De malte frem oppbruddstimen

1918: Før alt tok slutt, inntraff en blomstringstid av de sjeldne i kunstlivet i Wien.

Reportasje

«Vi skal ta avskjed med en verden før den bryter sammen.»
Det var forfatteren Hugo von Hofmannsthal som skrev det i 1905.
Han kunne ikke fått mer rett. Tretten år senere, i 1918, kom vendepunktet. 1. verdenskrig hadde krevd millioner av menneskeliv. Da freden kom – i hvert fall for en periode – falt også de gamle keiserdømmene i Østerrike-Ungarn og Tyskland. Europakartet var ikke til å kjenne igjen.
Også i kunsten var dette slutten på en æra. På få måneder døde fire av de største kunstnere fra en bevegelse som er blitt kjent som Die Wiener Moderne. På hver sin måte varslet de fire om hvilke samfunnsomveltningene som lå i vente.

Motsetninger

Wien var hovedstaden i Østerrike-Ungarn, og hadde i mange århundrer vært hovedsetet for Habsburgerfamiliens makt. Keiser Franz Josef II satt på tronen og var siste bastion for verden slik man kjente den. Men fra gatene runget kravet om forandring. i likhet med i andre europeiske storbyene hadde folketallet her eksplodert siden slutten av 1800-tallet. Her var nå marxister og kristensosialister. Her var et borgerskap med sterkt jødisk innslag, og her poppet det opp studentforeninger der antisemittismen fikk ulme. Her var ikke minst en kulturscene av de sjeldne. Den utspilte seg i salongene, på kafeene, i operaen og i teateret. Det rådet en «kunstfanatisme», skal vi tro beskrivelsene til forfatteren Stefan Zweig.
Dekandanse? Uvisst. Kanskje var det måten å takle det på, at dette var en verden som man ante – men ikke nødvendigvis ville innse – at var i ferd med å forgå? Dermed levde nostalgi og fremtidstro, skjønnhet og bestialitet side om side i litteraturen, musikken og billedkunsten.
Det gjaldt ikke minst i maleriene til to av de som man i år markerer at det er hundre år siden gikk bort: Gustav Klimt (1862-1918) og Egon Schiele (1890-1918).

Freudiansk

I år pågår en rekke­ utstillinger viet disse to. Som ved Neue Galerie i New York, der blant annet et av Klimts mest berømte kvinneportrett – av sosietetskvinnen Adele Bloch-Bauer – henger. Eller i Paris, ved det nye, banebrytende Atelier des Lumières. Det sprenger alle forventninger til et museum: Hvite vegger og ensformige gulv er byttet ut med digitale gjengivelser av Klimts mesterverk. Ledsaget av lyden av Richard Wagner, rykkes man tilbake til malerens levetid.
De viktigste utstillingene er ­likevel i Wien. Her markerer omtrent hver eneste kunstinstitusjon at det er 100 år siden 1918 (se faktaramme neste side).
Spesielt ett sted er ikke til å komme unna: Leopold Museum,­ som huser en av de største samlingene av verkene til Schiele og Klimt.
To spesialutstillinger pågår her, som ikke etterlater noen tvil: Klimt og hans elev Schiele ga form og farge til den livsopplevelsen som Freud skulle bli så kjent for å sette ord på. Et kulturelt­ ubehag. Det var ­menneskets drømmer og drifter, seksualitet og sjelsliv som trengte seg frem.

Naturmystikk

Klimt tok Schiele under sine vinger da han var knapt 17 år. Men selv om Schiele kanskje er utenkelig uten Klimt, tok han sine egne veier. Det synes ikke minst i sjangervalget: Klimt påsto at han aldri hadde noen interesse av å male selvportrett. Han var mer opptatt av andre, ikke minst kvinner, som han sa. Schiele gikk derimot vår egen tids bloggere en høy gang:
I bunn og grunn kan alle hans verker, enten de fremstilte mennesker, ting eller landskap, forstås som en form for «selfier» – som speil av hans eget forrevne, splittede selv.
Utstillingen ved Leopold Museum fremhever dette som et religiøst aspekt hos Schiele. Det er naturmystikk: Ved å erkjenne verden, kan man også erkjenne seg selv. Flere av verkene hans bærer titler som «den hellige», «profet», «seer» eller rett og slett «åpenbaring». Slik understreker de hvordan sanselig erkjennelse for Schiele alltid var bundet til noe oversanselig, noe sakralt. Slik gis også kunsten en helt spesiell status. Den blir til åpenbaring, og kunstneren inntar rollen som en verdensfrelser. Han tar på seg verdens lidelse, erkjenner hvordan alle ting blir til, for deretter å forgå.

