Venn med alle

– Skal vi snakke om tro? Jo, det er greit, det, sier forfatter og artist Gunnar Wærness.
– Men da trenger jeg hjelp, altså. Tro er ikke en ferdig pakka filét som ligger klar i kjøleskapet.
Og med det er vi i gang.

Vind i kaktus

I Klassekampens omtale av Wærness' siste diktsamling, Venn med alle, sto det at det åndelige hos Wærness kun var synlig for anmelderen i språket. Vi spør Wærness om det stemmer. Om åndelighet for ham er forbeholdt poesien og språket.
– Absolutt ikke. Jeg ser åndeligheten i folk, først og fremst. Det åndelige er der når man snakker, synger og gjør ting sammen. For meg er det snakk om en praktisk og høyst påtagelig åndelighet.
Wærness rister på hodet.
– En åndelighet uten mennesker er ikke rare greiene. Hva er det? Vind i kaktus?

Dårlig selskap

Det er allikevel nærliggende å snakke om språk med Wærness. Særlig om ordet «Gud», som er en hyppig forekomst i forfatterskapet hans.
– Det er ikke lett å beskrive et sted i språket som inneholder alt, sier Wærness.
– Alt?
– Mm. Jeg tenker at vi er Guds uttrykk. Tilværelsen er Guds uttrykk og manifestasjon. Gud som personifisert størrelse, det får jeg ikke helt til. Gud som far for eksempel, det blir litt for menneskeliggjort for min smak, sier Wærness, men er rask til å korrigere seg selv:
– Men tro er jo ikke et smaksspørsmål!

Han ser ut vinduet, på arbeidet som foregår mellom Historisk museum og Nasjonalgalleriet.
– Det jeg sitter her og sier er jo bare det jeg synes høres smart ut akkurat nå. Egentlig veit jeg ingenting. Jeg skyter i mørket.
– En ting er hvordan tro kommer til uttrykk i kunstnerskapet ditt. En annen ting er om du har en god og gammeldags, personlig troshistorie?
Wærness ler.
– En sånn om at jeg gikk på kristen sommerleir da jeg var 15? Nei, en sånn historie har jeg ikke. Jeg er nok generelt dårlig selskap for konvensjonelt troende. Jeg har lest meg til mitt gudsbilde. Derfor er det veldig sammensatt, selvmotsigende og kaotisk.

Manifestasjon av mening

Troen gjorde seg gjeldende i Wærness' liv da han begynte å skrive. Da hadde han blant annet lest Martin Bubers Hasidiske fortellinger. Disse åpnet et univers bygget på tro.
– Det fikk meg til å forstå at tro ikke er noe du kan gjøre alene. Du kan ikke sitte i en hule og finne på troa di. Tro er noe du får av andre. Jeg tror ikke du får en særlig sterk tro, om ikke du møter noen som gestalter en fortrolighet med det.
– Så ingen personlig åpenbaring?
– Nei, så forfengelig er jeg ikke. Så viktig er jeg heller ikke, at jeg behøver å se Gud.
I mangelen på kristenleire, var Wærness' tenår på 80-tallet preget av britisk post-punk. Det er her han har sine kunstneriske røtter.
– Det var jo jæveldyrking før Black Metal kom på banen. Akkurat det syntes jeg var mest teit, men deler av den subkulturen var med å gjøre at jeg våkna til et kreativt liv. Da var jeg selvfølgelig strengt, strengt antireligiøs, på en veldig norsk, militant-ateistisk måte. Dette med tro var ikke noe som skjedde med meg før jeg var over 30.
Og hva som «skjedde» er ikke helt godt å si.
– Jeg har en idé om at du – når du leser mye poesi – blir eksponert for veldig mye mening. Etter hvert som årene går blir du ganske vant til å oppholde deg i et meningsfylt univers. Etter at du har oppholdt deg i mening lenge nok, tror jeg du begynner å føle en slags fortrolighet med tilværelsen. Sånn var det. Den fortroligheten er tro for meg.

---

Gunnar Wærness

• Norsk forfatter, artist, oversetter og performancekunstner.
• Debuterte med diktsamlingen Kongesplint i 1999.
• Bor på Skåne i Sverige.
• Er en av to medlemmer i kabaretgruppen Brødet og Eselet.
• Aktuell med diktsamlingen Venn med alle på Oktober forlag.

---

Mitt gudsbilde er et gigantisk roteloft av konsepter jeg har hentet fra all mulig slags religiøs lesning

—   Gunnar Wærness

Utvisker grenser

Wærness beskriver hvordan han tenker seg at Gud som idé, eller en slags hviskelek, har blitt overlevert gjennom århundrene.
– Fordi det finnes en idé om Gud, kan jeg komme i kontakt med alle som har bidratt til å opprettholde den ideen gjennom sine liv. Enten ved å skrive, viderefortelle en historie, eller la seg innlemme i et trossamfunn. Tro opphever grenser. At jeg har gitt meg selv til å tro har opphevet ensomheten man kan føle fordi man bare tilhører én bestemt samtid.
Wærness sier det som om akkurat denne formen for ensomhet er en selvfølgelighet vi alle lider under.
– Gudstanken er en av de få ideene som har vært så seigliva at du kan gå ned til Augustin og si: «Hei Augustin! Alt ved deg er rart. Men vi har den samme interessen for denne ideen du kaller Gud.» Det blir en måte å finne venner på, over generasjonskløfter og grensen mellom levende og døde. Gud utvisker grenser.
– Også grensene for hvilke religiøse tradisjoner du kan gå inn i, annet enn den kristne?
– Ja. Og her begynner vi å bevege oss litt utenfor komfortsona til Vårt Land.
Wærness skyter øyebrynene opp og smiler lurt.
– Mitt gudsbilde er et gigantisk roteloft av konsepter jeg har hentet fra all mulig slags religiøs lesning opp gjennom årene. Og i møte med folk.
Wærness har opplevd at Gud har en tendens til å manifestere seg sterkt når vi snakker om ham. Det har han gjort, på Balkan, i Russland, og de siste ti årene ganske mye i Afrika.
– Derfor er mitt Gudsbilde veldig omskiftelig. Det kan gå helt ned på null, så mye at jeg tenker: «Hvorfor har jeg kastet bort så mye tankekraft på å forfølge en forestilling?» Men så kan det gå helt i max.
– Hvordan er det på max?
– Nei, da kommer bare tårene.
– Fordi man opplever sannheten i det, både som en lettelse og en bekreftelse på at man finnes. Finnes i den ytterste definisjonen av ordet. Men tro er ingen eiendom for meg, ingen identitet. Jeg jager ikke den religiøse tilfredsstillelsen, den bare kommer og går.

Animisme

– Du snakker mye om ideene og det intellektuelle, men er det en praksis også?
– Jeg kan vel si at jeg har en slags religiøs praksis. Wærness drar litt på det.
– Og da begynner det å bli litt rart, legger han til.
De siste ti årene har Wærness brukt mye tid på å spille Mbira, et lite instrument som særlig brukes mye i Zimbabwe. Det var det musikalske som lokket forfatteren, men han forteller at Mbiraen ikke bare er et instrument. Den inngår også i en religiøs praksis knyttet til det antropologene kaller animisme eller forfedredyrking.
– Fordi jeg spiller Mbira, har jeg vært nødt til å kikke grundig på hvordan denne religiøse praksisen ser ut, innenfra. Hva er det egentlig som skjer når de lar seg besette av døde forfedres ånder? Hvor kommer meningen fra, når folk kommer til disse seremoniene for å snakke med de avdøde?
– Jo, sier Wærness.
– Musikken konstituerer et møtested mellom meningen og mennesket. Når de i mange århundrer ikke hadde en skriftkultur og ikke samlet opp mening i biblioteker, trenger de andre beholdere for kunnskap, og andre beholdere for Gud.
– Det er supervanskelig å snakke om, fordi her snakker jeg på vegne av andre, som ikke har hatt så kort vei til norsk dagspresse.
Wærness tar tiden han trenger til å formulere seg, men vi forstår at han tenker fort.
– Å finne ut hvordan musikken, ordet, hukommelsen og enkeltmennesket interagerer i en slik kultur, det er ved kjernen av min kunstneriske praksis, sånn den er nå.
Wærness tenker seg det religiøse som én sirkel, og det performativt kunstneriske som en annen sirkel. Der de to overlapper, finnes riten, forklarer han. Med det rituelle mener han noe som «eksternaliserer» troen: gir den et uttrykk og et liv i verden. I kristen sammenheng, er nattverden et eksempel. Det man gjør blir virkelighet. Det skjer noe i verden som ikke bare er symbolsk.
– Jeg har bytta kildekode som utøver på grunn av dette her. Og jeg har behøvd tro for å tørre det. Tro hjelper deg når du skal gå fra et sted du kjenner til et sted du ikke kjenner. Skal du ta deg over havet når du ikke vet hva som venter på den andre sida, da må du ha tro, sier han.

Hønsefrikasse

– Er du ikke redd for det ukjente?
– Jo, herregud, jeg er like redd for kolera og skorpioner som alle andre!
– Men det åndelige? Mange vil synes det er skremmende når ting begynner å lukte litt okkult.
– Ja, det er klart. Når de begynner å kappe hodet av høner for å ofre dem, da rykker det til i noen instinkter hos meg òg. Ikke bare på vegne av høna, men på vegne av kulturen jeg er oppdratt i. Når du holder på å kutte hodet av en høne og det ikke er for å lage hønsefrikasse, da skal du stoppe litt og tenke deg om.
– Det er jo ikke noe jeg deltar i, sånn, men jeg ser det skje, og jeg tolererer det. Jeg forstår hvorfor det gjøres og har ikke noe problem med det. Slik ser deres tradisjon ut.

Praktisk nåde

Wærness prøver å skissere forskjellene på åndeligheten han møter i Zimbabwe, og den vi kjenner fra kristen tradisjon.
– Fordelen med den såkalt «animistiske praksisen», er at du kommer nærmere gudene. Du inkarnerer dem. Uten mennesker manifesterer ikke gudene seg. Slik får du resultater på en måte som ligger nærmere den hverdagen du selv hører hjemme i.
– Men så har du downsiden: I Zimbabwe finnes et slags spirituelt sivilsamfunn, der det praktiseres ulike former for magi. Alt fra en operativ og fungerende «hvit» magi som egentlig ikke er magi, til rotten og manipulerende «svart» magi. Den siste går folk og betaler for å få utført. Det er et vanskelig liv, fordi det gir menneskene så mye ansvar for egen skjebne. Du kan ende opp med å få kreft fordi du ikke har råd til å betale heksedoktoren. Det blir en slags spirituell utgave av det amerikanske helsevesenet, sier Wærness.
– Alt det ansvaret på enkeltindividet gjør nok at – hvordan skal jeg si det?
Han gnir hendene over ansiktet og venter en stund på de rette ordene.
– Det er en mangel på nåde i det.

---

4 raske

• Gud er: Alt
• Jeg klarer meg ikke uten: Folk
• På min gravstein skal det stå: På nye eventyr
• Boken alle må lese: Technicians of the Sacred (red: Jerome Rothenberg)

---

Å hjelpe Gud

Slik Wærness oppfatter kjernen i Jesu budskap, handler det om at offer – være seg av høner eller andre ting - ikke er nødvendig.
– Han gjorde det, en gang for alle. Med jevne mellomrom, når religionen når et punkt der offeret den krever av folk blir for stort, da må det nivelleres, flates ut. Jesus er en sånn nivellerer. Men et slikt prosjekt blir aldri ferdig, tenker jeg. Vi snakker om en åpenbaring som ligger veldig langt tilbake i tid, og som har vist seg å være imponerende hjelpsom for folk. Den fortsetter å skape seg selv om, men den må ha litt hjelp, utenfra.
– Fra hvor?
– Det er der Guds allmakt snur. Vi må hjelpe Gud. Du kan si til Gud: «Ja, det er bra det der du sier om ekteskapet, og det er dumt å la sin sæd falle til jorda, men vi er nesten nødt til å begynne å bruke kondomer i Afrika, altså. For folk dør som bare det.» Og så kan vi spørre oss, hva ville Jesus gjort? Jeg er rimelig sikker på at han ville sagt: «Gi dem kondomer. Vi kan ikke ha noe av at folk dør på denne måten.»
– Det er nåde. Det er praktisk, allmenngyldig nåde: hjelp folk. Det er ikke noe vits å drive med kunst, heller, hvis man ikke hjelper til.

Suspekte venner

Når man hører ordene «venn med alle» er det gjerne som en del av en formaning: «Du kan ikke være venn med alle.» Både i religionen og kunsten finnes det et ideal om å se innover i seg selv. I Wærness' nyeste bok er «Venn med alle» en slags karakter.
– Figuren «Venn med alle» er selvfølgelig et forvrengt bilde av meg selv: En happy, hedensk universalist, med sterke bindinger til gamle, monoteistiske religioner og en ganske suspekt praksis som religiøs performancekunstner.
– Kan man være venn med alle, på tvers av religiøse tradisjoner og praksiser?
– Det jeg har hørt meg selv si nå, får meg til å tenke at tro ikke er personlig for meg – at den kanskje ikke kan være personlig. For meg er den i alle fall kollektivt fundert. Troen er de andre i deg.
Det betyr ikke at det er enkelt, understreker artisten og poeten:
– Med det komplekse mangfoldet som finnes i verden i dag, er det beste du kan håpe på ambivalens. Å være sannferdig om mennesket, det er å ha det vanskelig. Det må man bare akseptere. Aksept og ambivalens. Det er mine to knoketatoveringer.
Wærness holder to utatoverte knyttnever sammen, og flirer.
– Men ja, sameksistens er ikke bare mulig; jeg ser det skje. Når man beveger seg inn i mystikkens område, ser man at gudene møtes, på sett og vis. Jo lenger inn i den religiøse praksisen du går, jo mer av de samme tingene gir og krever de ulike gudene.
– Hva er det de gir og krever?
Wærness tenker seg fram til hvert ord:
– Kjærlighet.
– Verdighet.
– Nåde.

Troen er de andre i deg

—   Gunnar Wærness