Alt som kan kalles et kall

Midt mellom sørlandshovedstedene Kristiansand og Arendal, ligger Lillesand. For de fleste bare ferieby man stopper med båten om sommeren for å kjøpe is før man tøffer videre. Denne junisøndagen har ikke byen våknet helt til live ennå.

Langs strandkanten i en liten park midt i sentrum har rundt førti mennesker samlet seg til utegudstjeneste. Diskomusikken fra båtene som ligger fortøyd i bakgrunnen antyder at noen ennå ikke er ferdig med nachspielet, og gjør det vanskelig å høre velkomstordene fra menighetsleder Reidun Gjertsen Rønning.

Men litt forstyrrelser skremmer ikke Lillesand misjonskirke. For et par år siden var den nystiftede menigheten bare en fjern drøm, og mest sannsynlig ville den forblitt det hvis det ikke var for at pastorparet Astri og Lars Torp følte seg kallet fra Tromsø og nettopp hit for å plante menighet. De to virker som et sånt ektepar som blir likere hverandre med årene. Lyse i luggen og med milde smil om munnen, løper de mellom de oppmøtte for å hilse dem velkommen – hun barbeint, han i sandaler.

– Jeg tror Gud virker i og rundt alle mennesker. Han er allerede tilstede i alle menneskers liv og han vet hva han har skapt dem til. Så jeg tror Gud kaller på alle mennesker og prøver å lede dem i riktig retning, sier Astri.

Nord til sør

Hvis hun har rett, har Gud ledet Astri og Lars i mange retninger. De to har flyttet til Bergen for å studere, til Kristiansand for å fullføre pastorutdanning nærmere familien, til Tromsø for å være pastorer og nå til Lillesand for å plante menighet. Med seg på veien har de hatt fem barn.

– Hvis ungene ikke ville vært med fra Tromsø hadde det vært veldig vanskelig. Da ville vi bedt Gud om å kalle dem også. Når vi reiser med så store unger trenger vi også at Gud bekrefter kallet litt mer. Vi hadde det så bra i Tromsø at vi strittet litt imot i starten. Det var ikke sånn at vi tenkte: «Endelig kan vi flytte til Sørlandet». Alle tror at det er så lett å dra hit for å starte menighet, men vi hadde det veldig bra der vi var, forteller Astri videre.

De beskriver kallet som en sterk følelse av noe de bare må gjøre. Da de hørte Lillesand bli nevnt på en pastorkonferanse i 2012 var det som om noe inni dem fortalte dem at det var dit de skulle. Lars er fra Grimstad og Astri fra Arendal. Lillesand var bare et sted bussen stoppet, de hadde aldri tilbrakt tid der.

Men plutselig var det som det var det eneste stedet i verden de ville bo, forteller de.

– Vi ble jo også kalt til Tromsø. Det var så godt å være pastorfamilie der at vi måtte kalles ut for å flytte derfra. Men etter å ha vært på en misjonskonferanse i Tyskland med masse spennende og bra innhold var det én setning som brant seg fast hos meg: «En god leder vet når det er på tide å gi stafettpinnen videre». Slik var det, sier Lars.

Færre drar

Men pastorer i Norge har generelt blitt dårligere på å gi stafettpinnen videre. Mens pastorpar på 60- og 70-tallet gjerne flyttet til nye steder i landet hvert femte år, kom det en motreaksjon på 90-tallet og pastorene ble i større grad værende der de var. Noe av forklaringen var at pastor- og misjonærbarn fortalte om dårlige opplevelser ved den hyppige flyttingen.

– Det har gjort noe med landet vårt. Det negative ved det er at vi ikke lykkes i så stor grad med å sende veldig gode ledere til steder i landet som har mindre kristen aktivitet og kultur. Det er deler av religionskartet i landet vårt som står helt tomme til fordel for andre mer populære områder, forteller Øystein Gjerme, pastor i pinsemenigheten Salt og leder av menighetsplantingsbevegelsen Sendt Norge.

---

Sendt Norge

• En videreføring av DAWN Norge sitt arbeid gjennom 20 år.
• Med Øivind Augland som leder har DAWN stimulert til menighetsplanting i Norge, og har de siste årene også utvidet sitt virkeområde utenfor Norges grenser.
• Sendt Norge er siden 2015 leder av Øystein Gjerme, som er pastor i pinsemenigheten Salt.
• I 2014 forpliktet 14 trossamfunn og organisasjoner seg til en visjon om å starte 400 nye menigheter i Norge innen 2025.

---

Sendt Norge har som mål å plante 400 nye menigheter innen 2025 for å sikre menigheter over hele landet. For å få til det, tror pastoren man må øke kallsbevisstheten til folk.

– Jeg er personlig opptatt av at vi nå må snakke om å få til dette igjen, og få folk til å lytte til kallene sine. Dette er noe vi snakker mye om når vi intervjuer folk som ønsker å starte menighet. Det er de som har den dype overbevisningen som lykkes.

Det som er sikkert er at kallsforståelsen i en kristen sammenheng har endret seg mye de siste 50 årene. En doktorgrad skrevet av Ingrid Eskilt ved Ansgar teologiske høyskole bekrefter nettopp dette. Gjennom intervjuer med misjonærer i ulike generasjoner kunne hun se at forståelsen av lydighet og autoritet har endret seg: Mens de eldste beskrev kallet som en kappe som ble lagt over dem, så de yngste på det som et frø som var lagt der og gradvis vokste frem som en overbevisning.

– Hva betyr kall for deg, Øystein Gjerme?

– Kall er den opplevelsen av at man må gjøre noe og før man gjør det, så er man ikke på plass. Det bryter med denne individualismen som vi lever i der det er mye fokus på karrierebytter, frihet og den type ting. Da blir det veldig annerledes å fortsette med det en dypest sett kjenner at man skal gjøre.

Pastor til byggmester

En halvtimes kjøring unna Lillesand ligger Arendal. Her bor avdelingsleder for entreprenør- og eiendomsutviklingsselskapet BRG, Erling Ulland Eriksen. Men Erling har ikke alltid drevet med bygg og eiendom. I tenårene opplevde han et sterkt kall til å bli pastor.

– Jeg vokste opp i Haugesund misjonskirke, i en vekkelsestradisjon med et stort fokus på kall, engasjement og tjeneste – men også mye nåde. Da jeg fikk kallet valgte jeg å ta fireårig pastorutdanning på Ansgarskolen. I tillegg til å være student var jeg engasjert i forkynnelse, evangelisering og menighetsarbeid, og opplevde det stort sett bare positivt. Det var det jeg brant for, forteller Erling.

Allerede som 23-åring mottar han et kall fra Arendal misjonskirke om å bli pastor der. Han tar fatt på jobben han føler seg kalt til med stor iver. Men det blir ikke slik som han hadde tenkt.

– Sju år senere slutter jeg i jobben med ren utslitthet og sykemeldingsperioder. Jeg var deprimert og helt tom. I mange år klarte jeg ikke å engasjere meg i menigheten. Årsakene til dette handlet om meg selv, ikke om dem, understreker Erling.

I stedet får han jobb i byggebransjen og begynner å selge hus for Block Watne. Det finner den tidligere pastoren fort ut at han er god på, og i flere år gjør han suksess i bransjen.

– Etter hvert engasjerte jeg meg litt i menigheten igjen. Jeg begynte å kjenne på at det var greit å ha en god jobb og gjøre karriere, men det handlet jo egentlig bare om penger. Det var målet. Jeg savnet en større himmel over dagliglivet.

Risiko

Det førte til at han etter hvert fikk jobb som direktør på Ansgarskolen med ansvar for administrasjon og all utbygging. Etter åtte år kjenner han igjen på slitasje og velger han å gå tilbake til eiendoms- og byggebransjen. I dag har han et ambivalent forhold til kallsbegrepet.

– Det er på den ene siden noen dårlige erfaringer, plikt, byrder og ansvar. Samtidig som det handler om denne himmelen over dagliglivet som gir livet mening. Det å bety noe utover egne behov, og føle at man er med i en større sammenheng der man kan utgjøre en forskjell. Der mennesker er målet og pengene midlene, og ikke motsatt.
For Erling føltes det mer som et tap og en sorg, enn et nederlag å måtte forlate pastorjobben. Han sier han har beholdt troen, men på en måte «fristilt seg fra aktivitetene som mange sier eller føler at troen skal vise seg i».

