Les alt for bare 10 kr!

Ikke gjennomsnittlig, men normalt

Hvis det er et rom mellom gjennomsnittlig og normalt, så kommer Trude Marstein før eller siden til å finne det.

Forfatteren innrømmer at hun er redd for at lesere skal spørre «hvorfor skal vi lese om dette?». Hun skriver jo om helt vanlige mennesker. Ikke gjør de noe sært og ikke skjer det noe veldig dramatisk. Utfordringen hennes er å blåse liv i og gjøre personene litterært interessante.

I bøkene sine er hun berømmet for å avsløre spriket mellom­ kjærlighet og trivialiteter, mellom gale følelser og nærhet. Enda en gang har hun skrevet om forhold mellom nokså normale mennesker og ikke minst alt det som ligger under. Bare Trude Marstein kan skrive om «en murrende ro» og koble det til innfridde drømmer.

Stusselig

Lesere av romanen Så mye hadde jeg møter Monika som trettenåring og følger henne til hun er 58. Gjennom 432 sider blir vi foruroligende kjent med familie, venner og en rekke med menn, et sted mellom fem og ti, forfatteren er selv litt usikker. Som tenåring vet Monika at alt hun opplever en gang skal tilhøre en annen tid. 27 år gammel blir hun elskerinnen til en eldre littera­turprofessor som ikke gir seg. Som 37-åring bor hun sammen med kokken Geir som hun har fått Maiken med. Geir er en fin fyr – en av de få vi som lesere kan slappe av med – og en tryggere forelder enn Monika. Ti år etter prøver hun å finne ut av høne-og-sau-livet på landet sammen med en poet.

Slik går dager og år. Hun vender­ tilbake til vennene fra kollektivet, til den trygge Tollef, til tante Liv og til søstrene Kristin og Elise. Så mye hadde jeg er en roman om en tilværelse der de fleste forsøk på å feste grep om mening og tilhørighet glipper.

Mødre

– Vi møter en mor det ikke er så mye godt å si om?

– Jeg skal verken forsvare eller­ dømme personene mine. Jeg tror Monika framstår som verre enn hun er fordi vi hele tiden får hennes blikk på det. Hun er ikke spesielt nådig mot seg selv heller. En stund ville jeg skifte kjønn på henne, men da merket jeg at jeg var blitt interessert i det kvinneperspektivet. Særlig gjelder det morsrollen. Fremdeles tror jeg at dersom hun hadde vært en far, så ville hun ikke framstått som så forsømmende.

– Monikas mor er også en fjern figur – hvor kommer hun fra?

– Jeg vet ikke helt. Jeg ville gjøre­ Monika utsatt. Hun er tidvis et usympatisk og hensynsløst menneske, men hun har også mye omsorg, Hun har mye skyldfølelse, som ikke alltid er relevant, men jeg tenker at det handler om et menneske med en grunnleggende ensomhet, og at hun er litt forsømt av sin mor. Jeg ble interessert i den moren som er veldig selvsentrert og omsorgs­trengende selv om hun har tre barn. Monika er forskjellig fra sin mor og forsømmer ­datteren sin på en helt annen måte.

– Så kommer tante Liv som en morserstatning for både barn og far. Hvordan henter du inn de ­ulike personene?

– De kommer til etter hvert, og så fjerner jeg personer fordi de ikke er relevante eller interessante nok. Det tar enormt mye tid å bygge opp personene. Jeg er opptatt av at de skal framstå som virkelige og troverdige. Samtidig skal de ha en litterær funksjon. Har de ikke det, kan jeg bare ta dem ut – eller gi dem den funksjonen. Alle personene bidrar til å vise flere sider av Monika gjennom de ulike fasene av livet.

ANNONSE

Logg inn for å lese videre

eller

Ikke kunde?

Registrer deg her og les Vårt Land i 10 uker for kr 10*.

10 uker - 10 kroner

*Abonnementet er løpende og kan sies opp når som helst. Etter prøveperioden fornyes det automatisk, til rabattert pris kr 199 per måned.

Les også