En veslevoksen drop-out

Når og hvordan blir man egentlig voksen? Linn-Elise Øhn Mehlen (26) droppet ut av videregående, og ble leder for Rød Ungdom. Etter fire år i toppvervet endte hun på dagpenger. – Det er større rom i dag for å være usikker på hva man vil gjøre med livet sitt, sier hun.

Eksistens

Bruker unge mennesker lenger tid på å bli voksne enn før? Og er det egentlig greit å være tenåring til man er tretti?

Linn-Elise Øhn Mehlen er vestkantjenta som ble leder for Rød Ungdom, men er også privatskoleeleven som droppet ut av videregående skole.

Nå har hun gitt seg i ungdomspolitikken, og endelig fått studiekompetanse – i en alder av 26 år. Selv om hun drømte om å bli både rallycross-sjåfør og høyesterettsjustitiarius som barn, har hun gått nokså planløst inn i voksenlivet. Angrer hun på det? Langt i fra.

Men den amerikanske psykologen Meg Jay er en av dem som bekymrer seg for at unge venter med å ta viktige veivalg i tjueårene. Hun har skrevet boken The Defining Decade: Why Your Twenties Matter. Jay mener at tjueårene er en gyllen anledning til å ta valg som fører til gode liv, men at mange unge ikke forstår hvor viktig dette tiåret er for dem.

Hun mener at det er holdningene i samfunnet og rådene, eller mangelen på disse, som forvirrer de unge voksne. Beskjeder som «du lever bare én gang», eller «slapp av, du har god tid» er ofte godt ment, men kan føre til at unge mennesker føler at de har bedre tid enn de egentlig har til å bli voksne.

Planløs revolusjonær

Øhn Mehlen er lyshåret og kledd i avslappet toppbloggerantrekk. Som hos den skjortekledte Rødt-lederen Bjørnar Moxnes er det ingenting som vitner om kommunisme, revolusjon eller avskaffet eiendomsrett i klesstilen.

– Det er sikkert veldig vanlig for folk å se seg rundt og tenke «hvor skal jeg være om ti år?». Men jeg har ikke tenkt på den måten.

Planen har blitt litt til på veien. Jeg vet jo at det er veldig mange som gjør noe som de ikke liker. Jeg har jo vært heldig som har vært leder i en ungdomsorganisasjon, og har holdt på med hobbyen min, fremfor å ha en vanlig jobb, sier Øhn Mehlen.

Hun sitter urolig på trebenken, på kafé Nord & Natt på Tøyen. Det er en av sommerens varmeste dager, og hun har pakket markedsføringsmateriell for Klassekampen hele dagen.

– Det var sommertemperatur inne også, men vi fikk noen vifter, sier Øhn Mehlen og ler.

Som tenåring flyttet hun med moren fra Drammen til Holmenkollen. Hun la raskt merke til hvordan forskjellene i Oslo kom til uttrykk på T-banen på vei hjem fra venninner på østkanten. For tre måneder siden takket hun av etter fire år som leder for Rød Ungdom, uten noen plan for veien videre. Hun vet bare at hun er ferdig med å være ungdomspartileder, fordi hun kanskje, ja, har blitt voksen på de seks årene hun hadde sittet i sentralstyret.

Men å gå inn i arbeidslivet uten å ha fullført videregående eller utdannelse, er ikke så lett. Øhn Mehlen beskriver seg selv som en ganske representativ dumper, selv om hun ikke passer inn i stereotypiene om ungdom som slutter på skolen for å nave.

Droppet ut

For selv om Rød Ungdom har gått inn for leksefri skole, beskriver Øhn Mehlen seg selv som en ganske flink elev som likte lekser. Men da hun høsten 2009 fikk kyssesyken, klarte hun ikke å ta eksamen til jul. Ettersom lærerne ikke kunne vurdere henne faglig på grunn av det høye sykefraværet, måtte hun slutte på allmennfaglinjen på private Vang Toppidrettsgymnas.

Det neste halvåret gjorde hun ikke så mye, og høsten etter startet hun i andre klasse på nytt, denne gangen på Oslo By Steinerskole. Men å ta om igjen fagene hun kunne fra før, ga lite.

– Jeg satt ofte og kjedet meg i timene. Så da gjorde jeg det veldig mange gjør, nemlig å jobbe i stedet. Men å jobbe var nok en litt lettvint vei ut av det, sier Øhn Mehlen.

– Hvorfor ble det så vanskelig med den kjedsomheten?

– Jeg hadde tatt valget om å droppe ut én gang, og tenkte at da var det mulig å gjøre det igjen. At det på en eller annen måte befestet seg som «dette er noe jeg kan gjøre» – at jeg hadde flere alternativer.

Hun begynte som regionssekretær i Rød Ungdom, og som resepsjonist. Følelsen av å bidra var etterlengtet – nå følte hun i det minste at hun hadde noe meningsfullt å stå opp til hver dag.

Normbrudd

Syv år senere har hun omsider vitnemål ved å ta fagene hun manglet som privatist. Likevel vil hun alltid stå som en dumper i statistikken, fordi Norge ikke korrigerer tallene dersom folk fullfører etter mer enn fem år.

– Det at samfunnet ser på deg som mislykket gjør jo også at man føler seg mislykket. Når man søker jobber, får man høre at man ikke er aktuell fordi man mangler formell kompetanse. Det som er vondt med å ha droppet ut, er ikke å gå glipp av russetiden, men at folk ser ned på deg, sier Øhn Mehlen.

---

Eksistens: Tenåring til 30

  • Bruker unge mennesker lenger tid på å bli voksne enn før? Og er det egentlig greit å være tenåring til man er tretti?
  • – Selv ikke det å bli ­foreldre er en endelig ­voksenmarkør for noen, sier sosial­antropolog.

---

Jeg hadde tatt valget om å droppe ut én gang, og tenkte at da var det mulig å gjøre det igjen.

—   Linn-Elise Øhn Mehlen

Statistisk er det større sjanse for å havne på siden av yrkeslivet dersom man slutter på videregående skole. Samtidig har det blitt vanligere å skifte studie underveis, og å bruke lang tid på å etablere seg, både i jobb og i relasjoner.

Øhn Mehlen mener likevel at forsinkelsen på veien inn i voksenrollen kan være en god ting. Hun tror selvrealiseringsbølgen som sveiper over Norge er en naturlig konsekvens av at folk har det bra. De fleste har både god råd og god tid.

Opplever du at det er litt sånn at det ikke er så farlig hva man gjør i tjueårene lenger?

– Ja, for de som har mulighet til det så er det åpenbart et større rom til å være usikker på hva man vil gjøre med livet sitt. Når man har mange valg så er det skummelt å velge mye bort. Men det gjelder jo sikkert ikke for alle. Jeg har jo ikke lån eller gjeld, eller barn jeg skal forsørge, og da er det veldig lett å ha den uroligheten.

– Hvis det gjør at flere kvinner får høyere utdanning og venter med å få barn, eller at flere finner en karriere de trives med, synes jeg ikke dét er så dumt. Jeg synes det er bra hvis vi bryter litt med de normene som forteller oss hva vi skal gjøre når, sier hun.

Har ingenting å falle tilbake på

Øhn Mehlen er én av kun to ledere i Rød Ungdoms historie som har blitt valgt til to perioder. Den første var Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen. Nå jobber hun i samme avis.

---

Linn-Elise Øhn Mehlen (26)

  • Tidligere leder for Rød Ungdom
  • Sivilstand: kjæreste
  • Bor på Grønland i Oslo
  • Nettopp fullført videregående skole
  • Jobber i Klassekampen

---

Når man har mange valg så er det skummelt å velge mye bort.

—   Linn-Elise Øhn Mehlen

– Man trenger ikke være arbeidsledig mer enn to måneder for å kjenne at det overhodet ikke var en ferie. Jeg synes det var forferdelig, særlig fordi jeg ikke har noen utdannelse. Hadde jeg hatt en utdannelse hadde jeg i det minste hatt en identitet i kraft av utdannelsen. Jeg hadde fortsatt vært sykepleier, eller lærer, selv om jeg var arbeidsledig. Med utdanning har man kanskje en sikkerhet i bånn, noe å falle tilbake på. Jeg har ingenting.

Egentlig skulle hun studere i høst, men da hun fikk tilbud om fulltidsvikariat i venstre­sidens dagsavis, takket hun ja. Nå har hun lovet moren sin at hun skal studere neste høst. Men hva, aner hun ikke. Hun vet egentlig ikke så mye om hva hun ser for seg fremover, og har tenkt at svaret på hva hun skal bli vil komme til henne. Det har bare ikke kommet, helt ennå.

Hvordan er det å være 26 år og ikke vite hva du skal bli i livet?

Øhn Mehlen sitter roligere på benken nå. Hun trekker på skuldrene, og ler.

– En av grunnene til at jeg valgte å jobbe i stedet for å studere, var jo at jeg fortsatt ikke helt vet hva jeg har lyst til å bli i livet. Jeg skulle ønske at jeg hadde det litt klarere for meg.

Bedre sent enn voksen

Unge venter lenger med å forplikte seg til voksenlivet, mener ­forskere. – Selv ikke det å bli foreldre er en endelig voksenmarkør for noen, sier sosialantropolog.

– Man kan si at vi har fått en veldig utvidet barndom, der man ikke blir ansvarliggjort for sine valg før langt oppi tjueårene, sier sosialantro­polog Thorgeir Kolshus.

Han er førsteamanuensis og leder for flerkulturelle studier på OsloMet – storbyuniversitetet. Det å bli voksen handler stort sett om det samme i alle verdens samfunn – å bli ansvarliggjort og tilregneliggjort, forteller han.

I mange stammesamfunn skjer overgangen fra ung til voksen fortsatt i løpet av noen timer under­ et overgangsrituale.

Men i moderne Norge er det ikke gjort i en håndvending å bli voksen. Kolshus illustrerer med et eksempel fra sin ­arbeidshverdag.

– Vi som jobber på universtitene ser hele tiden at studenter ansvarliggjør andre for at de har valgt feil studie. Det er foreldrene, studieveileder eller universitetets feil. Vi tenker ofte at vi skal ta barn og unge på alvor og gi dem en stemme, men samtidig blir de blir ikke ansvarliggjort for egne valg, sier han.

Kolshus mener det har negative konsekvenser at det ikke lenger er en tydelig overgang til voksenlivet.

– Det kan nok ses på som en konsekvens av en velferdsstat der vi har så mye buffer og sikkerhetsnett at det faktisk går an å holde andre ansvarlig for egne valg selv i voksen alder. Man ønsker på den ene siden medbestemmelse, og på den andre siden vil man slippe ansvaret for dårlige avgjørelser.

Så når blir man egentlig voksen i dag? Svaret er ikke lenger «ved konfirmasjonen».

LES MER: Om alderdom

---

Voksenmarkører

  • Mellom 1986 og 2016 økte gjennomsnittlig fødealder ved første barns fødsel fra 25 til 29 år.
  • Gjennomsnittsalderen for første giftemål har økt jevnt siden 1960-tallet. Den lå på 34 år for menn og 31 år for kvinner i 2011, sammenlignet med 25 og 23 år i 1971.
  • Andelen nordmenn som har fullført høyere utdanning har økt jevnt i mange år, og ligger i dag på 33,4 prosent.
  • Gjennomføringsgraden for høyere grad (mer enn fire år) økte fra 16 til 25 prosent fra kullet som startet i 1999 til det som startet i 2009.
  • Tilstandsrapporten for høyere utdanning for 2016 viste at rundt 40 prosent av studenter bytter studie ­under veis eller faller fra.

---

Utsetter

Milepæler som å gifte seg, få barn, fast jobb og egen bolig er mark­ører vi anser som definerende for en identitet­ som voksen, forteller sosiolog Lars Dommermuth, som er forsker på Statistisk ­sentralbyrå (SSB).

De bringer på hver sin måte med seg ansvar overfor noe eller noen, og tallene fra SSB støtter antagelsen om at voksenlivet flytter på seg.

– Sammenligner vi med midten av 1900-tallet ser vi at samboerskap har blitt akseptert som samlivsform. Det gir flere muligheter til å ombestemme seg, sier han.

Gjennomsnittsalderen for giftemål har steget med nesten 10 prosent siden 1960-tallet. Fødealderen har økt fra 25 til 29 år de siste 30 årene. Samtidig vet vi at langt fler tar lange utdanninger på høyskoler og universiteter.

– Hvis man er lenge i utdanning er det sannsynlig at det også tar lenger tid før man forplikter seg til fast jobb.

At disse milepælene passeres senere enn før, kan på den ene siden gi mennesker frihet til å prøve ut voksenlivet og finne sin vei, tror Dommermuth.

– På den andre siden vil det føre til mer usikkerhet, fordi livet blir mindre forutsigbart.

Men selv ikke det å stifte familie ­fører nødvendigvis til en voksen identitet, ­mener Kolshus.

Livet blir mindre forutsigbart.

—   Lars Dommermuth, forsker ved SSB

– Man kan love hverandre troskap, men det er jo relativt lett å bryte. Selv ikke det å bli foreldre er en endelig voksenmarkør for noen, som tviholder på ungdommen.

Kolshus mener det er to gjenværende overgangsritualer. Det ene er å begynne på skolen som barn. Det andre er å ta opp i et boliglån for første gang.

– Et lån tvinger deg til å ta ansvar og planlegge for fremtiden. Hvis man ikke gjør det vil det i beste fall gå utover foreldre som har kausjonert lånet, eller så vil man i verste fall være i lommen til banken resten av livet. Tar man i tillegg lån sammen med noen, står man solidarisk ansvarlig for hverandres gjeld, og kommer seg ikke unna alene. Det er et skille som merkes på kroppen.

Forutsigbarhet

Lihong Huang er forsker på Velferdsforskningsinstituttet NOVA på OsloMet, og forsker på ungdommers utvikling. Hun tror fasen mellom de faste rammene i grunnskolen og en hverdag med fast jobb byr på utfordringer for unge i dag.

– Overgangen mellom disse to er en sårbar tid der man står litt alene, uten de faste støttesystemene som man har i skolen eller på jobb. I Norden flytter unge hjemmefra tidlig, og studerer samtidig lenger og lenger. Det gjør at denne overgangen strekker seg over lenger tid.

Huang peker på at unge i dag har flere psykiske plager, som stress, depresjon og angst. Utenfor faste rammer kan disse utford­ringene bli enda vanskeligere å håndtere.

Men selv om markørene for voksen­livet flytter seg, mener Huang at unge på mange måter blir raskt voksne. De deltar og er aktive i samfunnsdebatten og flytter tidlig hjemmefra.

– I Norge har man vært opptatt av medborgerskap, og diskutert om 16-åringer skal få stemmerett. På den ene siden forteller samfunnet de unge at de er voksne, men samtidig flytter markørene for voksenlivet seg lenger ut i livet, sier hun.

Kolshus mener debatten om stemmerett til 16-åringer er et avslørende eksempel, ettersom det også foregår en politisk kamp om å endre ekteskapsloven slik at det ikke er lov å gifte seg fra man er 16 år.

– Det sender signaler om at en sektsten­åring ikke er tilregnelig til å ta en avgjørelse om ekteskapet, men samtidig tilregnelig til å stemme. Dette er et stort paradoks, sier han.

De unge får høre at de er voksne, samtidig flytter markørene for voksenlivet seg lenger ut i livet

—   Lihong Huang, forsker ved NOVA

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Eksistens