Sannhetssøkeren

Dette intervjuet sto først på trykk i november 2012.

Det tok ti uker, dramaet i rettssal 250. Der satt Norges verste massemorder tiltalt. Der satt pårørende av de drepte på Utøya og i Regjeringskvartalet. Der satt de overlevende. Der satt pressefolk fra hele verden. Der sto Inga Bejer Engh, som en av anklagerne.

Hun spurte og spurte. Krevde svar for å få fram hele sannheten. Hvilket spørsmål vil Inga Bejer Engh nå stille til seg selv?

– Det må være «hva har du lært»?

– OK. Hva har du lært?

– At livet er uforutsigbart. I denne saken var det tilfeldig om de unge fikk leve eller dø. Jeg har sett det også i andre drapssaker, men her ble det voldsomt.

Selvtillit

Hun har ført sak mot en kjent spritsmugler og fått Vigrid-lederen dømt for jødehets. Men det er 22. juli-rettssaken Inga Bejer Engh har blitt rikskjendis for. Det er imidlertid ikke dette hun ønsker å bli husket for.

– Først og fremst vil jeg bli husket for å være en god mor, at jeg har gitt barna en trygg oppvekst og gitt dem selvtillit. Man kan aldri skryte for mye av barna.

– Har du fått mye skryt som barn?

– Ja, kanskje litt for mye, vil noen si, sier hun, og ler.

– Hva har selvtilliten din betydd?

– Den har gjort meg trygg i sosiale sammenhenger. Jeg gruer meg ikke til å møte nye mennesker. Også i denne rettssaken har jeg fått bruk for selvtillit, særlig når vi har truffet beslutninger som har gått på tvers av andres. Jeg tør å stå ved dem, men det er ikke bare enkelt. Jeg kan også være usikker. Kvinner kan være varere for kritikk enn menn.

Onde mennesker

– Hvilket øyeblikk husker du best fra rettssaken?

– Ukene da vi gjennomgikk obduksjonsrapportene var skjellsettende. Jeg har tidligere håndtert drapssaker, men her tok det aldri slutt. Det var en trykket, rar stemning i salen. Gjennomgangen ble avsluttet med skoen som ble kastet. Da ble jeg redd og skvatt. Vi hadde hørt om våpen i ukene tidligere. Så kom et hyl og et klask. Da tenkte jeg «hjelp».

– Du har stått ansikt med en barnemorder i ti uker. Har du gjort deg noen tanker om ondskap?

– Nei, det gjør jeg sjelden. Jeg skiller person og handling. Dette har jeg trent meg opp til. Jeg tenker ikke på ondskap, men på å få vedkommende til å fortelle. Det betyr ikke at jeg ikke ser på handlingene som grusomme, men det fører ikke til noe å si at et menneske er ondt. Man må heller snakke om hvorfor de gjør det onde. Å si at et menneske er ondt er meningsløst. Det største spørsmålet i 22.juli-rettssaken er hvordan et menneske på å så kort tid har kunnet gjøre så mye skade. Hvordan kan noen, i et samfunn som vårt, ha blitt slik? Det har jeg ikke fått svar på. Kanskje får vi svar senere. Han er fortsatt ung.

Man behøver noe utenfor seg selv for å holde seg oppe

—   Inga Bejer Engh

Tror sterkere

Intervjuet foregår på et av møterommene til statsadvokatembedet i Oslo. Det er best, mener hun, for kontoret er så rotete. Dagen før har hundrevis- av permer om rettssaken blitt ryddet ut. Men selv om Anders Behring Breivik er ute av kontoret, er han ikke ute av hodet hennes. I høst har hun holdt foredrag, blant -annet for politiet, om hvordan man skal håndtere slike saker.

– Kan det finnes en rettferdig og allmektig Gud når verden blir så urettferdig som vi opplevde 22. juli?

– Spørsmålet har ikke slått meg. Jeg tror på Gud, og jeg har ikke fått mindre tro. Men jeg skjønner at enkelte tviler. Jeg ser også at noen blir sterkere i troen etter å ha opplevd tragiske hendelser. Da jeg var utvekslingsstudent i USA, bodde jeg hos en familie som like før hadde mistet sønnen sin. Han døde av kreft. De trodde sterkere. Det forundret meg at de ville ha et fremmed menneske hos seg kort tid etter. Man behøver noe utenfor seg selv for å holde seg oppe.

– Du også?

– Jeg har ikke et slikt forhold til troen som den amerikanske familien. Jeg har vokst opp i et kristent hjem, men har ikke et aktivt forhold til kristendommen, selv om jeg forsøker å leve etter prinsippene. Jeg spurte noen av mine venninner om de ber når det er vanskelig, og det viste seg at noen gjorde det. Det er vanskelig å finne en person som ikke ber i vanskelige situasjoner. Man har behov for å tro. Også jeg. Og jeg ber når jeg opplever vanskelige ting.

– Har du fått svar?

