Slekt skal følge slekters gang

Solveig Spilling Bakkevig vokste opp i prestebolig, og bestemte seg tidlig for at dette yrket ikke var noe for henne. Da hun til slutt likevel ble prest, var det noe som falt på plass.

Eksistens

Det er søndag, og det er gudstjeneste i Stokke kirke i Vestfold. Presten som tar på seg prestedrakta i sakristiet har vært i menighetene Arnadal, Skjee og Stokke i ett år. Som vanlig har det vært mye å tenke på i forkant av gudstjenesten: Det er tre dåpsbarn, og fire konfirmanter skal være ministranter – de må briefes. Og etterpå er det kirkekaffe. Dessuten skal hun preke over teksten i Peters første brev, et trøstebrev til de forfulgte kristne i Lilleasia. Det er en krevende tekst, skrevet inn i en helt annen tid enn vår egen.

– Da jeg til slutt bestemte meg for å bli prest, var det prekenene jeg gruet meg mest til, sier Solveig Spilling Bakkevig.

Nå er hun 38 år gammel, og syns at hun har funnet sin prestestemme.

Lettelse

Det er fem år siden hun ble ordinert i Sandnessjøen kirke – omringet av prester på alle kanter: Daværende biskop i Sør-Hålogaland, Tor B. Jørgensen talte. Faren hennes, Helge Spilling, prest i Fjære menighet på Sørlandet, var forbeder. Svigerfaren, som også er prest var der.

– Tenkte du at nå var det ingen vei tilbake?

– Nei, ler Solveig. – Jeg kjente en lettelse over at jeg endelig hadde funnet ut av hva jeg skulle bli.

Samtidig føltes det litt underlig, at hun nå var der hennes egen far hadde vært på den alderen – i en helgelandsk folkekirkemenighet i Nord-Norge. Bindal menighet, der faren hadde hatt sin første prestejobb, fra hun var fire til 14 år, lå bare tre timer unna.

– I ungdomstiden tenkte jeg at det var to ting jeg i hvert fall ikke skulle bli her i livet: Prest som pappa, og sykepleier som mamma. Men der stod jeg altså under ordinasjonen min; som ferdig prest, som også hadde diakonale oppgaver, sier hun.

Prestedatter

Under barndomsårene i Bindal på Helgelandskysten visste alle hva hun var: Prestedatter.

– Det var umulig å stikke seg bort. Alle i bygda visste hvor presteboligen lå. Alle visste hvem pappa var. Og hvem jeg var. Ble det snakk om bibeltekster på skolen, var det alltid jeg som ble spurt. Jeg følte at jeg hadde fått en rolle jeg ikke hadde bedt om.

– Var det den rollen som gjorde at du tidlig bestemte deg for ikke å bli prest?

– Det var først og fremst at jeg ville finne min egen yrkesvei, ikke bare dilte etter pappa. Som barn trivdes jeg på gudstjenestene, det var ikke noe jeg ble tvunget med på. Jeg og småsøknene mine fikk løpe inn og ut av kirken. Det var ikke noe hysj hysj, eller strenge pekefingre. Det var trygt og fint.

---

Eksistens: Arven

  • I standssamfunnet før industrialiseringen på 1800-tallet var det vanlig å få samme jobb som sine foreldre. I dag velger vi friere. Men fortsatt går mange i foreldrenes fotspor.
  • I denne serien under­søker vi hva vi arver av hverandre: Tro, penger, evner, gener – jobber, hus, svakheter og ­kuriositeter.
  • I dag møter vi Silje Spilling Bakkevig, som etter å ha søkt seg vekk fra farens prestegjerning, endte opp med samme yrke.

---

– Var det ingen som sa at du burde bli prest, du også – som din far?

– Jo da, det var nok flere som sa det. Spesielt husker jeg at oldemoren min sa det stadig vekk: «Solveig, du skal bli prest! For du leser jo så bra!» Men mamma og pappa maste aldri på meg. Likevel tror jeg nok kanskje pappa håpet på det, og tenkte at jeg kunne bli en god prest.

Trosidentitet

17 år gammel dro Solveig til Mexico som utvekslingsstudent – for å se seg om og utvide tankene. Hun ble der i ett år.

Tilbake i Norge, tok hun musikklinja på videregående skole i Kristiansand. Deretter dro hun til Bergen for å ta spansk og Latin-Amerika-studier. Yrkesretningen var blitt litt tydeligere. Den kanskje største interessen hennes; sang og musikk, hadde hun heller ikke slått fra seg som en framtidig jobb.

– Fremdeles hender det at jeg lurer på hvordan det ville vært å jobbe med musikk.

– Var det aldri i dine tanker at presteyrket også kunne være noe?

– På den tiden hadde jeg nok med å finne ut hva troen egentlig betydde for meg, og hvilken plass den skulle ha i livet mitt. En periode var jeg på to-tre gudstjenester hver helg: I Den norske kirke, selvfølgelig, men også i hele spennet mellom Den ortodokse og den katolske kirken på den ene siden, og pinsemenigheter og andre frimenigheter på den andre. Det ble viktig å høste mine egne troserfaringer.

21 år gammel fant Solveig ut at hun måtte gå enda grundigere til verks for å finne sin egen trosidentitet. Hun bestemte seg for å jobbe ett år som frivillig på retreatsenteret Lia Gård i Koppang. Arbeidet bestod av kontorarbeid, barnegrupper, og praktiske gjøremål som oppvask, rammet inn av faste bønnetider hver dag.

– Der fikk jeg troen ned på bakkeplan, helt ned på jordsmonnet.

Skitur i Nordmarka

Erfaringen på Lia Gård gjorde henne godt. Men hun var ennå ikke motivert for å følge i farens fotspor. Hun fulgte i stedet lysten til å lære mer om folkemusikk, derfor dro hun til Cork i Irland for å studere irsk folkemusikk.

– Jeg var med i flere vokalgrupper og kor. Jeg trivdes, og bestemte meg for å ta musikkutdannelse.

Tilbake i Norge, i Oslo denne gangen, begynte hun på Musikkvitenskap ved Universitetet – 25 år gammel. Hun manglet ikke mye på en fullverdig lærerutdannelse. Det var slike ting – hvilket yrke hun skulle lande på – hun og en kamerat fra ungdomstiden i Søgne snakket om under en skitur i Nordmarka.

---

Solveig Spilling Bakkevig

  • 38 år. Gift. Tre barn. Sokneprest i Arnadal og Skjee kirke i Vestfold, men jobber i praksis like mye i Stokke kirke. Var i fire år prest i Sandnessjøen kirke.
  • Har i tillegg til teologistudiet ved Universitetet i Oslo, studert spansk, Latin-Amerika-studier, musikkvitenskap i Oslo, og irsk folkemusikk i Irland.
  • Faren, Helge Spilling, er prest i Fjære menighet på Sørlandet.

---

Jeg ville ikke bli en «gitarprest» som faren min. Jeg kunne ikke, og ville ikke, fylle hans rolle.

—   Solveig Spilling Bakkevig

– Jeg fortalte ham at jeg ikke greide å se for meg et liv i klasserommet, eller på lærerværelset. Han sa: «Du vil ikke bli prest, da?» Jeg svarte at jeg trodde det var for sent. «Hvorfor det?» spurte han. «Det er jo bare å begynne.»

Vennen sa at det verste som kunne skje, var at hun etter en stund fant ut at teologi likevel ikke var noe for henne.

– Skituren endte med at jeg, med frykt og beven, søkte teologistudiet på Universitetet i Oslo. Ikke hadde jeg nok igjen av studielånet heller. Men det ordnet seg på et vis, med mye jobb og innsats.

Konkret virkelighet

Årene som teologistudent skjerpet motivasjonen for presteyrket.  Mot slutten av studiet, kjente hun seg likevel frustrert over de store reformene som hennes framtidige arbeidsgiver gikk igjennom.

– Jeg trøstet meg med at virkeligheten som prest ville bli veldig konkret: Døpe, konfirmere, vie og begrave folk. Stillingen rommet mye mer enn kirkepolitikk og teologi.

Etter hvert som motivasjonen for å bli prest steg, hendte det at hun stilte seg spørsmålet hvorfor hun så lenge hadde strittet imot. Hun fant ingen klare svar.

– Pappa var jo, og er fremdeles, en veldig flink prest. Jeg har alltid vært stolt av ham. Men selv om jeg deler musikkinteressen hans, ville jeg ikke bli en «gitarprest» som ham! Jeg kunne ikke, og ville ikke, fylle hans rolle.

Viktig erfaring

Selv om skituren i Nordmarka ble et vendepunkt, ser Solveig også andre faktorer som gjorde at hun til slutt landet på dette yrkesvalget.

– Min egen søken og erfaring spilte nok inn.

At hun hadde balet med sin egen trosidentitet, ga henne en større forståelse for at folk kunne få lov å ha ulike trosuttrykk. At dét ikke var en belastning for en prest, men en spennende utfordring.

Det samme tenkte hun om hverdagslivets små og store utfordringer, som hun over tid hadde sett og opplevd både selv og i vennekretsen.

– Livet er jo ikke enkelt. Det er kriser, forhold ryker, det er sykdom og død. Her har en prest en jobb å gjøre. Jeg fikk stadig mer lyst til å gjøre en slik jobb.

Frustrert

Etter fem år som prest, har hun ikke angret. Selv om hun fremdeles kan grue seg til prekenen. Å være prest i 2018, er også annerledes enn da hun var tenåring.

– Som prest prøver jeg å lytte meg inn i den tiden vi lever i nå. Men også inn til hvert enkelt menneske jeg møter. Kirken har ingen ferdig pakkeløsning for alle, det er rom for mangfold. Med så varierte utfordringer, opplever jeg også at det er rom for å bruke hele meg.

Hun er ikke er blitt «gitarprest», som faren. Men det alltid mye sang og musikk under gudstjenestene hennes. Jobben som liturg, gjør hun med glede.

– Sangen er en viktig del av gudstjenesten, og i min prestegjerning.

Mer skjermet 

– Er prestejobben din annerledes enn det bildet du hadde dannet deg av din fars yrke i tenårene?

– Rent praktisk er det veldig annerledes å bo for seg selv i stedet for på en prestegård. Familien min; mannen min og de tre barna våre, er mer skjermet. Samfunnet er også blitt mer individualisert, og ikke så forpliktet på sted og tradisjon som før. Dette preger også kirken, og prestens oppgaver.

– Hvordan forholder du deg til faren din som prestekollega?

– Vi snakker ikke så mye om slikt. Men jeg opplever at vi ser på hverandre med en gjensidig respekt og anerkjennelse for den jobben vi gjør, både for kirken og menneskene vi møter.

Følger fremdeles fedrene

Foreldres bakgrunn betyr mye mindre for barna i dag enn på 1800-tallet. Likevel er de fremdeles tilbøyelig til å velge de samme yrkene som foreldrene, sier forsker.

– Tradisjonelt sett har barn ved å velge foreldrenes yrker overført sosiale og økonomiske kjennetegn til neste generasjon og slektsledd. Med like muligheter til utdanning, et sosialt sikkerhetsnett, og en komprimert lønnsstruktur, er det ikke lenger familiebakgrunnen som i like stor grad bestemmer den økonomisk velferden, sier Jørgen Modalsli.

Han er forsker ved Statistisk Sentralbyrå (SSB), og har i flere år forsket på forholdet mellom foreldres og barns yrker i Norge de siste 150 årene.

Modalsli sier et enkelt mål på en slik mobilitet mellom generasjonene, er hvor stor andel av sønnene som er i samme yrkeskategori som faren var i da de selv var barn. Tallene er (definert i fire brede kategorier): 54 prosent i 1865–1900, 50 prosent i 1910–1960, 49 prosent i 1960–1980 og 50 prosent i 1980–2011.

Fedre og sønner

Over et så stort tidsspenn har det i stor grad vært snakk om gutter som velger fedrenes yrker.

– Mange av dagens yrkesaktive kvinner er første generasjon som har hatt mødre som har jobbet utenfor hjemmet. Derfor er det mindre data om i hvilken grad kvinner følger mødrenes yrker. Siden det i dag er flere kvinner enn menn som tar høyere utdanning, så har dette - siden 1960-tallet og fram til i dag - endret seg radikalt.

Like muligheter

Modalsli sier det generelt sett er mindre opphoping av yrker enn før. Blant annet fordi barna i mindre grad velger som foreldrene.

Sjansen for at en gutt også i dag velger farens yrke, er nokså stor.

—   Jørgen Modalsli, forsker SSB

– Vi har fått en god grunnutdanning, og formelt sett like muligheter til høyere utdanning og forskjellige sosiale sikkerhetsnett. I tillegg har det vært store endringer i arbeidslivet og i yrkes- og næringssammensetningen. Det er for eksempel svært få barn som overtar gårdsdriften etter foreldrene. I 1865 var 40 prosent av befolkningen bønder. I 2011 var det to prosent. Det samme gjelder barn av industriarbeidere, som i senere år har hatt langt større mulighet for å utdanne seg og jobbe med andre ting.

Dramatisk økning

En annen konsekvens av dette, er ifølge Modalsli at det har vært en dramatisk økning i funksjonæryrkene; fra seks prosent i 1865 til 55 prosent i 2011. Mens andelen i ufaglærte yrker har falt fram til 1980.

– Dette er en periode da både det generelle utdanningsnivået og etterspørselen etter formell kompetanse øker. Deretter er det imidlertid en moderat stigning i andelen av manuelle ufaglærte fram til 2011.

Men til tross for disse strukturelle endringene i yrkesvalg:

– Sjansen for at en gutt også i dag velger farens yrke, er nokså stor. Og den er enda større hvis også farfaren hadde dette yrket, sier Jørgen Modalsli.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Eksistens