Har aldri tvilt

Snart ett år gamle Tore krabber rundt på kjøkkengulvet hjemme i leiligheten i Trondheim. Det er høst og året er 1944. Far er på arbeid, og ved kjøkkenbenken står mor og koker egg i en stor kasserolle. Eggene skal legges i lakserolje og konserveres for vinteren.
Da skjer det. Mor snubler i den lille guttungen på gulvet og flere liter kokende vann velter over den vesle barnekroppen.
– Det har nok gitt meg en fornemmelse av å leve på lånt tid, sier Frost og strekker frem hendene så betydelige arr kommer til syne oppover begge armene.
Skadene var omfattende. Frost mistet all huden på hodet, og ullgenseren han hadde på overkroppen forverret skadene og gjorde at armene ble særlig stygt forbrent.
Selv husker han lite av hendelsen, men mor husket det livet ut.
De femten neste årene tilbrakte Frost to måneder på Rikshospitalet og Radiumhospitalet hver eneste høst for behandling av brannskadene. Legene var redd det skulle gå kreft i sårene.
Når han tenker tilbake på barndommen sitter minnet om fuktige skjorteermer, gjennomtrukket av varmt, mørkerødt blod fra hans stadig oppsprukne sår, friskt i minnet.
– Ulykken gjorde at jeg fikk en veldig sterk barnetro som jeg har levd med helt frem til nå. Jeg har alltid følt meg ivaretatt, og har aldri tvilt på Guds nærvær. Min gamle lærer på universitetet mente at jeg ble filosof av den hendelsen, sier Frost.

Familiens sorte får

– Her bodde Arne Nordheim og der bodde Sverre Fehn. De var gode venner av meg så lenge de levde, sier Tore Frost (75) og peker mot to pittoreske trehus på hver sin side av en smal grusvei, ytterst i havgapet på øya Hvasser utenfor Tjøme.
– Ser du blodbøken rett der borte? Under den bor jeg. Jeg pleier å kalle det for «Norges flotteste blodbøk». Livet under et slikt tre gir svar på mange av livets store spørsmål. Det ble plantet i 1892 av Henrik Wergelands sønn, sier Frost og viser vei inn i hagen til et hvitt trehus med grønne karmer, omkranset av en frodig aspargesåker.
Ved siden av huset står det en stor, rød låve «med plass til alle barn og barnebarn», og i hagen gror frukttrærne i alle retninger. Filosofen setter seg godt til rette i skyggen under et morelltre.
– Min nåværende kone Eva Marie ønsket seg et hvitt hus ved havet. Jeg satte en passerspiss på Universitetet i Oslo der jeg underviste i filosofi og tegnet opp en radius på to timers reisevei. Da vi fikk tilbud om dette huset i Hvasser var vi ikke i tvil, sier Frost.
Selv om han har bosatt seg på en øy, er han ikke spesielt glad i havet. Han synes det er «salt, vått og klissete» og tilbringer helst sommerdagene inne på sitt kontor bak høye stabler av bøker. Varmen og den voldsomme mengden badegjester om sommeren er mer plagsom en kjærkommen. For ham er den flotteste tiden på vinteren, når de voldsomme høstbølgene fryser til is og står som katedraler utover i havet.
– Da er det godt å være her.
Frost vokste opp i Trondheim som eldst i en søskenflokk på fire. Mor var kunstner og far var murer. Foreldrene snakket sjeldent om tro eller Gud, og han følte seg lenge som «familiens sorte får».
Etter gymnaset følte han et stort behov for å komme seg vekk. Langt vekk. Han ville være fri – fra familien der han ikke følte seg hjemme og fra «dullingen» etter ulykken. Han måtte bare finne på en god nok grunn. Frost undersøkte hvilke fag på Universitetet i Oslo som ikke fantes i Trondheim. Det eneste faget var fransk. Så da ble det fransk, og senere litteraturvitenskap og filosofi.
Etter å ha drevet en korngård på Røyken i Buskerud i flere år og fått to barn med sin første kone, viste passeren på kartet vei til Hvassers sydspiss, der han og hans kone Eva Marie Motzfeldt har bodd mellom himmel og hav i 30 år.

