Svenskenes åndelige festning

Prester og kirkepolitikere krysser grensen for å forsøke å finne en vei fremover for Den norske kirke. Bak trykke murer i den lille byen Sigtuna møter de 100 år gamle tanker om hva en folkekirke bør være.

Reportasje

– Vi trenger steder der de store, sentrale spørsmålene i samfunnet kan luftes. Det behøvde vi for 100 år siden, og det behøver vi nå. Kirkens store utfordring i dag er å være en relevant arena for slik kommunikasjon, mener Alf Linderman.

Han er religionssosiolog og direktør ved Sigtunastiftelsen i Sverige, en over hundre år selvstendig, kristen stiftelse der dialog alltid har stått i sentrum. Denne uka i starten av september, er det norske kirkerådet samlet på stiftelsens eiendom, blant annet for å diskutere den norske folkekirkens største utfordringer.

Det gjennomgående spørsmålet, både i Sverige og Norge som så mange andre steder, er hva slags plass kirken og kristendommen skal ha i et moderne samfunn som tilsynelatende ikke behøver et åndelig perspektiv på tilværelsen. Når kun fem prosent av Sveriges befolkning synes kirken setter ord på noe som er viktig for dem, kan man fortsette å klamre seg til ideen om at kristendommen er relevant for mennesker i 2018?

Kristenhumanisme

Menneskene bak Sigtunastiftelsen mener det. Her er man overbevist om at de store utfordringene menneskeheten står overfor, ikke kan løses i et sekularisert vakuum – men i et såkalt «skjæringspunkt» mellom religion og samfunn. Derfor setter de også tanken om en kristen humanisme høyt.

– Den kristne humanismen er egentlig ikke så annerledes enn all annen humanisme. Men det er én forskjell, og det er at utgangspunktet er noe utenfor oss selv. Om selveste Gud har elsket hvert eneste menneske på en ubegrenset måte - da gir det humanismen en ytterligere dimensjon, sier Linderman.

Per Anders Aas er førsteamanuensis ved OsloMet – storbyuniversitetet og forsker på humanismen. Han har i utgangspunktet ikke sansen for å inndele humanismen først og fremst i de to kategoriene religiøs og sekulær.

– Ordet humanisme kan brukes på mange ulike måter, men generelt handler det om å sette mennesket og dets verdighet i sentrum. At mennesket ikke er en funksjon av noe annet, og ikke er bare en kasteball i gudenes eller naturens hender. Følger vi denne definisjonen, kan begrepet «kristen humanisme» virke som en selvmotsigelse, sier Aas, men understreker at man ikke må tenke for firkantet.

– Når Jesus sier at sabbaten er til for menneskets skyld og ikke mennesket for sabbaten, kan det leses som et humanistisk program.

Han mener humanisme er et perspektiv som finnes i større eller mindre grad, og sånn sett kan dette perspektivet opptre i ulike livssyn.

– Man vil gjerne være humanistisk motivert: Sekulær humanisme vil hevde mennesket som naturvesen mot guddommelig overstyring, og religiøs humanisme vil hevde at mennesket først blir menneske når det forankres i en virkelighet over naturen, utdyper Aas.

Noe i veggene

Tanken om en kristen humanisme er ikke noe nytt. Den har derimot en lang, historisk tradisjon, blant annet i de skandinaviske landene gjennom navn som danske N.F.S. Grundtvig, svenske Manfred Björkquist og norske Kristian Schjelderup. Men mens kristenhumanismen har manifestert seg i et fysisk sted som Sigtunastiftelsen i Sverige, har den ikke gjort det samme i Norge.

---

Sigtunastiftelsen

  • En svensk selvstendig kristen stiftelse, beliggende i Sigtuna i Stockholm fylke.
  • Ikke organisatorisk en del av Svenska kyrkan, men har faglige koblinger til denne.
  • Driver både hotell- og konferansevirksomhet, samt har et omfattende kulturtilbud og bibliotek med Sveriges største pressearkiv.
  • Har siden 1917 vært et sted for dialog og åpenhet.
  • Startet av den svenske vekkelsesbevegelsen Ungkyrkorörelsen, som sprang ut fra Uppsala Kristelige Studentförbund.
  • Kilde: Sigtunastiftelsen

---

Aas trekker frem at Sverige var sterkt preget av høykirkeligheten, mens i Norge hadde lavkirkeligheten og arven etter lekmannsbevegelsen mye større tilslutning. Motkreftene mot en kristenhumanistisk tankegang – eller kulturåpen kristendom – var stor i Norge. Humanismen generelt manifesterte seg også i stor grad gjennom folkehøyskolebevegelsen og Nansenskolen.

Det ble altså aldri noe Sigtunastiftelse i Norge, men nå er det nettopp hit det norske kirkerådet drar for å diskutere folkekirkens fremtid.

– Jeg elsker Sigtuna! Det er ingen tvil om at det er noe som sitter i veggene som preger samtalene man kan ha her. Dette er drømmen, det er det ingen tvil om. Men på den positive siden slipper vi å vedlikeholde et slikt sted i Norge da, sier kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum.

Utrolige møter

Byen Sigtuna ligger i Stockholm fylke og er en av Sveriges eldste, grunnlagt i år 980. Denne klare høstdagen er det varmt i sola og kaldt i skyggen. Frisk bris blåser over den lille byen ved innsjøen Mälaren. På toppen av en bakke skimtes oransje farger mellom grønne trær.

Her, i bygningen som er en slags krysning mellom et italiensk kloster og en svensk borg, har utenkelige kombinasjoner av mennesker møttes gjennom tidene for å diskutere store samfunnsspørsmål.

I biblioteket fant Dag Hammarskjöld inspirasjon til å forhandle fred i noen av verdens mest utrygge områder i møte med forfatteren Sven Stolpe. I skrivestuen på loftet har Sveriges mest suksessfulle forfattere sittet og skrevet bestselgerne sine. I kapellet har imamer fra hele verden møtt svenske partikkelfysikere. I baren har kunstnere møtt teologer for å diskutere arkitektur. Og i krypten, det underjordiske rommet der en kan høre en knappenål treffe bakken, har noen av Sveriges største bedrifter tatt med sine ansatte for å meditere.

Trappene som leder deg mellom rommene på Sigtunastiftelsen er smale, bratte og kronglete. Det er kun Rosegården ute i hagen, med klosterinspirerte bueganger og pileganger, som består av rette vinkler.

– Det sitter faktisk noe i veggene her. De ble bygd for å romme noe annerledes. Hele tanken er at både muligheten til ettertanke og til å føre en konstruktiv, kreativ dialog - den blir større i et miljø som både er vakkert og litt uperfekt, forteller Alf Linderman.

Ungkyrkorörelsen

Det hele startet for litt over hundre år siden, da Sverige, som så mange andre vestlige land på denne tiden, gikk fra å være et bondesamfunn til industrisamfunn. På denne tiden forandrer forutsetningene for alle virksomheter i samfunnet seg. Den svenske kirken gikk fra å være i samfunnets sentrum, til å bli kraftig marginalisert.

Samtidig vokser to store bevegelser frem i Sverige. Den ene er godt kjent her til lands også; pinsebevegelsen. Den andre er nabolandet vårt ganske alene om: ungkyrkorörelsen. Sistnevnte sprang i hovedsak ut fra Uppsala Kristelige Studentförbund. De mente kirken fortsatt var viktig, men ville finne en ny måte å gjøre den relevant på. Den gamle myndighetskirken passet ikke lenger, man måtte bygge noe nedenfra.

I et av rommene på Sigtunastiftelsen henger det portretter av en rekke herremenn med særdeles alvorlige uttrykk. Et av dem forestiller en tynn, blek mann med prestekrage og stort gullkors rundt halsen. Han ser ut som en biskop, og det ble han også – i Stockholm i 1942. Før det var Manfred Björkquist en av Sigtunastiftelsens grunnleggere og ungkyrkorörelsens viktigste personer.

Björkquist tok til orde for kristne verdier i møte med den tids naturalisme, som ifølge han reduserte mennesket til dyr. Mange var enige med Björkquist, og med det vokste bevegelsen seg stor. Behovet for et sted å samles ble trykkende, og med det ble Sigtunastiftelsen og senteret i Sigtuna til.

Dette er drømmen, det er det ingen tvil om.

—   Kristin Gunleiksrud Raaum, kirkerådsleder og generalsekretær i Norske kirkeakademier

Tomme kirker

Noen steinkast unna Sigtunastiftelsens eiendom ligger Mariakyrkan – den eldste bygningen i Sigtuna som fortsatt er i bruk. Denne torsdagskvelden er det messe, én av tre ukentlige. Det lukter av tente stearinlys og gammelt treverk i kirkerommet. Ute blåser vinden faretruende sterkt, men her inne er det varmt og stille.

Dagens tekst handler om søstrene Marta og Maria som får besøk av Jesus, og Martas frustrasjon over søsteren som ikke vil hjelpe til, bare sitte med Jesus.

– Vi kan sammenligne Martas bekymring med bekymringen mange føler for Svenska kyrkan. Men det Jesus prøver å si er at vi ikke kan bestemme hvordan åndelighet skal utarte seg, preker presten.

De oppmøtte til messen er tre turister, én svenske og fem ansatte. At den svenske kirken, lik den norske, uroer seg over synkende besøkstall er ikke så overraskende. På kirkerådsmøtet hos Sigtunastiftelsen diskuterer det norske kirkerådet hvordan de skal nå ut til de 3,1 millioner medlemmene av Den norske kirke.

Alf Linderman har tro på at stiftelsens budskap er minst like viktig i dag som den gang for 100 år siden, og at den måten de tenker på kan hjelpe de skandinaviske kirkene på rett vei.

– I dag har vi forståelse for at store spørsmål, som for eksempel klimaspørsmålet må drøftes annerledes. Det går ikke å redusere det til bare et teknisk eller naturvitenskapelig spørsmål. Det handler om hva det vil si å være menneske og hva et menneske trenger for å leve et fullverdig liv. Plutselig blir det mange flere eksistensielle dimensjoner som kommer inn – her har kirkene en enorm fordel, mener han.

---

Humanismen

  • I generell og vid betydning: livssyn eller filosofi som gjør mennesket, dets velferd og dets verdier, til det sentrale.
  • Åndshistorisk sett, er humanisme navnet på flere nær beslektede kulturbevegelser.
  • Som livssyn startet humanismen som en åndsstrømning under renessansen, først i Italia, senere nord for Alpene.
  • Som filosofisk retning er humanismen representert av Oxford-filosofen Ferdninand Schiller.
  • En bevegelse, nyhumanismen, ble i slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet innledet av den tyske arkeologen Winckelmann.
  • Kilde: Store norske leksikon

---

Fangens ambisjoner

Et par tiår etter at senteret i Sigtuna er blitt et faktum, oppsto ønsket om et lignende sted i Norge blant de som kan karakteriseres som kristenhumanister. En av dem var forfatteren Ronald Fangen, en av initiativtakerne til Vårt Land. Fangen var sterkt inspirert av Björkquist og Sigtunastiftelsen, og hadde ambisjoner om å lage et lignende sted i Norge på 1940-tallet – i form av en skole.

– Fangen mente at kristne kunne virke kulturelt samlende. Han hadde tilsvarende ambisjoner for Vårt Land og Kristelig Folkeparti, ut fra troen på at kristne hadde gode forutsetninger for å fremme en åpen, offentlig samtale, forteller Per Anders Aas ved OsloMet.

Aas peker på at den moderne kristenhumanismen blant annet hadde røtter i forbindelsen mellom religion og samfunn som kom med den tyske kulturprotestantismen på 1800-tallet.

– I Danmark har man også en grundtvigsk, kulturåpen kristendomstradisjon med slagordet «Menneske først – kristen så», som gir seg uttrykk i at danske akademikere ofte er bedre orientert om teologi enn de norske.

Fangen var ikke samlende nok for Kristen-Norge til at han fikk til det samme som i Sigtuna, ifølge Aas. Norge var i stor grad preget av lavkirkeligheten og lekmannsbevegelsen, som var skeptisk til kulturåpenheten hans. Det ble vanskelig å samle nok mennesker – og ikke minst penger.

Men kristenhumanismen ble videreført likevel, ikke minst gjennom Norske kirkeakademier (NKA). Bevegelser som KFUK-KFUM og tidsskriftet Kirke og kultur, har også sprunget ut fra en kristenhumanistisk tankegang, ifølge Aas.

Midt i livet

Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum er også generalsekretær i NKA. Hun forteller at hun og Ronald Fangen ikke har vært alene om å drømme om en norsk Sigtunastiftelse og at da NKA ble stiftet i 1956 var det snakk om å starte et slikt sted i menighetshuset Frederiksborg på Bygdøy. Planene ble aldri noe av, men NKA fortsatte likevel å vokse.

I dag er det 72 kirkeakademier rundt omkring i landet som tufter på det samme som Sigtunastiftelsen, og har flere arrangementer i året som handler om å være et bindeledd mellom kirke og samfunn.

– Vi snakker egentlig om kristenhumanisme hele tiden, på ulike måter. Det er det bærende temaet for bevegelsen, og for meg betyr kristenhumanisme nettopp det NKA skal være: kirken midt i livet.

– Opplever du at NKA setter tydelig preg på Den norske kirke?

– Ja, i veldig stor grad. Nå er hele bevegelsen økumenisk, det vil si vi har både ortodokse og katolske akademier også. Men selv om vi ikke nødvendigvis gjør noe stort nummer ut av oss, opplever jeg at vi preger kirken – som for eksempel da vi skrev Kulturmeldingen i 2005.

Provoserende ikke-tro

Det finnes tre kapeller på området til Sigtunastiftelsen. To utendørs og et innendørs. De er der for å markere at stedet åpner for livets åndelige sider. Bestiller man seg et glass vin i baren i speilsalen og tar et steg bakover, så ser man i rak linje til et lite rødt lys som brenner på alteret i kapellet innendørs.

– Det er ikke ofte man har den utsikten fra baren ellers i samfunnet. Dette er små saker der vi prøver både å fungere moderne – og være det stedet Sigtunastiftelsen alltid har vært, forteller Alf Linderman.

Han understreker at Sigtunastiftelsen ikke har noe med Svenska kyrkan å gjøre, at et ideal siden starten har vært å være uavhengig. Prestene som var med å starte stedet var ikke prester når de var her. De stilte likt som alle andre. Det skal ikke være en fordel å være prest eller medlem av Svenska kyrkan når man kommer hit, forklarer han. Men de vil likevel være en hjelp for landets kirker – gjennom stedets viktigste budskap.

– Her går det ikke an å si at livet ikke har en åndelig side. Hvordan man tolker og forholder seg til den, har vi ingen krav til eller normer for. Men å late som den ikke finnes, det skal man provoseres av i dette miljøet. Det skal være ting her som tydeliggjør at så enkelt er det ikke.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje