. Det som skjer i det moderne, er at vi alle får et ansvar for hva vi holder for sant. Det er ikke enkelt. Det kan være ubehagelig. Men det ansvaret har vi.

– Er klimaet for sannhet også blitt bedre, fordi det er lettere å avsløre feil?

– Det er ikke grunn til å tro at det er blitt verre og verre. Skitne, løgnaktige kampanjer under valgkamper er ikke noe nytt fenomen. Leser du Machiavelli, er det tydelig at den dyktige fyrsten også må kunne lyve. Platon skriver i Staten om hvordan det er legitimt for herskere å fortelle det han kaller en nobel løgn, altså å lyve til folket dersom det er til det beste for samfunnet.

I målingene av oppslutningen om Trump som president, finner Svendsen det interessant at det bare er en tredel av velgerne som opplever ham som troverdig eller ærlig. Mange flere mener han er en god president.

– Det må bety at for disse velgerne er ikke det å være ærlig eller troverdig en så sentral egenskap som president.

Det mener Svendsen er dårlig tenkt.

– Da har polariseringen gått så langt at «oss mot dem» trumfer alle andre hensyn. Gitt hele den politiske situasjonen var det på høy tid å skrive en liten pamflett om sannhet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje