Les alt for bare 10 kr!

Englevinger og andre proteser

Det mangler ikke funksjonshemmede karakterer i litteratur og film. Spørsmålet er hvordan de portretteres.

Publisert 14. august 2018

I Wim Wenders film Der himmel über Berlin (på norsk, Lidenskapens vinger) fra 1987, møter vi en engel som har vendt tilbake til sin barndoms by, Berlin. Han betrakter menneskene og historien, men kan selv ikke fullt ut delta i livet, ikke før han gir fra seg englestatusen og igjen blir menneske. Motivet fra Wenders' film dukker opp i Jan Grues nyeste bok Jeg lever et liv som ligner deres.

Monster eller engel

Som barn ble Grue diagnostisert med en sjelden muskelsykdom. Selv om diagnosen senere viste seg ikke å være riktig, kan fremdeles forfatteren og professoren ikke bevege seg altfor langt unna rullestolen. At den personlige erfaringen med sykdom ikke alltid passer inn i en diagnose, og språket knyttet til den, er et av temaene han undersøker i den nye utgivelsen.

Under Litteraturfestivalen i Lillehammer tidligere i sommer, holdt Grue et foredrag der han blant annet snakket om hvordan proteser – kunstige erstatninger av tapte kroppsdeler – i litteratur og film ofte brukes som metaforer for noe annet.

– Er englevingene i filmen en slags protese?

– Det er veldig lett at man i synet på funksjonshemmede, og særlig funksjonshemmede barn, tilskriver dem engleaktige kvaliteter. Det gjelder kanskje ikke først og fremst fysisk funksjonshemning, men vel så mye utviklingshemning, for eksempel barn med Downs syndrom, sier Grue.

Vi treffer ham hjemme i leiligheten i Oslo, hvor han bor sammen med forfatterkona Ida Jackson og sønnen Alexander.

ANNONSE

Logg inn for å lese videre

eller

Ikke kunde?

Registrer deg her og les Vårt Land i 10 uker for kr 10*.

10 uker - 10 kroner

*Abonnementet er løpende og kan sies opp når som helst. Etter prøveperioden fornyes det automatisk, til rabattert pris kr 199 per måned.

Les også