Logg inn

De troendes vokter

Ed Brown pleide å ha en tro uten tvil. Nå er det noe av det mest skremmende han ser.

– Da jeg var 25 ville jeg frelse hele verden. Men troen min hadde ikke så mye plass til Gud, det var egentlig bare meg. Jeg tok feil. Min forståelse av verden og Gud var ikke komplett selv om jeg trodde det. Det har gjort meg mer ydmyk, og mer åpen for å høre om andres trosopplevelser.

Det siste har Ed Brown gjort karriere ut av. ­Akkurat nå jobber han som koordinator for et ­internasjonalt parlamentarikernettverk for trosfrihet i Den norske Helsingforskomité. Med en CV like lang som hans nåværende jobbtittel, starter han første august i år som ny generalsekretær i Stefanusalliansen.

Ikke planlagt

Brown jobbet i organisasjonen for misjon og menneskerettigheter i 15 år, ­mellom 2001 og 2016. Først som informasjonsrådgiver, med særlig ansvar for å nå unge, senere som menneskerettighetsrådgiver. De siste to årene ledet han organisasjonens arbeid med menneskerettigheter og trosfrihet. To år etter at han sluttet er han nå tilbake.

– Min trosreise har tatt meg mange steder, men ting har aldri vært helt planlagt.

Selv var han heller ikke planlagt. Hans biologiske mor vokste opp i en amerikansk, katolsk familie med en dommer som far. 21 år gammel dro hun til Paris for å lære seg fransk i ett år. Mens hun var der, fødte hun en sønn utenfor ekteskap. Skammen ble for stor, og hun valgte å adoptere han bort.

– Hun dro med flat mage, og kom tilbake med flat mage. Jeg ble igjen og ble adoptert, helt tilfeldig, av et amerikansk par som var utstasjonert i Paris.

Adoptivfaren jobbet i militæret, og Brown sin oppvekst ble preget av mye reising mellom ulike stater i USA.

– USA er et land med store forskjeller, ikke minst kulturelt. Det har preget meg. Jeg lærte tidlig å være forsiktig med å dømme folks væremåte ut ifra det som ble ansett som normalt.

Adopsjonen og all reisingen som barn har gjort Brown litt annerledes.

– Det gikk ikke opp for meg før jeg ble litt eldre hva slags bilder vi bruker om oss selv. De fleste av oss tenker at barna våre må ha røtter. Det er et bilde på hvordan vi ser på livet vårt. Barn må vokse opp som et stort, sterkt tre for å tåle stormene. Jeg har ingen røtter. Hva skjer med meg da?

Han venter ikke lenge før han svarer på sitt eget spørsmål.

– Jeg tenker heller, hva med et skip? Et skip må også tåle stormer, men det trenger ikke røtter. Det trenger ballast. Det er den ballasten som tar meg gjennom livet.

ANNONSE

Fortsett å lese!

eller

Ikke kunde?

Registrér deg her for å prøve oss gratis i tre uker.
Abonnementet stopper av seg selv.

Prøv 3 uker gratis

Les også