Ulik tro under samme tak

Varmebølgen har ikke trukket seg tilbake fra verandaen til leiligheten deres på Boge­rud ved Østensjøvannet i Oslo. Kaffe, vann og moreller­ står på bordet. I sofaen i stua innenfor ser døtrene Mari (8) og Hanna (6) hvem som kan hoppe høyest. På stuebordet ligger barne­bøker om klima og miljø.

Det som i utgangspunktet var nokså ulike syn på tro og trospraksis – hvor Steinar var den mer avmålte og tvilende – er blitt likere. Ekteparet sier de har funnet et felles ståsted, både som enkeltindivider og foreldre. En plattform hvor det også er rom for forskjeller.

– Vi har funnet et felles gudsbilde: En god, støttende og trøstende Gud som vi ikke trenger å være redd for. En Gud vi med god samvittighet også kan la barna våre bli kjent med, sier Steinar Alsos.

– Jeg tror bildet av en Gud som vil oss vel, er det viktigste vi kan vise både hverandre og barna våre. Jeg opplever ikke at jeg har måttet tilpasse meg Steinars tro, eller han min. Det har mer gått seg til, fordi vi har tatt hverandres tro og tvil på alvor, og akseptert at vi fremdeles har litt ulikt syn, sier Guro Almås.

Kveldsbønn

Hun er statsviter og rådgiver i ­internasjonale spørsmål i Mellomkirkelig Råd. Ektemannen jobber i Framtiden i våre hender, som arbeider for et grønt forbruk og en rettferdig fordeling av verdens ressurser. Begge har et nært forhold til både miljøspørsmål og rettferdighet. Men nærheten til Gud er mer ulik, slår de fast.

– Jeg opplever at Guro har et nærmere forhold til Gud enn meg, uten at det har vært noe tema rundt middagsbordet. Det handler mest om hvordan vi snakker om troen: Med hverandre, og når vi for eksempel ber med barna våre. Mens jeg leser en fast kveldsbønn, for eksempel «Kjære Gud jeg har det godt», hender det Guro også ber fritt. Det gjør ikke jeg.

OGSÅ I EKSISTENS: Rotløs i liten leilighet

Global rettferdighet

Første gang Guro og Steinar møttes – via kjente – i 2000, steg ikke pulsen nevneverdig hos noen av dem. Kjemien var likevel god. Neste gang de traff hverandre var de på et organisasjonsmøte for Global rettferdighet. Der fant de straks tonen.

– At vi hadde engasjementet­ for en bedre verden til felles, gjorde det lettere å snakke sammen. Og lettere for meg å like Guro, smiler Steinar.

---

Eksistens: Bolig iblant oss

• Valg av bolig former tilværelsen. Vi møter folk som velger å bo på forskjellige måter.
• I dag kan du lese om ekteparet Steinar Alsos og Guro Almås som har forskjellig forhold til tro. Hvordan oppdrar man barna da?

---

– Enig. Samtidig var vi nok begge klar over at vi hadde forskjellig utgangspunkt: For meg var mitt kristne livssyn viktig for engasjementet, for Steinar var det ikke så viktig, sier Guro.

Kirkebryllup

Det hindret dem ikke i å avtale en date. Allerede da spurte Guro Steinar om han ville giftet seg i kirken hvis han skulle gifte seg.

– Spørsmålet var ikke akkurat planlagt, ler Guro. – Det var mest som en inngang til å bli bedre kjent med hvem han egentlig var. I ettertid kan vi le litt av at jeg gjorde det til et tema så tidlig.

– Jeg opplevde det ikke som et frieri. Men jeg ante at våre ulike trosståsteder i det minste kunne bli et diskusjonstema, hvis det ble noe mer. Men for meg var kirkebryllup greit, og det sa jeg til Guro også.

Under oppveksten i Stavanger gikk Steinar og familien hans i kirken julaften og ved andre høytidelige anledninger. Han kaller det «en vanlig allmennreligiøs oppvekst».

Da moren døde, skjønte han imidlertid at troen nok hadde vært viktigere for foreldrene enn han hadde trodd. Kristendom var uansett ikke noe han var opptatt av da han møtte Guro for første gang.

– Jeg var en slags troende agnostiker, sier Steinar.

Kristen kjæreste

For Guro har kristen tro vært et viktig holdepunkt hele livet. I barne- og ungdomsårene i Bergen ble hun tidlig med familien i kirken, hvor foreldrene var aktive. Hun var med i den kristne ungdomsklubben i Storetveit menighet, og hun begynte på Danielsen videregående, som er en kristen privatskole. Om somrene var hun og familien i mange år på KFUK-KFUMs familieleir på Knattholmen.

Vi har funnet et felles gudsbilde: En god, støttende og trøstende Gud.

—   Steinar Alsos

– Jeg trivdes med det. Det var en lys, og langt i fra streng, kristendom jeg vokste opp med.

I det kristne miljøet hun vanket i opplevde hun likevel en forventning om at en framtidig livsledsager burde være kristen.

– Jeg ville også gjerne ha en kristen kjæreste. Jeg tenkte at en felles tro var en viktig del av et forhold. Samtidig mente jeg også at det var viktig å kunne dele andre verdier – for eksempel engasjementet mot fattigdom og ulikhet.

OGSÅ I EKSISTENS: Sammen, hver dag

Natur og Ungdom

For Steinar var det aldri noe tema å finne seg en kristen jente. Han hadde en bred venne­krets, med vidt forskjellige livssyn. I Natur og Ungdom, hvor han tidlig ble aktiv, var de fleste først og fremst politisk radikale. Det gjaldt også kollektivet han en periode bodde i.

– Livssynet til en mulig kjæreste var ikke viktig for meg.

Steinars første kjæreste var ateist. Da det ble slutt, så var det ikke uenighet om livssyn som var ­årsaken.

– Hadde det blitt oss, så ville­ uansett vår familie fungert ­annerledes enn den jeg og Guro har. Hadde Guro vært like tvil­ende som meg da vi møttes, så hadde heller ikke kristendommen vært like mye til stede i ­livet vårt.

Her og nå

De har allerede sagt at en god og kjærlig Gud er en viktig fellesnevner i ekteskapet og i familien. Når vi kommer inn på den andre trosartikkel; om korsfestelse, død, oppstandelse, himmel og dom, blir det et øye­blikk stille rundt bordet.

Jeg er opptatt av det kristne fellesskapet.

—   Guro Almås

– Jeg klarer ikke se for meg noe annet enn én utgang på livet for alle mennesker. Livet før døden er nå, det som skjer etterpå, får vi finne ut av da, sier Steinar.

– Når Jesus har satt oss fri, så tror jeg det handler vel så mye om livet her som livet etter ­døden. Troen her og nå er for meg viktigst, selv om jeg er trygg på at vi skal få det bra etter døden også, sier Guro.

– Er dette noe dere har diskutert?

– Nei, ikke mye. For oss dreier troen seg mest om livet nå, sier Steinar.

OGSÅ I EKSISTENS: Vil skape sammensatt fellesskap i økogrend

Gudstjenesteteam

Noe de har diskutert, er hvor ofte de skal gå i kirken sammen.

– Guro ønsker nok å gå oftere i kirken med hele familien enn det jeg gjør.

– Jeg er opptatt av det kristne fellesskapet. Jeg opplevde det fint som barn, derfor ønsker jeg at mine barn skal få den samme muligheten. Noen ganger har jeg følt at jeg har måttet dra det lasset litt alene.

– Jeg har ikke noe imot at barna går i kirken. Barnegospel, som begge jentene er med i, ser jeg jo at de har stor glede av.

Døtrene Mari og Hanna bekrefter det med å rope «jaaaa!», når vi spør dem om det stemmer.

Nå har uansett hele familien Almås/Alsos blitt et gudstjenesteteam i Bøler menighet. Steinar forteller at Mari har vært med og dele ut nattverd.

– Det var noe veldig fint med at hun, som barn, ga kalken med vin til de voksne barnegospel-­lederne sine.

– Kunne du forestilt deg at du ville ha sagt noe slik om barna dine før du traff Guro?

– Nei, aldri.

– Er du redd for at barna deres skal bli «indoktrinert» av kristendom for tidlig?

– Nei. Man gir ungene et livssyn uansett, enten man snakker med dem om at det fins en Gud, ­eller at det ikke gjør det. Det å gi barna et godt og trygt gudsbilde, og forståelse for at vi må ta vare på skaperverket, er bare positivt. Uansett må de jo selv finne ut hva de skal tro på, eller ikke tro på, sier Steinar Alsos.

