Les alt for bare 10 kr!

Et brev på såret

Her skulle Thomas Rachlew og medelevene bevares i sin kristne tro med hard pugging og helvetesskildringer.

Publisert 25. may 2018

Han stiller seg midt i klasserommet. Vårsolen gjennom persiennene når ikke langt inn i rommet. Her satt Thomas Rachlew som ungdomsskoleelev på Granly skole i Tønsberg. Det er første gang han er i rommet siden han gikk ut. Da sto pultene i rekker, ikke i en hestesko som nå.
Rachlew ser rundt seg og holder hånda framfor munnen. Bilder fra mer enn førti år siden kommer tilbake og får fram følelser.
Kristendomsundervisningen husker han godt. Det var alltid første time. Hver dag i ni år.
– Det var en fryktelig start på dagen.

Elevene måtte reise seg, stå ved siden av pulten og fremføre det som de hadde lært utenat fra Luthers katekisme, Pontoppidans forklaring, Bibelen eller salmeboken.

Pugging

Han drar ned et verdenskart mens han mumler at de ikke hadde noe slikt da han var elev. Kristendomsleksa skulle pugges utenat på skolene til Det evangelisk lutherske kirkesamfunn (DELK).
– Her var det elever som sto og skalv.
Angsten kunne blokkere for elever som kunne alt på rams kvelden før. Straffen var gjensitting eller skyllebøtter som opplevdes så kraftige at de etterlot seg sår og skader på elevers sinn, skulle det vise seg.
Lærerens ord var lov. Han var nesten Gud, ifølge Rachlew.    
Thomas Rachlew var bare sånn passe god til å pugge. Men han slapp lærernes vrede, fordi de kjente foreldrene hans. Han mener det beskyttet ham.
Så hvorfor kommer følelser til overflaten når han står i klasserommet?
– Det er følelsen av at jeg var fanget, følelsen av tapt barndom, at jeg gjerne skulle gjort andre ting, vært andre steder.

«Indoktrinering»

Rachlew har vært på innsiden av Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, ikke bare som barn og elev. Han har også vært  ungdomsarbeider der. Da han begynte å studere teologi på Teologisk fakultet i Oslo spurte han seg selv og andre: «Hvor er alle sammen som jeg gikk på skolen sammen med?» Bak spørsmålet skjulte det seg en bekymring for at medelevene ikke ble frelst, at de ikke kom til Himmelen.
Sakte, men sikkert gikk det opp for ham at barne- og ungdomsflokken han var en del av, var blitt utsatt for det han kaller «hjernevask og total indoktrinering». Det var et lukket system av kirke, kristen skole og kristen familie 24 timer i døgnet. Det var en sektlignende kultur der man ikke skulle delta i andre aktiviteter enn i kirkens regi, ikke omgås andre enn barn fra menigheten, ikke pynte seg. Slikt kunne føre til synd. Det var mye «oss» innenfor og «dem» utenfor, husker Rachlew.
Det var forbud og påbud.
I dag kaller man det sosial kontroll.

Thomas' første brev

I 1995 skriver han brev til alle prester og eldste. Han gjør seg til talsmann for traumatiserte elever. Også en annen eks-elev og en prest i Oslo sier fra. Kirkeledelsen beklager og ber om tilgivelse «i den grad det gjelder forhold hvor vi selv har gjort noe galt». Foreldre hadde sagt fra om de strenge kravene i kristendomsundervisningen, men «styre og ledere var for redde for å begynne å fire på kravene», skriver kirkeledelsen.
Det kommer i nyhetene. En liten, konservativ frikirke gir ikke en slik unnskyldning hver dag. Prester ber om unnskyldning fra talerstolene.

ANNONSE

Logg inn for å lese videre

eller

Ikke kunde?

Registrer deg her og les Vårt Land i 10 uker for kr 10*.

10 uker - 10 kroner

*Abonnementet er løpende og kan sies opp når som helst. Etter prøveperioden fornyes det automatisk, til rabattert pris kr 199 per måned.

Les også