Opphavsretten

Hvem er mor når egget kommer fra én kvinne, mens barnet bæres fram av en annen? Eggdonasjon utfordrer en idé som har fulgt menneskene til alle tider: Den som har født deg, er din genetiske mor. Snart kan det endres i Norge.

Reportasje

Denne saken ble først publisert i november 2018, men er aktualisert på grunn av debatten om ny bioteknologilov i vår.

– Se mamma, det er meg og deg i bladet!

Ei lita, tre år gammel jente sitter midt på stuegulvet og blar begeistret i et gammelt Se og Hør. Bamsen Tinka er godt plassert i armkroken.

Jenta peker mot et stort bilde midt i magasinet, som viser en dame med ravnsvart hår, med en liten baby på armen. De smiler mot kameraet.

– Ja, det er meg og deg, Noelle, da du var liten. Der står historien om hvordan du ble til, svarer moren og stryker henne over det brune håret, som klamrer seg fast i en hestehale på vei til å gå i oppløsning.

– Da hadde jeg akkurat kommet ut av magen din!

Jenta serverer et stort, stolt glis til mamma før hun vender seg mot bladet igjen, og oppslukt studerer den yngre versjonen av seg selv.

Barnløs

Da Nina Jensen (46) var 43 år visste hun at toget mest sannsynlig hadde gått. Den biologiske klokka tikket mot sin siste time og hun ville aldri bli mor.

Både hun og tvillingsøsteren, som også var barnløs, hadde snakket om hvor fint det ville vært å få barn – men drømmemennene de ventet på dukket ikke opp.

Så en dag bestemte søstrene seg: De skulle bli gravide på egenhånd. Kort tid etter reiste de til en fertilitetsklinikk i Spania. Beskjeden de fikk der var nedslående. Dersom de ville ha barn med egne egg, hadde de 43 år gamle tvillingene ikke mer enn ti prosent sjanse for å lykkes. Søsteren til Nina valgte likevel å ta sjansen på å bruke sine egne egg. Nina tok et mer radikalt valg: Hun fikk donert både egg og sæd fra anonyme donorer.

To måneder senere var begge gravide. Søsteren med eget egg og donert sæd, Nina ved hjelp av både lånte egg- og sædceller – såkalt embryodonasjon. Det vil si at Nina ikke er den genetiske moren til barnet. Derimot er hun den biologiske moren, fordi det er hun som har båret fram barnet og født det.

– Jeg begynner å grine bare jeg tenker på det, sier Nina med gråtkvalt stemme.

– Det går ikke en dag uten at jeg takker Gud for at jeg fikk oppleve dette. Å få bli mor er det største i verden. Livet mitt startet da jeg fikk barn. Før det betydde livet ingenting.

Eggdonasjon

Det siste året har vi i Norge diskutert om vi skal tillate eggdonasjon til barnløse kvinner. Debatten har rast i media, på politiske landsmøter og i Stortinget. Tidligere i vår stemte et splittet Høyre ja til eggdonasjon. Også Frp, Venstre, Ap og SV er positive, mens KrF og Sp sier nei.

I neste uke tilspisser prosessen seg. Da skal nemlig helsekomiteen konkludere i saken. Svært mye peker mot at Stortinget sier ja til eggdonasjon i Norge.

Til tross for dette har motstanderne vært tydelig på banen med klare advarsler. Blant annet har man pekt på at å donere egg innebærer et større medisinsk inngrep for kvinnen enn sæddonasjon gjør for menn.

Men advarslene har også handlet om noe langt mer eksistensielt: Ved å tillate eggdonasjon rokker vi ved en uomtvistelig trygghet som har fulgt menneskene gjennom hele vår historie: Kvinnen som føder barnet, er uten tvil barnets genetiske mor.

Vissheten om mor

– For noen virker det som et enkelt argument, men for meg føles det som noe grunnleggende viktig, dette at barn alltid har visst at den som har båret deg frem og født deg er mor. Dette har vært en trygghet, og selv om det oppleves ulikt så vil det oppleves som viktig for mange. Det er et paradoks at for den voksne så er det grunnleggende viktig å ta i bruk nye metoder for selv å føde barnet, mens en samtidig ikke legger tilsvarende vekt på barnets nye situasjon, sier Tone Wilhelmsen Trøen.

Hun er stortingspolitiker for Høyre og ble nylig valgt til ny stortingspresident. Trøen var en av dem som advarte sitt eget parti mot å stemme ja til eggdonasjon, under landsmøtet i forrige måned. En advarsel særlig de yngre liberalistene i partiet ikke lyttet til. Høyre går i dag inn for å tillate donasjon av egg til kvinner som trenger det.

For Trøen handler hennes «nei» om noe «grunnleggende», som hun sier. Det handler om å åpne for teknologi som distanserer oss mer fra det naturlige enn det som kanskje er bra for oss.

– Naturen ville aldri på egen hånd kunne skapt liv slik man gjør ved hjelp av eggdonasjon. Et egg vandrer ikke naturlig fra kvinne til kvinne, sier hun, og presiserer at hun også er forbeholden overfor sæddonasjon, fordi «alle metoder som skaper usikkerhet om hvor et barn kommer fra er utfordrende».

Likevel er det for henne et skille mellom mors og fars posisjon når det gjelder menneskenes visshet om sitt opphav.

– Historien er full av mer eller mindre vittige historier om at faren til barnet egentlig er postmannen. Men hvis man skreller vekk tøyset, så er det helt åpenbart at barn gjennom historien ikke har kunnet være trygge på at far er far, men alltid trygge på at mor er mor.

Historisk mor

Historier om ukjente fedre er gjengangere. Alle har hørt om ungkaren som satte barn på ei jente og stakk av, eller om piken som ble gravid med en sjarmerende sjømann som seilte sin kos. Felles for barna som ble til var at de vokste opp uten å ane hvem fedrene var. Men det rådet aldri tvil om at mor var hun som hadde født deg. Samfunnet har nemlig til alle tider vært innordnet slik at fellesskapet bekrefter for oss hvem som har født oss, selv om vi ikke husker det selv.

Også i religionene kan vi finne den samme anskuelsen.

Jødene arver sitt religiøse slektskap gjennom mor, ikke far. Noen forskere mener denne ordningen oppsto for å verne den jødiske minoriteten i det mangfoldige bibelske Midtøsten fra å bli religiøst utvannet. Ved å holde streng oppsikt med kvinnene, og sørge for at de kun fikk barn med jødiske menn, sikret man den religiøse arven fra foreldre til barn. Hadde derimot religionen blitt nedarvet gjennom fedrene, risikerte man at barn av ikke-jødiske kvinner ble en del av det jødiske fellesskapet.

Også i fortellingen om Jesu liv dukker den samme morsbetraktningen opp. Som kjent var det ikke Marias forlovede, Josef, som viste seg å være barnets far. Men Maria, som bar ham fram og fødte ham var hans mor. Det har det aldri rådd tvil om.

Disse historiene og tradisjonene har vært med å danne et urokkelig fundament hos menneskene. Det at vi vet at hun som har født oss også er vår mor har skapt en følelse av stabilitet og kontinuitet.

---

Eggdonasjon

  • • Ved eggdonasjon donerer en kvinne en eller flere eggceller til befruktning, slik at en annen kvinne kan bli gravid ved hjelp av kunstig befruktning. Et egg donert til en annen kvinne vil vanligvis bli befruktet i et laboratorium og så satt inn i den andre kvinnens livmor. I noen tilfeller fryses det ubefruktede egget og lagres for senere bruk.
  • • Behandlingen er aktuell for kvinner som av medisinske grunner ikke produserer egne, friske egg, eller som har redusert eggkvalitet på grunn av alder eller andre omstendigheter.
  • • Ved eggdonasjon defineres donoren som den genetiske moren, mens mottakeren som bærer frem og føder barnet defineres som biologisk mor.
  • • Eggdonasjon er ikke lov i Norge. Behandlingen er derimot lov i mer enn 20 andre europeiske land, deriblant Sverige og Danmark. Barnløse nordmenn har ofte dratt til fertilitetsklinikker i utlandet for å få behandling.
  • • Det finnes ingen statistikk på hvor mange nordmenn som har reist utenlands for å få eggdonasjon, men fertilitetsklinikker anslår at det dreier seg og flere hundre i året.
  • • Sæddonasjon er lov i Norge og har vært dokumentert brukt siden 1930-tallet. Det er født flere tusen norske barn ved metoden. I sæddonasjon donerer en mann sperm til en sædbank, for at den skal brukes til å produsere et barn.
  • • Inntil 2005 var norske sæddonorer anonyme, men anonym donasjon er ikke lov i Norge lenger. En viktig årsak til dette er at barn, ifølge FNs barnekonvensjon, har rett til å kjenne sine foreldre. Dette er tolket slik at barn har rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Barn som er unnfanget ved hjelp av donorsæd etter 1. januar 2005, har derfor rett til å få opplysninger om identiteten til donoren etter fylte 18 år.
  • • Innen 8. mai skal helsekomiteen konkludere med sitt standpunkt om hvorvidt eggdonasjon skal tillates i Norge. 15. mai skal Stortinget stemme over innstillingen fra komiteen.
  • • Det er flertall på Stortinget for eggdonasjon. Høyre, Frp,  Venstre, Ap, SV og MDG sier ja, mens KrF og Sp sier nei. Rødt er kun for donasjon av overskuddsegg.
  • • Dersom Stortinget stemmer ja ta til eggdonasjon, vil det fortsatt stå flere ubesvarte spørsmål. Blant annet må regjeringen utforme et lovforslag som tar stilling til øvre aldersgrense for donorer og mottakere, om kommersiell donasjon skal tillates, og hvorvidt enslige kvinner skal få eggdonasjon.
  • Kilder: Bioteknologirådet, Helsedirektoratet, Wikipedia

---

«Det enhetlige morskapet»

Marit Melhuus er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo og forsker på betydninger av slektskap i Norge, med særlig vekt på reproduksjonsteknologi. Hun tror noe av motstanden mot eggdonasjon nettopp handler om de forestillingene vi har om hvem mor er.

– Det finnes en forestilling om «det enhetlige morskapet», som består av befruktning, svangerskap og fødsel. Eggdonasjon bryter fundamentalt med denne forestillingen, fordi den medfører en fragmentering av mor, og dermed usikkerhet om hvem mor er. Derimot har det potensielt alltid vært usikkerhet omkring far. Det er en av grunnene til at eggdonasjon er mer utfordrende for oss å godta, og for at vi behandler egg- og sæddonasjon forskjellig, forklarer hun.

Melhuus har intervjuet mange barnløse par som har hatt behov for ulike former for assistert befruktning. For henne er det påfallende at blant dem som trenger egg fra andre, eksisterer det ikke like store eksistensielle kvaler knyttet til barnets genetiske opphav. Faktisk var det for mange av parene hun snakket med følelsesmessig enklere å bruke et donert egg enn å bruke donert sæd, for da ville både mor og far ha en biologisk tilknytning til barnet – faren gjennom at det er hans sæd, og moren gjennom at det er hun som får bære fram og føde barnet.

– Disse parene har jo også en gang tenkt at barna de skal få skal komme naturlig. Men når de oppdager at det ikke går, blir spørsmål rundt genetisk opphav mindre viktig for dem. Da blir spørsmålet om å få barn overhode mye viktigere. Og det å finne muligheter til å realisere dette ønsket.

Sosialantropologen understreker at i andre europeiske land der man har mye mer liberale lover, har man ikke hatt de samme problemene med å godta eggdonasjon som her. Hun tror den norske restriksjonen kan ha sammenheng med at kirken her har hatt større mulighet til å påvirke lovgivningen, enn i samfunn som historisk har hatt et sterkere skille mellom kirke og stat.

– Men, i sin uttalelse om eggdonasjon skriver Bioteknologirådet at egg og sæd har lik etisk verdi. Dette er et interessant argument for å likestille fertilitetsbehandling for kvinner og menn, sier hun.

Pappa

– Vil dere se bilde av meg og familien min?

25 år gamle Maria Rydeng slår opp døra til kontoret sitt i Drammen og viser Vårt Land inn med den ene hånda, mens hun drar mobiltelefonen sin opp av lomma med den andre. Hun kaster på det halvlange, mørke håret og klager over vårsolen som steker inn gjennom vinduet, mens hun blar iherdig gjennom bildebiblioteket. Hun stopper opp ved et fotografi som viser fire personer som sitter rundt et middagsbord, i et typisk norsk hjem i Harstad. De smiler mot kameraet.

