Troens uransakelige veier

– Noe av det man opplever når man konverterer er ikke så ulikt det å gå ut av et forhold eller en menneskelig relasjon. Når relasjoner som har har betydd så mye for deg og som du trodde skulle gi livet mening går i stykker, så gjør det noe med en. Jeg legger ikke skjul på at jeg har skammet meg, sier Morten Stensberg.

Soknepresten i Grue befinner seg på gamle trakter der han sitter på første benkerad i Stange kirke. Her, i middelalderkirken fra 1250 med majestetisk utsikt over Mjøsa, har han hatt flere begravelser og bryllup.

Spennet

Interiøret i kirken, som altertavlen fra 1652, vitner om reformasjonens inntog i det som en gang var en katolsk kirke. Symbolikken kunne ikke blitt så mye sterkere. For det er nettopp i dette spennet, mellom det katolske og lutherske, at også Stensberg har befunnet seg nesten hele sitt voksne liv.

– Jeg vokste opp i en statskirkefamilie, men konverterte til katolisismen som 21-åring mens jeg hadde siviltjeneste i Mellomkirkelig råd. Liturgien og messen tiltrakk meg, husker jeg. Tre år senere gikk jeg tilbake til Den norske kirke og i 1994 ble jeg ordinert til tjeneste av Rosemarie Köhn, forteller Stensberg.

Der kunne kanskje konversjonshistorien hans ha fått sin avslutning – og slik virket det også ganske lenge. 18 år jobbet han som prest i Den norske kirke (Dnk) her på Stange i Hedmark. Men så, i 2013 skjedde det noe. Han sluttet som prest og ble gjenopptatt i Den katolske kirke.

– På en måte var jeg nok aldri helt ferdig med den prosessen, for jeg tenkte stadig: Hvor hører jeg egentlig til? Jeg har nok alltid følt litt på det spennet og den dobbeltheten mellom det katolske og lutherske. Men det hadde ikke så mye med teologiske enkeltspørsmål å gjøre, det var på mange måter det robuste ved katolisismen som fascinerte meg.

Han synes det er vanskelig å forklare, og rart å prate om. Derfor nøler han en del, og kommer gjerne tilbake igjen til tidligere stilte spørsmål. En del av han føler at han har mistet litt ansikt. Han mistenker at andre kan tenke at han mangler ryggrad. Særlig fordi han i 2017, etter å ha blitt gjenopptatt i den katolske kirke fire år tidligere, vendte tilbake til Dnk. Nå har han vært tilbake i prestetjenesten i snart ett og et halvt år.

Nostalgitripp

– Jeg trengte å se Den norske kirke utenfra. Samtidig er det vanskelig å forsone seg med at jeg måtte gjennom alt det der først. Jeg møtte jo meg selv i døra noe så ettertrykkelig. Men det var nettopp det å ramle helt ned som også gjorde det veldig befriende å komme tilbake. For noen har jeg mistet ansikt, men jeg har ikke så mye å bevise.

I så fall er det mange ansiktsløse der ute. Konvertitter som konverterer er ikke noe sjeldent fenomen verken i kirken, den norske eller katolske. Teologiprofessor Ola Tjørhom stod tidligere i år frem i et intervju i Stavanger Aftenblad da også han vendte tilbake til Dnk etter å ha konvertert til katolisismen. Han skyldte delvis på medlemsregistersaken som vakte stor oppsikt i 2014, men kalte konverteringen også en «nostalgitripp».

For Morten Stensberg sin del handlet den siste tilbakevendingen til Dnk på en side om ytre faktorer, som medlemsregistersaken og en arbeidskonflikt på informasjonssenteret til Caritas der han jobbet. Men det handlet like mye om det som skjedde inni ham.

---

Konvertere

• En formell, offentlig tilkjennegitt overgang fra et trossamfunn eller en religion til en annen.
• Det vil si, ikke en plutselig, indre opplevelse eller omvendelse av religiøs art.
• Overgangen er ofte, men ikke alltid, ledsaget av et bestemt ritual som markerer innlemmelsen i det nye fellesskapet.
• Konversjon mellom ulike kristne kirker forekommer ofte og fordrer vanligvis ikke at dåpsritualet gjentas.
• På norsk betegner ordet oftest overgang fra et protestantisk kirkesamfunn til den romersk-katolske kirke.
• Kilde: Store norske leksikon

---

– Å konvertere er for mange et veldig oppbrudd. Det var det aldri for meg. Det meldte seg gradvis en følelse av at jeg ikke hørte til noe sted. For jeg hadde jo hatt prestekallet mitt i Dnk, og jeg hadde ikke noe ønske om å bli prest i Den katolske kirke. Det var også litt sånn at jeg måtte ut av Dnk for å se det verdifulle ved den. Men en slik prosess er mye mer rotete enn som så. Derfor er det så rart å prate om det nå.

Han ser opp på krusifikset som henger over hodene våre og tenker seg litt om.

– En fellesnevner for oss som ikke klarer å være tro mot konversjonsløftet er kanskje at vi har en tendens til å se at ting er for sammensatte, så vi klarer ikke å gjøre noen klare kutt. Samtidig er vi alle barn av det postmoderne samfunnet, et fragmentert samfunn der vi plukker det vi vil ha.

Sorgprosess

En annen som har tatt i bruk denne valgfriheten og fått mye oppmerksomhet for det, er Vårt Lands spaltist Maryam Trine Skogen. Teologistudenten på Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo (TF) vokste opp i Dnk, men konverterte som voksen til islam. I elleve år var hun praktiserende muslim. Så, i juni i år fortalte hun på sin private Facebook-profil at hun hadde meldt seg inn igjen i Dnk.

Bokhyllene til Skogen er fylt av religiøse bøker og symboler fra alle verdenshjørner. Hun innrømmer gladelig at hun er over gjennomsnittet interessert i tro.

– Jeg er jo ganske grublende og filosofisk av natur, og da jeg begynte å studere kristendommens historie skjedde det noe med meg. Det var en sjokkartet opplevelse å oppdage at kristendommen fortsatt var i meg og ikke hadde blitt borte, forteller hun.

Kristendommen er for Skogen historien, familien og minnene hennes. Både som barn, voksen, troende, ikke-troende og muslim har kirken vært veldig viktig for henne.

– Jeg følte jeg gikk inn i en ny sorgprosess hvor jeg så at jeg aldri hadde sørget over å ha mistet kirken. Jeg hadde funnet så mye fint i islam, og det var så mye fokus på det som var bra. Men ingen hadde klart å favne alt jeg hadde mistet da jeg meldte meg ut av kirken, og det hadde jeg heller ikke turt å gå så dypt inn i.

Hun forteller at hun lenge har tenkt ganske enkelt om religion: «Det tror jeg, det er riktig, det gjør jeg.»

– Men fagene på TF så jeg at religion er så mye mer. Det er tilhørighet, kultur og tenkemåte. Så hva skulle jeg gjøre med den nye innsikten? Først tenkte jeg at jeg måtte være stille om det, og bare vente og se hva som skjedde.

Biskop

Flere ting førte til at Skogen stadig følte seg mer fremmed i det muslimske miljøet hun gikk i. Gjennom studiene var hun blitt svært fascinert av jødedommen. Hun begynte å støtte særlig norske jøder i deres kamp for religiøst likeverd og mot antisemittisme – høyt, så folk hørte det. Hun hadde lenge vært kjent for å lede homofile muslimer i bønn, noe som heller ikke hadde gjort henne særlig populær i miljøet.

– Så ser man at religion ikke bare er tro. Det er politikk, aktivisme, livsstil og kamper i ulike retninger, og psykologisk har du mange av de samme kampene på samme områder. Det å søke Gud og det gode – det religiøse – det har alltid vært mitt mål. Jeg er ikke en aktivist. Jeg vil spre Guds kjærlighet til mennesker, og særlig de som har det vanskelig.

Da Kari Veiteberg ble valgt til Oslo-biskop, var ikke Skogen lenger i tvil: Det var plass til henne i Dnk.

– Menighetspraksisen jeg hadde i forbindelse med studiene gjorde også at jeg fikk et helt annet forhold til kirken, til prestene – og ikke minst til Jesus som hadde vært ganske fremmed for meg. Det var ikke så skummelt lenger. Men det er jo en lang reise, og det er ikke sånn at man hopper fra en annen holme til en annen. Jeg bruker fortsatt tid på å nærme meg Jesus-fenomenet.

