Les alt for bare 10 kr!

Sannhetssøkeren

Det er meningsløst å snakke om onde mennesker, synes Inga Bejer Engh. Hun vil vite hvorfor de gjør det onde.

Publisert 25. may 2018

Dette intervjuet sto først på trykk i november 2012.

Det tok ti uker, dramaet i rettssal 250. Der satt Norges verste massemorder tiltalt. Der satt pårørende av de drepte på Utøya og i Regjeringskvartalet. Der satt de overlevende. Der satt pressefolk fra hele verden. Der sto Inga Bejer Engh, som en av anklagerne.

Hun spurte og spurte. Krevde svar for å få fram hele sannheten. Hvilket spørsmål vil Inga Bejer Engh nå stille til seg selv?

– Det må være «hva har du lært»?

– OK. Hva har du lært?

– At livet er uforutsigbart. I denne saken var det tilfeldig om de unge fikk leve eller dø. Jeg har sett det også i andre drapssaker, men her ble det voldsomt.

Selvtillit

Hun har ført sak mot en kjent spritsmugler og fått Vigrid-lederen dømt for jødehets. Men det er 22. juli-rettssaken Inga Bejer Engh har blitt rikskjendis for. Det er imidlertid ikke dette hun ønsker å bli husket for.

– Først og fremst vil jeg bli husket for å være en god mor, at jeg har gitt barna en trygg oppvekst og gitt dem selvtillit. Man kan aldri skryte for mye av barna.

– Har du fått mye skryt som barn?

– Ja, kanskje litt for mye, vil noen si, sier hun, og ler.

– Hva har selvtilliten din betydd?

– Den har gjort meg trygg i sosiale sammenhenger. Jeg gruer meg ikke til å møte nye mennesker. Også i denne rettssaken har jeg fått bruk for selvtillit, særlig når vi har truffet beslutninger som har gått på tvers av andres. Jeg tør å stå ved dem, men det er ikke bare enkelt. Jeg kan også være usikker. Kvinner kan være varere for kritikk enn menn.

Onde mennesker

– Hvilket øyeblikk husker du best fra rettssaken?

– Ukene da vi gjennomgikk obduksjonsrapportene var skjellsettende. Jeg har tidligere håndtert drapssaker, men her tok det aldri slutt. Det var en trykket, rar stemning i salen. Gjennomgangen ble avsluttet med skoen som ble kastet. Da ble jeg redd og skvatt. Vi hadde hørt om våpen i ukene tidligere. Så kom et hyl og et klask. Da tenkte jeg «hjelp».

– Du har stått ansikt med en barnemorder i ti uker. Har du gjort deg noen tanker om ondskap?

– Nei, det gjør jeg sjelden. Jeg skiller person og handling. Dette har jeg trent meg opp til. Jeg tenker ikke på ondskap, men på å få vedkommende til å fortelle. Det betyr ikke at jeg ikke ser på handlingene som grusomme, men det fører ikke til noe å si at et menneske er ondt. Man må heller snakke om hvorfor de gjør det onde. Å si at et menneske er ondt er meningsløst. Det største spørsmålet i 22.juli-rettssaken er hvordan et menneske på å så kort tid har kunnet gjøre så mye skade. Hvordan kan noen, i et samfunn som vårt, ha blitt slik? Det har jeg ikke fått svar på. Kanskje får vi svar senere. Han er fortsatt ung.

ANNONSE

Logg inn for å lese videre

eller

Ikke kunde?

Registrer deg her og les Vårt Land i 10 uker for kr 10*.

10 uker - 10 kroner

*Abonnementet er løpende og kan sies opp når som helst. Etter prøveperioden fornyes det automatisk, til rabattert pris kr 199 per måned.

Les også