Aktivismen som ble ­fortiet

Le voilà! Le voilà! Regardez! Sangen til det røde flagg stiger opp fra Møllergata i Lille, men flaggene de bærer på selv er hvite. Med tre bokstaver: JOC. Det er 1. mai og den lille gruppen setter kursen mot Barthélémy Dorez-plassen. De slutter seg til togpersonell, fabrikkarbeidere, studenter, kommunister, og andre som marsjerer gjennom den gamle industribyen med harde rop mot Emmanuel Macron. Folk er sinte på den franske presidenten. Derfor protesterer de – ikke bare i dag.

– Arbeiderne streiker, og på universitetene ­demonstrerer studentene. Jeg vil si at vi nesten er i samme situasjon i dag som i 1968, sier Guillaume Fache, en av «jocistene». Han hører til Jeunesse ouvrière chrétienne, kristen arbeiderungdom.

Blindflekken

Det er 50 år ­siden maimåneden som rystet det franske samfunnet i grunnvollene. Men det som lenge har vært ukjent, er hvilken rolle ­jocistene og andre katolske ungdomsbevegelser spilte – både i opptakten til 1968 og underveis mens opprøret rullet.

Først nå har man fått empirien: Da forskere ved Sorbonne gjennomførte intervjuer med 400 tidligere aktivister, blant annet her fra Lille, fant de oppsiktsvekkende tall. Forskerne grupperte aktivistene i tre: Syndikalister, altså fagbevegelsen, feminister og det alternative venstre.

I den siste gruppen viste deg seg at 40 prosent hadde bakgrunn fra den katolske speiderbevegelsen, 43 prosent fra den kristne studentorganisasjonen JEC, og 20 prosent fra JOC.

– En blindflekk i historiskrivingen, er hva historikeren Denis Pelletier kaller kirkens rolle under 1968.

Han er aktuell med boken Mai 68, raconté par des catholiques – Mai 68, fortalt av katolikker. Den er en av flere nye utgivelser som prøver å bryte tausheten – som handler om to ting ifølge Pelletier: At det sekulære venstre har veid tyngst i det kollektive minnet. Og at kirken som institusjon i stor grad selv har vært stille om hva som skjedde.

I gruvene

Gruver og tekstilindustri skapte­ det moderne Lille, en by bare noen minutters kjøring fra grensen til Belgia.

Det var der JOC hadde sin vugge. Vi skal tilbake til rett før la grand guerre, første verdenskrig. Joseph Cardijn kom fra en arbeiderfamilie, og mente det var de umenneskelige arbeidsforholdene i gruvene som hadde tatt livet av faren hans. Da han ble prest, bestemte han seg for å vie livet til å jobbe blant unge i arbeiderstrøkene. Slik ble JOC født. De fikk godkjentstempel av paven i 1925, og spredte seg raskt til andre land. Ikke minst til Frankrike, der JOC ble en av flere massebevegelser med katolsk fortegn. De kalles gjerne «militante» på fransk. De hadde bredt nedslagsfelt, og lærte generasjoner å gå i takt i kamp for en felles sak.

– Dette er et sted som former mennesker, prester som lekfolk. Det er et sted hvor teori møter praksis, forklarer Maxime Leroy.

Fra sitt hjørne er den eldre mannen det nærmeste man kommer en kantor i førstemaitoget. Han hever knyttneven og drar med seg de andre i arbeidersangene. Leroy har vokst opp i Lille, og i 51 år har han jobbet som prest i arbeiderstrøkene.

– Hvorfor kjemper du som kristen for arbeidernes sak?

– Det er på grunn av evangeliet. Det sier klart at vi ikke kan tjene to herrer. Vi er nødt til å velge: Gud eller pengene. Og når vi tar det valget, kan vi ikke glemme at vi er i tjeneste for Guds skapning, mennesket, sier han, og legger til at han som katolikk tenker at alle ting har et mål:

– Og når vi mener at jordens goder har et universelt mål, kan vi ikke beholde de for oss selv – privat. De er til for alle. Også mennesket har et mål for sitt liv, som det når blant annet gjennom sitt arbeid, og derfor kjemper vi for verdighet, og for muligheten til å arbeide, sier han.

---

1968

• Denne måneden er det femti år siden studentopprøret i Paris i 1968.
• I en serie artikler undersøker Vårt Land hva som skjedde, og hvilke ­effekter våren 1968 hadde på kultur, politikk og ikke minst kirken.
• 4. mai: Kristne radikalere omfavnet Marx.
• 8. mai: Kirken i Frankrike, og de skjulte aktivistene
• 15. mai: Exodus i klostervesenet

---

Pinsedag

«Hvis kristne i disse hendelsene ikke finner tegn på Guds rike, dukker spørsmålet opp: Hvor skal vi finne dette riket?»

Det var en annen kristen arbeidergruppe, Kristen arbeideraksjon, som stilte spørsmålet i maidagene 1968. De var ikke alene om å tolke opprøret i åndelige dimensjoner.

Sitater som ble tagget på murene i ­Latinerkvartalet røper tidens romantiske koloritt. Ord av ­katolske forfattere, «Alt begynner med mystikk og slutter i politikk» (Charles Péguy) eller «Revolusjonen må være spirituell, hvis ikke er den ikke» (Georges Bernanos), var våpen i krigen mot materialisme og forbrukerkultur.

2. juni 1968, 1. pinsedag, møttes 70 katolikker og protestanter og feiret nattverd i fellesskap i en leilighet i Paris. Handlingen ble fordømt av kirkelederne. Men mange av de involverte opplevde nettopp at dette var den nye pinsen. Det var dagen for Den hellige ånds komme, da splittelsen fra Babylon ble overvunnet. Det nye Babylon var konsumsamfunnet.

Og nå ble det fordrevet.

Troens snikmordere

Andre advarte mot å se hendelsene som noe frelseshistorisk vendepunkt. Blant dem var jesuitten Jean Daniélou, som ofte var å se i debattene, og gjerne gikk i klinsj med Herbert Marcuse, en sentral ideolog for studentbevegelsen.

Marcuse mente det var nødvendig å ta et radikalt opprør mot alle bestående autoriteter og strukturer.

– Mer reaksjonær enn dét, kunne man ikke bli, hevdet derimot Daniélou. Han mente at hvis man bare gjorde opprør uten samtidig å si ja til noe, endte man bare opp med å utslette alle tidligere generasjoners frihetskamp.

Jesuitten var ikke mindre nådig mot trosfellene, og kalte katolikker som var opptatt av politikk fremfor å pleie forholdet til Gud for «troens snikmordere». Følgelig, da han ble utnevnt til kardinal i 1969, ble en av seremoniene bombardert med flyveblader fra studenter som protesterte.

Folk opplever at de blir konfrontert med ting de aldri har stemt for eller ønsket.

—   Guillaume Fache

Traumatiserte

– Måten både den katolske og de protestantiske kirkene opplevde i mai 1968 på, er lite studert av historikerne. Men det er også i svært liten grad uttalt i bøkene og memoarene til både kirkelederne og andre kristne som kjente denne epoken. Hovedårsaken til dette er, etter min mening, at de er traumatisert, sier forfatteren Yves Chiron. Hans L'Église dans la tourmente de 1968 kom nettopp ut på forlaget Artège.

– For noen var mai 68 en ødeleggelse, dagen det brøt ut en krise som herjet den franske kirken gjennom flere tiår. For andre innebar dette et stort håp, en frigjøring, men som siden er blitt fulgt av desillusjon, av stor skuffelse, forklarer Chiron.

– Hva er effektene av 68, slik du ser det?

– Hendelsene kom ikke til en kirke preget av fred og ro, sier han, og viser til hva som skjedde gjennom 2. Vatikankonsil, det store kirkemøtet som fant sted i 1962-1965.

Vedtakene i konsilet tok sikte på å ajourføre kirken med verden, og førte til nytenkning og reformer i den franske kirken. Chiron sier den nevnte pinsedagen forteller mye om de forventningene som blomstret blant mange kristne i denne perioden. Et annet eksempel er gruppen Échanges et Dialogue som oppsto samme høst. Dette var prester som kjempet for en «av-prestifisering», sier forfatteren. De krevde at prester skulle kunne engasjere seg politisk, ta lønnet arbeid, at kirken skulle blir mer demokratisk, og sølibat-kravet ble opphevet.

– Bevegelsen varer i noen år, men forblir marginal i antall. Men i det lange løp, ser man at mange andre prester forlater kallet, rundt 2.100 i årene fra 1965 og 1985, sier han.

Trippel krise

Også Pelletier tar opp dette i sin forskning. Han argumenter for at det inntreffer en trippel krise for den katolske kirke på denne tiden. Den ene er prestekrisen. Den andre er at de nevnte massebevegelsene mister oppslutning. De rives av diskusjoner om hvor politiske de skal være, og mange velger å bruke kreftene til partipolitikk.

Kirkeledelsen står på sin side i skvis mellom to fronter. Venstresiden mener de er bakstreverske og forråder idealene fra 2. Vatikankonsil. Mens konservative grupper som «Den stille kirke» (som var stille bare i navnet), derimot mener ting har gått for langt. Balansegangen ble ikke enklere av et vedtak fra Roma sommeren 1968. Et pavelig rundskriv, Humanae Vitae, fordømmer bruk av prevensjon. Det var bare et år etter at Frankrike hadde løftet sitt forbud i den såkalte Neuwirth-loven.

