Hentet ideen bak jernteppet

Historien om kontantstøtten er historien om hvordan en idé fra en studietur i Ungarn ble stor-politikk og gjorde KrF til valgvinner. Men det er også historien om det mange hevder er 50 milliarder kroner som både har hindret likestilling og integrering.

Reportasje

– Dette er en gledens dag, erklærte daværende KrF-leder og barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland den 10. juni 1998.

Gledesutbruddet kom rett etter at Stortinget hadde vedtatt å innføre kontantstøtten. For KrF markerte det et gjennomslag ti år etter at partiet først foreslo ordningen. For Svarstad Haugland markerte det en personlig seier etter å ha stått i en av de mest opphetede politiske debattene på 90-tallet som kontantstøttens fremste fanebærer.

Kontantstøtte var saken alle hadde en mening om. Forkjemperne mente at kontantstøtten ville gi foreldre valgfrihet og mer tid med barna.

Motstanderne hevdet at kontantstøtten var et tilbakeslag for likestillingen og ville sende kvinnen tilbake til kjøkkenbenken.

Fra 1. august 1998 kunne foreldre begynne å benytte seg av ordningen. 20 år senere har staten totalt utbetalt over 50 milliarder kroner i kontantstøtte. Hva kom ut av den?

Kontantstøttens mor

– Hvorfor vi kalte det kontantstøtte, vet jeg ikke. Det bare ble sånn, sier Solveig Sollie.

79-åringen lever nå en rolig pensjonisttilværelse i Skien, men var lenge i begivenhetenes sentrum som mangeårig stortingsrepresentant og statsråd for KrF. Internt i partiet kalles hun «kontantstøttens mor». Det er nemlig Sollie som skal ha utarbeidet den første skissen til kontantstøtte.

Tilbake i 1988 var Gro Harlem Brundtland statsminister og prøvde å lede landet ut av den økonomiske krisen etter slutten på «jappetiden». Ett år frem i tid skal Berlinmuren falle og markere starten på Sovjetblokkens slutt. Men like før Sovjets fall, er Stortingets sosialkomité og Solveig Sollie på studietur bak jernteppet i det da sosialistiske Ungarn. Her blir de norske politikerne foredratt av den ungarske sosialministeren om kontantstøtteordningen de har der.

Overbevises

Tilbake i Norge, er Sollie overbevist om at kontantstøtte også bør innføres her. Ideen blir presentert for KrFs stortingsgruppe.

– Først var det en del skepsis i KrF. For mange var kontantstøtte en fremmed tanke, forteller Sollie.

Hun argumenterte for at foreldrene burde få mer valgfrihet til å bestemme hva som var best for barna. I tillegg mente hun det var urettferdig at noen foreldre fikk statssubsidiert barnehageplass, mens de som ikke fikk barnehageplass, ikke fikk noe. Det tar ikke lang tid før det er begeistring i KrF for ideen om kontantstøtte.

I regjering

Ved stortingsvalget i 1989 går Ap kraftig tilbake, og Høyre danner mindretallsregjering med KrF og Senterpartiet med Jan P Syse som statsminister. Selv blir Sollie familieminister i den nye regjeringen. Etter det Sollie beskriver som en ganske hard kamp internt, legger regjeringen frem et budsjettforslag høsten 1990 med penger til å opprette en kontantstøtteordning.

Men før Stortinget rekker å behandle budsjettet, sprekker Syse-regjeringen grunnet intern uenighet om EF-spørsmålet. Det baner vei for en ny, Ap-ledet regjering som sitter helt til 1997. Dermed blir ikke kontantstøtteforslaget vedtatt, og saken legges død av Ap.

– Det var en stor skuffelse, forteller Sollie som går ut av Stortinget med uforrettet sak i 1997.

Det skal snart endre seg.

Vinnersaken

I valgkampen i 1997 er KrF i medvind. Partiet har en populær statsministerkandidat i Kjell Magne Bondevik. I tillegg appellerer partilederen Valgerd Svarstad Haugland (da 40 år) til velgere utenfor den tradisjonelle velgerbasen. KrF velger å kjøre frem kontantstøtte som partiets store sak.

– Det var en periode da mange foreldre hadde det krevende, og vi traff en nerve i valgkampen med saken om kontantstøtte. Mange som vanligvis ikke stemte KrF, stemte på oss grunnet den saken, forteller Svarstad Haugland.

Resultatet på valgdagen er slående. KrF får 13,7 prosent av stemmene – partiets beste oppslutning noen sinne. I valgkampen hadde statsminister Thorbjørn Jagland erklært at han ville gå av dersom Ap ikke fikk 36,9 prosent av stemmene. Ap endte på 35 prosent, og det banet vei for norgeshistoriens andre sentrumsregjering med KrF, Sp og Venstre.

Vanskelige forhandlinger

I regjeringsforhandlingene på Voksenåsen stiger temperaturen når man begynner å diskutere kontantstøtten. I diskusjonene kommer det både frem bekymringer for likestillingen og for det enorme beløpet som må settes av til ordningen.

Men KrF gjør det klart at det enten blir kontantstøtte eller ingen avtale om regjeringssamarbeidet. De tre sentrumspartiene blir til slutt enige om at de skal legge frem et forslag om kontantstøtte i Stortinget allerede våren 1998.

Svarstad Haugland blir barne- og familieminister og får ansvaret for å gjennomføre kontantstøttereformen.

Kvinnemotstand

Samtidig vokser det frem en voldsom motstand mot kontantstøtten. Både Ap og SV steiler mot forslaget, og en folkelig motstand vokser frem.

– Med sine utspill tråkker Valgerd på den kampen våre mødre og bestemødre har ført, det vi selv står for og ønsker å bringe videre til våre barn, uttalte Kirsten Haaland i juni 1998.

Hun var en av lederne bak protestaksjonen «Kvinner mot Valgerd» som ble startet opp med buttons, konsert og egen hjemmeside.

– Jeg ble både kalt konservativ, sidrumpa og kvinnestemmen fra helvete. Det var til tider tøffe tak for familien min, forteller Svarstad Haugland.

I strupen på kvinnebevegelsen. Karita Bekkemellem var familiepolitiker for Ap på slutten av 90-tallet og en av de ledende i motstanden mot kontantstøtten. Hun sier kontantstøttedebatten ble så het fordi den trykket på noe helt fundamentalt ved kvinnerollen.

– Mange av oss var et produkt av feminismen og tok likestillingen som en selvfølge. Så kom man og ville ha mamma tilbake til kjøkkenbenken. Det gikk i strupen på alt kvinnebevegelsen hadde stått for, forteller Bekkemellem.

Hun viser til at det var en enorm mangel på barnehageplasser på 90-tallet.

– De som var for kontantstøtten snakket om valgfrihet for barnefamiliene. Men man hadde ikke reell valgfrihet før barnehagesektoren var fullt utbygd, sier Bekkemellem.

Det var til tider tøffe tak for familien min

—   Valgerd Svarstad Haugland, tidligere KrF-leder

Allianse med høyrepartiene

I tillegg til sentrumspartiene, støttet Frp og Høyre opp om kontantstøtten. Våren 1998 inngikk de en bindende avtale med Bondevik-regjeringen om å sikre flertall for kontantstøtten ut stortingsperioden i 2001.

Valgforsker Svein Erik Tuastad mener det er to grunner til at kontantstøtten fikk oppslutning blant sentrums- og høyrepartiene i norsk politikk.

– På en side handlet dette om den konservative argumentasjonen om å være hjemme med familien og støtte husmorrollen i en tid da andre type kvinner hadde definisjonsmakt i offentligheten. Dette passet godt inn i den folkelige, konservative tenkemåten som KrF og delvis Sp representerte. I tillegg passet den godt inn i Høyre og Frps valgfrihetsideologi og kamp mot statlig formynderskap, sier Tuastad.

Innføres

Med Høyre og Frps stemmer blir dermed stortingsflertallet sikret, på tross av den kraftige motstanden. 1. august 1998 er kontantstøtten et faktum. Fra denne datoen kan foreldre få utbetalt 3.000 kroner i måneden for å være hjemme med ettåringer. Fra 1. januar 1999 utvides ordningen til også å gjelde toåringer.

