Bristenes forkynner

Peer Gynt-aktuelle Nils Ole Oftebro tror han er satt på jorden for å skremme folk fra å ta like dårlige valg som karakterene han spiller. Men han tror lynet vil slå ned i ham om han hevder han alltid har levd etter sine egne idealer.

Min tro

– Jeg har møtt veldig mange personlige kristne­ som aldri har tatt troen sin personlig. De har vokst opp i troen, og glidd fra sine foreldres tro, til søndagsskolen, til en eller annen sangkonkurranse, og så videre og så videre. De har aldri kjent bristen i sitt eget hjerte, aldri skammet seg nok, aldri tvilt nok. Hvis man ikke tviler, da tror man ikke, da mener man at man vet. For noe vrøvl’!

Nils Ole Oftebro sitter framoverbøyd i en lenestol med utsikt over Gålå-vannet i Gudbrandsdalen, 900 meter over havet. Skuespilleren er innkvartert i en flunkende ny fjellhytte i historisk stil. Litt lengre nede i dalen ligger Gålå-vannet, der Peer Gynt-spelet settes opp for tiende år på rad, med premiere denne helgen.

– Se for noen kulisser Gud har gitt oss, roper ­Oftebro og peker utover noen diskledde fjell.

Rømmer

Som i fjor skal Nils Ole Oftebro dele rollen som Peer Gynt med sin sønn, Jakob Oftebro. Nils Ole skal spille den bitre, gamle og innkrøkede Peer Gynt som kommer tilbake til sitt hjemsted og oppdager at ingen kjenner ham igjen. Han har blitt til en god historie.

– Peer har en del penger som gammel, og kommer vel egentlig hjem for å lage et slags mausoleum for sin mor, Åse. Så slår det ham at han skal «gå opp som et fnugg», som Knappestøperen sier det, at han skal dø uten at det er noe igjen etter ham. Da skjønner han at han må finne Solveig, sier Oftebro.

Så, i norsk litteraturhistories kanskje mest berømte scene, kommer den gamle Peer tilbake til Solveig, jenta han elsket, men forlot som ung mann. Peer, som gjennom stykket har innehatt et dusin ulike personligheter, og som har falt ned i alle tenkelige grøftekanter, kommer tilbake til den han har sveket. Og Solveig ikke bare tilgir ham, men erklærer at den egentlige Peer har vært bevart i «min tro, i mitt håp og i min kjærlighet».

– Mange har diskutert hvem Solveig representerer. Jeg mener Solveig symboliserer kjærlig­heten. Da Peer møtte Solveig som ung, rømmer han unna den renheten som hun er, fordi han er feig og har dårlig selvtillit. Han tror ikke hun vil kunne tilgi ham alle hans svik. Men så sier Solveig at det er nettopp det som er kjærlighet: å tilgi, utholde, håpe, tåle og tro alt.

---

Nils Ole Oftebro

  • Født 1944 i Sarpsborg.
  • Utdannet ved Teaterhøgskolen. Har arbeidet ved Det norske teatret, Fjernsynsteatret, Torshovteatret og Nationaltheateret.
  • Gift, tre barn.
  • Har blant annet spilt Olav den Hellige i Stiklestadspelet, Oidipus i Sofokles' kong Oidipus, Jean i August Strindbergs Frøken Julie, Peer Gynt og Thesevs i Racines Phèdre.
  • Også kjent fra film og TV, sist fra serien Mammon.
  • Fra 3. til 12. august spiller han Peer Gynt i Peer Gynt-spelet på Gålå.

---

«Trodde jeg skulle forsvinne»

Solveigs holdning er grunnlaget for Nils Ole Oftebros gudstro.

– Slutten av Peer Gynt handler om Guds kjærlighet; om å se seg selv i Guds bilde. I Guds tanke skal vi kunne ane hva mesteren har ment med vår eksistens. Men vi er nok mange som gjerne skulle visst hva den anelsen består i, ler Oftebro.

– Peer Gynt rømmer fra Solveigs kjærlighet. Har du villet rømme fra Gud noen gang?

– Jeg er ikke et menneske som konsekvent har fulgt Guds kjærlighetsbud. Men jeg har gjort det av og til, og er i alle fall ikke fremmed for tanken, sier han.

På 80-tallet spilte Oftebro profeten Jeremia i et stykke av Eyvind Skeie. Det var det første teaterstykket som ble fremført i Nidarosdomen siden Middelalderen. I stykket dør Jeremia, og står opp i en slags Kristus-skikkelse.