---

Tore Frost

• 75 år, gift med Eva Marie Motzfeldt (84), tre barn fra tidligere ekteskap. Fra i Trondheim, bor på Hvasser i Vestfold.
• Filosof, forfatter og foredragsholder.
• Tok magistergrad i filosofi ved Universitetet i Oslo i 1973 og jobbet siden som universitetslektor i filosofi.
• Har skrevet og utgitt en rekke bøker og studier innen humanistisk filosofi og åndshistorie, og har publisert flere artikler innen etikk og omsorgsfilosofi.
• Har vært engasjert som medredaktør i tidsskriftet Omsorg – Nordisk tidsskrift for palliativ medisin.
• Var medansvarlig for å utgi samtlige av Platons dialoger på norsk.

---

Livet under et slikt tre gir svar på mange av livets store spørsmål

—   Tore Frost

Gud er kjærlighet

Frost ber én eller to ganger daglig.
– Får du svar?
– Ja, jeg opplever å bli bønnhørt.
Han behøver ikke svar med det samme, men opplever bønnen som en aktiv dialog med Gud. Av og til glemmer han å takke for hjelpen han har fått, og da skynder han seg å takke ved neste bønn.
Hele livet har han følt et sterkt gudsnærvær, men det var først som voksen filosofistudent han identifiserte seg som lutheraner. Han har likevel ingen problemer med å delta på gudstjeneste i en ortodoks eller katolsk kirke.
– Når jeg blir spurt hva slags tro jeg har, pleier jeg å svare slik min gamle lærer Egil A. Wyller gjerne sa: Jeg er lutheraner i kroppen, katolsk i hodet og ortodoks i hjertet. Jeg tror vi bare har én Gud – han er bare kledd litt forskjellig, sier han og legger hånden over hjertet.
Frost beskriver Gud som «kjærlighet» og tror Gud kommer til uttrykk som en person. For ham er det helt avgjørende å forholde seg til Jesus Kristus – han som gjorde seg synlig for menneskeheten. Jesus Kristus er for Frost det mest forbilledlige vi kan komme et menneskelig liv på jorden. Tanken på at Jesus ga seg hen for menneskeheten og var villig til å gå gjennom korsdøden, er så dramatisk at han fremdeles kan få frysninger på ryggen av å tenke på det.
Ifølge ham selv er han likevel en dårlig kirkekristen. Som ung tilbrakte Frost fire år i Nord-Hellas som statsstipendiat. Der fikk han mye glede av å besøke østkirken. Her hjemme savner han mer hellig mystikk, visuell utsmykning og aktiv deltakelse.
– Jeg synes østkirken er vidunderlig. Vår lutheranske kirke har litt å lære av den, sier han.
Klimaet for å tro her i Norge er vanskelig, synes Frost. Kirkene står tomme, og det er for det meste eldre mennesker som går i dem. Han synes kirken selv gjør for lite til å invitere folk inn til en spennende og pulserende gudstjeneste, og skulle ønske vi hadde et samfunn der det var mer vanlig å snakke åpent om tro.
– Trosliv bør helst være kollektivt. Det er lettere å tro da.

Tvilens gylne middelvei

Frost forteller om venner som beskriver hans barnetro som «søt og naiv», og innrømmer at han kanskje burde vært mer tvilende. Han tror fraværet av tvil handler om et liv preget av sykdom og traumatiske hendelser, men utelukker ikke at det handler om selvsuggesjon.
Som filosof, blant annet kjent for oversettelse av Platons dialoger, spør han seg selv: Hva er en riktig tvil? For å svare på dette spørsmålet tyr han til de greske filosofene og Aristoteles' lære om den gylne middelvei. Hva er for mye eller for lite tvil?
– For mye tvil vil lett føre til at du blir fortvilet. Når du derimot tviler for lite blir du lett en tvilsom person, sier han.
Den riktige tvil finner Frost i den gylne middelvei mellom disse ytterpunktene.
– Platon skal ha vært en religiøs mann, som mente at mennesket kun kan lykkes med gudenes hjelp. Er du enig i det?
– Ja, jeg tror vi må ha Gud med oss for å være komplette i vår livsanskuelse. Men det var enklere for Platon, han levde på et tidspunkt der Gud ennå ikke hadde gitt seg til kjenne blant oss mennesker. En abstrakt Gud er enklere å forholde seg til.
Selv om Frost sier at han aldri har tvilt, er det flere elementer ved den kristne teologi han ser på som absurd: Korsdøden, oppstandelsen fra de døde og jomfrufødselen er noen av eksemplene han trekker frem. Men det er nettopp mangelen på fornuft som trigger ham som filosof.
– Filosofer elsker når alle fasitsvarene faller vekk.
Frost husker en episode da han foreleste i filosofi på en videregående skole. Midt i foredraget rekker en elev i klassen opp hånden og spør: «Tror du på Gud?». Det måtte Frost innrømme at han gjorde.
– Gutten ble så skuffet. Han synes jeg var en veldig dårlig filosof som kunne tro på Gud. Og egentlig har han rett i det, guttungen.
– Hvorfor det?
– Jeg er nok en dårlig filosof når jeg tror at Gud er veien, livet og sannheten. Det er veldig ufilosofisk. Filosofer skal helst være ryddige og holde seg til det fornuftige og rasjonelle, og det meste av innholdet i et kristent trosliv er ikke særlig fornuftig og rasjonelt. Men jeg føler meg filosofisk beriket av et aktivt trosliv.
– Hva har troen gitt deg som menneske?
– Troen har gjort meg hel. Jeg tror ikke jeg hadde kommet meg like godt ut av de traumatiske hendelsene i livet mitt uten troen, sier han.
– Og den har gjort meg ydmyk. Det sitter nok litt langt inne for meg å være ydmyk, jeg vil gjerne være tøff, sterk og barsk.