Respekt 
og åpenhet

Par kan leve bra med å mene forskjellig om tro. ­Problemet oppstår først hvis man hevder at «jeg har rett, og du tar feil».

Mattias Stølen Due er psykolog, forfatter, samlivsterapeut og direktør for Center for Familieudvikling i København. Han er dansk, men bodde i barneårene en stund på Modum i Buskerud, hvor hans far jobbet. I møter med par som har søkt hjelp hos ham, er det ikke sjelden at ulike syn på tro og religiøsitet har vært et problem.

– I begynnelsen av et forhold, når man er ung og forelsket, kan ofte ulikheter på flere områder, ikke minst religion, virke fascinerende og eksotisk. Etter tre-fire år sammen, når forelskelsen kanskje har avtatt, kan religiøse forskjeller by på store utfordringer i forholdet, sier Stølen Due.

Polarisering

Likevel hevder psykologen at både forskning og praksis viser at det ikke er ulikhetene i seg selv som er det største problemet i et forhold.

– Konfliktene oppstår først hvis man tenker at «jeg har rett, og du tar feil!». En slik polarisering vil gå ut over partenes integritet, og gjøre det svært vanskelig å trives i et forhold, sier Mattias Stølen Due som bor i Gadevang i Nordsjælland med kone og tre barn.

Mannen som i 2016 ga ut boka Mens vi fortsatt elsker hverandre på Vårt Land forlag, mener alt ville blitt mye bedre hvis man ikke hadde som ambisjon at den andre skal tenke som en selv, men i stedet være nysgjerrig på den andres­ meninger.

– Er man åpen for hverandre rundt hva saken egentlig gjelder, og hva som er vanskelig å håndtere, er man på riktig vei.

Psykologen mener religiøsitet, sammen med det seksuelle, kan være det mest vitaliserende i et forhold.

– Det kan fungere som en ressurs og en glede. Men det kan også bli det mest sårbare og vanskelige. Har man problemer med det seksuelle, er fravær av berøring ett problem. Fraværet av åpenhet rundt det kan være verre. Det blir «double trouble». Det samme vil være tilfellet med religiøse uoverensstemmelser, hevder han.

Pluralistisk samfunn

Er man først villig til å snakke om en ulikhet som er blitt et problem, tror Due partene kan bli nysgjerrige på den andres synspunkter, i stedet for å gå i skyttergravene.

– Kanskje kan de se den andres oppfatning som en verdi, i stedet som en trussel? I hvert fall være villig til det. Der det er vilje er det vei!

Han mener det med årene er blitt lettere for par å leve sammen med ulik tro. Og dermed også å ha trospraksis i hjemmet som begge kan leve med. En slik tilnæring er en konsekvens av et mer pluralistisk samfunn, mener Due.

– For 60 år siden, da Danmark og Norge i mye større grad var definert som «kristne land», var premissene for rettroenhet mye strengere enn i dag. Det gjorde det vanskeligere å forene ulike syn på tro i et parforhold.

Religiøsitet kan fungere som en ressurs og en glede. Men det kan også bli det mest sårbare og vanskelige.

—   Mattias Stølen Due

– Samtidig, minner psykologen om, – kan det som med årene er blitt normalisert, føre til at man neglisjerer noe som fremdeles kan være et problem, ikke minst for barna.

Selv om et samlivsbrudd i dag regnes som normalt, minner Due om at det for barna kan fortone seg høyst unormalt, og være en stor sorg. På samme måte mener han foreldres uenighet om tro og trospraksis kan være en større belastning for særlig de yngste barna enn dem selv.

– Er barnet over fem-seks år, har de som regel ikke vondt av å vite at mor og far er uenige om dette, men tankene og reaksjonene deres må tas på alvor.

Forståelse

Hvis for eksempel mor vil at barna skal gå på søndagsskole, og far er i mot det, mener Due det bør kunne diskuteres, med et åpent sinn.

– Kanskje vil far få en større forståelse for hvor viktig dette er for mor, eller motsatt. Det vil uansett være viktig for den andre at man blir hørt og respektert, og ikke avvist.