– Der er pappa og meg, og på andre siden av bordet sitter mamma og mormor, forklarer Maria.

Moren og mormoren har rødt hår. Maria og faren har det samme, mørkebrune. Hele livet hadde hun tatt det for gitt at hårfargen var noe hun hadde arvet fra ham.

Inntil den dagen hun som 17-åring havnet i en typisk tenåringskrangel med faren. Hun var potte sur fordi han ikke hadde kjøpt Biola til henne da han hadde vært på handletur. Med en krass tone bemerket hun at når han først hadde bestemt seg for å lage henne, fikk han sørge for å fø henne også. Da brast det ut av ham: «Jeg har ikke laget deg.»

– Jeg var så identitetsforvirret i den perioden, sier hun.

Donorbarna

Maria er et såkalt donorbarn. Da foreldrene hennes oppdaget at de ikke kunne bli gravide på egenhånd, bestemte de seg for å benytte seg av en sæddonor. På St. Olavs Hospital i Trondheim fikk moren inseminert sperm fra en anonym donor, og slik ble Maria til.

På nittitallet rådet det svært lite kunnskap og mange myter om hva som var best for barn som ble til gjennom sæddonasjon. Foreldrene til Maria ble oppfordret til aldri å fortelle den lille jenta at den hun kaller pappa ikke er hennes biologiske far. Den gangen advarte man mot at barn kunne få store psykiske traumer av slikt. I Marias fødselsattest står pappaen hun har vokst opp med oppført som hennes biologiske far.

– Det var vondt å innse at fargen på håret mitt og at jeg er venstrehendt ikke kom fra pappa. Jeg har også lurt på om jeg har arvet kneproblemene og allergiene mine fra denne ukjente donoren, forteller Maria.

De fleste vet jo hvem de er i slekt med. Jeg vet ingenting.

—   Maria Rydeng, donorbarn

Kritisk til debatten

Etter at hun fant ut om sitt donoropphav ble hun en periode intenst opptatt av å spore sine biologiske aner. Først og fremst var hun opptatt av å finne ut av om hun har halvsøsken. Å finne donoren har vært mindre viktig. For som hun sier, hun har jo allerede en pappa.

– Men det er likevel så mye man ikke vet. De fleste vet jo hvem de er i slekt med. Jeg vet ingenting. All informasjonen jeg har hatt om min biologiske familie på farssiden stemmer ikke. Jeg føler jeg bare har et halvt slektstre, sier Maria.

Selv er hun tilhenger av både sæd- og eggdonasjon og syns det er positivt om man får likestilt behandling mot barnløshet i Norge. Men hun er svært kritisk til at donorbarna selv ikke har blitt invitert med inn i debatten.

– Det er jo oss det til syvende og sist handler om. Ingen har spurt oss hvordan det har gått med oss eller med familiene våre. Hvordan kan man åpne for nye ordninger uten å undersøke hvordan det gikk med oss som allerede er til?

– Men i dag er det ikke lenger lov med anonyme donorer..?

– Nei, men det er fortsatt opp til foreldrene om man vil fortelle det eller ikke. Jeg vet ikke om jeg syns det er riktig. Mitt standpunkt er at man bør oppfordres på det sterkeste til å fortelle det så tidlig som mulig. I debatten om eggdonasjon har politikerne masse meninger om hva som er best for oss donorbarn, men hvordan vet de det uten å spørre oss? Vi mangler mye forskning og litteratur for både barn og voksne om dette, sier Maria.

En magisk donor-fe

En av de få i Norge som har skrevet litteratur for barn om donorteknologi, er Tone Bråten. Hun er familieterapeut og har spesialisert seg på ufrivillig barnløshet. I barneboka Lily – From the Other Side of the Rainbow, som er skrevet på engelsk, forsøker hun å illustrere for barn hva det vil si å bli til ved hjelp av eggdonasjon.

I boka møter vi et forelsket par som er triste fordi de ikke kan få barn. De reiser til den andre enden av regnbuen hvor de oppsøker en snill medisinmann som vet råd. Han forteller dem at eggene til moren ikke virker som de skal, og at hun må låne egg av den magiske donorfeen. Slik blir lille Lily til.

– Historien må være så enkel og eventyraktig at den forstås av et barnesinn. Og den må fortelles innenfor en ramme som ufarliggjør det for barnet, forklarer forfatteren.

Hun oppsøkte internasjonal forskning da hun skrev boka. Ifølge henne konkluderer de fleste studier med at åpenhet overfor donorbarn er å foretrekke, og at man bør fortelle barnet hvordan det har blitt til så snart det kan reflektere rundt det selv – fortrinnsvis når barnet er mellom fem og syv år. Hun understreker også at man ikke må bagatellisere den betydningen donoren kan få for barnet på et senere tidspunkt i livet, og at spørsmålene som kommer må besvares på en riktig måte i forhold til barnets alder.

Bråten mener Norge ligger langt bak i holdningene våre og viser til Sverige og Danmark, hvor man har mye mer åpenhet om temaet.

– Vår grunnholdning er svært viktig, for det er den vi overfører til barna. Vi må ikke gjøre eggcellen og sædcellen til de viktigste komponentene i det å lage et barn. Årsaken til at et barn eksisterer er valget foreldrene har tatt, og det er det vi må formidle til våre barn: Mamma og pappa manglet en celle og fikk hjelp, sier hun.

Tvillingsøster

– Jeg vil ha på regnbuksa!

Hjemme hos Nina krever treåringen å kle seg etter været, og mamma må gi etter selv om de bare skal rett ut i bilen. Noelle snur seg mot Vårt Lands utsendte og forteller med en alvorlig mine at nå skal de i barnehagen og senere skal de på sanggruppe i kirka.

– Nå må du vente pent, for jeg må få på søstera de sokkene, sier Nina og snur seg mot ei lita ettåring som sitter tålmodig i et bilsete på gulvet og babler mykt.

For litt over et år siden smilte nemlig lykken på nytt. Da kom lillesøster Chantelle til verden. Og historien om hennes tilblivelse er like utrolig som den om storesøsteren.

– Et år etter at Noelle ble født kontaktet de meg fra fertilitetsklinikken og lurte på hva jeg ville gjøre med det andre embryoet som lå på frys hos dem. Det viste seg at donoren hadde gitt flere egg til meg og at klinikken hadde befruktet ikke ett, men to egg. Et ble satt inn i livmoren min, mens det andre ble fryst ned. Chantelle er dermed den toeggete tvillingsøsteren til Noelle, bare at hun ble født to år senere, forteller Nina entusiastisk.

Kjærlighet

Nina har forståelse for at mange er skeptiske til eggdonasjon, og hvilke følger det kan ha for barn å ikke kjenne sitt genetiske opphav. Samtidig er hun oppgitt over alle fordommene som finnes. Hun får ofte høre at hun er en egoist fordi hun valgte å få barn ved å kjøpe to eggceller. Andre ganger har hun blitt fremstilt nærmest som en kriminell fordi hun reiste ut av Norge for å få fertilitetsbehandling som enda ikke er lov her.

– Jeg syns ikke jeg skal bli fratatt muligheten til å bli mor bare fordi jeg ikke kan få barn selv. Men jeg tror dette handler om åpenhet. Jo mer vi snakker om det, jo mer kan vi bekjempe fordommer. Derfor håper jeg eggdonasjon blir lov i Norge.

Det ser ut til at Nina ikke trenger å håpe særlig mye lenger. Den 15. mai har Stortinget mest sannsynlig stemt for å tillate eggdonasjon.

– Har det noen gang vært vanskelig for deg å tenke på at barna dine ikke har det samme genetiske opphavet som deg?

– Jeg tar meg ofte i å lure på hvor de kommer fra og tenker jo på at de ikke ligner meg av utseende. Derfor er jeg utrolig glad for at jentene er genetiske søsken, og at det kanskje kan gi dem følelse av felles opphav. Men de blir jo påvirket av oppvekstmiljøet sitt også. De har mitt nordnorske temperament, det er det ingen tvil om, sier Nina og legger til:

– Det aller viktigste er at de vokser opp med kjærlighet. Mange barn gjør ikke det. I det perspektivet blir det genetiske opphavet mindre viktig.

Jeg er glad for at jentene er genetiske søsken

—   Nina Jensen (46)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje