Rom for det hellige

Da Mortensrud kirke skulle tegnes, kolliderte menigheten og arkitekt Jan Olav Jensens visjoner­ flere ganger. Slik er det ofte når arkitektenes formspråk skal møte en moderne menighets krav.

– Det er et gedigent problem at man vil ha med for mye. Man må være litt tøff, finne ut hva som er viktigst for menigheten og gå ut ifra det. Da følger ofte andre ting etter, er vår erfaring, sier Jensen.

Den prisbelønte kirka er bare én av 50 nye kirker som er vigslet i Den norske kirke siden år 2000, og flere er på vei. Men moderne kirkebygg har blitt anklaget for å la modernismens idealer, kombinert med praktiske hensyn, ta livet av det sakrale og kontemplative.

I dag gir Jensen menighetens preferanser mye av æren for byggets suksess. De ønsket et sakralt rom, og lot ikke andre hensyn komme i veien for målet.

– Utvalget i menigheten savnet det sakrale i moderne kirker. De ville at den skulle være en kirke folk ville gifte seg i, noe som ikke er en selvfølge. De fleste vil gifte seg i en gammel kirke, sier han.

Behov

Når et nytt kirkebygg skal tegnes for Den norske kirke, holdes det nesten alltid en arkitektkonkurranse. Seniorrådgiver for arkitektur, Ove Morten Berge, har som oppgave å holde arkitektene i tøylene.

– For Den norske kirke er det ikke arkitekturen som er i fokus, det er menigheten og livet i bygget. Vi har ikke behov for sakrale rom hvis de ikke fylles med mennesker. Den største fallgruven er at man blir blendet av arkitektoniske ambisjoner, på bekostning av funksjon, sier han.
Behovene han sikter til kan være moderne tilpasninger som skjermer og høyttalere til gudstjenester og konserter. Et annet kan være muligheten for å åpne og lukke deler av kirkerommet med en skillevegg, slik at de blir flerbruksrom.

Samtidig ønsker også Den norske kirke at kirkebygg skal stimulere til tro og tanke. Å få til denne balansen er alltid Berges mål i en byggeprosess.

– Det ideelle er å få til et sakralt rom som samtidig gir plass til alle livets fasetter. Jeg savner at man har en større diskusjon blant arkitekter omkring hva et kirkerom er. Egentlig ønsker kirkerommet å lage avstanden mellom det dette livet og det hinsidige så tynt som mulig. Dette tenker jeg bør definere rommet.

Idealer

Arkitekter må ikke lenger forholde seg til de estetiske kravene fra eksempelvis klassisismen eller gotikken, som kjennetegner mange av Europas sakrale kirkebygg. Formmessig har de i prinsippet frie tøyler.

Men det finnes likevel noen kjennetegn på sakrale bygg arkitektene­ bør søke etter, mener­ Thomas Thiis-Evensen.
Han er tidligere professor i arkitekturhistorie­ ved Arkitekthøgskolen i Oslo, og er en av landets fremste autoriteter innen feltet. Nestoren er selv katolikk og har både skrevet bøker om og tegnet kirker.

– Noen moderne kirker minner mer om en gymsal. Jo mer et kirkerom minner om resten av verden, dess mindre sakralt er det.

Det sakrale begynner i inngangen, mener Thiis-Evensen.

– Den skal være en sone – en overgang fra alt maset til det hellige. Når man kommer inn i kirkerommet skal det sakrale åpne seg. Der må den vertikale dimensjonen komme med, for det blir som et tegn – at Gud er i himmelen. I romertiden brukte de hvelvet i taket som symbol på himmelen – det heter jo himmelhvelv, sier han.

Lyset

Men lyset er det viktigste av alle sakrale virkemidler, mener­ Thiis-Evensen. Det må nærmest male rommet, formes og reflekteres. Ikke minst må det ikke være for mye av det, slik han mener det er i noen moderne kirker.

– Du ser ikke lyset hvis du ikke også har mørke. Men det er et utrolig virkningsfullt symbol, særlig i en kirke. Kristus sier «jeg er verdens lys». Skal du fremstille ham, er lyset det viktigste symbolet. Dessuten kommer lyset der oppe fra himmelen, og er forutsetningen for alt liv.

I denne sammenheng trekker Thiis-Evensen frem Mortensrud kirke som et godt eksempel. Der har Jan Olav Jensen silt lyset gjennom små hull i skiferveggene – satt sammen av tusenvis vrakstein. Slik henter også arkitekten symbolikk fra Apostlenes gjerninger 4,11: «Steinen som ble vraket av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein».

– For meg er arkitektur et språk, som kommuniserer med andre midler enn ord. Det har en kunstnerisk og poetisk dimensjon, som jeg tror alle følsomme mennesker kan oppfatte. Sånn som mengden av lys, det kommuniserer på et veldig dypt plan, sier Jensen.

For å møte menighetens ønsker om et sakralt rom, gikk Jensen med på å droppe sin plan om flatt tak, slik at det ble høyere under taket i kirkerommet. Både i og rundt kirken er naturlig berg og trær bevart.

Inngangen til kirkerommet ble laget litt labyrintisk, ettersom menigheten ønsket at kirken skulle være så tilgjengelig som mulig. De ønsket en «bakerste benk».

Fraværet av en arkitektkonkurranse muliggjorde denne forhandlingen.

– Arkitektkonkurranser trenger ikke alltid være det beste alternativet. Hvis et mer langsiktig samarbeid blir et lykkelig ekteskap, blir resultatet veldig bra. Men det avhenger av at menigheten svelger noen kameler, og bestemmer seg for hva som er viktigst. Det gjorde Mortensrud.

---

Moderne kirkebygg

• I den Norske kirke er det vigslet over 50 bygg siden 2000.
• Kirkebygget skal ifølge DNKs formålsparagraf først og fremst «tjene til Guds ære og menighetens oppbyggelse».
• Spikkestad, Hønefoss, Jessheim, Våler, Kopervik, Stjørdal og Ålgård er blant soknene som nylig har fått vigslet ny kirke.
• I dag er det planlagt nye kirker i bl.a. Østre Porsgrunn, Sola og Rørvik.

---

Sekularisering

Det at kirkerom som Mortensrud etterspørres og blir trukket frem som eksempel til etterfølgelse, tror Jensen er et symptom på en lengsel i samfunnet.

– Jeg tror mennesker i større eller mindre grad har religiøse behov eller lengsler, som kan tilfredsstilles på mange måter. Det virker som det er et genuint ønske om å finne disse rommene for moderne mennesker, som gir et innhold som er noe mer enn en gymsal, sier Jensen.

Thiis Evensen går langt i sin kritikk av modernismens inntog i kirkearkitekturen. Han siterer den østerrikske kunsthistorikeren Hans Sedlmayr, som skrev at «modernismen har ført til et tap av senter».

– Det bør ikke være en kvadratcentimeter som minner om noe annet enn det sakrale. Man skal ikke slippe unna.

Kirker som kombineres med kulturhus og kirkerom som har midlertidige vegger trekkes frem som skrekkeksempler.

– Da sier jeg: Nei, nei, nei. Jeg kan trekke frem et personlig eksempel. Da jeg mistet min sønn, skulle vi til syning på kapellet på Ullevål. Der var det to dører. Den ene var til toalettet og den andre til kapellet. Symbolikken der var ikke god altså.