Men det er feil å tro at kirken i denne­ tiden er en ren «motkultur», som står i motsetning til alt som skjer i samfunnet, ifølge historikeren, som viser til hvordan kravet om forandring også kom innenfra. 1968 handlet ganske enkelt om at folk krevde å få leve ut livet på nye måter. Som mennesker – og som troende.

Guds ord kommer fra de fattige.

—   Maxime Leroy, prest og sekstiåtter

Grillmester

– Se. Jeg demonstrerer. Jeg lager mat. Som prest har jeg min rolle å spille, men vi deler da det samme livet, sier Maxime Leroy.

Han har tatt av seg hatten, jakken, og de mørke solbrillene, og sjonglerer nå grillen i bakgården til Mission Ouvrière, arbeidermisjonen. Toget er over og det skal feires. Jocistene og folk fra andre deler av den kristne arbeiderbevegelsen skåler i Sangria og jus, og deler på bugnende salater og baconskiver.

– Hva synes du om kirkelederne i dag?

– De er gode gutter. Gode gutter...

Leroy snur seg til siden, humrer lett.

– Men vi mangler profetene. Og kirken ville vært mektigere hvis den var inspirert på grasrota, isteden for bare å vente på biskopene. Vi trenger dem, men de er ikke de viktigste.

– Var det ikke det som skjedde med 68. At respekten for autoritetene forsvant?

– Jo. Folket ble voksne. Det var det som skjedde. 1968 var en sterk bevegelse mot demokrati, mot at lekfolk kunne få spille sin fulle rolle også i kirken, sier Leroy, og kaster vann over flammene på grillen, før han konstaterer:

– Gud snakker ikke bare gjennom prestens munn. Guds ord kommer fra de fattige.

Kirken ville vært mektigere hvis den var inspirert på grasrota.

—   Maxime Leroy, prest og sekstiåtter

Syndefall? 

Likevel. I dag mangler det ikke på dem som ser 1968 som selve syndefallet, et frigjøringsprosjekt som gikk over skaftet, kimen til nyliberalismen, og alt som er galt med verden i dag. I følge demonstrantene som vandret i toget var det ingen tvil om hva som er problemet i Frankrike i dag. Han heter Macron.

Det er særlig presidentens arbeidslivsreformer som provoserer. De er ment å gjøre Frankrike mer konkurransedyktig, men arbeidstakerne­ frykter for sosiale og økonomiske rettigheter, og at offentlig sektor skal utraderes. Derfor er togtrafikkwen for tiden lammet. De ansatte i SNCF, det franske svaret på NSB, streiker mot privatiseringsplaner så vel som nye pensjonsregler.

– Macron er den presidenten med den dårligste legitimiteten i hele vår politiske historie. Og nå opplever folk at de blir konfrontert med ting de aldri har stemt for eller ønsket. Det eneste de da kan gjøre, er å demonstrere, sier Guillaume Fache, en av de lokale lederne i JOC.

Verdighet

Men det er en annen politiker som dominerer nyhetssendingene denne dagen. Nasjonal Front sin 1. mai-samling i Nice trekker både presse og motdemonstranter Det er få derfra å se i gatene i Lille i dag. Men også her i de gamle industristrøkene i nord, har det omstridte partiet økt oppslutningen de seneste årene. Under partileder Marine Le Pens ledelse samles i dag både arbeidere og konservative katolikker i en protest mot raske samfunnsendringer og økonomisk usikkerhet.

– Partiet er antagonistiske. De viser gjerne til at vesten har en slags kristen identitet, men samtidig forfølger de migranter, og sier at innvandrerne vil ta det vi har, sier Guillaume Fache.

– Dette er ikke vår form for kristendom. Vår posisjon er at man kan bare handle som kristen hvis man søker de reglene som kan gjelde i hele samfunnet, sier hans kollega i JOC, Pascal Verbeke.

Han mener arbeidsinnvandrerne ikke kan behandles som en pariakaste. For det å kjempe arbeidernes sak, handler dypest sett om menneskesyn, om verdighet, forklarer han.

Derfor jobber de med mer enn politisk påvirkning. Å bygge fellesskap er viktig. Arbeidsledigheten – ikke minst blant unge – er stor, og mange blir isolerte, forklarer Verbeke. Som fastslår at spørsmålene fra 1960-tallet aldri opphørte:

– JOC er en bevegelse som jobbet for å skape forandring, som ville at rikdommen ble fordelt, at de sosiale forskjellene skulle bli mindre, og at det måtte bli mer demokrati i bedriftene. Det var viktig for oss da, og i dag er det igjen aktuelt.