– Alt var helt mørkt. Det var et mareritt

I seks timer var Andreas Vold fanget i et snøskred. Han fikk det for seg at han var død. Det skremte vettet av ham.

Eksistens

Andreas (30) var en av Norges beste utøvere i skikjøring og utforsykling. Han gjorde halsbrekkende øvelser i bratt terreng. Fant nye linjer, brøt grenser – der bare fantasi og mot hadde hindret andre i å sette utfor.
– Jeg følte meg udødelig. Helt udødelig. Ingen ting kunne ta meg. Trodde jeg. Helt til den dagen det skjedde. Nå er jeg blitt liten. Liten i naturen, sier Andreas Vold stille.
Det er gått litt over ett år etter raset. Andreas er på beina igjen. Men følelsen av å være død, den sitter i.
– Jeg kjente ingen ting. Ingen følelser, ingen smerte. Det var så skummelt. Jeg lurte på om jeg var død. For hvorfor gjorde det ikke vondt, hvis jeg levde? Jeg var livredd. Det var som å være i et tomrom. Jeg husket at jeg hadde vært ute på ski. Men hva var skjedd? Sannsynligvis var jeg tatt av snøskred, tenkte jeg. For nå var jeg jo død.

Dør i fjeset

Det var 27. februar i fjor. Tilsynelatende en ganske vanlig dag i livet til Andreas Vold. Han kom hjem fra nattskiftet i Sogn Vegteneste og møtte kona Marit i døra. Hun skulle på jobb, han skulle sove.
Etter noen timer på puta sto han opp for å dra på skitur. Han ønsket å være hjemme igjen til kona var tilbake. En telefonrunde til noen kompiser ga ikke noe napp. Han dro ut alene. Satte kursen inn i Frudalen, så en fin linje ned fra en tusenmeterstopp og bestemte seg for å klyve opp dit.

Andreas husker at han begynte på en travers som skulle ta ham dit han skulle. Så var det som om han fikk en dør i fjeset. Helt uten forvarsel. Det var et smell, så ble det svart.
Han gispet etter luft. Det kjentes som å bli kvalt. Han ropte navnet til kona si inni seg.
– Da raset stoppet, var alt helt mørkt. Jeg visste ingen ting. Jeg hadde ingen kropp. Jeg tenkte at jeg var død. Jeg måtte være død.
– Hvordan var den følelsen?
– Den var helt forferdelig. Jeg har hørt andre si at sånne nær-døden-opplevelser er fredfulle, fylt av lys og ro, men for meg var det ikke sånn. Tvert i mot, det var et mareritt. Jeg ville jo leve.

Vettskremt

Etter at hun var ferdig på jobb, ventet Marit på Andreas hjemme. Hun visste hva slags liv han levde, og hadde valgt ikke å bekymre seg. Hun tenkte at han sikkert hadde stoppet hos noen venner. Men etter en telefonrunde, ble hun urolig.
Hun kontaktet skredgruppa. Det ble det slått full alarm.
Seks timer etter at skredet gikk ble Andreas funnet i snøen. Han var så vidt i live. Hadde brudd i kjeven og kraniet. Ansiktet var blodig. Pusten raspende. Ingen skjønte hvordan han hadde overlevd i fem minusgrader så lenge.
Andreas ble fraktet til sykehus. Der ble han i flere måneder. Hjernen hans hadde hatt flere mikroblødninger. Han var i psykose.
– Da jeg våkna fra koma, var jeg vettskremt. Jeg var helt nummen. Det var som en drømmetilstand. Når jeg nå ser sykehusbildene av meg selv, ser jeg i blikket mitt at jeg ikke var der.

---

Andreas Vold

  • Alder: 30
  • Bosted: Sogndal
  • Familie: Gift med Marit
  • Yrke: Skogsarbeider i Sogn Vegtjeneste
  • Hobbyer: Downhill sykling og skikjøring er de to store. Men liker all kroppsutfoldelse: Dykking, surfing, klatring, you name it.

---

Marit var hos Andreas 23 timer i døgnet i denne tiden. Hun sov på sykehuset. Andreas hadde ikke sagt et ord på mange uker. Det virket som om han hadde mistet språket.
– Marit ba og ba til Gud. Hun var fortvilet. Ingen visste om jeg ville bli bedre eller om det skulle fortsette sånn.
– Ba du selv også?
– Ja. Jeg er ingen halleluja-person, men jeg tror at Gud var med meg. Jeg visste med meg selv at dette klarer jeg ikke alene. Jeg trengte hjelp, og jeg fikk det. Gud hadde en finger med i spillet, det er jeg overbevist om.
– Også i at raset gikk?
– Raset var min feilvurdering. Det var noen fysiske lover der som jeg overså. Men når raset først var gått, vet alle skikjørere at det er bare 50 prosent sjanse for å overleve. Og er du mer enn tre minutter under snøen, halveres den sjansen igjen. Etter seks timer skal alt håp være ute. Redningsmannskapene sier at de lette etter en død mann.
– Tok du for stor risiko?
– Hadde du spurt meg før det skjedde, ville jeg nok sagt at jeg var forsiktig. Men jeg ser nå i ettertid at det var jeg ikke. Jeg ble tatt på senga. Jeg var ignorant. Og det skumle med snøskred er at alt ser så fredelig ut.

Dødsangsten

Andreas Vold har levd opp til filosofen Sokrates' ord om at «det uutforskede livet ikke er verdt å leve». Skikjøreren har søkt sine egne veier, langt bortenfor rutetabellene. Og hvis det er sånn, som den verdensberømte psykiateren Irwin D. Yalom sier, «at dødsangsten er omvendt proporsjonal med mengden levd liv», da skulle ikke Andreas ha hatt så mye å være redd for.
Men stemmer det? Forgjengeligheten er ikke lett å forholde seg til for noen. Mange synes den forringer verdien av det vi opplever. Psykoanalysens far, Sigmund Freud, argumenterte for det motsatte: «Forgjengelighet styrker. At en glede har begrensninger, øker verdien av gleden.»
Freuds samtidige, Friedrich Nietzsche, skildrer i boka Slik talte Zarathustra (1891) en gammel profet, full av klokskap, som stiger ned fra berget for å dele det han har lært med menneskene. Forestill deg nå at du er en av tilhørerne til det denne profeten sier:
«Dette livet, slik du lever det akkurat denne uken, blir du heretter tvunget til å leve igjen og igjen uten at det vil bli tilføyd noe nytt. Dette må du fortsette med i all evighet. Eksistensens timeglass skal vendes og vendes igjen, og du med det».
Hvordan ville du reagert om du hørte noe slikt? Kanskje ville det vært en eksistensiell sjokkterapi som fikk deg til å reflektere over hvordan du lever, gjøre endringer – og fylle livet med mest mulig glede og mening?

Blikket lyser

Det siste året har inneholdt noen merkedager for Andreas Vold. Først den dagen da språket kom tilbake. Så den dagen da han kunne stå på ski igjen. Men også den dagen han blir intervjuet av Vårt Land. Da kaster han seg impulsivt på muligheten til å være med ut og klatre på Kolsås for første gang.
Det er vanskelig å se på ham hva han gjennomgikk i fjor. Riktignok er de ene kneet litt stivt. Han har hakk både i kjeven og over øyet. Og han blir fort sliten. Men når han er i klatreveggen lyser blikket av lykke.

Jeg velger å tro at det er et evig liv etter døden

—   Andreas Vold

– Er du den samme som før?
– Jeg er nok mer til stede enn før. Og jeg tror jeg er mer reflektert. Jeg håper i det minste det. Setter mer pris på familie, venner og natur. Jeg er egentlig ingen klissete person, men jeg prøver å formidle til de jeg har rundt meg hvor glad jeg er i dem.
– Hva tenker du – fra der du står nå – om det du tenkte før?
– Jeg tenker at jeg skulle skaffet meg mer kunnskap om fjellet. Da hadde jeg ikke tatt den risikoen. Men det er vel sånn at alle må lære av egne feil.
– Hvordan er toppturgleden nå?
– Den er annerledes. Fjellet skremmer meg litt, samtidig som det tiltrekker meg. Det er så vakkert og det er så utfordrende. Men det ligger skjulte farer der. Og jeg føler meg liten og sårbar, der jeg før følte meg udødelig.
– Er du mer takknemlig enn før?
– Ja. Ja! Men det hender også at jeg glemmer hvor takknemlig jeg burde være for å være i live. Akkurat slik man glemmer hvor godt det er å være frisk allerede noen få dager etter at man var syk. Som ekstremsportutøver har jeg elsket følelsen av ikke å ha full kontroll. Det å prøve ting som jeg ikke er sikker på at jeg klarer; det er så intenst og det er lett å bli avhengig av det. Jeg tror det har blitt en del av identiteten min.

Strigråt

Andreas og Marit er nå klare til å starte neste kapittel i livet. De skal bygge hus.
– Hun er den beste i hele verden og den eneste jeg kan tenke meg å dele livet med. Det hun har gjort for meg er så stort at jeg ikke klarer å sette ord på det.
Andreas vet at Marit er reddere for ham enn før. Og hun vet at han er mer forsiktig enn før. Men hun vet også at han kan gjøre feil.
Da Andreas sto på ski for første gang denne vinteren, var han emosjonelt helt ute. Han strigråt i skitrekket opp bakken. Og han krasjet i et tre på vei ned. Han ble redd for hvordan Marit ville ta det. At han, som nesten hadde dødd, klarte å krasje på første skitur igjen. Hva sa det om dømmekraften hans?
– Tanken på det, ødela meg helt. Skal hun være redd hver gang jeg er ute på ski eller sykkel? Sånn kan vi ikke ha det. For hvis jeg skal tenke på det, så er det ikke gøy lenger.
– Hvilket forhold har du til døden nå?
– Døden er noe vi ikke styrer. Alle dør. Vi kan ikke velge å ikke dø. Jeg tenker at vi er heldige som får stadig nye dager å leve. Men jeg velger også å tro at det faktisk er sånn som vi kristne satser på: At det er et evig liv etter døden.
– Er det noe som er for sent, før det er for sent?
– Hvis du lever i bitterhet, så er det for sent å få tilbake den tiden du har kastet bort. Å leve med anger er en tung ting.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Eksistens