Les alt for bare 10 kr!

Slekt skal følge slekters gang

Solveig Spilling Bakkevig vokste opp i prestebolig, og bestemte seg tidlig for at dette yrket ikke var noe for henne. Da hun til slutt likevel ble prest, var det noe som falt på plass.

Publisert 13. september 2018

Det er søndag, og det er gudstjeneste i Stokke kirke i Vestfold. Presten som tar på seg prestedrakta i sakristiet har vært i menighetene Arnadal, Skjee og Stokke i ett år. Som vanlig har det vært mye å tenke på i forkant av gudstjenesten: Det er tre dåpsbarn, og fire konfirmanter skal være ministranter – de må briefes. Og etterpå er det kirkekaffe. Dessuten skal hun preke over teksten i Peters første brev, et trøstebrev til de forfulgte kristne i Lilleasia. Det er en krevende tekst, skrevet inn i en helt annen tid enn vår egen.

– Da jeg til slutt bestemte meg for å bli prest, var det prekenene jeg gruet meg mest til, sier Solveig Spilling Bakkevig.

Nå er hun 38 år gammel, og syns at hun har funnet sin prestestemme.

Lettelse

Det er fem år siden hun ble ordinert i Sandnessjøen kirke – omringet av prester på alle kanter: Daværende biskop i Sør-Hålogaland, Tor B. Jørgensen talte. Faren hennes, Helge Spilling, prest i Fjære menighet på Sørlandet, var forbeder. Svigerfaren, som også er prest var der.

– Tenkte du at nå var det ingen vei tilbake?

– Nei, ler Solveig. – Jeg kjente en lettelse over at jeg endelig hadde funnet ut av hva jeg skulle bli.

Samtidig føltes det litt underlig, at hun nå var der hennes egen far hadde vært på den alderen – i en helgelandsk folkekirkemenighet i Nord-Norge. Bindal menighet, der faren hadde hatt sin første prestejobb, fra hun var fire til 14 år, lå bare tre timer unna.

ANNONSE

Logg inn for å lese videre

eller

Ikke kunde?

Registrer deg her og les Vårt Land i 10 uker for kr 10*.

10 uker - 10 kroner

*Abonnementet er løpende og kan sies opp når som helst. Etter prøveperioden fornyes det automatisk, til rabattert pris kr 199 per måned.

Les også