---

Die Wiener Moderne

  • Betegner kulturlivet i Wien ved inngangen til det 20. århundret.
  • Perioden regnes som en blomstringstid innen billedkunst, arkitektur og musikk, men også innen filosofi og legevitenskap.
    Etter 1. verdenskrig splintres Europakartet i 1918 i mindre politiske enheter, og i Østerrike-Ungarn må keiserdømmet og Habsburgernes århundrelange kontroll vike.
  • Samme år dør fire av de viktigste skikkelsene i kulturlivet: Malerne Gustav Klimt, Egon Schiele og Kolo Moser, samt arkitekten Otto Wagner. De fire kunstnerne bygger på ulikt vis bro mellom en gammel og ny samfunnsorden, og markerer i år med en rekke utstillinger verden over.

---

Uten filter

Om han startet i den dekorative jugendstilen, vil Schiele snarere huskes for sin heslighet. Da et av hans mange aktportretter ble utstilt under en stor utstilling i Prater i 1910, skal keiser Franz Josef ha utbrutt «Det der er jo ganske så forferdelig!»
Vi er ikke stort mer tolerante i dag. Det siste året er Schieles aktmalerier blitt sensurert fra reklamer på Facebook, så vel som på undergrunnen i London og busser i Köln. Turistmyndighetene i Wien utnytter selvsagt dette maksimalt til å skape PR om byens malersønn. Men det er ikke til å komme unna at det virker paradoksalt: Det mangler ikke på nakenhet og grense­sprengende seksualitet ellers i det offentlige rom. Kanskje er dette tillatt, så lenge det er ­vakkert?
Schieles kunst mangler derimot ethvert glanset filter. Han fremstilte fødsel og død, skrøpelighet og fattigdom, og så det som sitt lodd å avmaskere ­kulturen.

IKEA-kunst

Vi kan bare konstatere at det ikke er disse ­maleriene som turistene bombarderes med her i Wien. Snarere­ er det «verdens mest berømte kyss» du møter uansett hvor du snur deg. Klimts berømte forgylte maleri av et par i en het omfavnelse henger i dag i det gamle hjemmet til kronprins Franz Ferdinand, Schloss Belvedere. Men du må for egentlig ikke hit for å se det. Kysset finnes allerede på stuevegger over en hel verden gjennom IKEAs reproduksjoner.
Ser man Klimts verker i helhet, kan man begynne å lure hvorfor akkurat dette maleriet blitt så kjent. Er det et maleri som alltid vil gripe oss? Eller er årsaken å finne i vårt eget øyeblikk? Kan det tenkes at vi akkurat nå, ­akkurat i dag, trenger dette gullforgylte og kjærlige? Er det fordi­ vi rundt oss sanser en verden med krassere streker, og en mørkere palett?

Symbolikk

Klimt er så mye mer enn kysset. Gjennom en lang karriere eksperimenterte­ Klimt med et bredt spekter av teknikker og stilarter, og går inn i historiebøkene som leder­skikkelsen ved Wiener Secession. Denne gruppen, som også omfattet to av de andre kunstnerne som vi i år markerer dødsfallet til, nemlig Kolo Moser og Otto Wagner, gjorde­ opprør mot de rådende idealene i kunsten. De dyrket en stil kjennetegnet av todimensjonale billedflater, flytende linjer, geometriske former og stiliserte florale elementer. Gjennom symbolikken, hentet fra Bibelen så vel som antikk mytologi, knyttet de rett nok an til tradisjonen. Men heller ikke dette var uomstridt: I det Klimt ble hyret til å utsmykke­ universitetet i Wien, stormet protestene. Professor­ene mente forslaget hans forherliget følelser, drifter og ­mytologi fremfor det rasjonelle og vitenskapelige. Følgelig havnet aldri Klimts signatur på veggene i kunn­skapens høyborg.

---

Utvalgte jubileumsutstillinger i Wien

  • Schloss Belvedere
    Unteres Belvedere
    Klimt ist nicht das Ende. Aufbruch im Mittel-Europa (23.03.–26.08.18)
  • Orangerie
    Egon Schiele – Wege einer Sammlung (19.10.18 –17.02.19)
  • Oberes Belvedere
    Gustav Klimt (Permanent)
  • Leopold Museum
    Egon Schiele. Die Jubiläumsschau (23.02.–04.11.18)
    Gustav Klimt. Jahrhundertkünstler (22.06.–04.11.18)
  • Wien Museum
    • Otto Wagner (15.03.–07.10.18)
  • Kunsthistorisches ­Museum
  • Stairway to Klimt (13.02.–02.09.18)
  • MAK – Museum für ­angewandte Kunst
     Klimt's Magic Garden. A Virtual Reality Experience by Frederick Baker (07.02.–07.10.18)
    Post Otto Wagner. Von der Postsparkasse zur Postmoderne (30.05.– 30.09.18)
    Koloman Moser. Universalkünstler zwischen Gustav Klimt und Josef Hoffmann (19.12.18–22. 04.2019)

---

Etter døden

Klimt avgikk med døden 6. februar 1918. 31. oktober fulgte Schiele etter. Hva fulgte dem?
Klimt er ikke slutten – Klimt ist nicht das Ende, er tittelen på en spesialutstillingen ved nevnte Belvedere, som forsøker å svare på nettopp dette.
Franz Josef II døde i 1916, og etter­følgeren Karl I lyktes ikke med å holde fortet. Han ble tvunget­ i eksil til Sveits. I november 1918 var Donau-monarkiet historie.
I de nye statene utviklet kunstscenen seg likevel videre. Den nye generasjonen opererte i et internasjonalt nettverk, og levde på mange måter uavhengig av alle nye politiske og ideologiske grenser. Stiller vi spørsmålet om det er med Klimts skjønnhet, eller Schieles heslighet, at vi best kan portrettere vår egen tid, så er kanskje svaret ingen av dem?
Kanskje er det snarere etterfølgerne vi må gå til – de som forsøkte å male kaoset som fulgte.­ For også i dag er det politiske landskapet uoversiktlig. Og vi ­erkjenner – vi vet – at verden slik vi kjenner den allerede er blitt gammel.

Han skapte verdensbyen

Få har satt større preg på Wien enn arkitekten Otto Wagner.

Den ligger anonymt til, på et syke­husområde mange kilometer unna bykjernen. Men bare her, langt unna synsfeltet til folk flest, var det i sin tid ­mulig å reise­ den oppsiktsvekkende­ Kirche am Steinhof. Historien forteller at da kirken ble innviet i 1907 skal tronearvingen Franz Ferdinand ha vært lettere sjokkert over designet. Til arkitekten, Otto Wagner, forklarte han at han satte­ mer pris på stilen fra Maria Theresias tid, altså kvinnen som var statsoverhode på 1700-tallet. Wagner parerte frekt nok: «På Maria Theresias tid var selv kanonene ornamenterte. I dag er de glatte».

Uten bauta

Den kjente arkitekten døde i 1918, men trenger ingen bauta for å minnes. Byen tjener den rollen: Fra T-bane­nettet og havneområder til de utallige leiegårdene satte han et uutslettelig preg på Wien. Wagner designet den moderne storbyen, og verkene hans står som milepæler. De markerer overgangen fra historismen til det moderne.
Wagners mål var at den ­moderne metropolen skulle ­fungere som «en vakker maskin», slik han sa.

Menneskevennlig

Da måtte det rådende historisk inspirerte stilidealet fly. Lukkede rom med tung ornamentikk forsvant. Konstruksjon og materialvalg skulle være bestemt av det ­moderne ­livet. Wagner grep til glass og jern som åpnet for lyset, og mente ornamentene måtte begrunnes av funksjon.
Også keiser Franz Josef, som gikk for å være langt på vei uinteressert i kunst og arkitektur, erkjente – i motsetning til sin påtenkte etterfølger Franz Ferdinand – at Wagners ideer hadde noe for seg:
«Hvor godt menneskene passer inn her!» skal han ha sagt da han fikk se den nyåpende Postsparkasse-bygningen langs Ringstraße.

Designpionéren

Han er havnet litt i skyggen av sine kolleger, men få kunstnere har vist større bredde enn Koloman Moser.

Skal vi tro Rudolf Leopold, mannen som donerte samlingen som ble til grunnstammen for Leopold Museum i Wien, står ikke Kolo Moser tilbake for sin mer kjente landsmann ­Gustav Klimt.

Sammen med Klimt og Josef Hoffmann var Moser den mest betydningsfulle skikkelsen blant secessionistene, argumenterte Rudolf Leopold.

Den moderne designes «far», har Moser vært kalt. Han grunnla sammen med nevnte Hoffmann Wiener Werkstätte i 1903. Dette var både en organisasjon og et varemerke, som hadde­ som sitt hårete mål å bedre folks hverdag gjennom kunsthåndverk med helhetlig design. Uttrykket peker frem mot funksjonalismen.

Som kunstner markerte Moser seg med sin mangfoldighet. Han er spesielt­ kjent for å ha skapt glassmaleriene i Kirche am Steinhof, på oppdrag fra sin venn Otto Wagner. Og han hadde ansvar for designuttrykket ved Wiener Secession. Blant annet ga han form til tidsskriftet deres Ver Sacrum. Karrieren hans spenner over skriftfonter og tapetmønstre, reklameskilt, frimerker, tallerkener, møbler, smykker og kirkekunst. Men han hadde også en ikke ubetydelig karriere som maler. Musée d’Orsay i Paris var tidlig ute med å stille ut verkene hans, og da sammen med Klimt, Egon Schiele og Oscar Kokoschka.

Kolo Moser ble bare 50 år. 18. oktober 1918 måtte han gi tapt etter langvarig kreftsykdom.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje