Den læstadianske taler

Statssekretær Hans Kristian Amundsen strever med alt i livet som ikke kan måles.

Min tro

Dette intervjuet sto først på trykk i Vårt Land i desember 2011. Vi henter det fram fra arkivet i forbindelse med nyheten om at Hans Kristian Amundsen døde 29. juli 2018. 

Søndag 21. august, minneseremoni i Oslo Spektrum. Jens Stoltenberg står på scenen og minnes de mange liv som er gått tapt på Utøya og i regjeringskvartalet. Setningen er enkle, rett fram og taler direkte til hjertet.

«Familienes lange sorg har prøvelser vi andre bare kan ane. Den tomme stolen ved søndagsmiddagen. Bursdagen uten bursdags-barnet. Den første julen.»

Åkets form

Statsministeren har fått mye ros for hvordan han samlet det norske folk med sine taler etter 22. juli. Men han skrev dem ikke alene. Statssekretær hans Kristian Amundsen skal ha bidratt med mange av de gripende ordene. Inspirasjonen hentet han fra de nordnorske læstadianerne og andre i bedehusmiljøet, som han selv var en del av i oppveksten, fortalte VG tidligere i år.

- Jeg vet ikke hva de mente med det, men skal jeg tillate meg å være analytisk, så tror jeg det handlet om språkets form, sier Hans Kristian Amundsen.

- Det skulle ikke være en fortelling med innfløkte setninger og underliggende budskap. Når vi mente død, så sa vi død. Når vi mente drap, så sa vi drap. Virkeligheten skulle ikke pakkes inn, døden ikke gjemmes bort. Å snakke om det ærlig er en viktig del av sorgprosessen.

Klar røst

Amundsen ble i januar i år hentet til regjeringen direkte fra sjefredaktørstolen i avisen Nordlys. Der hadde han markert seg som en uredd og frittalende redaktør, men ingen i Tromsø oppfattet ham som en læstadianer, snarere tvert imot.

Samtidig er ingen upåvirket av sitt opphav. Født og oppvokst i bygda Skoganvarre i Finnmark på 1960-tallet var den lavkirkelig samiske trosretningen læstadianisme en viktig påvirkningsfaktor. Hans far var kirketjener, mens gamle tante Anna markerte seg som en sterk deltaker i forsamlingen med kraftfulle vitnesbyrd om hva troen gjorde med mennesker.

På sine mange forsamlingsmøter som ung lærte Amundsen læstadianismens språk: Den enkle og direkte stilen, fortvilelsen overall ondskapen i verden, ureddheten for å snakke om døden, og det samiske grunnsynet om at det finnes skjulte krefter i naturen vi ikke ser.

- Læstadianisme er like mye et kulturuttrykk som en trosretning, sier Amundsen.

- Den oppsto som en renselse og passer inn i et barskt polarmiljø. Når du hører en læstadianer synge, den klagende salme som grenser til joiken, er det en overgang til å tolke det uendelige som en møter oppe på Finnmarksvidda eller ut mot det åpne hav, forteller Amundsen.

Det finnes en størrelse vi ikke er i stand til å sette begreper på.

Sliter med troen

Han husker sist gang han hørte en læstadianer tale. Det var en barnedåp i Kåfjord på første påskedag. Møtet var ikke positivt. Gudstjenesten varte i to stive timer. Prekenen i mer enn én.

- Han fortalte oss med rene ord hvor trangt nåløyet til Guds rike er. Det var ikke slik at han overlot oss til tro og håp. Selv de som satt der inne med sterk tro, skulle vite: Sorry mac, du kommer ikke inn.

- Likte du taleformen?

- Overhodet ikke. At vi mennesker skal ta oss retten til å bruke Gud til å undertrykke, ydmyke og plage andre. Sånn var den gudstjenesten, og sånn er den fæle delen av læstadianismen.

- Er du en troende i dag?

- Det tenkte jeg på etter at du ringte meg. Skal jeg svare ærlig så blir det nei, men det er et altfor unyansert svar. Som alle mennesker strever jeg med det livet som ikke kan kvantifiseres. Men derfra til å si at det finnes en Gud, det vil jeg ikke gjøre. Jeg tror det finnes en godhet som kan utvikles og pleies. Det finnes en størrelse vi ikke er i stand til å sette begreper på. Og i samspillet mellommenneskelig vilje og det uforståelige så mener jeg vi kan operere og utvikle noe som beveger oss fremover sin samfunn. Om det innebærer at det i den ene enden av dette finnes en Gud, det er jeg ikke i stand til å si.

Fadervår

– Hva slags forhold hadde dine foreldre til troen?

- Begge var kristne. Vi var fem søsken og bodde trangt. Derfor sov jeg ganske lenge inne på mine foreldres soverom. Jeg husker at de hver kveld leste Fadervår sammen før de la seg. Den bønnen er min barndomslyd av trygghet.

Amundsen karakteriserer sine foreldres tro som tolerant, i motsetning til tante Anna, som han syntes iblant kunne tippe over i det fordømmende.

- Men de tilhørte også en del av Norge som er fjernt fra det vi ser i dag. For far var tro svart dress, hvit skjorte og slips, sier Amundsen, ser på sitt eget antrekk og begynner å le, korrekt antrukket som han selv er akkurat nå.

Døden

- Hva er du takknemlig for å ha fått fra din oppvekst?

- Min foreldrearv er så stor. Kjærligheten de viste hverandre og til oss barn. Oppofrelsen de utøvde er uten sammenlikning, sier han, og tar seg en liten pause.

Så, lent fremover bordet:

- Du, jeg er nødt til å fortelle deg en historie.

Han gjør ofte det, statssekretæren fra nord. Forteller historier om ting som gjør inntrykk på ham, noen ganger om landskapet og folkesjelen i nord, men mest om sin 82 år gamle mor og avdøde far.

- Da mor tok avskjed med far. Å se en liten, gammel kvinne gjøre opp et helt liv med mannen hun satte overalt. Å herregud, jeg burde ikke snakke om det her, sier han og tar en pause.

- Det var det konsentrerte øyeblikk på hva kjærligheten betyr mellom to mennesker og den større ring, familien.

- Tror du selv på et liv etter døden?

- Nei, jeg gjør ikke det. Min mor er derimot veldig klar på det, og det var en viktig del av hennes avskjed med far, at hun skal møte ham igjen. Da møter hun også sine to sønner som er døde. Jeg har opplevd hvor hjerteskjærende det er for en mor å miste sine barn. Jeg kjente igjen den situasjonen 22.juli.

Ondskapen

«Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et folk.»

Hans Kristian Amundsen gikk fjelltur i Gratangen i Troms sammen med sin samboer Karen- Marie Berg da han fikk den dramatiske telefonen 22.juli. Han kastet seg på første fly fra Evenes og ankom Oslo samme kveld. Deretter gikk det slag i slag. Pårørende skulle treffes, landet styres og taler skrives.

Kanskje var det et lykketreff for Stoltenberg at han måneder i forveien hadde hentet Amundsen- til Statsminsterens kontor? Ja, kanskje hadde han med sin oppvekst i en læstadiansk bygd fått med seg et begrepsapparat som gjorde møtet med ondskap og død enklere? Amundsen selv er mest opptatt av å få fram at talene var et bredt samarbeid og at Stoltenberg aldri ville holde en tale han ikke kunne stå inne for, men han avviser heller ikke at oppveksten i Skoganvarre kan ha vært nyttig.

- Det å si ting rett ut er en bærende del av læstadianismen. Og det at vi møtte ondskapen 22. juli kan det ikke være noen tvil om. At så mange, så brått og brutalt ble kastet inn i en situasjon der vi måtte forholde oss til det ytterste av ondskap, at et menneske angriper, dreper, lemlester det fineste, flotteste vi har – barna våre. Ingen mennesker er i stand til å begripe slik ondskap.

- For oss var det viktig å gi retning, prøve å gi mening i det vonde, å prøve å si at det finnes en vei videre.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro