Les alt for bare 10 kr!

Et slag i luften

Jan Schwencke (61) skulle bare reise seg fra stolen. Helt ut av det blå kom slaget.

Publisert 13. juni 2018

Datoen er spikret i minnet til Jan Schwencke: 9. oktober 2009.
«Ingen glemmer sitt 9/11», som han uttrykker det selv.
Jan skulle holde foredrag på Fagernes hotell. Som kommunikasjonssjef i Norsk forbund for utviklingshemmede hadde han rundt 20 tilhørere i en halvsirkel rundt seg. Han tok fram gitaren og dro i gang med sangen «Selv er jeg plaget av flass». Jan ville få fram latteren og skape gjenkjennelse – gjennom å vise at vi alle har noe vi sliter med.
Etter sangen reiste han seg.
Straks han var oppe og stod fikk han en karusellfølelse i hodet. Han kjente det som om han ble kastet rundt i en sentrifuge.
Jan gikk i gulvet. Han vet ikke selv om han besvimte. Det neste han husker er at tilhørerne grep inn. Flere av dem hadde erfaring med epilepsi. De la ham i sideleie, bestilte ambulanse og fikk ham til sykestuen på Fagernes. Derfra bar det videre til Lillehammer sykehus.
– I ambulansen tenkte jeg at jeg ikke kjente meg selv igjen. Det var noe galt med høyresiden min. Jeg var ikke lam, men det var som om jeg ble styrt med joystick av noen andre. Jeg kunne snakke, men jeg pratet annerledes; det var ikke min egen stemme.

Bakrus

På sykehuset ble det tatt CT uten at legene fant noe som helst galt. Jan ble utskrevet morgenen etter. Mens han ventet på at kona skulle komme opp fra Oslo og hente ham, gikk han en tur rundt sykehuset.
Det kjentes rart, som om han var i bakrus. Og på toppen av det: Han var mer støl enn etter noen av de halvmaratonløpene han hadde gjennomført. Rett og slett mørbanka. Men bare på høyre side.
I bilen på vei mot Oslo ringte han en lege han kjente. Vennen sa: «Jeg hører på stemmen din at dette ikke er deg».
– Det ga gjenklang i meg, for jeg kjente ikke meg selv igjen. Der og da fikk jeg frysninger nedover ryggen.
Vennen ringte Bærum sykehus og booket time for Jan. Undersøkelsen viste tre små blodpropper, to i lillehjernen og en i hjernestammen. Eller som legen sa: «Du har hatt et lite slag.»
– Det var noe med formuleringen. Et lite slag, ja vel, men det var stort nok for meg. Jeg tenkte først det var et drypp, det høres så ufarlig ut, som en liten dråpe bare. Det skal ikke gi varige skader; alt skal bli som før.
Men etter at Jan kom hjem, følte han seg som i en tåke. Han orket lite. Å jobbe var uaktuelt. Og han slet med å gjøre det morsomste han visste: Å spille gitar.
– Jeg hadde mistet det som gjør at jeg er meg. Sånn føltes det.

ANNONSE

Logg inn for å lese videre

eller

Ikke kunde?

Registrer deg her og les Vårt Land i 10 uker for kr 10*.

10 uker - 10 kroner

*Abonnementet er løpende og kan sies opp når som helst. Etter prøveperioden fornyes det automatisk, til rabattert pris kr 199 per måned.

Les også