Prest på ­
dødens terskel

De som så Sunniva Gylver bli ­påkjørt, trodde hun var død. 
Nå snakker presten med større tyngde enn før om det å forlate ­livet.

Eksistens

Det skjedde 5. mai i fjor. Gylver var ferdig på jobb. Hun satte seg på sykkelen og suste ned bakken fra Fagerborg kirke. Hun kastet et blikk på bygget og tenkte på hvor fin kirken hennes var.

Et lett duskregn forsterket lukten av vår og ga henne en sterk lykkefølelse over å kunne sanse og bruke kroppen.

Mer husker hun ikke før hun våknet på sykehus.
Men øyenvitner forteller at en bil brøt vike­plikten og kjørte over henne. Hodet hennes ble klemt ­mellom hjulet og asfalten. De som ringte nødetatene trodde de hadde sett en dødsulykke.

Legene på sykehuset ga heller ikke mye håp.

«Hun klarer seg ikke», var deres beskjed.

En veldig ro

Men Sunniva Gylver lever. Hun har vært heldig. Samtidig har det vært et krevende år. Synet, balansen, konsentrasjonsevnen og kreftene er fortsatt svekket. Kanskje vil de alltid være det.

– De første ti dagene fikk jeg vite at de ikke kunne operere skadene i hodet. De var for langt inne. De måtte bare stabilisere meg og håpe det beste. Jeg visste ikke om jeg kom til å leve eller dø, eller leve videre med store skader.

51-åringen med dreadsene tar en liten pause når hun forteller. De som kjenner henne vet at pauser ikke akkurat er hennes fremste varemerke.

– Jeg var redd, men samtidig hadde jeg en veldig ro inni meg. En ro som ­handlet om at jeg ikke hadde noe uoppgjort. Jeg var forsont med andre og­ ­forsont med meg selv. Samtidig ­hadde jeg lyst på mer. Det var fortvilende å tenke på å forlate familien min.

Gylvers første ordentlige minne ­etter ulykken kom etter halvannen uke, da ­hennes yngste sønn ble konfirmert. ­Familien hennes sier at det var første gang de opplevde at hun var seg selv igjen.

Sjokkerende

Fire måneder før sykkelulykken feiret Sunniva Gylver 50-årsdagen sin. Hun brukte anledningen til å gjøre opp sitt livsregnskap. Og hun husker at hun tenkte: «Jeg er så heldig at jeg er akkurat der jeg vil være».

– Det høres kanskje litt blærete ut. Men jeg ­hadde faktisk en sterk følelse av at alt var på plass. S­amtidig hadde jeg jevnlig en sjokkerende sterk opplevelse av hvor tynn hinnen kunne være ­mellom følelsen av at alt var på stell og følelsen av at ­marginene var ørsmå. Som prest og med­menneske har jeg i mange år hatt døden tett innpå meg. Det har preget meg.

Den vevre kvinnen understreker at den takknemligheten og tilstedeværelsen hun nå kjenner på, ikke er ny for henne.

– Man kan oppleve at livet både er for stort og for lite på samme tid. At det ikke er så stort som man ønsker seg, og samtidig kan det være så over­veldende at man ikke vil eller kan ta det inn over seg. Sånn er det sjelden for meg. Jeg har alltid visst at det kan være over i neste øyeblikk. Nå vet jeg det også fysisk. Det tror jeg er bra.

Livsregnskap 

Mange år før hun ble most under en bil ­begynte Sunniva Gylver å ­bruke ­uttrykket eksistensiell beredskap. Det var noe hun ønsket å ha. En ­bevissthet rundt hva hun tror på, brenner for, bygger ­livet sitt på og hvilke spor hun vil ­prøve å sette.

---

Eksistens: Døden

  • Det er likt for alle mennesker at vi skal dø.
  • Men ettersom livene våre er forskjellige, blir også møtet med døden forskjellig.
  • Sunniva Gylver var døden nær i en sykkelulykke.
  • Hun bruker erfaringen når hun møter livets slutt i jobben sin som prest.

---

Jeg var redd, men samtidig hadde jeg en veldig ro inni meg.

—   Sunniva Gylver

– Mange spurte meg etter ulykken om den hadde forandret meg. Nei, sa jeg, jeg tror ikke det. Den har heller bekreftet fundamentet jeg hadde. Jeg tenker ikke nytt verken om Gud, livet, tiden min eller prioriteringene. Tvert i mot er jeg enda sikrere enn før på hva som betyr noe. Men – og det er viktig å si: Hvis jeg ikke ­hadde vært så heldig, hvis jeg ikke ­hadde klart å være prest og klart å trene igjen, så hadde jeg kanskje svart helt ­ annerledes.

– Får du ingen tilbakemeldinger om at du har forandret deg?

– Den sterkeste tilbakemelding jeg får er at jeg er veldig meg selv og gjenkjennbar. Det er så godt for meg, for det var jo en stund veldig usikkert om jeg ville bli meg selv igjen.

Snakke ærlig

Som prest har Gylver møtt flere som seriøst ønsker å gjøre slutt på livet sitt. Og som hun sier: De har gode, eller skal vi si vonde, grunner for å ønske det.

– Mye av forkynnelsen vår er basert på at døden er det vi frykter mest. Men min opplevelse som prest er at de fleste har mer frykt for det som kan komme før døden. Av smerter, hjelpeløshet og tap av evner. Jeg er nok sånn selv også. Etter å ha møtt døden, kan jeg si det med større tyngde enn før.

– Du frykter ikke døden?

– Jeg tror på evig liv, ikke som en evig stillstand, men som en nyskapelse og oppreisning for alle de som opplever helvete på jord. For oss som er så heldige at vi stadig opplever dette livet som et glimt av paradis, kan døden lettere kjennes som en fiende. Men døden har mange ansikter. Og for meg som teolog er det viktig at kirken snakker ærlig om døden.

– Snakkes det uærlig?

– Noen ganger snakker vi for enkelt eller entydig om døden. På Allehelgensdag, for eksempel, tror jeg vi ofte ivaretar dem som savner, mens vi i liten grad møter den urene og vanskelige sorgen, den som rommer lettelse over at noen er blitt borte – eller frykt for å møtes igjen.

Nei, nei, nei!

Hun var bare 16 år, Sunniva ­Gylver, da lillesøsteren hennes døde av anoreksi. Det ­kjentes helt meningsløst. Hun ble skuffet over mange voksne kristne, som syntes mest opptatt av å få ting til å gå opp og forsvare Gud:

– Jeg reagerte på hvor lettvinte svar de ­hadde. «Det er nok en mening med det», sa noen. «Hun ble hentet hjem», sa andre. «Alt tjener dem til gode som elsker Gud», ble også sagt. Jeg tenkte: «Nei, nei, nei!» Denne erfaringen gjorde noe med min egen teologi. Livet og virkeligheten går ikke alltid opp. Ikke en ­troverdig teologi ­heller. I møte med andres ­lidelse skal vi ikke bruke Gud til å gi lettvinte svar.

Som prest har Sunniva ­Gylver gjennomført mer enn hundre begravelser. Hun ­slutter aldri å undre seg over hvor ­forskjellige de er.

– Det kan være fint og fælt, vakkert og stygt, givende og ­tappende. Men hver gang føler jeg at jeg trår på hellig grunn. Jeg kommer så tett innpå andre mennesker, og føler på sett og vis at jeg lever ti liv på en gang.

– Dør du ti ganger også?

– Bare en gang foreløpig. Veldig mye i livet er sånn at vi kan gjøre det om igjen, ­reparere, starte på nytt. ­Døden er ikke sånn. Den er ugjen­kallelig. Det er vel noe av grunnen til at den virker så truende for mange.

---

Sunniva Gylver

  • Alder: 51.
  • Bosted: Oslo.
  • Familie: Gift med Lars Kristian, mor til Simon, Gina og Noah.
  • Yrke: Sokneprest i ­Fagerborg menighet. Fra høsten jobber hun videre med doktoravhandling ved siden av prestejobb i 50 ­prosent.
  • Hobbyer: Trene, danse, lese og snakke.
  • Antall begravelser: 6-7 i året, over 100 totalt gjennom 22 år som prest.
  • Lanserer andaktsbok sammen med Bushra ­Ishaq og Vårt Land Forlag under Olavsfestdagene 28. juli.

---

I møte med andres lidelse skal vi ikke bruke Gud til å gi lettvinte svar.

—   Sunniva Gylver

– Opplever du at ­begravelser kan være en vekker for de ­etterlatte?

– Det kommer an på hva du mener. Jeg opplever at begravelser er veldig komplekse. Når jeg snakker med pårørende har de ofte helt forskjellige fortellinger om den døde. En sønn kan synes at faren var en drittsekk, mens en annen sønn kan ­synes at han var en stor støtte. I ­slike ­situasjoner er det viktig at ­presten ikke ­legitimerer noens versjon og ­underkjenner andres.

– Hvordan takler du det?

– Jeg sier aldri at den døde var sånn eller sånn. Jeg sier heller at her er det mange fortellinger om den vi tar avskjed med og at de jeg har snakket med tegner ulike bilder. Jeg er bevisst på at det som blir sagt i kirken under seremonien ofte gis en særlig tyngde, og bør virke samlende, nyansert og troverdig på samme tid. Gjennom fortellinger søker vi å skape ­sammenheng. Fortellinger er ikke ufarlige. De skaper den verdenen vi bor i.

Liten empati

Alle som har møtt Sunniva ­Gylver vet at hun er en energibombe. Når andre sover seg gjennom en togtur, får hun som regel skrevet to prekener eller fem Vårt Land-andakter. Men ­kreftene er ikke like utømmelige som før.

– Jeg klarer å holde samme intensitet. Men ­batterikapasiteten er dårlig, jeg blir fort utladet. Jeg trenger mer søvn og hvile enn før. På dette punktet møter jeg forståelig nok liten empati, for fortsatt orker jeg mye. Ikke alle skjønner ­problemet når jeg sier at jeg må legge meg halv tolv om ­kvelden for å få hvilt.

Gylver ler varmt. Men blir fort alvorlig igjen.­ ­Assosierer kvikt og reflekterer rundt at døden blir kalt «den siste hvile». En leggetid vi ikke bestemmer over selv. Lyses slås av for siste gang.

– Å miste er en uunngåelig del av livet. Mange i vår del av verden nekter å godta det. Det er så mange stemmer som forteller oss at vi kan ha full kontroll, realisere oss selv, unngå alt som er vondt og vanskelig. Men sånn er det ikke. Forsoner vi oss med livet på godt og vondt, og er bevisste på hva som gir mening og tilhørighet, kan det gi oss en eksistensiell beredskap.

---

Begravelser

  • Hvert år dør om lag 40.000 mennesker i Norge.
  • På et sted med tusen innbyggere tilsvarer det at åtte dør hvert år.
    36.000 nordmenn ble gravlagt kirkelig i 2017.
  • Dette utgjør 88 prosent av de døde, mens ­andelen av befolkningen som er ­medlem i statskirken, er på 70 ­prosent.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Eksistens