Finner hjem i egen kirke

På Trøndelagskysten får ­katolske migrant­arbeidere i fiske­industrien låne bedehuset på Sistranda. Når kirkebygg i Oslo ikke brukes av den lokale menigheten, holder migrantmenigheter gudstjeneste og møter.
Det religiøse mangfoldet øker. Kristne fra andre land finnes over alt i Norge, og mangfoldet blant kristne har aldri vært større.

27 mennesker

Fotograf Henriette Lien Pedersen har portrettert mennesker i ulike migrantmenigheter i Oslo for Vårt Land. Her kommer det fram at:
• Språk er en viktig årsak til at innvandrere oppsøker egne menigheter. Tradisjoner fra hjemlandet og det sosiale i å møte familie, venner og folk fra hjemlandet spiller også en vesentlig rolle.
• De som går i migrantmenigheter sier at det er viktig å gå i en kirke for å holde troen levende.
• De aller fleste har besøkt en norsk menighet, men foretrekker å gå i en menighet der de kan identifisere seg med de andre.
• For flere av dem er det heller ikke tilfeldig hvordan de kler seg når de går til kirken.
• Mange ser på menigheten som et hjem. Dette bekreftes av studier­ fra Nederland, som har vist at migrantmenighetenes viktigste funksjon er å være et «hjem» og en «familie» for migranter som er langt fra familie og hjemland.

Egne menigheter

I Norge finnes det mennesker fra 221 land og selvstyrte områder, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå. Mange av dem er kristne. Noen starter egne kirker: Utlendinger i Norge­ samles i mer enn 250 kristne ­menigheter, viser en kartlegging Norges Kristne­ Råd gjorde for noen år siden. Andre blir med i de etablerte kirkene.
I Den katolske kirke finner vi det største mangfoldet innen samme­ trossamfunn. Polakker, som i hoved­sak er katolske, utgjør en stor del av arbeidsinnvandrerne. Av flyktninger kommer mange ­eritreere, som for det meste er ortodokse. De siste årene har det også oppstått mange multietniske menigheter.

Pastor-menn

I migrantmenighetene ser pastoren ut til å ha stor innflytelse, viser en studie som KIFO Stiftelsen kirkeforskning gjorde i fem migrantmenig­heter i 2012. I studien kom det også frem at:
• Alle hovedlederne selv var ­migranter.
• De var alle menn. Kvinnelige­ mellomlederes ansvar var knyttet­ til sosiale arrangementer eller­ ­arbeid blant barn og unge. «Dette­ kan tyde på at tradisjonelle kjønnsroller bekreftes og videre­føres innenfor migrantmenig­hetene», skriver forskerne.
• Sammensetning av medlemmene var variert i tre av menighetene. I to afrikanske menigheter fantes en stor andel asylsøkere eller­ personer uten lovlig oppholdstillatelse.
• I de afrikanske menighetene var det også stort engasjement for å hjelpe folk, blant annet til å komme i arbeid.
• Samholdet var sterkt på grunn av felles morsmål, kultur og bakgrunn. Fellesskapet var viktig for medlemmene. Siden flere hadde dårlig nettverk utenfor menig­heten og opplevde at de var marginalisert i det norske samfunnet, var menigheten viktig.

Klager

Mange norske kirker leier ut lokaler til migrantmenigheter. Ikke alle naboer er like ­begeistrede for fremmede innslag i lokalmiljøet.
En nabo til pinsemenigheten Betel i Nittedal, nord for Oslo, klager på tamiler som synger så høyt at det går ut over helsa. Dessuten hevder klageren at verdien på ­eiendommen har gått ned på grunn av den tamilske kirke­sangen, som strekker seg over fem ­timer hver søndag.
– For meg som nærmeste nabo er det som å ha Øyafestival hver søndag, skriver naboen i klagebrevet, som er gjengitt i Indre Akershus Blad.

LES OGSÅ: I hennes kirke har én av tre innvandrerbakgrunn

De eritreisk-ortodokse

På verdensbasis tilhører omtrent to millioner mennesker Den eritreisk-ortodokse kirke. De mener Jesus er helt og holdent guddommelig – i motsetning til de fleste andre kirke­samfunn, som mener Jesus av natur er både menneske og guddommelig. De aller fleste av denne kirkens medlemmer holder til i Eritrea – men i Fredrikstad finnes en menighet med 70 medlemmer, som samles på lørdager.