Reddet av engler

I 2000 satt Frost hjemme i sin egen stue da det plutselig knøt seg i brystet. På sykehuset fikk han konstatert et omfattende hjerteinfarkt som nesten kostet ham livet. Senere har han hatt to hjertestanser.
– I slike øyeblikk hvor livet plutselig velter inn over deg og du skjønner at «dette mestrer du ikke selv», er det godt å ha troen. Da er du ikke alene – du har noen å henvende deg til, sier han.
Selv om hjerteproblemer ofte vekker redsel og frykt hos dem som rammes, opplevde Frost selv ingen angst. Han hadde Gud, og la alt i hans hender. Troen og bønnen har vært hans støtte og bærebjelke gjennom livet. Han er overbevist om at Gud var til stede da sønnen, som har vært psykisk syk hele sitt voksne liv, på mirakuløst vis overlevde et selvmordsforsøk. Sønnen fikk ingen livstruende skader, og bor nå på et rehabiliteringssenter.
– Både min sønn og jeg er enige om at vi tror en engel kom og reddet ham fra å dø, sier Frost.
Han har hatt flere samtaler med sin sønn om døden. En gang de var ute og gikk i vinterkulden, stoppet sønnen plutselig opp og sa:
«Pappa, du som ikke kan anerkjenne at jeg ønsker å ta livet mitt. Hadde du ønsket å leve hvis du hadde vært i min situasjon? Svar meg ærlig, pappa.»
Frost frøs i kulden, spørsmålet var så hjerteskjærende.
Han måtte innrømme at nei, hadde han vært i sønnens situasjon tror han heller ikke at han hadde ønsket å leve. Idet Frost sa det, tenkte han: «Hjelp, hva gir jeg tilslutning til? Hva vil nå skje?»
Da svarer sønnen: «Takk, pappa. Takk for at du sa akkurat dette. Nå vet jeg at du har sett meg. Nå vil jeg leve.»
Frost blir stille og fester blikket på bøketreet som vaier i sommerbrisen bak huset.
– Det var et av de sterkeste øyeblikkene. At man kan snakke om døden på en slik måte at man velger livet.

En kjær venn

Frost frykter ikke døden. Når den kommer, tror han det er en mening med det. Men han håper døden vil liste seg stille inn i huset og gjøre kort prosess når den først melder sin ankomst. Mest sannsynlig vil han være utålmodig etter å finne ut hva som møter ham på den andre siden. Men å spekulere i hva som venter – det vil han ikke.
Han sier han føler seg dypt krenket over forskning på nær døden-opplevelser. Men at finnes noe der, er han helt overbevist om.
– Det kan hende jeg blir forferdelig skuffet. Kanskje det som venter er evigvarende natt eller en dyp søvn. Men heller ikke det er noe å frykte. Jeg lar døden komme som en god, kjær venn som jeg har hatt ved min side i lang tid, sier Frost.
Selv om 75 åringen ikke frykter døden, er han ikke klar for besøket riktig enda. Han lener seg frem i stolen og forteller entusiastisk om besøket de venter fra barn og barnebarn senere samme ettermiddag, i anledning Eva Maries 84-årsdag.
– Livet fosser gjennom meg. I mine beste øyeblikk tror jeg at jeg blir hundre år.

---

4 raske

• Gud er: Kjærlighet
  Jeg klarer meg ikke uten: Gud
  På min gravstein skal det stå: Å, jeg som trodde.
  Boken alle må lese: Bibelen

---