Den blir raskt populær: I 1999 var det over 86.000 som benyttet seg av ordningen. Det tilsvarte rundt tre fjerdedeler av barn i kontantstøttealder. Men det ble samtidig en kostbar reform. Allerede i 1999 brukte staten 2,3 milliarder kroner på kontantstøtte. Mellom 2000 og 2005, ble det brukt rundt 3 milliarder kroner årlig på ordningen.

Evalueres

– Det at tre av fire foreldre med barn i målgruppen mottok kontantstøtte, betydde ikke at det var et valg de tok. For de fleste handlet dette om en mangel på barnehageplasser, sier Anne Lise Ellingsæter.

Hun er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo og en av Norges fremste forskere på kontantstøtte. Hun var også med på å skrive den første, omfattende evalueringsrapporten om kontantstøttens kortsiktige resultater i 2001.

Rapporten fra Norges forskningsråd konkluderte med at kontantstøtten var en «stor reform med små virkninger». Man kunne verken slå fast at kontantstøtten hadde svart på målsettingen om å gi foreldre mer tid med barna eller mer valgfrihet i valg av omsorgsform. På den andre siden kunne man heller ikke konkludere med at ordningen hadde gitt de fryktede effektene, som svekkelse av likestillingen og rasering av barnehagesektoren.

Underliggende trend

Ellingsæter sier at senere studier viste at kontantstøtten bidro til å stoppe veksten i mødres yrkesaktivitet i noen år. Men etter den storstilte barnehageutbyggingen på 2000-tallet, skjøt veksten fart igjen.

– Kontantstøtten var en reform som gikk på tvers av den underliggende trenden om økt yrkesdeltakelse blant mødre med små barn. Reformer som prøver å stoppe en utvikling med sterke, strukturelle understrømninger, er vanskelig, sier Ellingsæter.

Umulig å fjerne

I mars 2000 går Bondevik-regjeringen av etter å ha stilt kabinettspørsmål på gasskraft-saken. Jens Stoltenberg blir statsminister for en mindretallsregjering med Ap. Karita Bekkemellem blir barne- og familieminister med ansvar for kontantstøtten. Selv om en av de mest ihuga motstanderne av kontantstøtten har ansvar for den, må Bekkemellem finne seg i at ordningen består. Det er det nemlig flertall for på Stortinget.

Flertallet for kontantstøtten vedvarer etter stortingsvalget i 2001. Da gjør Ap sitt dårligste valg i etterkrigstiden. Det fører Bondevik tilbake til statsministerposten, denne gangen i en koalisjon mellom Høyre, Venstre og KrF.

Dermed blir kontantstøtten fredet i fire nye år.

Voldsom nedgang

Samtidig som den politiske støtten til kontantstøtten består, stuper antallet kontantstøttemottakere. Det har sammenheng med at barnehageutbyggingen skyter fart, noe som både gir flere og billigere barnehageplasser. I 2002 er det 80.000 kontantstøttemottakere. I 2005 er antallet 64.000. Fire år senere, i 2009, er tallet nesten halvvert – bare 34.000 mottar kontantstøtte.

Når Ap, SV og Sp vinner valget i 2005 og danner den rødgrønne flertallsregjeringen, har SV-leder Kristin Halvorsen en uttalt målsetting om endelig å fjerne kontantstøtten. Men SV-planen havarerer: Senterpartiet proklamerer seg selv som en garantist for kontantstøtten og nekter å fjerne ordningen.

– Dette handlet om maktforholdet i norsk politikk. Vi var hele tiden avhengige av Sp, som var for ordningen, sier Karita Bekkemellem.

Rødgrønt kompromiss

Med SV og Sp som to motpoler i kontantstøttesaken, blir de rødgrønne lammet i alle forsøk på å vurdere ordningen. Det skal imidlertid endre seg vinteren 2011. Mens daværende barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken (SV) er i pappaperm, møter han Sps Trygve Slagsvold Vedum på en kafé i Oslo. De to småbarnsfedrene skisserer ut et kompromiss begge partiene kan leve med:

For SV var det viktigst å fjerne kontantstøtten for toåringene siden de mente dette både hindret likestilling og integrering. For Sp var det viktigst at det var et godt kontantstøttetilbud for de yngste. Dermed blir de enige om at kontantstøtten skal fjernes for toåringene, men støtten skal settes opp til 5.000 kroner for ettåringene. Da Vedum og Lysbakken la frem kompromissforslaget for Jens Stoltenberg, skal han ha godtatt det over bordet.

Reformen av kontantstøtten blir virkelighet i 2012, og effekten er merkbar. Det totale antallet mottakere går ned fra 30.000 til 16.000 over natta. Samtidig holder antall mottakere seg stabilt for ettåringer i årene etter.

Stemningen snur

I 2013 vinner de borgerlige partiene valget, og Høyre og Frp danner regjering med støtte fra Venstre og KrF. I regjeringserklæringen får KrF en stor seier når de blåblå lover å gjeninnføre kontantstøtten for toåringer. Men stemningen om kontantstøtte for toåringer snur: Det blåblå løftet blir aldri innfridd, og selv KrF valgte til slutt å klatre ned fra barrikadene om gjeninnføring av kontantstøtte for toåringer. Den dag i dag er punktet til og med fjernet fra partiprogrammet til KrF: Nå vil partiet bare øke kontantstøttetiden fra 11 til 14 måneder.

– I ettertidens lys vil jeg si at endringen de rødgrønne gjorde, var en klok beslutning. Det er de to første årene det er viktigst at foreldrene får større fleksibilitet angående omsorgen for barna. For de eldre barna er barnehage viktig, både for språkutvikling og det å utvikle seg sammen med andre, sier Valgerd Svarstad Haugland

Integreringsargumentet

En viktig grunn til at stemningen om kontantstøtte har snudd, er den økende bekymringen om integrering. Da kontantstøtten ble innført i 1998, var hovedargumentet mot ordningen at de skulle være hemmende for likestillingen. Men etter at kontantstøtten ble en realitet, kom det stadig en sterkere bekymring om at ordningen var hemmende for integreringen.

Selv om kontantstøttebruken har sunket voldsomt blant alle grupper siden 1998, er det en klar forskjell i bruken blant innvandrere i forhold til personer uten : Ifølge SSB var bruken i 2016 46 prosent blant innvandrere mot 15 prosent blant personer uten innvandrerbakgrunn.

– Noe av det mest problematiske med kontantstøtte, er integreringsbiten. Med all politikk prøver man å legge til rette for at barn skal bruke barnehage, men man har en støtteordning som betinger at de ikke bruker barnehage, sier Ellingsæter.

Endrer karakter

Valgforsker Svein Erik Tuastad mener at innvandring gjorde at saken om kontantstøtte endret karakter.

– Den familiekonservative argumentasjonen ble innhentet av seg selv. De innvandrerkvinnene som faktisk var hjemme og ikke jobbet, ble ikke sett på som gode representanter for en familiepolitikk med den kjærlige husmoren. De ble sett på som en økonomisk byrde og som et problem for barnet, sier Tuastad.

For å møte bekymringene rundt integrering, ble det fra 1. juli 2017 innført krav om at begge foreldrene må ha bodd fem år i Norge før de kan få kontantstøtte. Daværende barne- og likestillingsminister Solveig Horne (Frp) begrunnet dette med å få nyankomne raskt ut i arbeidsrettet aktivitet, slik at de ikke blir gående passivt mens de mottar kontantytelser.

Skapte høyrefellesskap

Tuastad mener saken om kontantstøtte på lengre sikt har bidratt til å skape det han omtaler som «en kunstig stor avstand» mellom KrF og venstrepartiene, samtidig som den skapte et fellesskap på høyresiden.

– Dette gjorde at kontantstøtten kanskje har overlevd lenger enn den ellers ville gjort. Selv om de andre borgerlige partiene ikke lenger liker kontantstøtten, har det vært en pris de har vært villige til å betale for å være venner med KrF, sier Tuastad.

Støtten forsvinner

Men nå kan mye tyde på at det brede, politiske flertallet som en gang fantes blant sentrum-høyre-partiene i norsk politikk er i ferd med å forsvinne:

I Jeløya-erklæringen fra januar 2018 er ikke kontantstøtten nevnt med et ord. Mens Høyre tidligere var en varm garantist for kontantstøtten, har partiet splittet seg og sentrale politikere er nå mot ordningen. I Frp-kretser er det sterk skepsis til kontantstøtten, og Frp-topp Roy Steffensen har uttalt at han tror man er inne i den siste stortingsperioden med kontantstøtten. Regjeringspartiet Venstre går inn for å avvikle ordningen.

Avhenger av KrF

– Det er et sterkt press mot kontantstøtten. Den politiske støtten er lavere enn aldri før, sier Anne Lise Ellingsæter.

Hun tror kontantstøttens overlevelse vil ha å gjøre med KrFs posisjon i norsk politikk i tiden fremover.

KrF-leder Knut Arild Hareide er klar på at kontantstøtte fortsatt vil prioriteres høyt av partiet.

– Barn er forskjellige, familier er forskjellige. KrF vil kjempe med nebb og klør for familiene og kontantstøtten i årene som kommer, sier Hareide.

- På 20 år har det offentlige utbetalt 50 milliarder kroner i kontantstøtte. 
Er dette godt brukte penger? 


- Vil det fortsatt være en kontant
støtteordning noen år frem i tid?

Erna Solberg

statsminister (H)

– Det er et godt kontrollspørsmål som bør anvendes på de fleste offentlige støtteordninger. Kontantstøtten skal legge til rette for at familier kan velge selv hvordan de vil gi best mulig omsorg til de minste barna. Det er en god investering for både barn og foreldre i en hektisk småbarnsperiode.

– Så lenge jeg er statsminister vil jeg ønske at det legges til rette for familienes fleksibilitet og valgfrihet. Samtidig har regjeringen et ansvar for hele tiden å vurdere om fellesskapets midler blir brukt på riktig måte. Det er ikke gitt at kontantstøtten vil se lik ut i 2022, som den gjør i dag. Hvis vi har en borgerlig regjering, tror jeg vi vil ha kontantstøtte.

Siv Jensen

finansminister og Frp-leder

– Det er mye penger, naturlig nok når det går over 20 år. Men kontantstøtten har hatt en viktig funksjon for å gi foreldre økt valgfrihet, spesielt i en tid hvor det ikke var full barnehagedekning.

– Jeg mener det er viktig å ha gode velferdsordninger til barnefamiliene. Utover det har jeg ikke tenkt å spå eller forskuttere hva politiske flertall om noen år bestemmer.

Jonas Gahr Støre

Ap-leder

– Utgangspunktet er barnets beste. I Ap hadde vi heller sett pengene brukt på trygge, gode og rimelige barnehageplasser for alle i barnehagealder, og SFO/AKS med god kvalitet og makspris. Kontantstøtten motvirker integrering, svekker muligheten til å få mennesker i arbeid og er et tilbakeskritt for likestillingen i samfunnet.

– Ap vil støtte initiativer til å gi barn og barnefamilier en bedre hverdag som alternativer til kontantstøtten. Barnefamiliene trenger mer fleksibilitet, men kontantstøtten er feil svar. De neste 20 årene kan vi bruke 50 milliarder kroner langt bedre, for barn, foreldre og samfunn.

Audun Lysbakken

SV-leder

– Nei, dette er 50 milliarder kroner som har blitt brukt til motstand mot likestilling og integrering.

– Nei. Ingen politikk som er så dårlig kan overleve på sikt. Spørsmålet er vel hvorfor den fortsatt finnes? Noen ganger må jeg klype meg i armen for å sjekke at det ikke var noe jeg drømte: Ja, staten betaler faktisk kvinner for ikke å delta i arbeidslivet.

Knut Arild Hareide

KrF-leder

– Ja, dette er viktige midler som har kommet barna og familienes valgfrihet til gode. Samtidig er jo dette en lavere kostnad enn å sørge for barnehageplass til de samme barna.

– Ja, kontantstøtten er viktig for familiene. Jeg tror ikke på et A4-samfunn hvor vi sender alle barna rett i barnehagen straks de fyller ett år. Dette må være opp til familiene selv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje