Sammen, hver dag

Da tredje ungen kom, flyttet Wanda og Sindre inn i eneboligen til hennes far. «Gammern» selv (61) tror mange i hans alder misunner ham å få leve så nært sine nærmeste.

Reportasje

Wanda Voldner (38) og Sindre Fjeldstad (36) har vært samboere i elleve år. De første seks årene trivdes de bra i OBOS-leiligheten på Etterstad. De siste fem årene har de, sammen med barna Yngve (5), Ida (8) og Ask (11), trivdes enda bedre i samme hus som Wandas far i Bodøgata på Grünerløkka.
Det idylliske gule trehuset deres kunne like gjerne stått i Astrid Lindgrens Bakkebygrenda. Forskjellen fra tiden da Anders Heger bodde der sammen med ekskona og de fire yngste barna deres (eldstedatteren Wanda var 18 da foreldrene kjøpte det gule huset, og har ikke hatt det som barndomshjem), er at det etter at Wanda og familien hennes flyttet inn er satt opp en skillevegg midt i huset.
– Vi kaller den «Berlinmuren», sier Wanda og ler.

Ensomt alene

Lettveggen er så langt unna som det er mulig å komme muren av betong og piggtråd som skilte Øst- og Vest-Tyskland.
– Skilleveggen var mitt forslag. Jeg hadde aldri tankene å bli en del av familien deres, da jeg spurte om de ville bo i huset mitt, sier Anders Heger.
– Hvorfor spurte du?
– Da jeg ble skilt, hadde jeg valget mellom å bo alene i huset, eller å dele det med noen. Jeg tenkte at det ville bli litt ensomt å bo alene... Og at det kunne vært hyggelig å ha huset som et «sentrum» for familien min.

Gammern

På terrassen utenfor huset, og de to boenhetene, er det kaffe på kanna og saft i mugga. Anders Heger legger beina i kors, fyrer opp pipa. Barnebarnet Yngve på fem er blitt skitten på fingrene: «Kan jeg låne din vask, Gammern?» spør han morfaren.
Alle i det gule huset kaller ham for Gammern, uten at han blir fornærmet.
– Det var mitt forslag. Bestefar var opptatt, og morfar syntes jeg hørtes litt høytidelig ut. Gammern, derimot, høres hyggelig ut.
Nå har også de andre barna i gata begynt å bruke tilnavnet.
Hver fredag holder de «åpent hus» for hele storfamilien. Alle Anders' fem barn, med svigerbarn og barnebarn, er velkommen til suppe og pannekaker. Opptil 17, vanligvis mellom 13 og 15, barn og voksne stikker innom, forteller Anders Heger.
– Det er stor rikdom i livet mitt. Jeg tror også det er med å styrke familiebåndene.

---

Bolig iblant oss

  • For noen vil valg av bolig forme hele tilværelsen. Vi har møtt noen av dem som skaper et hjem utenom det vanlige.
  • I dag kan du lese om en familie på fem som deler enebolig med far/svigerfar/bestefar.

---

Avlastning

Selv om han fremdeles har lange arbeidsdager i Cappelen Damm, hvor han har vært redaktør siden 1991, er Anders sjelden så trett at han ikke stiller som barnevakt når Wanda og Sindre stikker innom ham for å høre om det er greit at de går ut en tur.
Å kalle ham barnevakt blir forresten feil. Det er alltids en barnebok eller et tegneseriehefte å lese. Eller et spill å spille. En stund hjalp han Ida med matteleksene, men det trenger han ikke lenger. Kanskje sitter han og hører henne spille munnspill i stedet.
– For oss er pappa en avlastning i hverdagen, sier Wanda Voldner.
– Jeg liker jo å være sammen med dem. Men jeg er ikke en som stadig står i døra deres og lurer på om det er noe som skal gjøres, sier han.
– Men når ting står litt på hodet hos oss, tilbyr du deg gjerne å hjelpe til, sier Wanda til faren.

Ulik livsrytme

Stort sett har han sin egen husholdning, og spiser sin egen mat på sitt eget kjøkken. Hvis Wanda eller Sindre spør om han vil spise med dem, eller ha rester etter deres middag, sier han sjelden nei takk.
– Det er både hyggelig og praktisk å spise litt her og der. Siden vi er i forskjellige livsfaser med ulik livsrytme, og Gammern er mer på reisefot enn Wanda og meg, pleier vi likevel å spise hver for oss, sier Sindre.
– Vi lever vel stort sett helt normale liv, både sammen og hver for oss, føyer Wanda til.

De har ingen arbeidsfordelingsliste, det trengs ikke. Å gi hverandre en hjelpende hånd, faller naturlig.
– Jeg har dårlig rygg, derfor trenger jeg noen ganger litt bærehjelp. Det får jeg uten å måtte be om det, sier Anders.
Den største gevinsten ved å ha familien tett på seg, er likevel ikke av praktisk art.
– Jeg trives med det! Jeg tror mange i min alder misunner meg å kunne leve så nært mine nærmeste.

Myte

Da Anders Heger spurte Wanda og Sindre om de ville dele huset i Bodøgata med ham, hadde de allerede planer om å flytte inn i en større leilighet. De likte jo å bo i leilighet.
– Jeg tenkte likevel straks at det kunne være hyggelig å bo i huset til faren min, sier Wanda.
Samboer Sindre ba om betenkningstid.
– Jeg trengte bare én dag i tenkeboksen. Huset er jo fantastisk, dessuten har Gammern og jeg det hyggelig sammen.
– Men jeg ville forstått det om dere var skeptiske til forslaget, sier Anders og blåser en røyksky fra pipa ut i den varme mailufta.
Likevel mener han det er en myte at det er en belastning at flere generasjoner bor i samme hus.
– For noen tiår siden var det vanlig. I et historisk perspektiv er det vi, som bor slik vi gjør, som er de normale.

Mer krevende

Sindre har inntrykk av at stadig flere familier i deres alder ønsker å flytte i nærheten av foreldrene sine.
– Om de ikke flytter inn, så flytter de gjerne i nærheten, sier han.
– I min omgangskrets er det også blitt mer vanlig å snakke om å flytte «hjem». Jeg tror de fleste syns det er hyggelig med besteforeldre, og at det kan være praktisk i en travel familiehverdag, sier Wanda.

Hun er rådgiver på Stortinget, mens Sindre jobber i barnehage på Korsvoll. Datteren Ida forteller stolt at faren sykler fram og tilbake til jobb året rundt, uansett værforhold. Foreldrenes arbeidsdager blir ofte lange.
– Jeg tror det er mer krevende å være småbarnsforeldre i dag enn før. Barnas aktiviteter er blitt mer organisert, og det forventes i mye større grad at foreldrene stiller opp. Da min generasjon var i den alderen, var det også mer vanlig at mødrene var mer hjemme, sier Anders Heger.
At så få yngre familier i dag velger å bo i hus med besteforeldre, med den avlastningen det kan være, tror han ikke først og fremst skyldes motvilje.
– Dagens familiestruktur, og husene som bygges i dag ikke, er ikke lagt opp til det.

I et historisk perspektiv er det vi, som bor slik vi gjør, som er de normale

—   Anders «Gammern» Heger (61)

Besteforeldrekontakt er identitetsdannende

Et bofellesskap med bestefar kan være en fin løsning, om man ikke blander seg for mye. Det handler om å bry seg om, og ikke med, sier besteforeldreforsker.

Knud Knudsen har forsket på utviklingen av bestefarrollen i det norske samfunnet. Et av de senere forskningsprosjektene hans viste tydelig hvordan bestefarrollen de siste to generasjonene i stor grad har endret seg.
– Dagens bestefedre var i yngre år selv med å endre farsrollen, så det er ikke direkte overraskende at de nå er mer sammen med barnebarna også. Etter fylte 70 år, viser studien dessuten at bestefedre er mer til stede for barnebarna enn bestemødre.

Bestemor er stjernen

Men Knudsen skynder Knudsen seg med å tilføye:
– Det er fremdeles slik at bestemødre har best oversikt over familierelasjonene, og dessuten investerer mest tid i å holde båndene ved like. Bestemor er fremdeles «stjernen» i barnebarnas øyne!
Knudsen er professor emeritus i sosiolog ved Universitetet i Stavanger. 40 års forskning, om blant annet bestefedre, familierealasjoner og fordeling av husarbeid, har gitt 73-åringen Norsk sosiologiforenings hederspris.
Forskningen hans viste også et annet resultat, som gir bestemødrene ytterligere en fjær i den hatten bestemødre i dag sjelden bruker:
– Bestemødre er like mye involvert i barnebarna hvis ektefellen eller partner skulle falle fra, eller på annet vis forsvinne ut av bildet. Bestefedre, derimot, går langt mindre opp i bestefarrollen hvis bestemor skulle bli borte. Det er klassisk sosiologi.

Et gode

Vi når Knud Knudsen på telefon to dager før han skal til Rhodos med datteren og barnebarnet. Han er glad for at datterens familie setter pris på besteforeldrenes engasjement for barnebarna.
– Barnebarn er viktig for besteforeldre. Ofte er de lengst framme i pannebrasken: Vi elsker å snakke om dem. Vi henter opp bilder og filmsnutter av dem på telefonen, nesten uansett hvor vi befinner oss.

Identitetsdannelse

Fagpedagog Oddbjørn Evenshaug (79) har gjennom et langt yrkesliv særlig fordypet seg i oppdragelsesteori og familiepedagogikk. Han sier det er klare fordeler ved at flere generasjoner har kontakt med hverandre. Det har med barnas identitetsdannelse å gjøre, mener han.
– Fortidens ambassadører hjelper barn og unge å se seg selv i en slektssammenheng; at det var noen før dem, og at det vil komme noen etter dem - og at de hører til i en slik sammenheng.

Mindre avstand

Knud Knudsen bor like i nærheten av barnebarna sine. Det er han glad for.
– Når barnebarna er veldig små, og samværet med dem handler mest om fysisk nærhet, er det en fordel å ikke bo langt fra dem. Når de blir litt eldre, er det i våre dager heller ikke noe problem å holde kontinuerlig kontakt med dem gjennom telefon, videosamtaler, og andre tekniske nyvinninger, nærmest uansett hvor langt unna man bor.

Bry seg om

Oddbjørn Evenshaug har ikke selv erfart å bo sammen med besteforeldre.
– Jeg tror et slikt bofellesskap kan være en fin løsning, så sant ikke besteforeldrene blander seg for mye. Det handler om å respektere hverandres liv. Om bry seg om, og ikke med. Det kan være en fin balansegang.
Knud Knudsen minner om at det i dag er blitt langt lettere å treffes, selv om den geografiske avstanden mellom besteforeldrene og barnebarna er stor.
– For tre-fire generasjoner siden hendte det ofte at man aldri så igjen familiemedlemmer som flyttet til Amerika. Det skjedde med bestefaren min og hans bror. I dag kan man bare bestille en rimelig flybillett, sier han.

Sikkerhet

Evenshaug mener barn har godt av å høre foreldre og besteforeldre fortelle om sin egen barndom og oppvekst.
– Ikke på den måten at alt var så mye bedre før, for det var det jo ikke, men gjennom ærlige og nøkterne fortellinger. Det vil gi barna opplevelsen av at det er noen som vil dem vel, om nødvendig også ta seg av dem hvis foreldrene skulle falle fra. For både barn og foreldre kan tilstedeværende besteforeldre være en sikkerhet og beskyttelse.

Det handler om å respektere hverandres liv

—   Oddbjørn Evenshaug, fagpedagog

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje