«Jeg skal også ligge her»

John Eddie Wahl 1965-2000.

Navnet står nederst på gravsteinen Bjørg maler på. Hun syns det er for ille at bokstavene ikke lyser lenger. Øynene hennes er blanke mens hun fører penselen med stø hånd langs sporene i steinen.

– Det er åtte år siden sist jeg malte. Farger falmer så fort. Men sorgen gjør ikke det. Det er ikke normalt at en sønn dør før moren sin. Sånt blir man aldri ferdig med, fastslår hun.

Sorgen har navn

Først for 150 år siden ble det utbredt at vanlige folk fikk navnet sitt innskrevet på gravsteiner i Norge. Dette hadde sammenheng med innføring av Sunnhetsloven fra 1860, som regulerte virksomheten.

Oslo har i dag 21 gravlunder. Mest kjent er kanskje Vår Frelsers gravlund, der kjente nordmenn som Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Edvard Munch er begravet.

Østre gravlund er både nyere, større og litt mindre kjent. Når man kommer inn hovedinngangen blir man ganske raskt møtt av en minneplate i metall, der teksten slutter slik:

«Fang et minne – kjenn et savn, for hver av oss har sorgen navn».

Kulturarv

På en benk et stykke bortenfor sitter en mann og leser en bok. Han har ørepropper i ørene og ser konsentrert ut. Men når Vårt Land tar kontakt, viser det seg at han slett ikke har noe behov for å stenge verden ute.

– Jeg synes kirkegården er en fin og rolig ramme for fordypning. Jeg går hit hver uke. Øreproppene er for å stenge ute lyden av trafikken. I dag leser jeg Kåre Willochs Myter og virkelighet. Boka minner meg om at vi må tørre å si ifra om hva vi står for som personer og samfunn, sier Børge Høknes (52).

Han er militærveteran og minerydder med erfaring fra en rekke internasjonale operasjoner. En skade gjorde at han havnet utenfor samfunnet. Han levde som uteligger. Bodde i skogen. Men nå er han i gang med studier og søker jobb.

---

Gravlunder

• Det er 21 gravlunder i Oslo. Flere av dem har egne områder for muslimer, jøder og andre grupper.
• Vanlig fredningstid i Norge for en grav er 20 år. Etter at denne tiden er utløpt kan man feste graven i 20 år til mot en avgift.

---

Dårlig samvittighet

Et steinkast unna står en bil på grusgangen. Vinduet er åpent. I baksetet sitter Carla Pedersen (100).

Datteren Hege ligger på kne og steller en grav mens Carla ser på. Det er graven til Heges far, Carlas mann. De er her hver tredje uke.

– Vi ville nok fått dårlig samvittighet om vi ikke kom hit. Om graven ikke var velstelt og pen. Det har vært en utfordring i år, så tørt som det er.

– Er det mest stell eller sorg når du er her?

– Det er sorg også, men mest over datteren min. Hun ble hardt skadet i en bilulykke da hun var 21. Da hadde hun akkurat kjøpt bil og livet lå foran henne. Men skaden snudde opp ned på alt. Det er så tragisk.

Snakk om døden! 

De er ikke redde for å snakke om døden, de Vårt Land møter på kirkegårdene i Oslo. Sånn sett skiller de seg kanskje litt ut. I alle fall hvis vi skal tro helsefagarbeider Hege Hansen. I Fagbladet denne sommeren skriver hun:

«Vi tør ikke en gang si 'å dø'. Vi sier heller «sovne inn» eller «rusle». Til og med helsepersonell bruker disse uttrykkene. Men det å dø er like naturlig som å bli født. Så snakk om døden mens den ennå er langt unna», oppfordrer Hansen.

Ting å snakke om kan være testamenter og arv, men også praktiske ting rundt gravlegging.

Fram til 1997 var askespredning helt forbudt i Norge. I fjor søkte de pårørende om askespredning for 198 av de 7906 personene som døde i Oslo og Akershus. Tallet øker for hvert år.

Byrådet i Oslo ønsker nå å åpne opp for askespredning, skogskirkegårder og urnehus.

Plassmangel

Noen ønsker også å bli gravlagt i sin egen hage eller på en favorittplass i skogen. Dette er ikke tillatt i Norge.

Kirkegårder med gravstøtter er fortsatt det vanligste. Så vanlig at det er blitt plassmangel mange steder. Vår Frelsers Gravlund var faktisk stengt for nye graver fra 1952 til 2014.

Bjørg Fredval har også tenkt på om det er plass til henne der hun sitter på gresset og maler.

På gravsteinen foran henne er navnene til foreldrene hennes inngravert, i tillegg til sønnen John Eddie. Faren hennes ble heller ikke gammel, bare 56.

– Det var fælt da pappa døde. Infarktet kom helt ut av det blå. Men da sønnen min tok livet sitt... det var mye verre. Han var så ung. Jeg tenker så mye på hva som kunne blitt.

På andre siden

Fredval beskriver sønnen som en ener på skolen, intelligent og talentfull. Men han hadde likevel dårlig selvbilde. Overfor moren sin forsøkte han flere ganger å forklare hvorfor han ble deprimert: «Det er følelsene mine, mamma, det er følelsene mine jeg ikke takler.»

Tårene renner fritt når Bjørg Fredval forteller. Hun er på kirkegården bare en gang i året. Men hun tenker på sønnen sin hver dag. Snakker med ham. Tenner lys foran bildet av ham. Tar ham med i kveldsbønnen.

– Jeg har en tro, men jeg er ikke så voldsomt kristen og sånn. Jeg ber om at han har det godt, at han har fått det slik han ønsket. Og at han har møtt foreldrene mine på andre siden.

Komme hjem

Nederst på gravsteinen foran henne er det et blankt felt. Hun er veldig klar på hva det betyr:

– Jeg skal også ligge her, sier Bjørg stille. Hun legger til:

– Det vil føles som å komme hjem.

Farger falmer så fort. Men sorgen gjør ikke det.

—   Bjørg Fredval (76)

Sømmelig å sole seg?

Sitter du på en benk og soler deg, er det OK. Tar du av T-skjorta og legger deg på gresset, er det ikke OK.

Norske forskere kartla for fire år siden bruken av Oslos gravlunder. Til sammen registrerte de 18 ulike aktiviteter.

Slektninger, hundeluftere, syklister og folk som er på trilletur med barn er godt representerte grupper.

– Gravlundene er grønne lunger der folk søker ro og refleksjon. I undersøkelsen vår spurte vi hva folk regnet som ok å gjøre på kirkegården, og de fleste syns at det å sole seg, kaste frisbee eller ha piknik på gresset var over grensen. Mens det å spise matpakka på en benk eller lese en bok var innenfor, forteller Helena Nordh, landskapsarkitekt ved NBMU i Ås.

Piknik og øl

Hennes stipendiat Pavel Grabalov har studert forskjeller mellom land når det gjelder bruk av gravlunder. Han ble overrasket over hvordan folk i København hadde piknik og drakk øl på kirkegården.

– Assistens kirkegård er en av byens mest populære oppholdssteder. Her foregikk en rekke ting som ville vært utenkelig sammenlignet med hva jeg er vant til i Russland.
Der er kirkegårdene gjerne litt mer usentralt plassert, de er inngjerdet og veldig tettpakkede. I Skandinavia er gravlundene grønnere og mer parklignende enn i de fleste andre land.

Konsertarena

Selv om loven i Norge sier at man skal opptre sømmelig på kirkegården, er praksis noen steder i ferd med å mykes opp. I Arendal spilte Sigvart Dagsland med band på kirkegården i juli. Andre steder arrangeres det blomstervandring, treplanting og man har bikuber som produserer honning.

– I vår undersøkelse fant vi at bare fem prosent av de som besøkte Gamlebyen gravlund kom for å besøke graver. Mens det på Østre gravlund var et klart flertall som kom med dette formålet, forteller Helena Nordh.