Tsarkult: Han var vår frelser

I 2017 kom en kontroversiell film ut på russiske kinoer. Matilda handler om et forhold som tsar Nikolaj den 2. hadde med ballerinaen Matilda Ksjesinskaja på 1890-tallet, mens han fortsatt var kronprins.
Fra flere hold ble filmen kalt blasfemisk. Parlamentarikeren Natalia Poklonskaja krevde et forbud mot filmen. Og én spesiell gruppe arrangerte demonstrasjoner og sendte trusler til regissør og skuespillere. Minst én kino skal ha blitt brannbombet.

Gudstro

Men hvordan kan det være blasfemisk å mene at tsaren hadde forhold før han ble gift? Han var jo tross alt bare et menneske, med menneskelige lyster. Det er her en gruppe innenfor den russisk-ortodokse kirke mener regissøren og skuespillerne tar feil.
Det dreier seg om de såkalte tsarebozhniki, på norsk: Tsargudstroende.
– De ser på Nikolaj ikke bare som en helgen, men også som en slags frelser. De tror han og tsarfamilien tok på seg Russlands synder, nærmest som en slags Kristus, sier Jardar Nuland Østbø.
Han er førsteamanuensis på Russlandsprogrammet ved Institutt for forsvarsstudier, og har skrevet bok om religion i russisk nasjonal identitet.

Helgener

Nikolaj den 2. og hans familie er ganske riktig helgener i den russisk-ortodokse kirke. I 1981 anerkjente utenlandskirken familien som martyrer. Utenlandskirken skilte seg fra den offisielle kirken etter revolusjonen i 1917.
Først i 2000 kunne også den offisielle russisk-ortodokse kirke anerkjenne familien som helgener – men da som «strastotjerpetsi» – et begrep som oversettes til engelsk som «passion bearers» og brukes om personer som har «møtt døden på en Kristaktig måte». Tsarebozhniki tar dyrkelsen et steg lenger, noe som gjorde Matilda umulig for dem å akseptere.
– Hvis man viser til synder som Nikolaj begikk, så motsier man bildet av ham som frelser, sier Østbø.

Tar ikke avstand

Tsarebozhnikenes lære er at Nikolaj den 2. ble ofret for folkets manglende lojalitet til tsarregimet. Den russisk-ortodokse kirken selv støtter ikke denne læren, men har ikke vært villige til å konfrontere den.
– Kirken har ikke tatt avstand fra det, offisielt, selv om flere kirkelige ledere har uttrykt seg kritisk. Noen har sagt at det nærmest er kjetteri, sier Østbø.
Spørsmålet er om patriark Kirill, patriark i den russisk-ortodokse kirken, ikke tør å ta seg av saken, eller om han ser på den kultaktige bevegelsen som politisk nyttig.
– Den konservative fløyen i den russisk-ortodokse kirke opplever en høykonjunktur for tiden, sier Østbø.

Konservatisme

Etter at Vladimir Putin kom tilbake til presidentvervet i 2012 har hans retorikk dreid bort fra å vise til Russlands økonomiske framskritt, over til å omfavne konservatisme, patriotisme, og tradisjonelle verdier.
– Dette har gitt vann på mølla til den konservative fløyen, som blant annet inneholder tsardyrkerne, sier Østbø.
Kirken er også redd for en splittelse.
– Moskva-patriarkatet ønsker å være enhetlig, og ser på seg selv som den eneste sanne kirke. De ser på katolikker og protestanter som frafalne. Derfor går de nok rundt med en frykt for splittelse, og dermed blir det en vanskelig balansegang for patriark Kirill, sier Østbø.

Jekaterinburg

Det er vanskelig å si hvor mange tsarebozhniki det finnes i Russland. Gruppa er løst sammensatt, med noen som hører til den russisk-ortodokse kirke og enkelte som står utenfor. Et sentrum finnes i Jekaterinburg, der tsarfamilien ble drept. Flere tusen russere drar på pilegrimsreise dit hvert år, anført av en prest som kalles fader Sergej. Han har for sikkerhets skyld endret det juridiske navnet sitt til Nikolaj Romanov – det samme som tsaren.
– Man kan kalle det en kult, eller en sekt. Samtidig passer det ikke helt inn i definisjonen for sekt. Det er nok mange sympatisører som ikke er aktivt med i bevegelsen, sier Østbø.

Funnet i 1979

Tsar Nikolaj den 2. ble henrettet i Jekaterinburg 17. juli 1918, sammen med sin keiserinne, deres fem barn, og flere tjenere. Da hadde familien allerede blitt sendt rundt om i Russland – først til Tobolsk i Sibir, etter februarrevolusjonen i 1917 da Nikolaj abdiserte, og siden til Jekaterinburg i Uralfjellene, etter at bolsjevikene overtok makten i oktoberrevolusjonen. Henrettelsen skjedde da bolsjevikene fryktet at deres motstandere, de såkalte «hvite» styrkene, skulle innta byen.
Likene av tsarfamilien ble begravd utenfor byen, og først funnet i 1979. Det er i alle fall den offisielle historien. De hvite styrkene, som ganske riktig inntok Jekaterinburg et par uker etter henrettelsen, satte i gang en egen etterforskning, som konkluderte med at likene var blitt brent. Dette var historien man gikk ut i fra i Vesten fram til 90-tallet, og er fortsatt versjonen som den ortodokse kirke forholder seg til.

Rituelt mord

For tsarebozhniki er det ett siste element i spill. De er nemlig overbevist om at mordet var et såkalt rituelt mord, et synspunkt som også har en del støtte i kirken.
– En av variantene er at tsaren egentlig ble drept av hasidiske jøder, som henger sammen med den gamle troen på at bolsjevikene egentlig ble styrt av jøder, sier Østbø.
De hvite troppenes etterforskning av drapet skal ha avdekket rituelle kaballategn risset inn i veggene på drapsstedet.
– Om det kan bevises at det var et rituelt mord, kan familien heves til martyrer også i Moskva-patriarkatet, sier Østbø.

Konspirasjonsteoretisk

Han peker imidlertid på at dette er sterkt konspirasjonsteoretisk.
– De er ikke så avhengige av en logisk sammenheng for å tro at det var jøder.
Østbø mener tsarebozhnik-bevegelsen er en konsekvens av landets dramatiske historie – og kanskje særlig Sovjetunionens oppløsning.
– På 90-tallet opplevde mange russere et stort traume. Landet gikk fra å være supermakt til u-hjelpsmottager. Håpet om en bedre framtid raste sammen på kort tid, sier han.
– Mange av tsardyrkerne er marginaliserte, og mangler mål og mening i livet. Det er en klassisk sekt- og konspirasjonspsykologi som ligger bak.

De er ikke så avhengige av en logisk sammenheng for å tro at jøder sto bak drapet

—   Jardar Nuland Østbø, førsteamanuensis