Atakli Ftuwi

– Jesus er lyset og derfor har jeg på meg lyse klær. Jesus døde for oss, og for å hedre ham, har vi på hvite klær. Jeg kommer hit fordi jeg tror på Gud, og fordi det er her vi samles til gudstjeneste. Men jeg kommer også for å treffe vennene mine. Én gang besøkte jeg en vanlig norsk menighet. Men jeg kan ikke gå dit, for jeg har ikke tid på søndager. Jeg kommer hit i stedet fordi vi samles på lørdager. Det er også lettere å forstå språket her.

Frezghi Okube, diakon


– Jeg er ortodoks og derfor velger jeg å komme hit. For å be til Gud, og ­takke ham for alt han gjør for meg. Og for å treffe andre fra Eritrea. Jeg har hvite klær for å hedre Jesus. Jeg vil vise at jeg er ren og uten synd.

Luwam Embaye

– Dette er det viktigste stedet for meg. Her har jeg kontakt med Gud, og alle fra Eritrea treffes her. Det er ikke noe annet sted vi kan møtes for å be til Gud og være sammen. I Eritrea går vi i kirken hver lørdag og søndag, for da jobber vi ikke. Vi har bibelundervisning som skal hjelpe oss til å forstå Bibelen. Og så synger­ og spiser vi. Grunnen til at vi tar på oss hvite klær i kirken er for å vise at vi er helt rene og uten synd, fordi Jesus har kommet til verden og dødd for oss. Vi har på hvite klær for å ­hedre Jesus, litt som engler. Vi blir alle engler når vi dør.

Snit Tadesse 

– Jeg har på meg nexela. Vi må ha det på fordi vi er Guds barn. Jentene­ må ha den over hodet, men guttene­ behøver ikke det. Den viktigste ­grunnen til at jeg kommer hit er for å be til Gud. Dessuten treffer jeg mange fra hjemlandet mitt her. Jeg har aldri vært i en norsk menighet, men i fjor var det en norsk prest som kom hit, og da hadde vi en norsk gudstjeneste.

Iman Hanna,
 fra Bartilla i Nord-Irak

– Jeg kommer hit fordi jeg er katolikk, og fordi vi er en gruppe som er fra samme land og snakker samme språk. Dessuten synger jeg i kirken på gudstjenestene. Det er egentlig vanlig med sjal i katolske kirker, men det er frivillig. I kirken i hjemlandet mitt ligger det sjal som man kan låne, men det gjør det ikke her. Det er fort gjort å glemme sjalet hjemme, så jeg må å huske å ta det med neste gang.

Nezar Poulas,
 fra Telleskuf i Nord-Irak


– Jeg er diakon og hjelper presten, slik jeg har gjort de siste to årene. I tillegg til kirken her i Oslo jobber jeg også i kirken i Fredrikstad. Jeg har besøkt St. Olavs domkirke i Oslo, der gudstjenesten var på norsk. Norsken min er såpass god at jeg skjønner alt, men jeg synes likevel det er lettere å komme hit. Vi har gudstjeneste én gang i måneden.

Abed Asmaro


– Jeg er troende. Derfor kommer jeg hit. Dessuten er jeg blitt oppdratt i den kaldeiske tradisjonen, og derfor er det naturlig for meg å fortsette i denne kirken. I tillegg går jeg til en vanlig norsk kirke hver søndag, men det er dette som er min kirke. Jeg kommer hit uansett.

Angela Tomi, fra Alqosh i Nord-Irak


– Jeg kommer hit for å bevare mine rutiner og tradisjoner. Det er veldig viktig for meg. Da pynter jeg meg gjerne litt. Jeg har vært i norske menigheter flere ganger, men kommer hit fordi det er lettere med språket.

Faraj Asmara, 
fra Alqosh i Nord-Irak

– Jeg kommer til messe for å huske å be til Jesus, som står for alt som er godt. Jeg kommer også hit for å møte andre, men mest på grunn av det ­religiøse. Hos oss har vi ikke tradisjon for å kle oss noe annerledes til gudstjenester, men jeg kler meg ofte litt finere enn vanlig. De norske menighetene jeg har vært i er nesten lik vår kirke, med unntak av språket. ­Arameisk og arabisk er språk vi må bruke for ikke å glemme. Men jeg frykter arameisk vil forsvinne. Våre barn og barnebarn vil bare snakke norsk. Det synes jeg er en katastrofe.

De kinesiske kristne

Nordic Chinese Christian Church består av kinesiske menigheter i Oslo og Stavanger, og søstermenigheter i de andre nordiske landene. Menigheten i Oslo har rundt 200 medlemmer. De leier lokaler av Gamle Aker menighet, men håper at de kan få eget lokale på sikt. Etter gudstjeneste, søndagsskole og ungdomsmøte søndag formiddag, er det kinesisk skole etterpå. I smågruppene snakkes det både kantonesisk og mandarin. De nordiske søster­menighetene har et tett samarbeid, og sommerleiren på Hedmarktoppen har samlet 400 mennesker. Målet er å forkynne blant kineserne på deres eget språk, ikke bare i Norden og Europa – men i hele verden.

Lai Fong Chan, 
fra Hong Kong


– Dette er den eneste kinesiske menigheten i Oslo. Jeg føler meg hjemme her, og har aldri vært i en norsk menighet. Her kjenner jeg mange folk, her har jeg tatt på meg oppgaver, og dessuten setter jeg stor pris på den evangeliske forkynnelsen her. Alle disse tingene gjør at det er naturlig for meg å komme hit.

Wai Shing Hung 
fra Hong Kong

– Jeg synes det er vanskelig å lese Bibelen på norsk. Da er det lettere å ­komme til en kinesisk menighet hvor alt foregår på morsmålet mitt. Dessuten er fellesskapet vi har her verdifullt for meg.

Siu Ying Tang, 
fra Hong Kong

– Jeg er kristen og var kristen også da jeg bodde i Hong Kong. Mannen min var medlem i denne kirken da jeg ­giftet meg med ham, så det var ­naturlig for meg også å bli med her. Det er ikke bare det åndelige, men også det sosiale som gjør at mange trekker hit. Det er flere familier, og vi prater mye sammen etter gudstjenestene. Om det er en søndag jeg ikke har mulighet til å komme hit, drar jeg til en vanlig norsk folkekirkemenighet.

De afrikanske evangelikale

For noen er det ikke et alternativ å sette det åndelige livet på vent, selv om de har kommet til et land hvor alt er nytt. Derfor startet Kingdom Gospel Center for fire år siden opp med gudstjenester på swahili, på St. Hanshaugen midt i Oslo. For mange av de som kommer hit er samlingene etter gudstjenesten en fin mulighet til dele erfaringer med andre som har flyttet til Norge fra Afrika.

Cynthia Rutaganda, 
fra Rwanda

– Jeg føler at det kristne livet mitt blir større jo eldre jeg blir. Nå forstår jeg endelig mer av hva de snakker­ om i kirken, og jeg synes det er spennende.­ Jeg har besøkt en del forskjellige kirker, men kommer hit fordi familien min går her. Nå har jeg gått her ganske lenge selv, men jeg tror kanskje at jeg kommer til å bytte mellom flere kirker etter hvert.

Emma Munyeshyaka, 
fra Burundi

– Som kristen må jeg være i kirken på ­søndager fordi det er der vi tilber Gud. Det holder troen min levende. Jeg var med på å starte denne menigheten fordi vi har et kall fra Gud. Han har kalt oss til å kjenne evangeliet og hjelpe andre som kommer til Norge, som ikke kan det norske språket. Vi vil ikke at de skal falle utenfor samfunnet. De som kommer hit fra andre land er i en nødssituasjon. Vi vil hjelpe dem med sosialisering og med å holde troen levende.

Aloys Munyeshyaka,
 fra Rwanda


– Dette her er som et hjem for oss. Her treffes­ vi, folk fra Rwanda, Burundi og Kongo. Vi har flere språk. Jeg var med på å grunnlegge ­menigheten, først og fremst for å samle folk som kommer fra mitt land til Norge. Vi vil gjerne også gå videre og ta evangeliet til andre nasjonaliteter, men det var naturlig å begynne med dem som kommer fra mitt eget hjemland. Søndager er en fest for oss. Derfor pynter vi oss – vi kommer som den beste versjonen av oss selv. Jeg liker de norske menighetene jeg har besøkt, men de er ikke et alternativ for meg. Jeg vil hjelpe de som kommer fra samme land som meg. Noen sliter med språk og ­kultur, og da er det fint for dem å komme hit.

Oromo Evangeliske Kirke

Dette er en annen av de afrikanske kirkene i Oslo. Den henvender seg til ­mennesker som tilhører oromofolket, den største folke­gruppen i Etiopia. ­Oromokirken ble etablert i 1997, og har nå omtrent 200 medlemmer. De ­holder gudstjenestene sine på sitt eget språk, i Nordberg kirke, ved grensen til Nordmarka.

Bontu Adugna, 
fra Nekemte i Etiopia

– Jeg er i kirken to dager i uken. Mest på grunn av troen, men også på grunn av det sosiale. De norske menighetene jeg har vært i synes jeg er helt OK, og jeg pleide å bli invitert til dem for å synge i kor. Men jeg velger likevel som oftest å komme hit, mye på grunn av språket. Ting blir litt vanskeligere når alt foregår på norsk.

Soyome Guda og Robsan Mako, 
fra Oromia i Etiopia


– Det er to ting som gjør at vi kommer hit: det åndelige og fellesskapet. Det kan vi ikke leve uten. Vi har også besøkt norske menigheter. Det er veldig fint, men vi liker å komme hit fordi alle her er oromo, og snakker vårt morsmål. Vi vil lære om Bibelen, og det er lettere på morsmålet.

Wandimuu Kabaa, 
fra Etiopia

– Det er viktig for meg å be, men også å være med på gudstjenester. Jeg vil høre på hva ­Bibelen sier. I tillegg treffer jeg mange av ­vennene mine her. Jeg har vært i en norsk ­menighet noen ganger. Det er bra, men litt vanskelig med språket, så jeg liker meg best her.

En vei inn i samfunnet

Å finne sin menighet kan være første skritt på veien til å bli integrert.

'Dette er budskapet fra vår forskning: Innvandrerforeninger eller –forsamlinger må organisere seg for å delta i et større fellesskap, sier Guro Ødegård.
Forskningslederen ved seksjon for ungdomsforskning ved Oslo Met, har forsket på hvordan ­etniske minoriteter blir ­integrert i norske lokalsamfunn. Resultatet­ er publisert i boka Felles­skap og forskjellighet.

Brobyggere

Bidrar trossamfunn til integrering? Svaret er både ja og nei, mener Ødegård som har doktorgrad i sosiologi.
En religiøs forsamling kan bli innadvendt – og et sted folk dyrker sine egne interesser og sin egen kultur. Men de kan også bidra til at medlemmene deltar mer i storsamfunnet og danner det Ødegård kaller «brobyggende­ fellesskap». Hun viser til amerikanske og kanadiske studier som forteller at religiøse fellesskap kobler nyankomne til det offentlige, og hjelper dem til å bli en del av sivilsamfunnet.
– Det handler om å skape møte­plasser på tvers av ulik­hetene, sier Ødegård.
Hun er opptatt av at lokale myndigheter i slike situasjoner spiller en aktiv rolle, og at det er viktig at koblinger mellom foreningene og storsamfunnet tar innvandrernes behov på alvor.
– Om en stor katolsk menighet med mange innvandrere ikke vil engasjere seg i lokalsamfunnet. Hva vil du da si til dem?
– At det er viktig å appellere til samfunnsansvar. Kan man lage et lokalt arrangement som konserter, matfestival eller lignende,­ sammen med andre? Slike ­arrangement skaper broer, sier Ødegård.

Registrering

Hun og de ­andre forskerne hun har jobbet med, fant at innvandrere mange steder møtes i uformelle fellesskap, i foreninger som lokale myndigheter i enkelte tilfeller ikke vet om. Dette hemmer ­integrering. Derfor ber forskerne­ innvandrere om å registrere sin forening eller menighet for å bli med i et større fellesskap av frivillige.
At forsamlingene har personer som forstår byråkratiske spilleregler og hvordan storsamfunnet fungerer, er avgjørende. Slike ildsjeler kan i enkelte tilfeller bli «konger på haugen» som ikke slipper andre til. Men de som er gode på kontakt både innad og utad, bidrar mer til integrering.

Meglerrolle

Hva med religiøse­ ledere? Bidrar de til integrering, eller er de til hinder?
Svaret er langt på vei at de ­bidrar, ifølge Cora Alexa Døving, som forsker på minoriteter ved HL-senteret. Hun har skrevet bok om religiøse ledere og deres­ posisjon i samfunnet.
I muslimske forsamlinger mener imamer at de har en meglerrolle for at de troende skal takle konflikten som oppstår mellom det moderne samfunnet og muslimske doktriner. Imamene i studien var opptatt av at menigheten skulle være godt integrert.
– Det er særlig i veiledningen rundt religiøs lovgivning at de virker integreringsfremmende. Det var overraskende og interessant, sier Cora Alexa Døving.

Livsritualene

Ritualer er døråpnere. I for eksempel begravelser inviterer minoritetssamfunnet andre inn, og det samme skjer ved begravelser i majoritetssamfunnet.
– Det er da vi viser oss fram for hverandre. De religiøse praksis­ene bygger relasjoner, sier hun.
Store nasjonale ritualer kommuniserer også på tvers.
– Aldri har vel templer, moskeer og synagoger vært så ­populære å vise fram og besøke som i tiden etter 22. juli. Det tar jeg som et tegn på at ulike trossamfunn er integrert i det norske samfunnet. Ulike religiøse ledere spilte også en viktig rolle, sier Cora Alexa Døving.

Det handler om å skape møteplasser på tvers av ulikhetene

—   Guro Ødegård, forskningsleder ved Oslo Met