Bønn

På stuebordet ligger salmebøker og bøker om tidebønn. De har fått en ekstra viktig betydning for Skogen som har vært vant til å be fem ganger om dagen i elleve år. Et nytt spørsmål meldte seg: Hvordan ber kristne egentlig?

– De religiøse rutinene har gjort at livet mitt har fungert som religiøs. Gudstjenesten har erstattet mye, men jeg synes ikke det er nok. Det er langt mellom søndagene. Så da må man drive og utforske litt, da, sier hun og blar i den ene salmeboka.

– Se her! Jeg kjenner ingen protestanter som ber tidebønn fast, men det står altså en enkel liturgi bakerst i salmeboka. Visste du det?

For tiden leser hun 365 små andakter av Martin Luther. Der har hun gjort overraskende funn.

– Ting som Luther skriver her ligger nært den gudsforståelsen og praksisen jeg kjenner fra islam. Det er litt sånn: Yes, det kreves en innsats! Før har det plaget meg at mange kristne har tenkt at de er frelst uten å ta det kristne oppdraget innover seg fordi Jesus har tatt regninga. Det syntes jeg var merkelig. Når man tror og vil noe med troa si så er det et stykke arbeid hver dag. Da er bønnen veldig viktig for å holde fokus.

Da folk spurte henne hvorfor hun hadde konvertert til islam understrekte hun alltid at det ikke var noe galt med kristendommen.

– Jeg valgte ikke bort kristendom for å bli muslim. Det var på en måte bare en utvikling. Jeg hadde lært litt mer, og sånn er det nå også. Det handler ikke om å finne svaret, for det får man aldri. Gud, mystikk og religion er teorier. Så gir noen teorier mer mening enn andre. Det er tro og det vil alltid være dynamisk.

Det var nettopp det å ramle helt ned som også gjorde det veldig befriende å komme tilbake.

—   Morten Stensberg, sokneprest

Hun blir stille og ser ut i luften. Smaker litt på sin egen formulering, ser det ut som.

– Å konvertere er jo å veksle egentlig. Det er samme verdien, men det er kroner i stedet for dollar liksom. Tro er tro og den blomstrer opp på ulike måter.

Så kan man velge å være mer eller mindre lojal mot en gruppe, men det er ikke sånn at du sletter deg selv.

– Du sier selv du er over gjennomsnittet interessert i tro. Kunne du ikke bare lært om ulike religioner, men blitt i én?

– Fellesskap er helt grunnleggende for alle mennesker og for meg er det ekstra viktig. I et samfunn hvor folk tror så lite og er så lite tydelige på troen sin blir det ekstra viktig for meg å være med mennesker som tør å si: «Jeg tror på Gud. Jeg ønsker å leve etter Guds vilje.» Jeg trenger å be sammen med andre mennesker og jeg trenger et gudshus.

– Sist du ble intervjuet i Vårt Land sa du at for å bli prest måtte du eie og mene det hundre prosent. Der var du ikke helt da. Er du der nå?

– Jeg er nærmere, men det er mye jeg skulle hatt svar på før jeg kunne sagt ja i en ordinasjonssamtale med biskopen. Et av ordinasjonsløftene er å «formane til en sann omvendelse», og det er heftig. Skal jeg være helt ærlig mot mitt hjerte og min Gud så kan jeg ikke formane noe som helst. Men veilede, det gjør jeg gjerne.

Agnostiker

Eskil Skjeldal er ekspresten som mistet troen. Forfatteren har fortalt åpenhjertet om trosreisen som plutselig fikk en brå slutt for snart seks år siden.

– Kort fortalt så passet ikke virkeligheten og kartet sammen lenger. Først vil du ikke innse det, fordi du har vent deg til kartet og så merker du bare mer og mer at det ikke fungerer lenger. Slike store, ideologiske omveltninger som er knyttet til eksistensen setter store følelser i sving. Derfor stritter man imot. Så det er en lang prosess. Det tok meg sikkert tre år, forteller Skjeldal.

Mens konvertitter gjerne beskriver at gudsbildet deres forandres, opplevde Skjeldal bare at det hele forsvant. Det var ikke noe Gud lenger.

– Og med det fulgte veldig mye med på lasset. Når gudsbildet forandrer seg så rokker det internt på mange ting ved kristen tro. Hele det bibelske materialet rant bort.

Nå kan han lese i Bibelen igjen, men det tok ham lang tid. Han kaller seg agnostiker nå og sier han kan ha et «tørt og akademisk» forhold til kristentroen.

– Jeg slutter jo ikke å tenke på det som var, eller visker kristendommen helt ut. Jeg bare relaterer det ikke til meg lenger.

Han beskriver det som noe som endret måten hans å se på tilværelsen radikalt. Plutselig var det ingen over ham lenger.

– Det var ikke noe mer mening enn kun det rundt meg, men alt fikk også et nytt skinn. Barna mine, naturen. Jeg flyttet alt fokuset ned en etasje, og nå finner jeg mening i rare ting som jeg ikke gjorde før. Som å spille kort med en fireåring eller gå en tur i naturen. Før kokte jeg alt tilbake til Gud, nå er det bare meningsfullt i seg selv.

Lettelse

– Var du redd noen gang da du mistet troa?

– Nei, det var først og fremst en følelse av lettelse da jeg mistet den. Men før det skjedde fryktet jeg nok å miste det ene som betydde noe. Kristendommen er konstruert sånn at det kan gi en uendelig mening. Hvis du ikke har noe annet som gir noe mening, så er det ikke vanskelig å forstå at det betyr uendelig mye.

– Har du noen råd til dem som går en lignende vei?

– Ta deg god tid, kjenn etter på alt du føler og ta det på alvor. Uansett hvilken vei det går. Få samklang mellom ditt indre og det du tror på, så vil du finne ut mye. Det vil være dritslitsomt og grusomt, men du finner ut av det til slutt. Om du tror eller ikke.

Morten Stensberg kjenner seg godt igjen i det Skjeldal beskriver, og på en måte kunne han like gjerne endt opp der.

– Jeg var i det landskapet der jeg kunne endt opp med ingen tro. Det var et punkt der jeg enten måtte ta skrittet tilbake og berge troa mi eller ende opp med at den forsvant ut i ingenting. Sånn sett var det å gå tilbake til Den norske kirke å berge troa mi.

Konvertere er jo å veksle egentlig. Det er samme verdien, men det er kroner i stedet for dollar liksom.

—   Maryam Trine Skogen, teologistudent

Sårbar

«Religiøs konvertering, være seg sakte eller plutselig, forårsaker en personlighetsrevolusjon», har den britiske psykoterapeuten Mark Vernon uttalt. Stensberg innrømmer at trosreisen hans har forandret ham, både som menneske og som prest.

– Det å tørre å vedstå meg sårbarheten min opplevde jeg nok som noe som forandret meg. Du spurte meg tidligere om det hadde forandret gudsbildet mitt og ja, det har kanskje det. Jeg forkynner nok mer om den sårbare Gud som ble menneske.

– Fordi du kjenner deg igjen?

– Ja, fordi jeg måtte erkjenne at jeg hadde gjort noen valg som innhentet meg i etterkant. Det religiøse språket kan av og til bli litt svulstig. For noen er det løftende, men for meg var veien tilbake å holde fast på det stille, lite pompøse nærværet. Jeg tenkte nok større om min egen prestetjeneste før den siste runden. Noe av det jeg måtte konfrontere meg selv med var at jeg hadde noen illusjoner og idealer som var uoppnåelige, og ikke fantes noe sted. Jeg har forsonet meg med at ikke noe trossamfunn er fullkomment.

– Kunne du konvertert igjen?

– Nei, definitivt ikke. Med mine runder har jeg både mistet og funnet. Mange tok imot meg og trodde jeg skulle bli værende, men så ble det nok et oppbrudd. Relasjoner er funnet igjen og noen også tapt, noen blir aldri de samme igjen. Men etter disse rundene har en indre uro langsomt veket for en opplevelse av at jeg er der jeg skal være. Nesten som om denne uroen måtte brenne ut av seg selv. Også vet jeg, at uroen også er en del av meg og forblir det til den dagen jeg finner hvile i Gud.