Les alt for bare 10 kr!

Angsten for 
løken

Er det typisk norsk å elske Peer Gynt?

Publisert 06. september 2018

ESSAY: Min sterkeste Peer Gynt-opplevelse er fra Nationaltheatret for fire år siden. Det er premiere på Peer Gynt, den berømmelige Skavlan-versjonen, og det summer i salen. Det er alltid noe ­spesielt når Peer Gynt settes opp, liksom et eget sus. Ved siden av meg sitter en eldre kvinne. Vi småprater litt det siste minuttet før forestillingen starter. Og da skjer det: Hun setter blikket i meg, et blått, klart, kunnskapsrikt blikk, og hun spør: «Kan du din Peer Gynt?»

Ikke min

Min Peer Gynt? Min Peer? Jeg har da vel ingen. Jeg har aldri helt forstått hvorfor Peer Gynt er så stor i Norge, hvorfor han har blitt sett på som den helten han da visselig ikke er. Jeg irriterer meg rett ut sagt over Peer Gynt. Jeg irriterer meg over alle gangene han går utenom, feiger ut, later som om han ikke velger – men han velger jo alltid seg selv. Og jeg irriterer meg over at det er nettopp dette nordmenn trykker til sitt bryst. En løgner, sviker og svindler. Som, urettferdig nok, har en Solveig som sitter og venter til hun blir gammel og grå – om hun er aldri så mye et bilde på en altomsluttende kjærlighet. Så nei, jeg kan ikke min Peer Gynt. Det er ikke mitt premiss.

Sprekker

Samtidig liker jeg det feilbarlige livet, de udelikate sprekkene i menneskets natur og selvbilde, sprekkene vi alle har, de som gjør at det noen ganger brister og det som gjør at vi kan strekke oss lenger enn vi trodde var mulig. Det var nok dypere bunner i spørsmålet jeg ble stilt i Nationaltheatret denne kvelden, for det trigget noe i meg, det er et spørsmål som har kvernet i meg siden. For å kunne min Peer Gynt, må jeg vite hvem han er. Og det er det grunnleggende spørsmålet Ibsen stiller gjennom Peer Gynt: Hvem er vi egentlig? Hva vil det si å være seg selv?

Typisk norsk

Da verket ble skrevet, var Norge i union med Sverige. Det nasjonale identitetsbehovet var sterkt. I kunsten lette man etter det typiske norske. Både Ibsen og Bjørnson skrev en respektabel mengde nasjonale drama midt på 1800-tallet. Ibsen fikk stipend slik at han kunne foreta en reise oppover Gudbrandsdalen for å samle inn norske fortellinger. Det var på denne reisen han ble inspirert til å skrive Peer Gynt, som ifølge Ibsen ble «vild og formløs, hensynsløst skrevet». Og som Ibsen måtte ut av Norge for å skrive.

ANNONSE

Logg inn for å lese videre

eller

Ikke kunde?

Registrer deg her og les Vårt Land i 10 uker for kr 10*.

10 uker - 10 kroner

*Abonnementet er løpende og kan sies opp når som helst. Etter prøveperioden fornyes det automatisk, til rabattert pris kr 199 per måned.

Les også