– Så skulle jeg liksom gå opp Nidarosdomen, som Kristus, foran­ alle disse menneskene som har viet hele livet sitt til å jobbe i kirken. Så liten har jeg aldri følt meg. Det får vel bli et slags svar på det du spurte om.

En annen gang ble Oftebro bedt om å lese Martin Luther Kings tale «I have a dream» fra prekestolen i Oslo domkirke.

– Da tenkte jeg på min onkel, som var prest. Det var som om to profesjoner smeltet sammen. Jeg har ingen rett til å være forkynner­, til det har jeg vært for mye rabagast.

Oftebro nøler.

– Jeg mener ikke man må være ren for å forkynne. Men man må kanskje ha ofret så mye at man virkelig tror på det man står der og forteller.

Savner det menneskelige

Nils Ole Oftebro gikk ut av Teaterhøgskolen i 1965, og ble ansatt på­ ­Nationaltheatret i 1971. Det er ikke manko på hverken ­engler eller demoner i hans rolle­register.

– Min jobb er å formidle det menneskelige til mennesket for at folk kanskje skal la være å ta like dårlige valg som karakterene jeg spiller, sier Oftebro.

Skuespilleren blir ikke alltid like overbevist av norske presters fremføring av Bibelens budskap. Kirker besøker han når han er i utlandet. I norske kirker er det som om Gud forsvinner.

– Ofte får jeg lyst til å reise meg i benkeraden og skrike «hvorfor kjeder du meg sånn?» til presten. Gjør én personlig ting som viser at du er et ­menneske! Stripp på prekestolen! Vis at du ikke bare har lært dette utenat!

– Men det er ikke alle som er som deg? Noen har fått mer byråkratiske nådegaver?

– Ja, jeg har fått evner som mange andre ikke har. Men så kan andre ting jeg er elendig i også.

Jeg er ikke et menneske som konsekvent har fulgt Guds kjærlighetsbud. Men jeg har gjort det av og til, og er i alle fall ikke fremmed for tanken.

Værmeldingsstemmen

En gang underviste ­Oftebro prestestudenter på Menighetsfakultetet i å lese fra Bibelen. Teksten var juleevangeliet.

– Det låt som en værmelding. Tenk, for et ­mirakel det er at Herrens engel står foran gjeterne i Betlehem. Selve stallfødselen er mindre bemerkelsesverdig, barn blir jo født på alle mulige rare steder. Men «plutselig sto Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste over dem». Kjenn på det, og les det som det var første gang du hørte det!

Oftebro kremter. Øynene er blanke.

– Hvorfor må man fremdeles trekke alt som heter kjønn, følelser, latter – alt som heter levd liv – ut av Bibelen? Gud snakker til mennesket og vet jo hvem mennesket er!

Da Oftebro leste inn Salmenes bok for Bibelselskapet for noen år siden, fikk han kritikk for å være for lidenskapelig.

– «Teksten handler om en kvinnes bryster», sa jeg. «Nei, den kan handle om Guds forhold til ­mennesket», sa de. «Ja vel, så Gud kaller mennesker­ for jentepupper?» sa jeg. Da ble de så sure at de ikke lot meg lese inn de fire evangeliene.

Såkalt tolerant

– Hvordan er ditt forhold til Den norske kirke i dag? Føler du deg mer hjemme der i dag enn du gjorde på 1960-tallet?

– Absolutt ikke. Kirken har blitt såkalt mer tolerant. Men vi er alle så innmari intolerante av natur, vi bare bytter ut en gruppe vi ikke tolererer med en annen, sier han.

Han er usikker på om han mener homofile skal kunne gifte seg i kirken.

– Det er rart med det homofilispørsmålet. Ekteskap har aldri handlet om kjærlighet, men om at en kvinne og en mann lover å holde sammen for å passe på barna sine. Og nå skal kirken liksom helliggjøre vårt sexliv. Det synes jeg er underlig, sier Oftebro.

Han nøler litt.

– Altså, homofile kan gjerne be en prest om å velsigne deres samliv, men å sidestille det med et heterofilt ekteskap er noe helt annet. ­Likekjønnede kan ikke få barn, selv om de tror de kan det. Det spørsmålet handler ikke om likestilling, men om en egoistisk kultur som fjerner seg fra naturen. Jeg vet ikke om Gud bør velsigne en medpappas rettigheter.

4 raske

Gud er: 


Målet for vår lengsel. 
Drivkraften bak menneskes nysgjerrighet. Vår tørst 
etter svar.

Jeg klarer meg ikke uten:

Barna mine.

På min gravstein 
skal det stå: 


Takk kjære barn og venner. Takk.

Boken alle må lese er: 


Bibelen og Idioten av Dostojevskij. Alle som bor i Norge bør også kjenne litt til Koranen.

Hvis jeg sier at jeg har vært tro mot mine idealer hele livet, så vil lynet slå ned i hytta i natt.

Søndagsskolegutt

Oftebro vokste opp i en familie av prester, misjonærer og søndagsskolelærere.

– Min far var absolutt en troende, men drev ingen sånn moralisme. Han var opptatt av at jeg skulle holde meg til Bibelen, og jeg var søndagsskolelærer til jeg var fjorten. Jeg var vel egentlig en ordentlig gutt; jeg gikk ikke rundt og drepte katter. Så ­dasket han meg av og til når jeg hadde gjort noe galt. Det synes jeg er helt greit, mye bedre enn å drive psykisk rovdrift på sine barn slik man gjør det i dag. Det var én dask, så var alt oppgjort. Litt som å skrifte i Den katolske kirke, sier Oftebro, men avbryter seg selv og peker ut av vinduet.

– Næmmen, se, en drone! Er det en sånn med kamera? Vi har en drone med i stykket nemlig. Er det den, kanskje? Nei, det er nok noen unger som leker, sier han, litt skuffet.

– Men, ja. Tro, håp og kjærlighet, sa du? Det rare er at tro og håp, det kan du klare helt på egen hånd. Men kjærligheten, det handler om det du er for ­andre. Det er det Peer Gynt ikke har forstått, at for å være deg selv må du være for andre. På den ­måten er Peer Gynt et forferdelig moderne menneske, som dreper Gud og fortæres av eget begjær. Men ingen mennesker er seg selv når de er seg selv nok.

Spriket

Oftebro mener kampen mellom menneskets vilje og Guds vilje, mellom­ ideal og praksis, ­mellom ego og nestekjærlighet, er den grunnleggende tematikken i mange av Ibsens største verker.

– Ibsen var en mann som slåss med Gud slik som Jakob. Bare tenk på Byggmester Solness, som klatrer opp i tårnet sitt for å ta et oppgjør med Gud før han for­later kone og barn for elskerinnen sin. Men så detter han ned og dør. Ibsen prøver alltid å si noe om balansen mellom det personlige ønsket og Guds vilje; den ideelle fordringen.

– Hvordan har forskjellen på ideal og praksis vært i ditt eget liv?

– Jeg er jo skilt jeg også da!

Det blir stille.

– Hvis jeg sier at jeg har vært tro mot mine idealer hele livet, så vil lynet slå ned i hytta i natt. Jeg har holdt fast ved at troen, håpet og kjærligheten er idealene for mitt liv, selv om jeg ikke har fulgt dem. Så er det mye jeg angrer på. Men jeg tror ikke jeg flykter fra meg selv, eller fra Gud. Jeg har i alle fall prøvd å gjøre opp med dem jeg har gjort noe vondt imot.

Edens hage

Oftebro begynner å fortelle om Edens hage, eller Edens have, som han sier. Om mennesket som oppdaget sin egen vilje, sitt eget ego. Om djevelen, som brukte tiltrekningen ­mellom kvinne og mann for å lure menneskene ut på ­dypet. Egoet, det er det menneskelige.

– Som alt annet i denne verden skapes mennesker i motsetninger. Uten mann, ingen kvinne, uten sorg, ingen glede, sier han.

For Oftebro er det derfor umulig å se for seg en tilværelse av evig lykke.

– Jeg tror på en tilværelse etter denne. Men ­uansett hvor fantastisk himmelen er, så må den også bestå av sorg, for uten sorgen finnes ikke ­lykken. Hvis himmelen er en eneste lang oppvisning i 17. mai-stemning, er den egentlig det samme som helvete. Da er du dømt til å være så helvetes lykkelig til evig tid. Da blir himmel og helvete to sider av samme sak, sier han.

«Den som ser Jehova dør», står det i Bibelen. I hinduismen og buddhismen lærer man at jeget utslettes ved Nirvana.

– Kanskje mennesket er som en møll som blir sugd opp mot et stort lys i himmelen, og blir en del av Gud. Men det vil være en ikke-individuell tilværelse. Jeg tror døden har noe med det menneskelige å gjøre, og da må vi oppleve hverandre som motpoler og individer også der, sier Nils Ole Oftebro.

Da han fikk prostata-kreft for noen år siden, var han ikke redd for å dø.

– Heller litt nysgjerrig. Det å dø er jo den store, allmennmenneskelige opplevelsen, sammen med å fødes. – Men jeg har ikke lyst til å dø, altså.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro