Når ­hjertet bare ­stanser

Det var en januarkveld for to år siden. Trude hadde vært i operaen og sett Tryllefløyten sammen med sin datter og stemor. Hun kom seint hjem og gikk og la seg. Normalt slår hun av telefonen, men ikke denne natten, ettersom datteren hennes overnattet et annet sted.
Klokka 04 ringte telefonen.
«Trude, jeg har en forferdelig beskjed. Geir er død. Vi vet ikke så mye mer, men jeg ringer tilbake med mer info etter hvert», sa stemmen i andre ­enden. Det var en familievenn, som var på klatreferie i Thailand med hennes mann og en kompisgjeng.
Trude reagerte momentant. Alt ble helt svart. Hun gikk ut på gulvet og hylskrek. Sønnen hennes kom og lurte på hva som skjedde. Hun tok seg sammen og fortalte.
Etter en stund ringte vennen tilbake og fortalte mer. Geir hadde ikke dukket opp på frokosten og to kompiser hadde gått for å sjekke. De fant ham død på gulvet i bungalowen. Dagen før hadde de klatret og spist sammen, og alt var normalt.

Skyfri himmel

Døden kan like gjerne komme brått og brutalt, som sakte og svekkende. Uttrykket­ «som lyn fra klar himmel» er flere ganger tatt i bruk når nyhetsmediene sommeren 2018 har fortalt oss hva som kan skje.
For mindre enn en måned siden døde langrenns­løperen Vibeke Skofterud da hun kjørte vannscooter hjem fra en konsert. Samme helg døde Arbeiderparti-toppen Hans Kristian Amundsen på en helt vanlig joggetur.
«Livet forandrer seg i øyeblikket. Det alminnelige øyeblikket».
Dette fastslår forfatteren Joan Didion, som mistet sin mann gjennom 40 år da han døde av hjerte­infarkt ved middagsbordet.
«Man setter seg til bords, og livet slik man kjenner det, tar slutt», konstaterer hun i boka De ­magiske tankers år.
Didion har merket seg at når vi stilles overfor en plutselig katastrofe, tenker vi gjerne på de normale omstendighetene den inntraff under.
Dette viser seg også i kommisjonsrapporten etter 9/11, der terrorister drepte over 3.000 mennesker ved å styrte fly inn i World Trade Center. Rapporten åpner med denne setningen:
«Om morgenen tirsdag den 11. september 2001 var det mildt og nesten skyfritt på USAs østkyst».

Helt uvirkelig

Alt var helt normalt da Trude og Geir snakket sammen på telefon et par dager før han døde. Han fortalte at han gledet seg til å komme hjem for å feire 50-årsdagen hennes.
Den feiringen ble ikke slik de hadde tenkt. Geir døde en uke før den store dagen.
– Jeg ante virkelig fred og ingen fare da den grusomme beskjeden kom, sier Trude stille. ­

Tårene renner. Det gjør de mange ganger under dette ­intervjuet.
Hun har tenkt grundig gjennom om det var noen forvarsler, men hun har ikke funnet noen. Riktignok var det hjerteproblemer i Geirs familie, men han var så godt trent. Han syklet, klatret, jobbet som snekker og hadde endelig klart å stumpe røyken.
– Det var helt uvirkelig. Hjernen min stilte spørsmål ved om det virkelig hadde skjedd. Da måtte jeg minne meg selv på at dette faktisk var altfor sjokkerende til ikke å være sant.
– Var du ikke forberedt på at noe kunne gå galt når han klatret?
– Egentlig ikke. Mange tenker på klatring som risikosport, men det gjør ikke jeg. Jeg vet at Geir ikke tok sjanser.

En bombe

«Midt i livet­ er døden», heter det i ­begravelses- ­ritualet til Den episkopale kirke.
Vi vet det, men forholder vi oss til det?
– Når man mister en av sine nærmeste i brå død, kan sjokket sammenlignes med en bombe som blir sluppet over den byen som er ens liv, skriver skuespilleren Linn Stokke i boka Å endres gjennom smerte.
Stokke vinket farvel til sin mann og svigerfar da de skulle av gårde for å hente noen materialer til huset de var i ferd med å bygge. Høygravid og sliten la hun seg litt nedpå. Da det ringte på etter en stund, var det en prest som sto utenfor. Han fortalte om en trafikkulykke.
Begge var døde.

---

Trude Heber

• Alder: 53
  Bosted: Oslo
  Familie: To barn
  Yrke: Prosjektleder i ­Undervisningsbygg
  Hobbyer: Turgåing, bøker, kunst, kultur, matlaging

---

Udødelighet

Det er hundre år siden psykoanalysens far Sigmund Freud utga essayet Tanker i tiden om krig og død. Freud selv døde 20 år etter utgivelsen, men hans refleksjoner lever fortsatt:
«Når man hørte oss snakke, var vi naturligvis klare til å påstå at døden er den naturlige utgangen på alt liv, at hver og en av oss skylder naturen å dø og må være forberedt på å betale gjelden, at døden er naturlig, ubestridelig og uunngåelig. Men i virkeligheten pleier vi å oppføre oss som om det er annerledes. Vi har lagt for dagen en umiskjennelig tendens til å skyve døden unna, til å eliminere den fra livet. Vi har forsøkt å tie den i hjel», skriver Freud. Han fortsetter:
«I grunnen tror ingen på sin egen død. I det ubevisste er hver og en av oss overbevist om sin udødelighet».

Morbid spøk

Hva snakker vi egentlig om når vi snakker om døden? spør forfatteren Bernhard Ellefsen i boken Imot ­døden. Her påpeker han at døden i sin konkrete form bare kommer til syne for oss i form av de andres død. Vår egen død forblir på en måte usynlig.
Derfor lever mange av oss som om døden ikke finnes. Det er som om vi hele tiden håper at noen skal komme og si at det finnes en utvei, at det hele er en spøk.
Ellefsen tror det handler om at døden føles urimelig. Den er urettferdig, uforutsigelig og grusom. Den tar fra oss dem vi elsker. Og til slutt tar den fra oss hele vår verden. Jo rikere og mer meningsfylte liv vi har, jo mer framstår døden som en morbid spøk.

Et svik

Grusomt er et ord også Trude Heber bruker ofte når hun beskriver hvordan det var å få det plutselige dødsbudskapet – og hvordan det var å håndtere det.
– Midt i den bunnløse sorgen, stilte jeg meg spørsmålet: Vil jeg noen gang bli glad igjen? Samtidig var jeg opptatt av å holde minnene levende, det kjentes som et svik å gi slipp på dem. Det er nok et dilemma mange sørgende opplever.
Smerten og sorgen har satt seg i kroppen til den 53 år gamle Oslo-kvinnen. I to år har hun gått i en sorggruppe for å bearbeide følelsene. Hun har også fått mye støtte fra familie og venner.
– Det er fortsatt vondt, men det grusomste er bak meg. Likevel har jeg hele tiden en følelse av at noe mangler. Og noen...
– Er det skummelt det å elske?
– Det kan man ikke tenke. Ja, man kan få det vondt. Men man kan ikke la det stå i veien for å oppleve det fineste som finnes.
– Er døden noe vi tenker for lite på?
– Jeg vet ikke. Hvis det hjelper oss til å leve sterk­ere, så kanskje vi skulle tenkt mer på den. Selv går jeg i alle fall med donorkort i veska, så jeg har jo gjort meg mine tanker. Samtidig tror jeg ikke at døden er noe man kan være forberedt på, egentlig.

Nytt sjokk

Like etter mannens dødsfall fikk Trude Heber sjokk igjen. Hun satt på strandpromenaden i Nice da en terrorist kjørte en lastebil tvers gjennom folkemengden. Trude og barna kom bort fra hverandre i tumultene.
– Da var vi veldig redde alle sammen.
– Har disse opplevelsene forandret deg?
– Jeg er jo den samme. Men jeg tenker mer over hvor sårbart alt er enn det jeg gjorde før. Og så er jeg nok blitt litt mer overbærende når folk klager over bagateller. Jeg tenker mitt i det stille sinn.

---

Brå død

• Udiagnostiserte hjertesykdommer står for halvparten av brå, naturlige (ikke ulykke) dødsfall blant mennesker under 44 år, viser en svensk undersøkelse, gjengitt i Dagens Medisin.
• Av dem som dør under fysisk aktivitet, dør hele 84 prosent av hjertesykdommer de ikke visste om at de hadde.
• 15.000 nordmenn får et akutt hjerteinfarkt hvert år, halvparten er under 74 år, viser tall fra Folkehelseinstituttet/LHL.
• Antallet som får annen hjertesykdom er ukjent.
• Kvinner er i snitt sju–ti år eldre enn menn når de ­rammes av hjerte- og karsykdom.

---