– For første gang i mitt liv er jeg i et arbeidsmiljø der jeg kjenner at her kan jeg bli frem til jeg er pensjonist. Men det er ikke til å stikke under stol at det jeg gjorde tidligere hadde et større perspektiv og større dimensjon av meningsfylde. Det kan jeg kjenne på iblant.

Han sier han egentlig har sluttet å gi råd til folk, men har noe han kan si til unge, kristne som føler et sterkt kall:

– Som ung er man gjerne opptatt av å brenne for noe. I det ligger det mye engasjement og idealisme. Men det er også noe som kan bli en fare. Det kan være en fordel å ha i bakhodet at det å brenne for noe innebærer en risiko. Hvis noen føler eller tenker at de har et kall kan det være lurt å ha bevissthet på egne motiver og «drivere». Hvorfor gjør jeg dette? Så tror jeg kanskje det kan være veldig lurt å tenke at ting går uten meg også. Selv om en har kallsbevisstheten må en ikke tenke at ting står og faller på at jeg er lydig.

Sunnhet

Professor Terje Hegertun ved Det teologiske menighetsfakultet (MF) forteller at lavkirkeligheten og frikirkeligheten tradisjonelt sett har understreket kallsdimensjonen mer enn folkekirken. Han mener at kallsforståelse kan være en pekepinn på hvor sunne de kristne miljøene er.

– Man må ikke bli et instrument i en bestemt leders univers. Det er fort gjort å gi seg til noe, og så finne ut av at man ikke var så viktig som individ likevel. Ingen kan kreve andres absolutte lydighet. Vi må ha arenaer og miljøer som er åpne for den personlige modningen.

Han mener man alltid bør møte menneskers kall med noen spørsmål:

– Hva ønsker du å gjøre? Hva tror du at du har lyst til? Hva tenker du Gud kan bruke deg best til? Det må være noen åpne utganger her, hvis ikke kan folk føle seg brukt og misbrukt.

Yrke

I den norske ordboka står det, i tillegg til de kristne betydningene av ordet, at kall kan bety «livsoppgave (føle et kall til å bli lege)».

– På tysk er ordet for yrke og kall det samme, Beruf. Det går tilbake til Martin Luther som fremholder hvordan Gud kaller («rufen») mennesker til tjeneste for livets skyld. At det har sitt opphav i Luther er noe kun de færreste av dagens tyskere kjenner til. Likevel kan dette opphavet i Luther hjelpe oss til å forstå hvordan kallsbegrepet tidligere var forstått og hvilken forståelse av Gud og verden begrepet kan romme, også for oss i dag, forteller Roger Jensen, pilegrimsprest i Oslo.

Jeg tror Gud kaller på alle mennesker og prøver å lede dem i riktig retning.

—   Astri Torp, pastor

Han har skrevet doktorgrad ved Det teologiske fakultet (TF) på Universitetet i Oslo om kallstenkningen i en luthersk arv, og diskutert den i møte med strømninger i dagens filosofi.

– Luther utvider den forståelse vi finner av kall i middelalderen. Han forstår det på en måte som gjør Gud til mer enn det særlig kristelige eller kirkelige. En ateist har ikke noe mindre kall fra Gud, ifølge Luther. Der jeg møter et menneske som trenger meg, så er det Guds konkrete stemme og kall jeg opplever i møtet. Luther fremholder hvordan det å pløye jorda er et Guds kall, for uten kornet fra åkeren blir det ikke brød på bordet. Tilsvarende kan han fremholde hvordan et spedbarn som trenger nye bleier er Guds kall til husfaren om å tjene, skifte bleier og slik hjelpe barnet. Helt uavhengig av menneskets gudstro.

Liv og død 

Veggene i oppholdsrommet på Livshjelpsenteret, Hospice Lovisenberg ved Lovisenberg Diakonale Sykehus, er malt i en beroligende lyseblå farge. Rommet er innredet som en herskapelig stue med peis, piano og store vinduer med brede karmer som slipper blendende solstråler inn. I bakgrunnen høres lydene fra en motivasjonsvideo som ruller i stuen ved siden av.

Vårt Land er her for å møte en av sykepleierne på døgnenheten, Kari Charlotte Rud. Hun skulle vært ferdig med skiftet sitt klokken tre, men vi får vite at det har oppstått en akutt situasjon. Vi blir sittende og vente, vel vitende om at de som pleier å sitte og vente her, som regel venter på at livet deres eller en av deres kjære skal ebbe ut.

Kari kommer ikke, vi får beskjed om at hun vil stå løpet ut der hun er.

– Jeg kunne ikke gå derfra. Jeg måtte gjøre den situasjonen så god som mulig for de som var der. Det er akkurat det spennet jeg står i daglig. Det å våge å la seg berøre av andres nød og livets siste fase, men samtidig være profesjonell, forteller Kari dagen etter.

Hun har jobbet som sykepleier siden 1976 og har alltid vært tiltrukket av palliasjon og lindring ved livets slutt.

– På den måten får man brukt alle sider av yrket. Det er krevende så klart, å jobbe så tett på døden. Da må man ha en kilde å lene seg på. For meg har det i stor grad vært min kristne tro.

Barmhjertighetskall

Å bli sykepleier er ikke noe hun karakteriserer som et tradisjonelt kall, men hun har likevel vært inne på tanken.

– Jeg tenker på de verdiene som lå i kallet til diakonissene, de første sykepleierne. Det handlet om nestekjærlighet og barmhjertighet. Jeg blir veldig berørt av å tenke på den veien de har tråkket opp for oss.
Den første programerklæringen for norske sykepleiere fra 1868 lød: «Hva vil jeg? Tjene vil jeg; Hvem vil jeg tjene? Herren i hans syge og fattige».

– Det har skjedd en nødvendig utvikling i yrket vårt siden den gang, med tanke på profesjonalitet særlig. Men det som drev de som startet sykepleien var et ønske om å vise barmhjertighet og nestekjærlighet. Vi trenger å ta tilbake den kallstanken. I alle hjelpende yrker egentlig. Den har gyldighet og kraft i dag også, mener Kari.

Roger Jensen tror mange vegrer seg for å bruke ordet kall fordi det er blitt et «klamt» og fromt begrep.

– Det har endt med at de eneste som kan si at de har valgt yrket sitt på grunn av kall er prester, misjonærer, sykepleiere eller lærere. Men kallstenkningen er meningsfull selv i dagens forbrukersamfunn. Å jobbe på Baker Hansen og lage kaffe til mennesker som er tørste er også et kall, så lenge det er noe dagens mennesker trenger.

Som ung er man gjerne opptatt av å brenne for noe. I det ligger det mye engasjement og idealisme. Men det er også noe som kan bli en fare

—   Erling Ulland Eriksen, tidligere pastor

---

Misjonskirken Norge

• Tidligere Det Norske Misjonsforbund og Misjonsforbundet.
• Et kirkesamfunn bestående av om lag 90 menigheter og 10.000 medlemmer.
• En menighetsbevegelse med fokus på misjon både lokalt og internasjonalt.
• Tilhører frikirkeligheten og kan plasseres midt i det norske kirkelandskapet.
• Har arbeidet målrettet med menighetsplanting siden 2010, blant annet i samarbeid med Sendt Norge.
• Har som mål å plante 20 nye menigheter innen 2020. Totalt siden 2010 er det etablert seks nye menigheter, den nyeste er Lillesand misjonskirke som ble en fullt etablert selvstendig menighet 11. mars i år.

---

Gaver

I Lillesand har de to yngste barna til Astri og Lars Torp stilt seg opp foran menigheten for å gjøre bevegelser til lovsangen. Bak dem slår bølgene innover strandkanten og lukten av våt sand, tang og tare fyller nesa. Ei lita jente i badedrakt ser nysgjerrig bort på forsamlingen som sitter i veien for badeplanene hennes. Hun blir stående slik en stund før hun snur for å finne seg et annet sted å bade.
Noen meter oppi bakken kan man skimte kirkespiret på Lillesand kirke.

– Hvorfor var det så viktig for dere å starte en helt ny menighet?

– Nye menigheter når nye mennesker. De som ikke går i en av de som finnes allerede, har kanskje noen grunner til ikke å gå der, svarer Lars.

– Vi ble helt konkret kalt til å plante en ny. Jeg tror det handler om de gavene man har fått. Gud gjør det han vil i menneskers liv, og det kan være mange forskjellige ting, legger Astri til.