– Det vet jeg ikke. Jeg har aldri skjønt det med bønnesvar. Det vanskelige jeg har bedt om har gått bra, og jeg har fått styrke, men hva er det? Får jeg styrke fordi jeg ber? Jeg vet ikke hva jeg skal tolke det som. Det jeg i alle fall har lært er at jeg ikke er herre over alt i livet.

Glad tro

Besteforeldrene kalte seg personlige kristne, forteller Inga Bejer Engh. Deres tro satte spor i barnebarnet.

– De var veldig religiøse, men de forfektet en glad tro. Homofile prester var en selvfølge. Det har medvirket til at jeg har sett at kristendom er bra.

Vi hadde ikke tenkt å spørre hvor ofte hun viser segi kirken. Hun forteller det uoppfordret:

– Vi går i kirken én gang i året, på julaften. Når jeg er ute og reiser, går jeg alltid innom katolske kirker. De har en mer åndelig stemning. Det er en storhet der.

Inga Bejer Engh kommer på at hun en gang sang i et kristent -barnekor. Hun var åtte-ti år, og koret het Solstrålen. Hun ler.

– Som alt annet jeg har holdt på med på fritiden, sluttet dette tidlig. Sanggleden var der, men det var dårligere med evnen. Men vet du hvem som var prest i Åssiden i Drammen, der jeg vokste opp? Sigurd Osberg. Han har for meg alltid virket som en moderne og flott prest. Han ga næring til troen.

Hun husker ikke korets sanger. Men for barna sine synger hun «Kjære Gud, jeg har det godt» på sengekanten.

---

Inga Bejer Engh

• 47 år
• Gift, to barn, bor i Oslo
• Var aktor under 22. juli-rettssaken sammen med Svein Holden.
• Tingrettsdommer og tidlegere statsadvokat. 25. mai 2018 ble hun utnevnt til barneombud etter Anne Lindboe.
• 
  

---

Jeg gir meg ikke. Folk som fusker med fakta er det verste jeg vet.

—   Inga Bejer Engh

Ros

Hun bør bli riksadvokat. Så god jobb gjorde hun, mener noen. Et søk på nettet vitner om stor beundring fra bloggere og kommentatorer, under og etter rettssaken. «Inga Bejer Engh – for en dame! Snakk om å stå oppreist i all tragedien», skrev en blogger. Alt dette har gått henne hus forbi. Hun vet knapt at det går an å søke på navnet hennes på nettet.

– Hvordan klarte du å stå oppreist?

– Det vet jeg ikke, jeg bare gjorde det. Det var ekstremt mye å holde styr på, men vi var godt forberedt. Å eksaminere tiltalte var vanskeligst. Siden jeg har ført mange saker, var jeg i en kjent setting. Jeg hadde mye energi. Jeg sov godt. Barna sov. Alt må være på stell for at det skal fungere. Etter å ha hatt drapssaker over lang tid, har jeg lært meg en måte å takle det. På kontoret har jeg en profesjonell distanse. Hjemme leser jeg bøker, ser film og TV. Og avreagerer. For man må reagere.

I retten så hun ofte uberørt ut. Tårene kom da rapportene om de drepte ble lagt fram.

– Jeg kjente at det var på grensen av det jeg kunne tåle. Når jeg nå hører «Til ungdommen», kommer følelsene. Jeg hadde nok ikke taklet rettssaken så bra hvis jeg hadde hatt barn på samme alder som de drepte.

Og urett

Barna hennes er sju og tre år. Den yngste ble født for tidlig. I fire måneder måtte sønn og mor være på sykehuset.

– Hvordan opplevde du å være menneske og mor da?

– Jeg opplevde at livet kan snus på ett sekund. Rettssaken minnet meg på hvor skjørt livet er. Sønnen min balanserte på en knivsegg, men har i dag ingen mén. Det er ingen selvfølge. I stedet for å tenke på at jeg hadde fire fæle måneder på sykehuset, er jeg full av takknemlighet over at det gikk bra. Det er et fantastisk resultat av legevitenskapen. Sønnen min er et under, har jeg tenkt. I denne opplevelsen var jeg et lite menneske i et stort system, ekstremt sårbar.

– Den engelske avisen The Independent karakteriserte deg som en sannhetssøker i rettssaken. Hvorvidt er du sannhetssøkende på et personlig plan?

– Jeg er nok en inkvisitorisk type. På sykehuset reagerte legene reagerte på måten jeg stilte spørsmål. Jeg gir meg ikke. Folk som fusker med fakta er det verste jeg vet.

Rettferdighetssansen har fulgt henne helt siden barneskolen. Noen ganger ble hun virkelig sint på lærerne, andre ganger på elever hun mente mobbet andre. Hun vet ikke helt hvor dette kommer fra.

–Jeg hisser meg opp over feil og urettferdighet og engasjerer meg lett. Kanskje jeg burde porsjonere det mer. Jeg har prøvd å ikke alltid være så engasjert, men klarer ikke.